Hammalawa Saddhatissa: Historien om Buddhas liv

VIII. Nirvana

Vi har fulgt Buddha fra han ble født, vokste opp som en ung og bortskjemt prins som til slutt pga. utilfredshet forlot familie og palass for å søke sannheten. Etter å ha prøvd ut ulike meditasjonsøvelser og funnet dem utilstrekkelige, og etter å ha utsatt seg for sult og andre selvpinsler, oppgir han disse ekstreme metodene, oppdager Middelveien og setter seg under Oppvåkningens tre og arbeider seg fram til den sannheten han søkte. Etter dette, i 45 år, ut av medfølelse med sine medmennesker, underviser ham dem som er åpne for hans lære og veileder dem mot oppvåkningen. Til slutt er han blitt ca. 80 år gammel og også Shakyamuni Buddha, som alt annet, er underlagt forgjengelighetens lov.

Det er ikke overraskende at Budd­ha hadde liten tålmodighet med dog­matisme. Om filosofiske spe­ku­lasjoner i hovedsak er bortkastet, hvor mye mer er det da ikke tilfelle når det gjel­­der å være opptatt av teologiske dog­mer?

Denne holdningen gir seg på en hu­mo­ris­tisk måte uttrykk gjennom en av de aller mest kjente fortellingene om Budd­ha. Dette er en historie som sann­syn­lig­vis er hørt av mange mennesker i en el­ler annen form, selv om de ikke for­binder den med buddhismen.

Det hendte en gang at en del asketer og lærde menn var samlet i Shravasti, mens Buddha oppholdt seg der. Så be­gynte de å diskutere teologiske an­lig­gen­der og det hadde ikke gått lang tid før de begynte å dis­kutere slike ting som had­de for­uro­li­get Malunkyaputta: Om ver­den var evig og uendelig, om krop­pen og sjelen var forskjellige, om en per­fekt tilstand var mulig å oppnå mens man lever osv. Snart begynte ar­gu­men­ta­sjonen å bli nokså opp­hisset og be­ve­get seg fra et aka­de­misk nivå til per­son­lige fornærmelser. Til slutt ble Buddha til­kalt for å megle og han ordnet opp i si­tuasjonen ved å for­tel­le følgende historie:

Det var en gang en konge som bare for å more seg, fikk bragt en del menn som hadde vært blinde fra fødselen av, fram foran seg. Deretter ble en elefant bragt inn og plassert midt imellom dem. De ble så bedt om å strekke ut armene og føle på den delen av dyret som var nær­mest dem. Noen tok på hodet, andre igjen på et øre, en støttann, snabelen, en fot, halen, og en følte på haledusken. Så ba kongen hver av de blinde mennene om å beskrive hva en elefant er for noe. De som hadde følt på det runde harde hodet dens, sa at en elefant er som en stor gry­te. De som hadde følt på øret sa at en ele­fant er som et sold, støttannen ble opp­fattet som en plog, snabelen som en sjekke, foten som en søyle, halen som en støter til morteren, mens den som hadde kjent på haledusken sa at en elefant er som en feiekost.

En opphetet debatt fulgte så mellom dem som hadde de forskjellige synene på saken, og det tok ikke lang tid før knytt­nevene ble tatt i bruk, alt mens kon­­gen moret seg stort over hele opp­trin­net.

«Slik er det også», sa Buddha, «med de menneskene som bare har sett ett as­pekt av virkeligheten, og som så på en dogmatisk måte hevder å ha sett hele virkeligheten.

En annen elefantlignelse ble også brukt av Buddha for å illustrere hvor­dan tålmodighet og ydmykhet an­be­fa­les i sø­ken etter sannheten.

En enkel mann uten utdannelse går inn i jungelen og ser et digert fotspor. Han sier til seg selv at det må være fotsporet til den store kongelige ele­fan­ten. Men en erfaren sporfinner som ser et slik spor, er mye mer forsiktig. Et slik fot­spor kan også lages av gravid hun­elefant som tråkker hardt. Jegeren ser seg rundt etter flere bevis. Han ser at grener høyt oppe er blitt knekket av ele­fantens skul­d­re. Men ennå ikke er han sikker på at det er den store kon­gelige elefanten som har gjort det, før han har tilstrekkelig bevis som fjerner all tvil. Først da sier han: «Ja, dette er vir­ke­lig fotsporene til den store kongelige ele­fanten selv.»

«På sammen måten», sa Buddha, «opp­nås åndelig framgang gradvis, og man bør ikke tillate seg selv å tro at full­kom­menhet er oppnådd, når det ennå er mu­lig å utvikle seg mer.»

Buddhismen er ikke for dem som liker å bli fortalt hvordan man skal ordne sine liv, den som hele tiden leter etter at en ytre autoritet skal fortelle en hvordan man skal leve, om det er i form av en prest, hellige skrifter eller ritualer.

Det som gjennomsyrer all Buddhas undervisning, sammen med en un­der­stre­king av å være balansert og ha sunn fornuft, er en underforstått «plikt» for enhver til å tenke igjennom tingene selv, å gjøre seg opp en mening og ta sine egne moralske valg. Det må naturligvis være et visst rammeverk og det gir Budd­ha i form av den åttefoldige veien. Men dokt­rinen om karma gjør det nødvendig for hver især å ytterst sett være ansvarlig for sin egen frelse. Det er helt nytteløst å lete etter en forsikringspolise eller slavisk følge trygge formularer eller være totalt inaktiv.

Ved en anledning besøkte Buddha en landsby kalt Kesaputta, som ser ut til å ha vært et populært samlingssted for as­ke­ter og religiøse lærere. De som bodde på ste­det, kjent som Kalama-beboerne, ble helt ‘lammet’ fordi hver av lærerne som kom og talte for dem, forklarte hver sin lære og rev i stykker doktrinene til de and­re. Da Buddha ankom, møtte de ham med dette utfordrende spørsmålet: «Hvor­­dan kan vi vite hvilken av alle dis­se lærde men­nene det er som forteller sannheten?»

Buddha svarte: «Dere gjør helt rett i å føle tvil og usikkerhet. Når dere skal gjøre dere opp en mening om en dokt­rine, så ikke stol på det dere har hørt om den, på hva andre har sagt om den eller på rykter. Dere burde heller ikke stole på skrifter, eller aksiomer eller en spe­siell logikk, eller på hvor flink læreren til­sy­ne­latende er til å forklare. Dere bur­de heller ikke gå ut i fra at selv om en mann er en asket, så er han en verdig læ­rer. De­re må kjenne etter inne i dere selv hva som er dårlig, hvilke ting en vis mann bør la være, som hvis det ble prak­tisert bare fører til skade.

Her kan noen innvende at dette ikke gir svar på spørsmålet, og som Kalama-beboerne, forlange en absolutt standard som ting kan bedømmes ut i fra. Det er sikkert at graden av sekterisme og in­to­le­ranse ikke har minket i verden i løpet av de to tusen fem hundre årene siden Budd­ha svarte Kalama-beboerne. Men Budd­has svar til en slik innsigelse vil være å rette oppmerksomheten innover, til de menneskelige faktorene: begjær, hat, forvirring osv. som svekker evnen til en sunn bedømmelse, og det var nettopp det han gjorde med Kalama-inn­byg­ger­ne, og som det ble meldt, var det til de­res tilfredshet.

Det er unødvendig å nevne at det ville være temmelig uforenelig med hele ån­den i hans undervisning om Buddha skul­­le tillate noen som helst per­son­dyr­kelse av seg selv. Ikke desto mindre, for­di respekt og ærbødighet, spesielt i en re­ligiøs sammenheng, lett kan føre til hel­tedyrkelse og til og med gud­dom­me­lig­gjøring, går Buddha langt i mange sam­menhenger for å understreke at det som er viktig er hva han underviser og ik­ke ham selv.

Mens han reiste i nærheten av Ra­ja­ga­ha, i det som må ha vært i en tidlig fase av hans løpebane som «misjonær», stop­­pet Buddha en gang for natten i sku­ret til en pottemaker. En annen som og­så til­bragte natten der var en ung ene­boer. «Hvem er læreren din?», begynte Budd­ha, fordi det var vanlig for dem som star­tet en åndelig løpebane å iden­tifisere seg med en eller annen skole.

Uten å vite hvem den andre mannen var, svarte den unge mannen som het Puk­­kusati: «Det er en hellig mann ved navn Gautama, medlem av den kon­ge­li­ge klanen Sakya og som forlot sitt hjem for å leve et åndelig liv. Det snak­kes me­get godt om ham og det sies at han er en helgen, en fullt opp­våknet. Det er i hans navn at jeg har be­stemt meg for å bli munk. Jeg ser på ham som min lærer og jeg akter å følge hans vei.»

«Har du noen gang møtt ham, denne oppvåknede? Ville du kjenne ham ig­jen hvis du traff ham?», spurte Budd­ha.

«Nei, jeg har aldri møtt ham og jeg ville nok ikke kjenne ham igjen hvis jeg traff ham», sa Pukkusatti.

Derpå, uten å avsløre hvem han var, til­bød Buddha seg å forklare hans læ­re, noe den unge mannen straks sa ja til. Mot slutten av leksjonen begynte Puk­­ku­sati å skjønne at den ble gitt av Bud­d­ha selv. Etter at det var over, bøyde han seg ned for sin mester, unn­skyldte seg for ikke å kjenne ham igjen og ba om å bli opptatt i sanghaen.

For å bli ordinert, trengte Pukkusati en tiggerbolle og munketøy, men mens har var ute for å skaffe disse tingene, skjedde det at han ble angrepet av en ku og døde. Da Buddha hørte det, pri­set han Pukkusati som en vis mann som hadde forstått sannheten og som hadde vært seriøst opptatt av hans lære mer enn av læreren.

En annen historie med en lignende moral er blitt fortalt om en ung mann i Shravasti kalt Vakkali. Buddha til­brag­te mye tid i Shravasti, og ved å se Budd­ha komme og gå til byen, ble Vakkali fas­ci­nert av ham. Hver gang han så Budd­ha ble han full av beundring. En dag sa Vakkali til seg selv: Så lenge jeg bor hjemme kan jeg ikke se Budd­ha så mye som jeg ønsker, så jeg burde dra til klos­teret og bli munk. Da kan jeg se ham hver dag.» Følgelig dro han til klos­teret og ble ordinert.

Vakkali kunne nå beundre Buddha så mye han ønsket og fulgte ham som en skygge. Buddha var klar over det, men sa ingenting. Han foretrakk å vente til Vakkali var blitt litt eldre. Et­ter noen år, da han mente at Vakkali had­de mod­net tilstrekkelig, sa Buddha til ham: Vakkali, hva er vitsen med ba­re å betrakte kroppen min som er flyk­tig og forgjengelig? Hvis du virkelig ønsker å se meg, se på min un­der­vis­ning.

Dette hadde imidlertid ingen effekt, så Buddha bestemte seg for å være streng. En dag ble han invitert til å be­sø­ke Ra­ja­griha i tre måneder. Da Vak­kali gjorde seg klar for å bli med, sa han: «Nei Vak­kali, du kan ikke bli med. Jeg må dra alene.»

Dypt skuffet dro Vakkali tilbake til cel­len sin og begynte å lure på hvordan han skulle få tre måneder til å gå uten å få se sin store helt. Han fastslo at det klarte han ikke, så han klatret opp på top­pen av et fjell i den hensikt å kaste seg utfor og begå selvmord.

På det tidspunktet viste Buddha seg for ham på en mirakuløs måte og for­klarte ham at det var bare ved å følge hans lære at han kunne bli lykkelig. Vak­­kali forsto endelig hvor dum han hadde vært.

Det er intet akademisk over Buddhas un­dervisning om moral. Den er godt plan­­tet i forståelsen av menneske­na­tu­ren og den ble stadig testet mens han le­det sanghaen. Det ser ut til at munker ik­ke var mindre utsatt for sjalusi, krang­le­vo­ren­het og smålighet enn andre. Å ord­ne opp i spenninger som oppsto i sanghaen må ha vært blant de vanligste oppgavene for Buddha. Det ser ut til at han ved iall­fall en anledning var ganske oppgitt av oppførselen til sine tilhen­ge­re.

Det brøt ut en uoverensstemmelse over en nokså liten sak som gjaldt regler for hygiene i Kosambi-klosteret mellom to seniormedlemmer i sanghaen. Den ene var en som kjente filosofien godt mens den andre var ekspert på disiplin. Saken ble fortsatt av tilhengerne til dis­se to mennene og snart hadde det vokst til en skikkelig krangel som involverte andre munker, nonner, legmans-elever, ja til og med folk som egentlig ikke var elever av Buddha i det hele tatt. Ved et hø­ve ville disiplinæren kaste den andre ut av sanghaen, fordi han ikke ville inn­rømme å ha brudt displinen. Buddha send­te be­skjed til Kosambi-klosteret og ba om at man måtte avblåse feiden. Da det ikke hjalp dro han dit selv. Men frem­deles ville de ikke høre, så Buddha dro sin vei skuffet. Han dro alene og slo seg ned for regntiden i en skog kalt Pari­leyya, hvor han ble venn med en elefant.

Da legbuddhistene forsto at Buddha hadde overlatt munkene til sin egen krang­­ling, ville de ikke lenger gi sin støt­te til munkene. Dette fikk munkene til fornuft igjen og de skyndte seg å be om unnskyldning til legbuddhistene. Dis­se nektet imidlertid å ta i mot unn­skyldningen før munkene var blitt for­sonet med Buddha. Men fordi det nå var blitt regntid, kunne de ikke gå for å lete etter ham. Derfor tilbragte de en del uker i ubehagelige omstendigheter.

Beskrivelsen av Buddhas opphold i Parileyya er i sterk kontrast til spliden som hans tilhengere i Kosambi opp­lev­de. Ikke bare beskyttet elefanten Budd­ha mot farer fra ville dyr, men gikk også sammen med ham for å be om almisser og bar bollen og den ekstra ro­ben hans på hodet. En dag kom en ape­katt og tilbød sine tjenester ved å samle villhonning og gi det til Buddha som mat. Dette var en idyllisk episode som vi­­ser Buddha i harmoni med naturen.

I mellomtiden ble det kjent at Buddha oppholdt seg i skogen i selskap med en ed­el elefant, og en del av de ledende per­­so­nene i Shravasti, bl.a. Anāthapiṇḍada, gikk til Ananda og spurte om han kun­ne ove­rtale Buddha til å vende til­ba­ke slik at bråket med munkene i Ko­sam­bi kun­ne ta slutt. Fulgt av et stort oppbud med munker, gikk Ananda til skogen. Budd­ha hilste dem med disse krasse or­de­ne: «Når man har forstandige venner som det er verdt å være sammen med, som lever et godt liv, da burde man leve sam­men med dem lykkelig og i sam­ar­beid. Hvis ik­ke kan man leve som en konge som har gitt avkall på kongeriket sitt eller som en elefant i jungelen. Man bør ik­ke oppholde seg sammen med tå­per. Da er det bedre å være alene.»

Ikke desto mindre gikk han med på å vende tilbake til Savatthi. Avskjeden med elefanten er blitt stående som en la­det scene, hvor elefanten gråt bittert. Da Buddha var tilbake i Jetavana-klos­teret i Savatthi, kom Kosambi-munkene for å be om tilgivelse. Men nå var de blitt to­talt upopulære. Kon­gen av Kosala truet dem med å ikke la dem få adgang til hans territorium og Anathapindaka nølte med å la dem få komme inn i Jetavana-klosteret. Da mun­kene til slutt ankom ble de gitt et se­parat sted og ble be­handlet med for­akt av de andre mun­kene. Men Budd­ha selv viste ingen slik hevn­gjerrighet. «Disse munkene er go­de folk», for­tal­te han kongen av Ko­sa­la og Ana­t­ha­pin­daka. «Det er bare på grunn av den kran­ge­len de hadde mellom seg at de ikke enset mine ord.» Da de kom fram foran ham, var de skamfulle og ful­le av anger og kastet seg for hans føt­ter. Buddha irettesatte dem og ga dem en enkel lek­sjon: «Noen men­nes­ker for­står ikke at uover­ensstemmelser for­svinner av seg selv. Hvis dere forstår det vil dere slutte å ha splid.»

Kanskje det mest dramatiske ek­sem­pe­let på hvordan Buddhas prinsipper kom ansikt til ansikt med den men­nes­ke­lige virkelighet, er den gangen da han forhindret en krig. Shakyaene og Ko­li­ya­ene var naboer, hvor grensen fulgte el­ven Rohini. Sammen hadde de demmet opp elven for å kunne vanne jor­dene si­ne med vann, på begge sider.

I juni, på den varmeste tiden av året, var imidlertid vannstanden blitt meget lav og avlingene begynte å visne. Ko­li­yaene begynte å prate om å omdirigere vannet slik at bare de kunne bruke det, fordi det ikke var nok til dem begge. Men det ville Sakyaene ikke ha noe av. Sinnet vokste og det ble utvekslet for­nærmelser. Noen begynte å sloss og til slutt hadde begge sider bragt inn sine armeer.

På dette tidspunktet fikk Buddha kjenn­­skap til krangelen. For ham var det en ytterst delikat situasjon å bli dratt inn i, fordi han hadde slektninger i beg­ge leire. Han var sønnen til en Shakya-konge og en Koliya-prinsesse, men han følte at det var hans plikt å intervenere. Det er en påminnelse om hvordan krigs­his­sing har sin egen dynamikk uansett hva den opprinnelige striden sto om. I historien om hvordan han kom fram til skue­plas­sen, spurte han noen av sine slektninger om hva uoverens­stem­mel­sen sto om. Ingen av dem, uansett hvor på rang­sti­gen de sto, var i stand til å for­klare hva krangelen virkelig dreide seg om. Til slutt var det en av slave­ar­bei­derne – som var aller nederst på den so­sia­le rang­sti­gen – som sa: «vann». Da gikk Buddha til kongen og spurte: «Hvor mye er vann verdt, Store kon­ge?» «Svært lite», svar­te kongen. «Og hvor mye er dine undersåtters liv verdt?», fortsatte Buddha. «De­res verdi er hinsides penger», svarte kongen. «Vel», sa Buddha, «er det da riktig på grunn av litt vann at dere skal ødelegge så mange menneskers liv, hvis verdi er hinsides noen pris?»

Buddha fortsatte med å henvende seg til begge sider på følgende måte: «Store konger! Hvorfor handler dere på denne måten? Hadde jeg ikke vært her i dag kunne dere ha fått en elv oversvømt av blod i stedet. Dere lever med hat og fi­end­skap. Jeg lever fri fra hat. Dere lever smittet med sykdom og onde lyster. Jeg lever uten denne sykdommen. Dere til­brin­­ger deres liv i jag på sansegleder, mens jeg gjør det ikke. Hvis vi ønsker å leve lykkelig, la oss leve uten hat blant dem som hater. La oss være sunne blant dem som er sy­ke. La oss leve be­kym­rings­løst blant dem med mange be­kym­ringer.»

Buddha fullførte sin gjerning i løpet av førtifem år. Det første varselet om at han ikke ville fortsette noe særlig len­ger, kom da han besøkte en landsby kalt Beluva for å tilbringe regntiden. Mens han oppholdt seg der ble han syk og be­gynte å oppleve sterk smerte. Han holdt ut smerten uten å klage, men han tenkte med seg selv: «Det er ikke riktig av meg å gå inn i Nirvana før jeg har tatt farvel med sanghaen.» Så med sin viljestyrke kjempet han mot sykdommen og fant styrke nok til å fortsette.

Da kalte Buddha Ananda til seg og sa til ham: «Ananda, hva trenger sanghaen fra meg? Dharma som jeg har under­vist er klar, det finnes ingen skjult ver­sjon adskilt fra det jeg har lært dere. Jeg har ikke holdt noe gjemt i en lukket hånd. Nå er jeg gammel, Ananda. Jeg er over åtti år gammel. Derfor, Ananda, la hver og en være en tilflukt til seg selv, som en øy, og la den tilflukten væ­re dharma og intet annet.»

Deres tilbaketrekning tok slutt og sanghaen dro videre igjen og kom etter en stund fram til en mangolund som til­­hørte en mann som het Cunda. Da han fikk høre at Buddha var til stede, gikk Cun­da for å treffe ham. Etter å ha mot­tatt undervisning fra Buddha, in­viterte han sanghaen til å spise sammen med seg den neste dag. Neste morgen gikk Bud­d­ha sammen med sine elever til Cundas hus, hvor de serverte et rikt måltid med bl.a. sopp. Det var etter – og kanskje på grunn av – dette måltidet, at sykdommen kom til­bake. Denne gangen var det in­gen for­bedring.

På tross av sykdommen gikk Buddha videre, og kom til slutt til et sted kalt Kusinara. Her slo han seg ned i en lund av salatrær på bredden av elven Hi­ran­na­vati. Ananda gjorde i stand et leie for ham mellom to salatrær og Buddha la seg ned. Igjen henvendte han seg til An­­anda og gjentok poenget med at det ikke var ham selv, men det han hadde sagt, som tellet. «Det kan tenkes, An­anda, at tanken kan oppstå i noen av dere, at Mes­terens ord har tatt slutt og at vi ikke har noen lærer mer. Men det er ikke slik dere skal se det, Ananda. Læren, slik jeg har utlagt den for dere, la det være deres lærer etter at jeg har dratt.»

Buddha henvendte seg så til munkene rundt seg. «Det er i tingenes natur at alle former oppløser seg igjen. An­streng dere mot Oppvåkningen!» Dette er de siste ordene til Buddha, som så gikk gjennom stadig høyere stadier av lykke i sin meditasjon, til han til sist ble borte. Hans levninger ble kremert med æres­be­visninger som høvet seg for en kongelig person.

På tross av alt de hadde lært om livets forgjengelighet, var det en del av mun­kene som sørget bittert over tapet av sin lærer. Det var imidlertid en tilstede som tok en helt annen holdning. Det var en munk som het Subhadda og som hadde gått inn i sanghaen på sine gam­le dager og for ham var Buddhas død en be­fri­else. «Nok venner! Vær ikke så sørg­mo­dige», sa han. «Ikke klag! Det er godt at vi er kvitt den store munken. Vi er blitt frustrert av hans: Gjør ikke det og gjør ikke det! Nå kan vi gjøre som vi vil og la være å gjøre de tingene vi ikke vil!»

Dette var selvfølgelig et signal for Buddhas elever om å la disiplinen fare, og for sanghaen til å brytes opp i for­virring. Slik ble det iallfall tolket av en av seniormunkene, den store Kashyapa av Uruvela, som bestemte seg for at en full­stendig og autorisert versjon av hva Budd­ha hadde undervist måtte etab­le­res så raskt som mulig. Derfor ble det inn­kalt til et rådsmøte i byen Rajagaha med Kong Ajatasattu, og fem hundre mun­ker som hadde nådd arahat-til­stan­den ble bedt om å møte. Med Kassapa som ordfører, gjennomgikk dette rådet, og lærte utenat, alt som var kjent av det som Buddha hadde undervist. Upali og Ananda spilte ledende roller – under Kas­sapas oppsyn – i formuleringen av de disiplinære reglene og belæringene, res­pektivt. Rådet satt sammen i sju må­neder.

Materialet som ble satt sammen på denne måten, ble ikke skrevet ned før på det fjerde rådsmøtet, som ble holdt på Sri Lanka i ca. år 80 f.kr. Buddhas ord og undervisning ble inndelt i tre de­ler som ble kjent som «Tripitaka» eller de «tre kurver». Disse er: Vinaya – di­sip­linærreglene for sanghaen, Sutta – Buddhas undervisning gitt ved ulike an­led­ninger og Abhidhamma – den filo­so­fiske og psykologiske utviklingen av læren og som ble offisielt avsluttet på det tredje rådsmøtet i ca. 246 f.Kr.

Det er viktig å forstå oppbyggingen av disse tekstene som har kommet fram til vår tid, spesielt undervisningen i Sut­ta-delen. Til å begynne med var det me­nin­­gen at hver av disse tekstene, som be­sto av den knappe utlegningen gitt av enten Buddha selv eller en av hans le­den­de elever, skulle læres utenat, sann­syn­ligvis fordi det ikke fantes varige skri­vematerialer. På grunn av det­te ble det innført et knep med at de sentrale delene ble gjentatt for å gjøre oppgaven lettere. Leseren burde huske på at tra­disjonen med muntlig over­le­ve­ring også ble fulgt av andre indere som var sam­tidige med Buddha, så vel som av lærere i Kina og Hellas på den tiden. Det er Tripitaka som har gitt grunnlaget for denne historien.

 

Les de andre kapitlene av boken her:

 Les om illustrasjonene i boken