Hammalawa Saddhatissa: Historien om Buddhas liv

III. Suksess 

I forrige artikkel hørte vi hvordan prins Siddhartha våknet fra ungdomstidens dårskap. Bak det overfladiske og behagelige livet han hadde ført i sin fars lysthager, viste livet sine mer dystre realitet. Synet av en syk mann, en gammel mann og til sist et lik, gjorde at hans liv raste sammen. Men da han møtte en munk som hadde gitt avkall på verdens forgjengelige gleder og funnet en indre trygghet og glede hinsides liv og død, bestemte Siddhartha seg for selv å finne veien til denne tilstanden. Derfor forlot han livet i palasset.

Alle hans verdslige bånd var kuttet og han vendte ryggen til elven Anoma, som nå på symbolsk vis skilte ham fra hans fortid. Siddhartha tok opp et liv som omflakkende asket. Slike mennesker var vanlige den gangen i India, som de er det fremdeles. Siddhartha fulgte den vanlige praksis med å be om mat og finne ly hvor han kunne. Folk pleide å omtale ham som en ‘hellig mann’ eller asket, eller hvis man kjente ham godt nok, ved hans klansnavn Gautama. Men ingen hadde anelse om hvem han virkelig var.

Hans identitet ble først kjent da han en gang befant seg i byen Rajagriha, hovedstaden i Magadha, som i dag er byen Rajgir i delstaten Bihar. Øyensynlig var det hans dannede måte å oppføre seg på som kalte på oppmerksomheten hos byens borgere, for noen av dem bemerket dette til herskeren av Magadha, kong Bimbisara. «Denne unge mannen, asketen Gautama som noen kaller ham, er så sjarmerende, høflig og dannet», sa de, «at han aldeles ikke ser ut som å være noen vanlig asket. Da kongen hørte navnet Gautama, skjønte han med en gang at dette måtte være sønnen til hans venn og nabo, kong Shuddhodana. Nyheten om prinsens dramatiske avkall på verden hadde sikkert spredd seg raskt. Kongen gikk straks ut for å lete etter Siddhartha, og så snart han hadde funnet ham, gikk han rett på sak: «Hva er det du gjør?», spurte han. «Hvorfor ter du deg på denne måten? Har du kranglet med faren din?» Derpå oppfordret han Siddhartha innstendig om å gi opp det asketiske liv og tilbød ham også halvparten av kongedømmet sitt om han lovet å gjøre det og slå seg ned i Magadha. Siddhartha avslo høflig og forklarte om sin oppgave og om sin faste beslutning om å lete etter den lykken som ikke var avhengig av livets luner.

I mellomtiden hadde nyheten om at Siddhartha hadde lagt ut på den åndelige vei også nådd brahminen Kondanna, han som først hadde forutsagt denne ‘karrieren’ for prinsen. Han satte sporenstreks i vei for å slå følge. Kondanna var sammen med fire andre sannhetssøkere: Bhaddiya, Vappa, Mahanama og Assaji, og de ble også med. Etter dette vandret de alle seks sammen omkring som ett følge.

Den vanligste fremgangsmåten den gang som nå, for alle som søker åndelig oppvåkning, var å se etter en lærer, eller en ‘guru’.  På tross av at samfunnet var strengt inndelt i kaster, med de mange og innfløkte reglene som dette innebar for et hvert individ i samfunnet, så var alt som hadde med å motta og gi åndelig kunnskap å gjøre, faktisk stort sett vært overlatt til den enkeltes initiativ. Det fantes ingen offisielt godkjente læresteder eller noe klart definert religiøst hierarki basert på autoritet. Ønsket en åndelig veiledning, var det nødvendig å knytte seg til en åndelig lærer, dvs. en asket som gikk for å være en med egen erfaring og visdom, og som begynte å tiltrekke seg og akseptere elever. En slik lærers autoritet var utelukkende basert på hans eget rykte.

Det var mange slike lærere i India på den tiden og noen av dem hadde en stor tilhengerskare. Ofte ble en lærer kjent for sin vektlegging av spesielle typer praksis eller en spesiell doktrine, slik at han og hans elever ble identifisert med en bestemt skole eller en slags sekt. Det var opp til novisen selv å avgjøre hvem han ville knytte seg til. Så, i overensstemmelse med denne sedvanen, var den første store avgjørelsen Gautama og hans følgesvenner tok, å velge en guru.

En av datidens mest respekterte lærere i den delen av India, var en viss Alara Kalama. Hans system gikk ut på å oppnå et nivå innen meditasjon – som, pga. av språkets utilstrekkelighet – ble kalt «en tilstand av intethet». Så det var under Alara at Gautama og hans venner fikk sin første undervisning. Spesielt Gautama studerte meget ivrig. Faktisk gjorde han så store fremskritt at Alara en dag kunngjorde at han ikke kunne lære ham mer.

«Du er min likemann nå», fortalte han Gautama. «Vil du være her og hjelpe med å undervise mine elever?» Men Gautama var ikke tilfreds. «Er dette alt du kan lære meg?», spurte han. «Kan du ikke lære meg hvordan jeg kan unnslippe sykdom, alderdom og død?» «Nei», sa Alara. «Jeg kan ikke lære deg noe som jeg ikke vet selv. Ingen i verden vet det.»

Så Gautama og hans venner dro videre. Mens de vandret rundt i landet, underviste de andre i det de hadde lært av Alara, men de var stadig på utkikk etter en lærer som kunne ta dem videre. Til slutt møtte de en annen berømt lærer ved navn Uddaka Ramaputta, som ledet en retning som praktiserte en avansert form for mental konsentrasjon, som var kalt – igjen hjelpeløst ufullstendig for de ikke-innvidde – «Hverken persepsjon eller ikke-persepsjon». Dette hadde visstnok grunnleggeren av denne skolen, Rama, oppnådd, men til og med Uddaka, som Rama hadde overlatt opplæringen av hans elever til før han døde, strevde fremdeles mot dette målet. Under Uddakas ledelse, greide imidlertid Gautama å oppnå dette, hvorpå Uddaka med sann ydmykhet, inviterte Gautama til å overta ledelsen av denne skolen. Men igjen følte Gautama at dette ikke var nok, og igjen tok han avskjed for å gjenoppta sin søken.

Den lille gruppen ankom til slutt til et sted som hette Uruvela, og her bestemte de seg for å bli en stund. Det var en fin plass som passet godt for deres formål: et stille sted med skog og med en elv foran som skaffet dem vann. Dessuten var det en liten landsby i nærheten hvor de kunne be om mat. De satte opp et lite retreatsted og lovet hverandre at de skulle finne sin egen vei til sitt åndelige mål, uten hjelp fra noen lærer.

Pining av kroppen er blitt praktisert av mange mennesker i mange steder som en åndelig metode, og det var dette Gautama og hans følgesvenner nå bestemte seg for å gjøre. Han begynte med å spise mindre. Til å begynne med reduserte han matinntaket til bare ett måltid per dag, senere reduserte han til ett måltid annenhver dag, så hver tredje. Han tigget ikke lenger mat, men gikk over til å spise en enkel diett bestående av frukt, røtter og blader fra bestemte planter. Hans en gang sunne og robuste kropp ble svært avmagret. Huden hans ble tørr og rynket og øynene sank inn i øyenhulene, slik at, som teksten uttrykte det så grafisk: De lignet på steiner i en dyp brønn. Han begynte å lide en forferdelig sult og hadde store smerter.

Men hans selvpinsler stanset ikke der. Han straffet kroppen sin med å holde pusten lenge, slik at hodet hans føltes som sprekkeferdig. Når det var som varmest oppholdt han seg ute i den stekende sola om dagen, mens han var innendørs om natten der det var trykkende varmt. Om vinteren badet han i isvann. For riktig å vise forakt for kroppen kledde han seg i de mest møkkete fillene han kunne finne på dynga og til og med fra lik som ventet på kremering. Han testet også sinnets utholdenhet ved å sitte på gravlundene om natten, spesielt ved ny- og fullmåne, da alle slags overnaturlige vesener flakket omkring mest aktivt. Heller ikke mer selvfølgelige farer som omflakkende ville dyr på slike steder, skremte ham vekk. Hele tiden praktiserte han meditasjon, men til liten nytte.

I seks år gjennomgikk Gautama denne selvpålagte prøvelsen, før han ble enig med seg selv om at det ikke førte ham noe sted. Og så en dag bare kollapset han. Han ble funnet av en gjeter som gav ham melk og som tok seg av ham. Han ble der til han hadde fått noe av sin styrke tilbake og så dro han for å slutte seg til sine fem venner igjen. De hadde i mellomtiden fortsatt med å praktisere selvpinsler, og da de oppdaget at Gautama ikke lengre gjorde som dem, ble de sjokkerte og opprørte. Dette var for dem ikke bare et brudd på disiplinen, men et svik mot alt det de hadde satt seg som mål, og de tok det faktisk så ille opp at de ikke lengre ville ha noe mer med ham å gjøre. De bare reiste seg opp og forlot ham. Men Gautama, overlatt til seg selv, fortsatte å bygge opp styrken sin igjen, til hans kropp igjen, er det sagt, atter fikk tilbake sin opprinnelige gylne farge, og de trettito fysiske tegnene, som skulle vise at han ville bli en buddha, ble synlige igjen.

På den tiden bodde det i nabolaget en kvinne som het Sujata, datteren til en velhavende godseier. Sujata ventet barn og hadde avlagt et løfte om at hvis det ble en gutt, så skulle hun gjøre en spesiell matofring til en guddom i et lokalt Banyantre. Banyantreet, med de karakteristiske luftrøttene som vokser sammen til stammer, er lenge blitt sett på med en spesiell ærbødighet i India, og har sannsynligvis fra langt tilbake i tiden vært fokus for animist-kultuser. Sujata fikk sin sønn og startet et meget omfattende rituale for å lage mat til en guddom. Først melket hun hundre kuer og foret femti av dem med melken. Så ga hun melken fra disse femti kuene til tjuefem osv. i en prosess som kalles «å arbeide inn melken», inntil hun satt igjen melk fra åtte kuer. Med denne fete og svært næringsrike melken laget hun en risgrøt med meget spesielle kokeredskaper og passet på at ikke en eneste dråpe kokte over og ble sølt vekk. Til slutt helte hun grøten over i en gylden bolle, helt opp til kanten. Så sendte hun sin tjenestepike av sted for å gjøre forberedelser.

I mellomtiden hadde Gautama tilfeldigvis kommet over dette treet og satte seg under det for å meditere. Da tjenestepiken kom nærmere, var hun forundret over å se denne gyldenfargede figuren, utstrålende et slags skimmer og sittende ubevegelig ved foten av treet. Hun fór tilbake og fortalte ivrig at guddommen selv hadde vist seg for å motta ofringen. Sujata skyndte seg med sin gylne bolle med risgrøt, godt tildekket med et tøystykke av silke. Hun ble også slått av den sittende figuren som lyste gyllent i morgensolen. Kanskje mindre overtroisk enn sin tjenestepike, men allikevel imponert, ga Sujata sin ofring til Gautama noenlunde slik: «Ærbødige herre, uansett hvem du er, om du så er en guddom eller et menneske, vær så vennlig å ta imot denne ofringen av melkeris, og måtte du oppnå det målet du har satt deg.»

Sujata plasserte så ofringen i Gautamas hender, hilste ham ærbødig og trakk seg tilbake, uten å ofre en eneste tanke på den kostbare bollen hun hadde etterlatt hos ham.

Tiden hadde faktisk kommet for Gautama til å oppnå det han hadde søkt i så mange år, og hendelsene den dagen, som beskrevet i tekstene, er ladet ikke bare med symbolsk betydning, men også med en spesiell ro og verdighet. Etter å ha tatt i mot ofringen, gikk han til en elv i nærheten, kalt Neranjara. Han satte fra seg bollen på bredden og gikk uti for å bade. Etterpå satte han seg opp på bredden, tok bollen i fanget og begynte på sitt siste måltid som buddha-aspirant. Etter å ha spist, vasket han hendene og bollen og satte bollen på vannet. Så sa han: «Hvis jeg i dag skal oppnå full oppvåkning, måtte da denne bollen flyte oppover elven.» Straks begynte bollen å gjøre akkurat det. Gautama brukte resten av dagen på å slappe av i skogsområdet langs elvebredden.

Om kvelden reiste Gautama seg og satte seg under det treet som ble kjent som Bodhitreet – ‘Ficus Religiosa’ – et annet hellig tre i India og kjent som «Oppvåkningens tre». Det var det treet han hadde valgt for å utføre sin store meditasjonsbragd. På veien møtte han en gress-skjærer, kalt Sotthiya, som ga ham noen bunter med Kusha-gress. Dette gresset ble også betraktet som hellig og brukt av brahminene i India til å sitte på. Gautama spredde dette gresset ved foten av Bodhitreet, vendte ansiktet mot øst og satte seg ned i meditasjonsstilling. Slik begynte den store ‘transen’ som han på fullmånen i Vesak-måneden kom ut av, som den fullt oppvåknede, som Buddha.

Forløpet til Gautamas meditasjon er utførlig beskrevet i de gamle tekstene. I en tidlig fase ble han konfrontert med verdslige fristelser i form av demoner, en episode på mange måter lik Jesu fristelser i ørkenen. Så gikk han gjennom ulike stadier av åndelig ekstase, hvor han husket alle hans tidligere liv og tenkte igjennom hvordan alle ting kommer sammen og faller fra hverandre. Med sinnet lutret, tenkte han igjennom sinnsgiftenes natur, hvordan de oppstår og hvordan de kan fjernes. Ved å gjøre det fjernet han også fra sitt eget sinn de ulike former for negativitet: begjær, tilknytningen til fortsatt eksistens, uvitenhet, og endelig oppnådde han frukten av det han hadde søkt så lenge. «Nå er livshjulet stoppet for meg», sa han etterpå, da han talte om sin opplevelse. «For meg har denne verden ikke lenger betydning.»

I henhold til en beretning befant Gautama seg syv dager i denne ‘transen’, og kom ut akkurat i det solen sto opp og Vesak-fullmånen gikk ned. Så oppholdt han seg enda en viss tid i nærheten av treet, så opp på det med takknemlighet fordi det hadde gitt ham ly, og spaserte frem og tilbake foran det. Mange andre hendelser er sagt å ha funnet sted i den perioden.

Like etter at Gautama hadde nådd Oppvåkningen, kom to handelsmenn, kalt Tapussu og Bhalluka, forbi. I det de så Gautama sittende under Bodhi-treet, laget de et måltid for ham av mel og honning og tilbød ham det. Etter å ha spist, talte Buddha til dem om sine erfaringer og de to handelsmennene ble hans første leg-disipler, de første buddhistene. Gautama var nå trettifem år gammel.

Les de andre kapitlene av boken her:

 Les om illustrasjonene i boken