Hammalawa Saddhatissa: Historien om Buddhas liv

Denne boken kom opprinnelig ut på engelsk som «Life of the Buddha», London 1976. Forfatteren, munken Hammalawa Saddhatissa, skriver i innledningen: «Om noen ville prøve på det ville de ikke kunne nøste opp de rent historiske fakta (fra Buddhas liv) fra alle de legendariske beretningene om han som har kommet til etter hvert.»  Det Hammalawa Saddhatissa gjør i denne boken er å gjenfortelle noen av de mest sentrale fortellingene som knytter seg til Siddhartha Gautama , som ble kjent som Buddha «Den oppvåknede». Disse fortellingene finnes i den kanoniske samlingen av tekster på pali-språket: Tipitaka, men også i samlingene av kommentarer som ble utviklet rundt disse tekstene (aṭṭhakathā). Hammalawa Saddhatissa sin fortrolighet med denne omfangsrike teksttradisjonen gjør at han i denne boken fremstår som en meget pålitelig veiviser i denne litteraturen, som har blitt overlevert fra Buddhas tid helt frem til i dag. Den norske oversettelsen er gjort av Flemming Skahjem-Eriksen.

I. Det gylne barn

Den historiske Buddhas liv er et eksempel og en inspirasjonskilde for åndelige mennesker overalt i hvordan man kan vie sitt liv til å finne sannheten og hvilke forhindringer man må være forberedt på å måtte overvinne mens man går veien før målet kan nås. Buddha var ikke grunnleggende forskjellig fra andre mennesker og slik sett kan alle mennesker også nå sitt potensial – buddhatilstanden, den våkne tilstand.

I det sjette århundre f.Kr. fantes det et lite, men vel­stående kon­gerike, styrt av et krigerfolk kalt Shakya, i høy­de­dra­gene opp mot Hima­laya-fjellene i grense­om­rå­det mel­­­lom da­gens India og Nepal. Ho­­vedstaden i dette konge­døm­met het Kapilavastu og om­lan­det var fullt av små lands­byer. Mot syd lå det lan­det som het Kosala og enda lengre vekk: konge­riket Magadha, om­trent i det om­rådet som i dag er den in­diske del­staten Bihar, rundt byen Rajgir. Mot øst lå landet Ko­liya som dron­ning Maha­maya, gift med Sakya-kon­gen Shuddhodana, kom fra.

I år 560 f.Kr. var det stort opp­stuss og stor forventning hos sha­kyaene for­di dronning Maha­maya skul­le føde sitt barn. Slik skikken var, skul­le en kvin­­ne som ventet barn, reise til sine fo­reldres familie og gjen­nom­føre fød­se­len der. Derfor ble det i god tid gjort forbere­delser til at dron­ning Ma­ha­maya  skulle reise til nabo­landet hvor hennes far styrte. Kongen sendte sol­­dater i forveien for å for­berede og trygge passasjen. Dron­nin­gen la i vei, båret i en dekorert bære­stol med et stort følge av vakter og følgesvenner.

På vei til Koliya passerte følget en park kalt Lumbini-parken, hvor dron­ningen ba om å få stoppe fordi hun likte seg blant trærne og bloms­tene. Me­nin­gen var å bare ta en hvile­pause, men mens dron­nin­gen lå i den myke og vel­duf­tende skyggen av et Sala-tre, fikk hun veer og ga fødsel til en sønn. Det var da ikke lenger noen grunn til å fort­sette reisen til Koliya, så reise­følget vendte tilbake til Ka­pi­la­vastu. Der ble den nye prinsen hyl­let med sto­re gle­des­ytringer. Han fikk nav­net «Siddhartha» som betyr «oppfylt øns­ke» av sin stolte og opp­of­rende far.

Således er i korte trekk for­tel­lin­gen slik de er nedtegnet i pali-skrif­­tene om hvordan den mannen, som mil­lioner av men­nes­ker gjen­nom mes­­te­parten av vår skrevne his­torie har betrak­tet som «Den opp­lys­te» – «Det fullkomne menneske» – Budd­ha, kom inn i verden. Fød­sels­da­gen hans: full­måne­da­­gen i vesak-må­ne­den – til­sva­rende mai i vår ka­len­der – er opphøyet av tre grunner. For i henhold til den buddhistiske tra­di­sjonen, er det ikke bare fødselsdagen, men i tillegg dagen da han opp­nådde Opp­våk­nin­gen og også døde.

Fortellingene om oms­ten­dig­­he­te­ne rundt hans fødsel, slik som alt det andre som er ned­tegnet om Buddhas liv, spe­sielt hans tidligste år, er fulle av le­gen­der og symbolske ele­menter. Selv om man skulle ønske å gjø­re det, ville det være umulig å skille ut de rent his­toriske fakta fra den fan­tas­tiske og mira­ku­løse veven som utgjør for­tel­lingene fra Buddhas liv. Og det ville også være en øvelse med li­ten betydning, fordi de vik­tigste trek­ke­ne i Buddhas liv og lære er helt kla­­re. Så hvis man­ge av hen­delsene ik­ke skjed­de nøyaktig slik de er over­le­vert, så kunne de ha vært slik, for slik er deres sym­bolske kva­liteter.

Før vi fortsetter be­ret­nin­gen om Budd­has liv, må vi si noe om de his­to­riske om­sten­dig­hetene. På den ti­den, for to og et halvt tusen år si­den, var sam­funnene, som had­de vokst opp et­ter at Nord-India var blitt be­folket av ariske inntrengere fra Sent­ral-Asia, allerede blitt kom­p­li­ser­te og avanserte. Beg­repet «hindu» var en­nå ikke blitt opp­funnet, det skjedde først langt senere, men ho­ved­ele­men­te­ne i det samfun­net som senere skul­le bli kjent som hindu, var allerede etab­lert. Det mest iøynefallende av dis­se, var at samfunnet var blitt inn­delt i kaster. Antallet kas­ter i India er egent­lig en­ormt, men tra­dis­jo­nelt har de latt seg samle i fire hoved­grupper. På toppen er brah­minene, som had­de rett til å utøve preste­gjerninger og var hol­derne av religiøs kunnskap. Den neste kasten var ksha­triyaene, el­ler krigerkasten, som frem­skaffet her­­s­ker­klassen og hadde ansvaret for styret og bes­kyttelsen av samfunnet. Så kom vaishyaene, eller handels­fol­kene, som holdt de øko­no­miske hju­lene i gang. Og tilslutt var det shud­ra­ene, som skaffet samfunnet arbeids­kraf­ten, i form av kropp­s­arbei­dere, tje­­nere og kunstnere.

Familien som Buddha ble født inn i, tilhørte en kshatriya-klan kalt Gau­tama. Men selv om alt­så det var ksha­tryaene som dan­net adelen og de sty­rende klasser i sam­funnet, så var det brahminene som holdt det ån­delige leder­skapet, slik at dati­dens re­li­giø­se system ble kalt brah­ma­nis­me. Kon­gen var av­hengig av brahminer, ikke bare til å ut­føre religiøse rit­ualer, men og­så for råd og veiledning. Så det er ikke helt over­raskende at pres­ter figu­rerer på en frem­tredende måte i Budd­­­has tid­lige liv, fordi den stolte kong Shuddhodana tenkte mye på sønnens karriere og mulige hint om hans fremtid.

Det fortelles at et av de tidlig­ste besøkene til kongen etter at hans sønn var blitt født, var av en ærverdig gammel vismann kalt Kala Devala (av andre kalt Asita). Kala Devala var viden kjent for sin visdom og sine angivelige synske ev­ner, Det var han som først antydet at Kong Shuddhodanas sønn var et menneske helt utenom det vanlige, da han for første gang kom for å gjøre ære på den nye prinsen. Da han først så Sid­dhartha, smilte han, men så be­gynte han å gråte. «Hvorfor gråter du?» spurte Shuddhodana redd. «Vil en ulykke ram­me barnet?». «Nei», svarte Kala Devala, «Jeg smilte fordi jeg har hatt det pri­vi­le­gium å møte et vesen, som jeg ut ifra visse spesielle merker, vet vil bli et fullt opplyst vesen, en Budd­ha. Men når jeg gran­s­ker min egen fremtid, ser jeg at jeg ikke vil le­ve lenge nok til å kunne høre hans be­læringer. Det er derfor jeg fikk tå­rer i øy­nene. Men gled deg, Konge, for den søn­nen du har fått, vil bli det ed­leste mennesket i hele ver­den!»

Her bør en merke seg at ideen om ån­delig opplysning var vel­kjent blant da­tidens sø­kende, re­ligiøse men­nes­ker, og his­to­rien om Buddhas liv vi­ser at man­ge valgte en ån­de­lig kar­riere, en­ten som as­ke­tiske ene­boere eller i et kloster, under­lagt monastisk disiplin. Or­det «Buddha» selv, som betyr «Den Oppvåknede», var det ik­ke uvan­lig å bruke på hellige menn som var ansett for å ha dyp åndelig inn­sikt. Men tanken på at en kongelig prins skulle kunne gi opp sin arv til fordel for et liv i askese, var ikke lett å akseptere, spesielt blant medlemmer av hans egen fami­lie, som jo hadde helt and­re am­bi­sjo­ner på hans vegne. Shuddhodana be­gyn­te derfor å bli be­kymret!

Metoden som Kala Devala hadde brukt for å spå om fremtiden, var å lete etter bestemte kjennetegn på krop­pen, en slags «hele-kroppen-håndlesning», for å lese hans fremtid. Så, for å teste Kala Devalas tolkning, sendte kon­gen bud på åtte av de mest lærde brah­minene i landet som også var eks­perter på ‘kropps­lesning’. Etter un­­der­­sø­kel­se­ne, konkluderte syv av brah­­minene med at det var to livsveier åpne for ham. Hvis han valg­te å forbli i verden, ville han bli en stor hersker. Men, hvis han på den annen side bestemte seg for å gi avkall på verden og søke ån­delig opp­­våkning, så ville han bli en Bud­d­ha. Men den åttende brah­minen, som het Kondanna, var helt entydig: «Tegnene viser at hans fremtid bare kan gå i en retning», fortalte han kongen. «Det vil komme en tid når han vil være vitne til fire tegn og som et resultat av det, vil han gi avkall på verden og gå ut og søke oppvåkning. Til slutt vil han oppnå denne oppvåkningen og bli en Buddha.» Faktisk var han så imponert med hva han hadde lest ut av mer­kene på barnets kropp, sier tekstene, at han bestemte seg der og da for å gi avkall på verden, og sam­men med fi­re venner av samme oppfatning, reis­te de vekk for å vente på at Siddharta skulle vokse opp og nå Oppvåknin­gen. Kon­danna og hans gruppe skulle se­nere få en fremtredende plass i Budd­has liv.

Historien forteller at Kong Shuddhodana ble meget opp­ska­ket av spå­dom­mene, og at de red ham som en mare i hele hans sønns oppvekst. Men i mellomtiden var barnet i fokus for alles beundring. Det sies at huden hans hadde en gyllen glans. Øynene hans var blå som fargen til lin­blom­s­tene, mens håret var sort med et skjær av blått. Lemmene hadde per­fekte pro­porsjoner.

På den syvende dagen et­ter fød­se­len, døde dronning Ma­­­ha­maya, Sidd­harthas mor. Men han fikk alli­ke­vel mo­­der­lig kjærlighet og omsorg for­di dron­­ningens søster: Prajapati, tok ans­varet for ham. Polygami var van­lig blant adelen i det sam­funnet, og Prajapati var også gift med Shuddhodana, og opp­dro Siddhartha med all den kjærlighet som en mor ville ha gitt sin egen sønn.

Etter noen år ble Sidd­hartha sendt til skolen, hvor han kom sammen med barna til de andre adels­fa­mi­li­ene. Hans evner gjorde et stort inn­trykk på hans lærere og han fikk store kunn­skaper innen en bred fag­krets, inklusive språk og ma­­te­matikk. Han ble også dyk­tig i sportsgrener som bry­ting og bueskyting. Han var best i alt, den dyktigste blant elevene, ja han gikk til og med utenpå lærerne. Han var høy, sterk og kjekk, og hans go­de manerer og vennlighet gjorde ham els­ket av alle.

Hvert år ble det i Sha­kya­e­nes land, av­­holdt en plog­fes­tival. Det synes å ha vært en se­re­moniell affære, et slags frukt­­­­­barhetsrituale. Kongen selv drev det første okse­span­net, som had­de gylne bånd på hornene og trakk en gyllen plog. Andre adels­menn drev okser som brukte seletøy med sølvornamentering og sølv­­plo­ger. Så da Siddhartha var syv år gammel, tok kongen ham med til plogfestivalen. Under forberedelsene ble gut­ten tatt av følgesvennene for å hvile under et rose-eple tre på en spesielt tilpasset vogn. Mens han satt der, glemte han hele plogfestivalen og gikk inn i en meditativ tilstand, mens han pustet på en tilmålt og kon­trollert måte, som en er­­fa­ren praktiserende, og gikk inn i tran­se. Det var den første ån­delige opp­­levelsen som er nevnt i livet hans. Slik fant følgesvennene ham, da de kom tilbake noe senere, i en tilstand av hen­­rykkelse. Denne hen­delsen ble rap­­portert til kon­gen, som had­de skyn­det seg for å se det siste be­viset på søn­nens særegenhet.

I de tidligste beretningene fra Sidd­­harthas liv er det blitt lagt vekt på hans medfølelse for andre ve­se­ner. En dag gikk han i skogen sam­men med sin fetter Devadatta, som senere, etter at den buddhistiske sang­ha var blitt etablert, har fått rollen som oppvigler. De­va­datta had­de med seg pil og bue, og da han så en svane som fløy over dem, tok han sikte og skjøt den. Beg­ge guttene løp til stedet hvor fug­len hadde falt, men Sidd­hartha kom først frem. Sva­nen var frem­deles i li­ve, så Siddhartha trakk pilen for­siktig ut av vin­gen. Så tok han noen blader og klemte plantesaft ut på såret for å stoppe blødnin­gen og prøvde å roe ned det skremte dyret. Da Deva­datta nådde frem og gjor­de krav på å få dy­ret utlevert, nek­tet Sid­dhartha. «Hvis du had­de drept den, hadde den vært din», sa han, «Men den er bare såret, og siden det er jeg som har red­det livet dens, er det jeg som eier den». Uenig­heten fortsatte så langt at Sidd­hartha foreslo at Retten skul­le avgjøre saken. Etter å ha hørt alle ut­sagnene var deres dom slik: «Et liv må tilhøre den som har reddet det. Et liv kan ik­ke gjøres krav på av en som bare sø­ker å øde­legge det. Sidd­hartha har ret­ten til å beholde den sårede sva­nen.»

I mellomtiden fortsatte Kong Shuddhodana å gruble over spå­dom­me­ne som brah­mi­nene fremsatte i for­bindelse med sønnens fødsel og etter­hvert som han vokste opp, var det spesielt Kondannas for­ut­sigelse om at Siddhartha ville re­n­on­sere verden etter å ha sett fire spesielle tegn, som plaget ham. Så han sendte bud på dis­se brah­minene igjen, bare syv stykker denne gangen fordi Kon­danna hadde forsvunnet for å vente på for­vand­lingen av Sidd­hartha til Buddha, og han ba dem forklare hva som var ment med ‘fire tegn’. I mot­set­ning til Kondanna, hadde de syv brahminene gitt rom for to mu­lige utviklingsveier for Sid­dharthas liv: enten en Buddha eller en keiser. Han ville bli det første hvis han møtte fire men­nesker i føl­gende rekkefølge: En gammel mann, en syk mann, et lik og tilslutt en asket – en som hadde gitt opp verden for å finne opphøret av lidelsen. «Da, tenkte kongen, «må jeg passe på at min sønn ikke får se disse tegnene». Han ga umid­delbart ordre om at alle gamle og syke skul­le fjernes fra Sid­dhartas nær­het. Og ingen tegn på død og for­gjen­ge­lighet skulle finnes. Spesielle vakter skulle ta seg av dette. Ingen as­keter fikk nærme seg ham. Han fikk unge tje­ne­re, og å komme med be­merk­ninger om sykdom, alderdom, død, for­­­­gjen­ge­lig­het, klos­ter­liv osv. var strengt forbudt. Selv vis­nede bloms­ter og blader ble fjer­net fra hagene og parkene, slik at prinsen ikke skul­le se noe som helst som kun­ne min­ne ham om for­gjen­gelighet og død.

Samtidig ble all slags luk­sus og ny­tel­ser gjort til­gjen­ge­lig for Sidd­hartha. Tre nye pa­lasser ble bygget, et for hver av de tropiske årstidene: et for den var­me årstiden, et for regn­tiden og et for de kjøligere vin­ter­­må­nedene. Sto­­­re park­anlegg med jakt­­områder ble anlagt, de­ko­rert med dam­mer fylt med vak­re gullfisk, lo­tus­blomster og sva­ner.

Det var i et slik miljø Sid­d­hartha vokste opp til å bli en ung, vakker og sterk mann med enestående in­tel­lek­tuelle evner. Han slo sine jevn­ald­rende i kamp­sporter mens han i kunn­­skap og forstand overgikk selv de lærdeste og mest kjente av de vise menn.

Kong Shuddhodana mente at nå had­de tiden kommet til at han burde gifte seg, så han samlet alle verdige ekte­skaps­kandi­dater i sitt konge­døm­me, til sitt palass, slik at Siddhartha kunne foreta sitt valg. Blant dem var hans kusine Yashodara, en meget vak­ker og sjar­merende pike. Sidd­harthas valg falt på henne, til kon­gens store glede, og de ble gift un­der stor pomp og prakt. Da Sidd­hartha nærmet seg sin 29. fødselsdag, ventet Yashodara sin første­fødte, og kong Shuddhodana be­gynte å tenke, at nå var vel faren over, og alt ble slik han hadde tenkt seg …

Men, selv om han var blitt nektet kjennskap til men­nes­kenes skjebne, og var blitt gitt alle slags ad­spre­delser og san­se­nytelser i stedet, for­ble Sidd­hartha tankefull og grublende. Li­ke uunn­gåe­lig som i et even­tyr­kom­plott, ble de for­­seg­gjorte fors­vars­verkene som var satt opp av kong Shuddhodana, hulet ut av vir­ke­ligheten selv, av den opp­dagelsen, som se­nere er blitt hjør­ne­steinen i Budd­has lære, av det at livet egen­tlig er lidelse.