Hammalawa Saddhatissa: Historien om Buddhas liv

II. Den menneskelige situasjon 

I forrige kapittel hørte vi hvordan den unge prinsen Siddhartha levde et sorgløst liv i vakre omgivelser i lykkelig, ungdommelig uvitenhet, sammen med sine nærmeste. Men en indre uro gjorde ham rastløs og grublende. De kreftene som formet hans liv; hans forutbestemte karriere som var forutsagt av tidens fremste vismenn, var i ferd med å arrangere om scenen, og gjorde klart for neste akt i Buddhas liv.

Alle de adspredelsene som kong Shudd­hodana hadde skaffet, for­hindret allikevel ikke at prinsen kjedet seg, og han begynte å bli rast­løs. En dag kalte han på sin vognfører og personlige tjener Chan­na, og ba ham om å kjøre seg en tur på landet. Chan­na valgte ut fire flotte hester av den berømte sindhi-typen, hvite og plett­frie som lo­tus­knopper, og spente dem for en staselig vogn. Siddhartha tok tømmene, ma­jestetisk og strålende som en «gud».

De hadde ikke kjørt langt før de fikk øye på en krokrygget og utslitt gammel mann stående i veikanten. Til slutt hadde altså kongens anstren­gelser slått feil. Siddhartha var sjokkert. «Hva er det?» spurte han Channa, i det han stoppet hestene. «Det ser ut som et menneske, men håret hans er helt hvitt, han har ingen tenner, kinnene er inn­sunkne, huden er tørr og rynkete og øynene hans er uklare. Se på den kro­kete ryggen hans og hans utstående ribbein. Se på de tynne armene og bena som ser ut som om de skal bryte sammen under den stakkarslige krop­pen hans, slik at han må støtte seg på en stokk. Hva slags mann er det?»

«Det», sa Channa, og gjorde intet forsøk på å opprettholde den falske fasaden som hadde beskyttet Sidd­hartha mot virkeligheten inntil da. «Det er en gammel mann. Det er en som har levd lenge, kanskje i seksti, sytti eller åtti år, slik at kroppen hans er blitt utslitt og i forfall. Men det er ikke noe å ta på vei for, fordi det er høyst vanlig. Vi blir alle gamle.» «Mener du å si at alle og også vi selv skal bli gamle?» spurte Siddhartha. «At Yashodara og du og alle mine venner og jeg selv vil en dag se slik ut?» «Ja, min herre», svarte Channa, «Det er alles lodd».

Siddhartha ble så ute av seg at han ikke kunne fortsette ferden. I stedet snudde han hestene rundt og vendte tilbake til palasset. Han var nedsun­ket i tanker og altfor forstyrret til å kunne snakke.

Da kongen så at sønnen hadde vendt tilbake så raskt etter at de hadde dratt av gårde, spurte han Channa om årsaken. Da han fikk vite det, ropte han i desperasjon: «Nå har du ødelagt alt for meg!» Men kongen var ikke den som ga opp så lett. I et forsøk på å få Siddhartha til å glem­me synet av den gamle mannen, be­ord­ret han at teaterstykker og an­nen underholdning skulle arran­geres. Han fordoblet også vaktholdet rundt palass­­området og innskjerpet de stren­ge reglene som han hadde inn­ført.

Men så skjedde det at Siddhartha bestemte seg for å dra ut på tur med Channa igjen. Og denne gange møtte de en mann som var syk. Han var så svak at han ikke kunne stå opp­reist, men vred seg rundt på bakken. Hans øyne var blodskutte, fråden skummet rundt munnen og han slo seg på brys­tet i smerte. Nok en gang forklarte Channa dette fenomenet og enda en gang ble Siddhartha slått av angst. «Er dette et helt spesielt til­felle, eller kan det ramme alle?» spur­te han. «Alle kan bli syke, min herre», svarte Channa, men prøvde å be­ro­lige ham: «Hvis man er forsiktig med kostholdet, holder seg ren og i god form, er det store sjanser for å be­hol­de helsa. Så det er ikke nødvendig å eng­ste seg.» «Ingen grunn til å engste seg!» utbrøt Siddhartha. «Først så jeg virkningene av høy alder og nå ser det ut til at alle kan rammes av en slik fryktelig situasjon som denne mannen opplever!». Som forrige gang avbrøt de utflukten og Siddhartha vendte til­bake med et tungt hjerte.

For tredje gang satte Siddhartha og Channa ut og denne gangen møtte de et begravelsesfølge. De pårørende gråt og slo seg for brystet mens liket de bar på, i sterk kontrast, lå stille og ube­ve­ge­lig som en statue. Channa svarte på Siddharthas forut­sigbare spørsmål og fortsatte: «Døden, min herre, er livets avslut­ning. Når livet opphører, inntrer dø­den. Kroppen din dør når den ikke lenger kan funksjonere pga. alder­dom og slitasje. Eller så dør den pga. syk­dom. Pusten stopper og hjertet slutter å slå. Men det er ikke noe merkelig med det. Det er like vanlig som fødsel fordi alle som fødes må før eller siden dø. Det er det ingen­ting du kan gjøre noe med, fordi det er naturens gang. Så det er det ingen grunn til å bekymre seg om det. Det eneste du kan gjøre er å håpe på et langt liv.»

Siddhartha tenkte over alt dette og også på de to andre hendelsene, og han trakk den konklusjonen at disse ube­hagelige fakta, som hadde vært skjult for ham så lenge pga. farens over­beskyttende engstelse, virkelig var li­vets iboende realiteter. Livet var for­bundet med lidelse. Og så begynte han å lure på om det ikke var noen vei ut av denne situasjonen, en måte å unn­slippe på. «Må virkelig alle dem jeg er glad i, og jeg selv også, bare hjelpeløst bli tyrannisert av alderdom, sykdom og død?» Dette opptok ham i det de igjen vendte tilbake til palasset.

Siddhartha og Channa dro ut en fjer­de gang og nok en gang ventet et uvanlig syn på Siddhartha i veikanten. Men denne gangen var det ikke et ubehagelig fenomen, men synet av en mann med et glattbarbert hode, med oransje rober, som glødet i det myke morgenlyset, stående barfotet med en bolle i hånden. Ansiktet hans viste en opphøyet ro med blikket nedslått som om han hadde behagelige og fredfylte tanker. I det han stoppet hestene, spur­te Siddhartha Channa: «Hvem er dette? Er det et menneske eller er det en gud­dom som utstråler slik ro og fred, som om verdens sorger og gleder ikke kan nå ham?»

«Det, min herre», svarte Channa, «er en asket, en tiggermunk. Det er et men­neske som har sett hvordan alder­dom, sykdom og død rammer alle ve­se­ner og som har gitt avkall på ver­den for å finne et svar på livets gåte. Han har intet hjem, men finner ly i huler og i skogen. Han ber bare om nok mat til et enkelt måltid om dagen og lever et liv i disiplin og enkelhet og prøver å være ren i tanker, ord og gjerninger og søker å finne en vei ut av verdens lidelser gjennom medita­sjon.»

Dette var selvfølgelig det fjerde teg­net som var forutsagt av brah­minene. Det hadde gjort et sterkt inn­trykk på ham, men i stedet for å ven­de tilbake, fortsatte han til de kom frem til den forlystelsesparken som hadde vært bestemmelsesstedet for alle ut­fluktene. Alt i denne parken var satt i stand for prinsens skyld, med musikere, dansere, poeter og lærde, som alle var der for å under­hol­de ham. Og det var massevis av mat og drikke. Men Siddhartha kunne ikke ris­te av seg disse nye tankene, og da han gikk rundt i parken som bød på så mange muligheter til nytelser og dis­traksjoner av alle slag, tenkte han for seg selv: «Jeg må også bli som den tig­ger­munken. Jeg må også gi avkall på ver­den, ja i dag, og søke en vei til frigjøring fra disse lidelsene som jeg til nå ikke har visst noe om, i alle disse årene med overfladiske adspre­delser.»

Til slutt ble han trøtt av å gå og han satte seg i skyggen av et tre. Mens han satt der og hvilte seg, kom en bud­brin­ger galopperende og overbragte en ny­het som burde ha gledet en ung prins: Hans kone, prinsesse Yashodara, hadde akkurat født en sønn. Men i stedet for å føle glede, mottok han nyheten med motløshet: «Nok et rep å binde meg fast med!» utbrøt han da han da han gjorde oppbrudd for å ven­de tilbake til palasset. Men hans be­slut­ning forble fast. Intet, ikke en gang nyheten om en sønn og arving, kunne få ham fra å gå den veien han hadde valgt.

Kongen merket seg Siddharthas mis­nøye, og nå, når brahminenes fryk­tede forutsigelse endelig var blitt oppfylt, hadde han i sitt indre for­sonet seg med at han ville miste sin sønn. Alli­ke­vel gjorde han enda ett desperat forsøk på å holde på ham og arrangerte en stor fest for å feire den nyfødte. De fremste musikerne og sangerne som fan­tes i landet var in­vitert til å opptre og de dyktigste og vakreste danserne kom også. Den mest utsøkte mat ble ser­vert. Kun for sin fars skyld deltok Siddhartha på festen, men fortapt i si­ne tanker som han var, fant han ingen glede i den påkostede under­hold­nin­gen som var blitt satt i scene for hans skyld. Ut på kvelden falt han i søvn, og da de opp­daget at de opptrådde for en sovende prins, fant musikerne og dan­serne ut at de også ville ta en pause, og snart var de alle falt i søvn. Da Sidd­hartha våknet igjen var han forbauset over at alle dem som tidligere hadde un­derholdt ham, nå lå rundt omkring i dyp søvn. Og hvor forandret de så ut! Artister som var berømte over det gans­ke land for deres ynde og skjønn­het lå nå utover på den mest uelegante måten: noen snorket mens andre skar tenner som dyr. Den glamouren som var der tidligere var nå blitt til en gri­se­binge. Siddhartas avsky for det verds­lige liv var nå blitt fullstendig og han reiste seg så stille som han kunne for ikke å forstyrre noen, unntatt Chan­na, som han vekket og ba  om sad­le sin favo­ritthest Kanthaka for å sette ut på en lang reise…

Men før han satte avsted hadde han en siste plikt å fullføre. Han hadde en­nå ikke sett sin sønn, som hadde an­kom­met samtidig med hans beslutning om å gi avkall på verden, så på veien ut gikk han til det rom­met hvor barnet og moren sov. Men Yasodhara lå med barnet tett inntil seg og holdt hånden beskyttende over barnets ansikt. Et øyeblikk kunne han ikke bestemme seg for hva han skulle gjøre. Hvis han flyttet vekk morens hånd for å se hans an­sikt, var sjansen stor for at hun ville våkne og prøve få ham fra å reise, men hvis han ikke gjorde det, ville han ikke få et glimt av sønnens an­sikt. Han bestemte seg raskt: Jeg må dra nå, men når jeg har funnet det jeg søker, vil jeg komme tilbake for å se ham og hans mor.

Det var midnatt da Siddhartha, fulgt av den trofaste Channa, stille red ut fra Kapilavastu. Først etter at de hadde forlatt bymurene stoppet de for å se tilbake på palasset, som nå lå badet i månelys, det stedet som han hadde tilbragt hele sitt liv og hvor alle han kjente og elsket ble værende igjen.

Etter å ha ridd hele natten, kom de til sist til elven Anoma, som ut­gjorde gren­sen mellom Shakya og Magadha. Da de kom over på den andre siden, steg Siddhartha av hes­ten. Han tok av seg sine fine silke­klær og ga dem til Channa og ba ham vende tilbake med dem og hes­ten hans. Slike klær var upassende for en asket. Så tok han ut sitt sverd og kuttet av seg det lange håret. Til slutt tok han på seg noen oransje­fargede klær, som legenden si­er ble skaffet til veie av en hjelpsom «gud­dom». Så tok han frem en tigger­bolle og sendte Channa av sted. Men Channa var uvil­lig til å gå. «Hvordan kan jeg fortsette å være i palasset når du ikke er der lengre? La meg følge med.» «Nei», sa Siddhartha, «ta med deg mine klær og juveler tilbake til min far og fortell ham og min mor og min kone at de ikke må bekymre seg. Jeg reiser avsted for å finne en vei ut av lidel­sen som er forbundet med alder­dom, syk­dom og død. Så snart jeg har funnet svar på dette, vil jeg komme tilbake for å lære det videre til min far, min mor, min kone, mitt barn og til alle andre. Så vil alle bli virkelig lykke­lige».

Men det var Siddharthas hest som fremtrer sterkest i denne ladede av­skjeds­stunden, i henhold til histo­rien. Da Channa til slutt gikk med på å vende tilbake, nektet Kanthaka å rikke seg. Det var nødvendig for Sidd­hartha å snakke med dyret før den lot seg over­tale til å ta avskjed. Men den had­de bare gått en kort avstand før den stop­pet og så seg tilbake for igjen å se på sin herre. Det var nødvendig med en ny runde overtalelser fra Channas side for å fortsette, og da den endelig tok avskjed, trillet tårene fra Kant­ha­kas øyne. Senere, sies det, døde hesten av hjertesorg.