Hammalawa Saddhatissa: Historien om Buddhas liv

VII. Medfølelse og sunn fornuft

Shakyamuni Buddha hadde nådd middagshøyden. Han var viden kjent og avholdt som åndelig lærer og mennesker kom til ham med de forskjelligste livshistorier og mange ble hans elever. Noen av skjeb­nene var mer tragiske enn andre. Mange hadde kjent livets realiteter på kroppen. Buddha nådde rett inn i deres hjerter på en direkte og vennlig måte og ga råd om hvordan en bør leve for å finne fred.

Uttrykt på den formelle måten som den er blitt nedskrevet i skriftene, kan Buddhas lære kanskje frem­stå som tørr og avvisende. Men den kom­­­mer til liv i de historiene om Budd­has aktiviteter fra dag til dag som lærer og rettleder for sanghaen og i hans eg­ne lig­nelser. Her ser vi også noe av hans per­sonlighet: klar, men ikke fjern, med­følende uten å være sentimental, in­tellektuelt subtil, men allikevel full av sunn fornuft. I sitt arbeide var han selv det beste eksempel på foreningen av teo­­ri og praksis.

Utgangspunktet for Gautamas egen sø­­­ken etter Nirvana, var erkjennelsen av at sorg er en side av selve livet, og at man ikke kan unngå det, bare heve seg ov­­er det, og at dette temaet gjentar seg ofte i hans livshistorie. En av de mest kjente episodene som illustrerer dette temaet er den om den sorgtunge moren og sen­nepsfrøet.

Kisagotami var en ung kvinne fra en velstående familie som var gift med en rik kjøpmann i Shravasti. Da deres førs­te­fødte barn var omtrent ett år gam­melt, ble det sykt og døde før en lege kunne skaffes. Kisagotami var helt ute av seg av sorg og begynte å vandre om i gatene og spurte folk om de visste om en me­disin som kunne bringe hennes barn til­bake til livet. Noen bare igno­rer­te henne mens andre trodde at hun had­de ‘tørna’ og bare lo av henne. Men in­gen kunne hjel­pe henne. Til sist møtte hun en vis mann som fortalte henne at det bare var én person i hele verden som kunne ut­føre det mirakelet som hun forventet. “Det er Buddha og for øye­blikket opp­holder han seg på Je­ta­vana-klosteret. Gå dit og be ham om å hjelpe deg.” Ki­sa­gotami gikk til Budd­ha og i det hun la liket av sitt barn ved hans føtter, for­talte hun sin triste his­torie.

Buddha lyttet til henne med tålmo­dig­het og vennlighet og så sa han: “Søs­ter, det er bare én måte å helbrede din sorg på. Men du må først gå inn til byen og skaffe meg et sennepsfrø fra et hus hvor det aldri har forekommet noe dødsfall.”

Kisagotami kjente en sterk følelse av lettelse og satte straks av gårde til by­en. Hun stoppet foran det første huset hun så, banket på og sa: “Jeg er blitt for­talt av Buddha at jeg skal bringe til­bake et sen­nepsfrø fra et hus hvor det ikke har forekommet noe dødsfall.” “Dess­ver­re”, ble hun fortalt, “mange mennesker har dødd i dette huset.” Så gikk hun til det neste huset og ble for­talt: “Utallige mennesker har dødd i vår familie.” Og slik fortsatte det til det tredje og fjerde huset, til hun hadde gått igjennom hele byen uten å ha vært i stand til å bringe med seg et slik sen­nepsfrø. Dermed for­­sto hun hva Budd­ha hadde prøvd å få henne til å forstå: At døden kommer til alle. Forsonet til dette faktum tok hun med seg liket av sitt barn til grav­plassen og vendte der­etter tilbake til klosteret.

“Har du med deg et sennepsfrø?” spur­te Buddha. “Nei”, svarte hun. “Og ik­ke skal jeg lete lengre heller. Nå for­står jeg den leksjonen du prøvde å få meg til å forstå. Min sorg hadde gjort meg blind og jeg trodde at det bare var jeg som led i dødens favntak.”

“Hvorfor har du så kommet tilbake hit?” spurte Buddha. “For å be deg om å undervise meg i sannheten” svarte hun.

Deretter begynte Buddha å undervise henne og sa: “I alle de menneskelige ver­dener – og i gudeverdenene også – gjel­der bare én lov, og det er at alt er for­gjen­gelig.”

Kisagotami gikk inn i sanghaen, og – er vi blitt fortalt – oppnådde Nirvana.

En enda mer hjerteskjærende historie, som kan måle seg med den bibelske for­tellingen om Job når det gjelder opp­lis­ting av ulykker, er historien om en pike ved navn Patacara. Patacara var dat­te­ren til en rik mann i Shravasti. Fo­reldrene hen­nes var så eiekjære og over­beskyt­ten­de i forhold til henne, at de nær­mest lot henne innesperre i et væ­relse høyt oppe i sitt herskapshus. Fordi hun mang­let vennskap, forelsket hun seg i sin pa­sje­gutt i all hemmelighet.

Da hun ble seksten, hadde hennes for­eldre arrangert et bryllup for henne hvor hun skulle gifte seg med sønnen til en an­­nen rik mann. Meget oppskaket be­stemte hun og hennes elsker seg for å rømme fra stedet. Om morgenen på bryl­lupsdagen kledte hun seg ut som en tje­nestepike som skulle ut for å hente vann, og slapp uoppdaget vekk fra hu­set. De møttes ved utkanten av byen og dro til at fjerntliggende sted hvor de giftet seg.

Etter en tid ble hun gravid og da fød­selen nærmet seg, kom hun til å huske at det var skikken at en kvinne skulle føde hjemme hos sine foreldre. Hun nevnte dette for mannen sin, som na­tur­ligvis ble forferdet over en slik tanke. Men nå ble hennes ønske om å gjøre det så sterk at hun la i vei på tross av alle hans pro­tes­ter. Han fulgte med og tigget henne om å vende tilbake, helt til de var halvveis og hun begynte å få veer og fød­te sitt barn. Da var det ikke lenger noen vits i å fortsette, så de snudde og reiste hjem.

Hun ble gravid igjen og som forrige gang la hun i vei mot foreldrenes hjem, fulgt av en motvillig ektemann. Men den­ne gangen endte det med tragedie. Mens de var underveis brøt en fryktelig storm løs, samtidig med at fødselen startet. Hun prøvde å legge seg til rette så godt hun kunne, mens mannen gikk inn i skogen for å finne noen grener som han kunne lage et vern mot uværet av. Mens han hogg ned en busk ble han bitt av en slange og falt død om. Prob­le­m­ene be­gynte nå å hope seg opp. Hun fød­te bar­net og de tre – hun, det eldste barnet og spedbarnet – tilbragte natten uten ly mot regnet og stormen. Dagen etter kom de over liket til ektemannen. Det var intet annet å gjøre enn å fort­set­te reisen og med spedbarnet på hof­ten og den andre holdt i hånden etter seg, gikk Patacara helt til hun kom til en flomstor elv. Hun følte seg ikke sterk nok til å bære begge barna over sam­ti­dig og lot den eldste vente mens hun bar ba­byen over. Ikke før hadde hun satt babyen fra seg, kom det en fugl stu­pende mot den. Hun skrek for å skrem­me vekk fuglen, men gutten på den and­re bredden trodde at moren kal­te på ham og hoppet ut i elven for å mø­te henne. Forferdet stupte Patacara ut i vannet for å redde ham, men det var for sent. Han ble ført av sted med strøm­men og druk­net. I mellomtiden, før hun nådde til­bake til bredden igjen, hadde fuglen vendt tilbake og forsvant med babyen.

Om ikke dette hadde vært nok katast­rofer, fikk Patacara enda et sjokk da hun til slutt nådde fram til Shravasti. Uro­lig stoppet hun en mann i utkanten av byen for å få nyheter om sine for­eld­re og spurte om han kjente dem. “Spør meg om hvilken som helst annen fa­mi­lie”, svar­te han og fortalte at den fore­gående natten ble huset deres ødelagt av den regnstormen som Patchera og barna hadde opplevd – og foreldrene hadde dødd da huset raste sammen. Man­nen pek­te på et bål i nærheten som han sa var kremasjonsstedet deres.

Det er verdt å merke seg at, om en slik lidelseshistorie skulle virke utro­verdig på en vestlig leser, at katastrofer av en slik art ikke er uvanlige i de deler av ver­­den som stadig hjemsøkes av flom, tørke eller andre slags na­tur­lige fa­rer. Allikevel er det vanskelig å forestille seg en tristere historie og den illust­re­rer på en malende måte Budd­has po­eng.

Da hun forsto at hun hadde mistet alt, falt Patacara sammen i sorg. Mens hun lå gråtende og skjelvende på bak­ken kom det noen mennesker forbi som tok henne med til Jetavana-klos­teret hvor Buddha underviste. Buddha ba no­en av kvinnene som var til stede om å vaske og kle henne og gi henne noe mat. Etterpå begynte han å snak­ke til henne om det som hadde skjedd. Hun tok tilflukt i hans lære og gikk inn i sang­haen, og, er vi blitt fortalt, til slutt nådde hun oppvåkningen.

Helt fra barndommen av, da han had­de en uoverensstemmelse med sin fetter Devadatta om den skadede sva­nen, viste Buddha omsorg for alle levende vesener. Denne medfølelsen er kanskje den andre siden av en mynt som på forsiden har slagordet at “sorg er universell”. Sikkert er det at gjen­nom Buddhas undervisning er det utal­lige eksempler på denne gagnlige fø­lel­sen uttrykt i handling.

Ved en anledning, mens Buddha be­søkte et kloster med sin personlige tje­ner Ananda, kom han inn i et rom hvor en av munkene lå syk. Han led av diaré og ved siden av å ha store smerter, var han også i en meget skit­ten og lite til­talende situasjon. Ingen av de andre mun­kene viste ham noe omtanke. “Hvor­for får du ingen hjelp av de andre mun­kene?”, spurte Budd­ha. “Fordi jeg ikke hjelper dem”, svar­te munken.

Buddha ropte på Ananda og sam­men begynte de å hjelpe den syke mun­ken. De kokte vann og vasket ham og de flyttet ham fra sitt rom til et rent sted. Da de var ferdige samlet Buddha alle munkene og formante dem om at de må ta seg av de syke og lidende. “Den som tar seg av de syke tar seg av meg”, sa han.

Ved en annen anledning hadde en av munkene ved Jetavana-klosteret fått en hudsykdom som gjorde at hele krop­pen brøt ut i store væskende byl­ler. Da de sprakk etterlot de seg store åpne sår som sølte til tøyet hans. Hans tilstand var så lite tiltalende at hans medmunker i desperasjon bar ham ut av klosteret og etterlot ham ute under åpen himmel. Da Buddha hørte om det tok han igjen med seg Ananda og gikk ut for å hjel­pe ham. Denne gangen kom resten av munkene ham til unnsetning og sammen kokte de vann, vasket klærne hans og gjorde ham kom­fortabel.

Det er også fortellinger om at Buddha måtte fortelle barn at de ikke måtte væ­re ondskapsfulle mot dyr. Ved ett til­fel­le kom han over noen gutter som moret seg på bekostning av noen fisker, som var fanget i et nesten tørt vann­re­ser­voar. En annen gang møtte han noen gut­ter som an­grep en slange med stok­ker.

I henhold til skriftene brukte Buddha disse hendelsene til å forklare loven om årsak og virkning – om at hver og en er mo­ralsk ansvarlig for virkningene av si­ne egne handlinger, både gagnlige og ska­delige. Men samtidig, fordi han var en praktisk mann som forsto den men­nes­kelige psyke, ser det ut til at han appellerte til barnas bedre egenskaper, som foreldre og lærere gjør det når de prø­ver å stagge den uomtenksomme brutaliteten hos ungdommen. Det han faktisk spurte om var: “Hvordan ville du like å bli utsatt for noe sånt selv?”

Sunn fornuft og praktisk sans var helt grunnleggende i Buddhas undervisning. Denne siden av Buddhas lære er kan­skje det som skiller den fra en del andre åndelige retninger hvor en avstår fra det verdslige liv. Mange asketer, ene­boere, yogier etc. tar sanyas eller andre former for rigorøs selvfornektelse og ven­der samfunnets gjøren og laden ryg­gen. Dette tok Buddha selv avstand fra et­ter å ha praktisert på den måten i seks år. Sunn for­nuft er det fun­da­men­tet Mid­delveien bygger på, som fak­tisk in­ne­bærer at en unngår en fanatisk ut­øvelse av regler eller handlinger som i seg selv kan bli en forhindring, en annen form for til­knytning. Nettopp derfor er det mange av hans elever som nok kan ha hatt prob­lemer fordi den­ne mo­de­ra­sjons­linjen i Buddhas lære er så vans­kelig å definere eksakt. De som går inn for et religiøst liv har en tendens til å gjøre det med slik iver og full innsats at man har lite tål­mo­dig­het med “lun­ken­het”.

Denne sunne fornuften hos Buddha, og også hans “vanlige” og direkte venn­­lig­het, er illustrert i en rørende li­ten his­torie som gjenspeiler hans egne eks­pe­ri­menter med askese. En dag var Buddha og hans følge gjester hos inn­byggerne på et sted som het Alavi. En av dem som hadde bestemt seg for å høre på ham var en fattig bonde. Men den mor­genen Buddha kom på besøk, hadde en av oksene hans blitt borte. Revet mel­lom ønsket om å se Buddha og be­kymringen for oksen, bestemte han seg for å dra ut tidlig for å finne ok­sen og slutte seg til de andre senere. Innen han hadde funnet oksen og drevet den til­ba­ke til flokken, begynte det å gå mot kveld. Han hadde ikke spist noe he­le dagen, men nå var det blitt så sent at han ikke kunne utsette det mer, så han gikk rett til møtet. I mellomtiden var Bud­dha og hans følge blitt servert et måltid av innbyggerne i Alavi og Budd­ha skulle akkurat til å “si takk” på den vanlige måten, som inne­bar at han ville gi undervisning. Ak­ku­rat da kom bon­den. Da Buddha så den fattige mannen som sto sliten og svak foran seg, ba han en av sine hjelpere om å finne et sted å sitte for mannen og gi ham mat. Først etter at bonden hadde spist ferdig, be­gynte Buddha å under­vise, noe bonden lyttet til med stor opp­merksomhet.

Noen av Buddhas munker hevet øy­en­­brynene av denne oppmerksomheten for én mann, og til og med for en fattig bon­de som hadde kommet sent, så etter møtet begynte de å mumle og syte over det som så ut til å være en uvanlig opp­førsel fra sin lærer. Da Buddha hørte de­res klager, forklarte han: “Hvis jeg hadde undervist mens denne mannen led sultens lidelse, ville han ikke vært i stand til å forstå hva jeg sa. Det er in­gen li­delse slik som sult.”

Men Buddha gjorde det også klart at selv om han formante om moderasjon så oppfordret han på ingen måte til “frie tøyler”. Snarere det mot­satte: modera­sjon innebar til­bake­holdenhet. Hans ele­ver skulle holde ig­jen og ikke til­freds­stille alle lyster, inklusive im­pul­sen til selvavstraffelse.

Kong Pasenadi av Kosala var en mann som likte sin mat. Et godt måltid betød for ham kokt ris i bøttevis med karri­ret­ter og sauser i fullt monn. En dag etter å ha inntatt sin frokost på sin vanlige må­te, begynte han å føle seg søvnig, men fordi han ikke hadde lyst til å sov­ne igjen så tidlig på dagen, gikk han hel­ler en tur til Jetavana-klosteret hvor Buddha opp­holdt seg. Med et slitent uttrykk, slengte han seg ned i nærheten av Buddha, knapt i stand til å holde øy­nene oppe.

“Hva er i veien, store konge?” spurte Buddha. “Har du ikke sovet godt?”

“Nei da, deres ærverdige”, svarte kon­gen. “Jeg har alltid dette problemet etter å ha spist.”

“Store konge”, sa Buddha, “ditt pro­b­lem er at du spiser for mye. Alle som lever på en lat måte, som sover støtt og spiser for mye slik at han ruller rundt lik en gris som lever på korn, er en tå­pe, for­di det nødvendigvis vil føre til lidelse.”

Og Buddha fortsatte: “Store konge, det er lurt å vise moderasjon i forhold til mat, for i det ligger tilfredshet. En mann som ikke spiser for mye vil bli lang­som­mere gammel og vil ikke ha så man­ge fysiske plager og ubehag.”

Stakkars Pasenadi greide ikke å disi­p­linere seg, så Buddha kalte inn kon­gens ne­vø, Prins Sudassana, og ba ham om hjelp. Han fortalte om sitt råd til kongen og ba prinsen om å se til kon­gen hver gang han spiste. Når kongen skulle til å ta sin siste håndfull med ris, skulle prinsen stoppe ham og minne kon­gen på Buddhas råd. Så skulle prin­sen lage i stand så mye mat for dagens neste mål­tid som det kongen hadde latt ligge igjen fra det forrige. Kongen gikk et­ter­hvert entusiastisk inn for denne tre­nin­gen. Faktisk begynte han å “straf­fe” sin egen glupskhet ved å gi tusen mynter som al­mis­ser hver gang han trengte å bli min­net om Buddhas råd. Snart had­de han re­dusert det daglige matinntaket til en moderat grytefull hver dag. For­vandlet av denne ordnin­gen ble han nå en slank og energetisk mann og gikk for å takke Buddha.

“Nå er jeg lykkelig igjen”, sa han. “Ig­jen kan jeg ri rundt og fange hester og drive sport. Før pleide jeg å krangle med nevøen min, men nå er jeg på så god fot med ham at jeg har gitt ham min da­tter til hustru. Og for noen dager siden for­svant en edelsten fra min fami­lie og nå er den kommet til rette. Og i til­legg, for å skape en bedre for­bin­delse med din san­g­­ha, har jeg gitt dat­te­ren til en av dine slektninger en sti­lling ved mitt hoff og det har gitt meg meget glede.” Et slik vitneprov for for­de­lene med å gå på en stivelses-re­dusert diett, kan vanskelig for­bedres av vår tids slan­ke­klub­ber.

Kong Pasenadi, den balanserte diet­tens mester, figurerer også i en historie som illustrerer balansert vurdering. Dette tjener til å vise, om ikke annet, at moderasjon, sunn fornuft og tilbake­hol­­den­het – egenskaper hos en åndelig mo­­den person – kan bru­kes på alle men­­ne­s­ke­lige aktiviteter, og burde ligge til grunn for hele ens per­son­lig­het. De må ikke bare være et di­siplin-system.

En dag da Kong Pasenadi besøkte Bud­d­­ha, så han en gruppe asketer som gikk langs veien. Med riktig ærbø­dig­het reiste kongen seg og hilste med res­pekt. Da de hadde gått spurte han Buddha: “Tror du at det var noen blant dem som kunne ansees som ordentlige vismenn?” Til dette noe naive spørs­målet svarte Buddha først at å vurdere dette er me­get vanskelig å gjøre for en verdslig per­son, fordi denne selv var fanget av emosjoner og opptatt med forhold som eiendeler og ting osv. Men Buddha fort­­­satte. “Det er bare ved å forholde seg direkte og grundig til et annet menneske og over lengre tid, at man kan forstå noe om en annens positive sider. Det er ikke noe som oppdages ved et øyeblikks innskytelse. Heller ikke kan en tåpe forstå det, bare et klokt men­neske.

“Det er bare ved å omgås over leng­re tid at en annens karakter kan vur­de­res. Det er i motgang at et menneskes styr­ke viser seg. Og det er ved å være sammen med et menneske og snak­­ke mye med vedkommende at man kan vi­te hvor vis han er.

Buddha gjorde ikke krav på å ha noen spesiell overnaturlig evne til å vurdere sine medmennesker. Hans vur­deringer var basert på erfaring, mo­den­het og spesielt selvinnsikt. Den samme balan­serte måten vistes også i hans holdning til ros og kritikk, også om det var han som var gjenstand for det.

En gang var Buddha på en reise sam­men med sine munker. Litt bak dem på veien reiste også de to asketene Sup­pi­ya og hans elev Brahmadatta, som til­hørte en annen tradisjon. Mens de spa­serte diskuterte Suppiya og Brahma­datta om Buddha, hans lære og hans or­den. Suppiya var kritisk mens Brahma­datta, med ungdommelig optimisme, hadde kun høye tanker. De overnattet på det samme hospitset som Buddha og hans elever. Deres disputt fortsatte imid­­lertid og noen av munkene over­hørte sam­ta­len. Oppbragte over at de skulle være te­ma for en slik diskusjon, be­gynte mun­kene dagen etter å dis­ku­tere seg imellom. Til slutt nådde kran­gelen Bud­d­has ører.

“Mine brødre”, sa han. “Hvorfor er de­­re så ulykkelige og sinte på folk som kritiserer meg, min lære eller munke­ordenen? Slik sinne og mismot kommer bare i veien for deres selvutvikling. Hvis dere blir irriterte når andre taler imot dere, hvordan kan dere da vurdere sann­­hetsgehalten i hva de sier? Når folk kommer med kritiske bemerkninger om oss bør dere undersøke det de sier. Om de tar feil i sine antagelser kan man vise det ved å bruke fornuften. På samme må­ten, om noen skulle prise meg, Læ­ren eller vår orden er det ingen grunn til å bli overlykkelige. Dere bør bare er­kjenne at hvis noe er riktig, gi uttrykk for det. Faktisk er det slik at når noen priser en, er det som oftest på bakgrunn av ube­ty­de­lige ting og ikke virkelig be­tyd­nings­fulle ting.

En fortelling med et beslektet tema er fortalt om en overivrig legmannselev kalt Atula. Atula som hadde mange ven­ner bodde i Shravasti, og en dag fore­slo han for vennene sine at de burde gå til klos­teret og lytte til undervisningen. Først møtte de en munk ved navn Re­va­ta og etter å ha hilst ham med ærbø­dig­het og respekt, satte de seg ned nær ham i påvente av at ville si dem noe. Men Revata var en innadvendt, kon­tem­plativ type og hadde ikke noe å si dem.

Skuffet reiste de seg og gikk for å se Shariputra, den berømte fortolkeren av Buddhas lære, og han var bare ivrig et­ter å etterkomme deres ønske og satte igang med et lengre og detaljert fore­drag om filosofi. Men dette tilfredsstilte ikke Atula og hans venner heller og de fant det vanskelig og kjedelig.

De bestemte seg for å gi det en sjanse til og fant seg selv i selskap med Anan­da. De forklarte hvorfor de var kommet og at de ikke hadde fått det de ønsket seg av hverken Revata eller Shariputra. Så Ananda prøvde å gjøre et kom­pro­miss og ga dem en enkel forklaring ut­trykt på en lettfattelig måte. Men de var ennå ikke tilfredse og gikk for å klage til Buddha. Slik svarte ham dem: “Gjen­­nom historien har mennesket hatt for vane å kritisere andre mennesker. En som ikke sier noe blir kritisert, en som sier mye blir kritisert og også en som hverken sier for mye eller for lite blir kritisert. Alle blir utsatt for kritikk såvel som ros, selv konger. Til og med moder jord, månen og sola blir kritisert av noen og prist av andre. Også jeg blir prist av noen og kritisert av andre. Men ris og ros gikk på en overfladisk måte er av ingen betydning. Det er bare ros og ris fra en virkelig forstandig per­son som betyr noe.

De lærde elsker å diskutere de filo­so­fiske implikasjoner som Buddhas lære måtte innebære. Hva mente Buddha vir­­kelig om f.eks. sjelen, som i henhold til hinduismen sees som et fragment av det guddommelige i individene som egentlig kun søker å bli gjenforent med den guddommelige sjel? Trodde Bud­d­ha på en objektiv, evig Gud? Kan bud­d­­­hismen egentlig kalles en religion?

Buddha var aldeles ikke imot filo­so­fiske debatter, noe hans egen lø­pebane tydelig viser. Selv om en jus­te­rer for legendenes overdrivelser, had­de han et like subtilt sinn som noen i sin samtid. Dessuten var det nødvendig med en viss filosofisk struktur for hans be­læringer, om ikke annet for å relatere den til samtidige synsmåter. Men det er helt tydelig, ut ifra fortellinger fra hans liv, at han så på slik spekulasjon som av meget begrenset verdi, og han var nok­så skeptisk til det fordi han så farene for at det kunne distrahere en fra å føl­ge den åndelig vei. Kjernen i det han un­der­viste var, noe alle lett kan se, at den menneskelige eksistens er for­bun­det med frustrasjoner, men at med rik­tig trening og innsats er det mulig å fin­ne frihet fra denne lidelsen og oppdage en tilfredshet hinsides alle beskrivelser basert på hverdagslige opp­levelser. Når han taler om Sann­heten, som han ofte gjør, mener han denne frydefulle til­stan­den, ikke en beskrivelse av eller forklaring på den ‘objektive’ virke­lig­he­ten. Det er vanlig kjent at den ob­jek­tive virkeligheten, slik vi kjen­ner den, blir irrelevant, når vi erkjenner sann­heten. Mot dette kan det inn­ven­des at det er å snu problemstillingen på hodet. For hvor­dan kan man ha lit til en fremgangsmåte, før man har prøvd me­to­den? Men en slik inn­si­gel­se ville også blitt bedømt som irrelevant av Bud­d­ha, fordi han mente at hvert minutt eller hver time som vi bruker på å spe­ku­le­re i disse baner, er en for­sinkelse på vei­en til åndelig inn­sikt.

Det finnes mange lignelser og his­to­rier som illustrerer Buddhas ‘utål­mo­dig­­het’ med filosofiske debatter. En av dem handler om munken Malun­kya­put­ta.

Malunkyaputta hadde et rastløst sinn og hans meditasjon ble konstant for­styrret av eksistensielle spørsmål, som han mente han hadde rett til å få besvart av Buddha. Men hver gang han brakte dem på bane, trakk Bud­d­ha bare på skuldrene uten å gi noen til­fredsstillende svar. Til sist orket han ikke situasjonen lengre og gikk til Bud­dha med et ulti­matum. Enten fikk han et ordentlig svar eller så ville han gå ut av ordenen og gå tilbake til leg­mannslivet. Dermed kom han med alle spørsmålene som hadde plaget ham; Er universet evig eller er det ikke? Er universet begrenset eller er det ikke? Er sjelen identisk med krop­pen eller er de forskjellige? Osv.

«Du har ikke greid å svare på disse spørsmålene, og det plager meg. Hvis den Velsignede vil forklare meg disse ting, vil jeg fortsette å leve et hellig liv under hans veiledning, men hvis ikke, vil jeg forlate ordenen og dra min vei. Hvis den Velsignede vet om universet er uendelig, hvorfor da ikke bare si det. Og hvis han ikke vet, så er det helt greit at han innrømmer at han ik­ke vet det og sier ‘Jeg vet ikke’».

Først irettesatte Buddha Malunkya­putta for å prøve å presse ham. «Har jeg noen ganger sagt til deg: ‘Kom Ma­lun­kyaputta! Lev et hellig liv un­der meg og jeg vil klargjøre disse tin­gene for deg?’». Deretter fortsatte han med å for­telle Malunkyaputta en lignelse.

«Forestill deg en mann som er truffet av en forgiftet pil. Hans venner og slekt­ninger får ham raskt til en kirurg, men før de rekker å gjøre noe, sier man­nen: ‘Ingen får fjerne denne pi­len før jeg vet hvem det var som skjøt meg. Om han tilhører kshatriya-, brahmin-, vai­shya- eller shudra­kas­ten. Hva er hans navn og familie? Er han høy eller lav eller av middles høy­de? Er han mørk eller lys, fra hvilken landsby kom­mer han? Og jeg må også vite hva slags bue som er benyttet, hva slags bue­streng og hva slags fjær var brukt på pilen’. Ma­lun­kyaputta, man­nen vil dø før han fikk vite alle disse tingene. Det samme er tilfellet med dem som sier at de ikke vil lede et åndelig liv før de kjenner sva­rene på spørs­mål som: Er universet en­delig eller uen­delig?»

Buddha fortsatte med å forklare at et åndelig liv ikke er avhengig av svaret på slike spørsmål. Uansett hva slags svar man måtte gi til slike spørs­mål, gjen­står fakta: Fødsel, alderdom, syk­­dom og død, forgjengelighet, lidel­ser og frustrasjoner og at det er mulig å ‘stan­se’ dette, og at det er mulig i det­te liv!

«Derfor Malunkyaputta, vær for­nøyd med det jeg har forklart og ikke bry deg om de tingene jeg ikke har for­klart. Hvorfor har jeg ikke besvart de spørs­målene du stilte? Fordi de ikke er nyt­tige eller relevante på den åndelige vei. De hjelper deg ikke til å oppnå like­vekt, det å gi avkall, dyp er­kjen­nelse og nir­vana. Hva er det jeg har fortalt om? Jeg har fortalt om lidelsen, lidelsens opphør og hvordan man kan nå den tilstanden. Og jeg har fortalt om det­te fordi det er sel­ve fundamentet i et åndelig liv.»

Buddha tok opp tråden igjen da han en gang satt sammen med munkene si­ne i lund av simsapa-trær. Han samlet en del blader i hånden sin og spurte mun­kene: «Hvilke er flest – de bladene jeg har i hånden eller de som finnes på trær­ne over oss?»

«Det er langt flere på trærne», svarte munkene.

«Slik er det også med de sannhetene jeg har forklart dere og dem jeg ikke har forklart noe om», sa Buddha. «De tin­­gene jeg ikke har forklart er ikke nyttige for et rent liv og hjelper dere ikke til å få åndelig fremgang. Det jeg har vist er utilfredshetens natur og hvordan man kan gjøre noe med det, for dette er de sannheter som hjelper en til nirvana.»

Les de andre kapitlene av boken her:

 Les om illustrasjonene i boken