Hammalawa Saddhatissa: Historien om Buddhas liv
VI. Hjemkomsten
Buddhas første elever var de fem asketene han hadde søkt etter sannheten sammen med. Imidlertid var det mange andre som også ble grepet av Buddhas enkle, men meget dype lære, og fellesskapet av Buddhas elever vokste meget raskt og inkluderte alle slags mennesker – alt fra en konge og nedover den sosiale rangstige til kasteløse som samfunnet hadde vendt ryggen. En dag, mange år etter at han som en forvirret kronprins – tørstende etter en løsning på livets gåte – hadde rømt fra sin fars palass i nattens mulm og mørke, kom han tilbake til sin familie og slekt igjen som tiggermunk.
Da nyheten begynte å spre seg om at Prins Siddhartha hadde kommet tilbake som Gautama Buddha, begynte folk å samle seg for å se stedets sønn, som i mellomtiden hadde blitt så berømt. Hans egne slektninger begynte å omtale ham i eiegode vendinger som: «vår fetter», eller «vår nevø» og de sa til sine barn: «Gå til ham og vis ærbødighet». Men Buddha forsto at det var mer lokalpatriotisme bak deres velkomst enn en oppriktig interesse for hans lære. Det ville kreve både anstrengelser og tålmodighet før innbyggerne ville akseptere ham for det han virkelig var. I henhold til én versjon måtte han ty til mirakuløse evner, som å vise seg flygende i luften, for å bli i stand til å overbevise dem, hvorpå, sies det, alle bøyde seg – kongen inklusive – foran ham i ærbødighet. Hvordan det enn var, da Buddha dro ut dagen etter med tiggerbollen og begynte å gå fra dør til dør for å be om mat, ble kongen meget fortørnet. Han gikk rett til Buddha og sa: «Hvorfor vanærer du meg på denne måten? Hvorfor kan du ikke motta mat i mitt palass? Er det riktig av deg å tigge mat i den byen hvor du en gang reiste rundt i prakt? Hvordan kan du bringe meg skam på denne måten?»
Buddha svarte at han slettes ikke ønsket å vanære kongen på noen måte, men at det å be om mat var ‘vår tradisjon’.
«Hva mener du med det?», spurte kongen. «Ingen i vår familie har noen gang vært nødt til å tigge. Hva mener du da med ‘vår tradisjon’?»
«Deres Majestet», sa Buddha. «Det er ikke tradisjon for din kongelige familie. Men det er tradisjon for ekte vismenn. Slike mennesker har alltid levd ved å motta mat på denne måten.»
Ikke desto mindre, fordi Buddha var en pragmatisk mann, ga han til slutt etter for kongens gjentatte invitasjoner til å spise i hans palass. Dette ville være en anledning til å presentere sin lære på kongens «hjemmebane». Dette må han ha lyktes med, fordi kongen ble elev av Buddha, sin egen sønn.
På tross av den vanskeligheten han hadde til å begynne med – nemlig at folk så på ham bare som en lokal berømthet – gjorde hans opphold i Kapilavastu at sanghaen vokste sterkt. Mange fra hans egen slekt, inkludert flere fra hans nærmeste familie, ble hans disipler i løpet av hans opphold der.
Prins Nanda var en halvbror av Siddhartha. Han var da blitt trettifem år og Kong Shuddhodana var blitt svært gammel. Kongen hadde uten tvil hele tiden til da næret håp om at det kunne være en mulighet for at hans sønn ville vende tilbake og ta over kongedømmet. Men han bestemte seg da for at prins Nanda skulle ta Siddharthas plass i tronrekkefølgen i stedet. Han arrangerte også et giftemål med en prinsesse kalt Janapada Kalyani og gjorde i stand et palass til dem. Alle disse planene skulle skje fyllest i løpet av en stor festival. Da han fikk visshet om at Buddha hadde akseptert invitasjonen til å besøke Kapilavastu, bestemte han seg for at denne store feiringen skulle finne sted samtidig med at Buddha kom på besøk, slik at Nanda og Janapada Kalyani skulle motta hans velsignelse.
Denne festivalen, hvor den viktigste hendelsen var bryllupsseremonien til Nanda og Janapada Kalyani, fant sted tre dager etter Buddhas hjemkomst, og Buddha var til stede. Etter å ha deltatt i bryllupsfesten, velsignet Buddha paret, og resten av gjestene forlot stedet. På veien ut – kanskje fordi han var vant til at noen bar tiggerbollen og resten av hans eiendeler – ga han Nanda sin tiggerbolle. Kanskje tenkte Nanda at dette var et øyeblikks forvirring og han sa ingenting da Buddha forlot palasset, og fulgte ham hele veien tilbake til klosteret. Janapada Kalyani, som antok at han bare skulle se Buddha avgårde, ga ham en nygifts formaninger om ikke å bli lenge borte.
Men da Nanda kom fram til klosteret og ville gi tiggerbollen tilbake, fikk han en overraskelse. I stedet for å takke ham for tjenesten og la ham vende tilbake til bryllupsfesten, spurte Buddha ham rett ut om han ikke kunne tenke seg å bli munk. Nandas respekt for Buddha, som også var hans eldre bror – noe som alene gjorde at han ble ettergivende – gjorde at han ikke kunne få seg til å si nei. Uten å spille tid fikk Buddha en av sine fremste disipler – Shariputra – til å ordinere ham til munk.
Det er forståelig at en mann som avsto fra verden på sin egen bryllupsdag, ville få problemer med å finne seg til rette med et asketisk liv. Nandas sinn var fylt av sin vakre, forlatte brud og han klaget til de andre munkene om at han var ulykkelig og lengtet hjem. Han oppførte seg heller ikke som en god munk – han var forfengelig og brukte kosmetikk, som var på moten for menn på den tiden. Han presset munketøyet sitt og brukte ikke en vanlig tiggerbolle, men en glasert og meget elegant bolle i stedet.
Da Buddha ble fortalt om Nandas ulykkelighet, tok han selv seg av ham. «Nanda» sa han, «Du er fra min egen slekt og har på grunn av tillit gitt opp et familieliv til fordel for et liv i hjemløshet. Det er ikke rett at du presser tøyet ditt, bruker kosmetikk og bærer en glasert bolle. Du skulle oppføre deg som en som lever i skogen, en som bare spiser det som gis i almisse, en som bærer avlagt tøy og som lever et liv uten tanke på sanselyster.»
Ved å rettlede Nanda på en fornuftig måte, fikk Buddha etterhvert avvent ham med sitt verdslige begjær, og spesielt sine lengsler etter sin vakre kone, slik at han til slutt ble en eksemplarisk elev.
Den andre betydningsfulle eleven fra hans egen familie som ble munk i løpet av hans opphold på Kapilavastu, var hans egen sønn Rahula. Rahula, som nå var blitt sju år gammel, var blitt oppdratt av sin mor Yashodara og hans bestefar Kong Shuddhodana. Uten tvil tok hun sin ektemanns sorti fra palasset like tungt som kongen. Så da Buddha kom tilbake til Kapilavastu, bestemte hun seg for å henvende seg til Buddha gjennom Rahula. Det som lå henne mest på hjertet var å trygge Rahulas arv, som hans far hadde frasagt seg. Men ved å se på hendelsene i en større sammenheng, og spesielt i lys av Yashodara senere historie, kan en kanskje se dette som et utslag av hennes egen lengsel til sin ektemann, som ikke bare hadde forlatt henne, men som hadde gitt opp alle verdslige bånd.
Uansett, på den sjuende dagen av Buddhas besøk, er vi blitt fortalt, kledde Yashodara Rahula opp i sitt fineste tøy og tok ham til et sted hvor Buddha inntok sitt måltid. Hun pekte ham ut for Rahula og sa: «Kjære, vet du hvem det er?» Rahula svarte rett ut som barn ofte gjør: «Det er Buddha, mor». Ved dette begynte Yashodara øyne å fylles med tårer og hun fortsatte: «Kjære, denne hellige mannen med det gylne utseendet, med sine elever rundt seg, det er din far, og en gang hadde han en stor formue. Gå frem til ham og si: ‘Far, jeg er en prins. Når jeg blir konge vil jeg bli kongenes konge. La meg få min formue, for det som tilhører faren må også tilhøre sønnen’.»
Rahula gjorde som han ble bedt om og nærmet seg Buddha med stor respekt, om enn litt blomstrende: «Far, jeg elsker til og med din skygge». Buddha spiste ferdig og reiste seg for å gå av sted, men Rahula fulgte etter ham og gjentok det hans mor hadde instruert ham i å si. Buddha svarte ikke, men han gjorde heller ikke noe forsøk på å ta motet fra ham. Mens han spaserte tenkte han: «Han ønsker sin fars formue, men det er kun av verdslig verdi, en kilde til en masse problemer. I stedet skal jeg gi ham en mye større rikdom, den sju ganger edle rikdom som jeg mottok ved foten av Bodhitreet. Da vil han motta en utmerket arv.
Da de så nådde klosteret, ba Buddha en av sine fremste disipler å ordinere ham som munk. Nyheten om dette var et nytt sjokk for den lenge prøvede Kong Shuddhodana. Han oppsøkte Buddha og spurte respektfullt, men bestemt om ikke å ordinere barn i fremtiden uten å ha foreldrenes samtykke på forhånd. «Da du forlot hjemmet ble jeg meget trist», sa han, «og da Nanda forlot hjemmet ble jeg også meget ulykkelig og mitt hjerte pinte meg. Da begynte jeg å konsentrere min kjærlighet om Rahula, men nå har du brakt ham hit og ordinert ham også.»
Buddha sympatiserte med denne bønnen, og i fremtiden ble ingen tillatt å ordineres uten tillatelse fra sine foreldre eller sin foresatte. Senere ble dette utvidet til å gjelde at konene også måtte gi sitt tilsagn. Imidlertid forble Rahula munk og han figurerer i en episode hvor Buddha underviser om nødvendigheten av oppriktighet. Da var Rahula blitt elleve år gammel og den levende måten som Buddha underviste på, viser ikke bare en hellig mann som instruerer en elev, men en god far som rettleder sin sønn. Ifølge teksten tok Buddha opp en øse og tok litt vann opp i den. Så sa han til Rahula: «Rahula, ser du denne vanndråpen nede i øsen?»
Rahula svarte med respekt: «Ja, herre.» «Vel», sa Buddha, «folk som lyver har så mye godhet i seg.»
Buddha fortsatte med å si det samme på flere forskjellige måter. Først helte han ut vannet for å vise hvordan uærlige mennesker kaster vekk sin gode åndelige «fortjeneste». Så snudde han øsa på hodet for å vise hvor mye disse bryr seg om det, og til sist sammenlignet han dem med den tomme øsa selv.
Buddha fulgte opp dette med et annet bilde: «Rahula, forestill deg en kongelig elefant, en elefant av høy byrd, vokst opp til full størrelse, med støttenner så lange som skjækene på en vogn og med mye krigserfaring. I slag fører han seg vel, bruker bena og kroppen riktig, og også hodet, støttennene, ja til og med ørene og halen. Men han holder snabelen tilbake. Rytteren tenker: «Denne elefanten bruker kroppen og lemmene riktig, men holder igjen snabelen. Han gir seg ikke fullstendig hen i kongens tjeneste.» Men så snart den bruker hele kroppen, inkludert snabelen, tenker rytteren: «Nå gir han seg fullstendig hen. Han har ikke lenger behov for mer trening.» Det er det samme med mennesker som ikke er helt oppriktige. Rahula, før de virkelig er det kan man ikke si at praktiserer ordentlig. Derfor, Rahula, må du trene deg i å ikke tale usant.»
Buddha avsluttet denne leksjonen med et spørsmål: «Hva tror du et speil er til, Rahula?»
«Til å se på seg selv i, herre», svarte Rahula. «Det er riktig», sa Buddha, «og nøyaktig på samme vis, burde du betrakte de handlinger du gjør med kropp, tale og sinn.»
En annen av Buddhas slektninger som sluttet seg til sanghaen var den mannen som kanskje er blitt den mest kjente og avholdte skikkelsen i den buddhistiske historien: Hans fetter Ananda, som ble hans personlige tjener.
De første tyve årene Buddha underviste hadde han ingen spesiell personlig tjener. Forskjellige munker hjalp ham med ulike tjenester som å bære tiggerbollen hans og hans ekstra munketøy. Men noen episoder gjorde at han bestemte seg for å ha en personlig tjener. En av disse hendelsene er nesten som en komisk moralhistorie. En dag da Buddha la ut på en reise, fulgte en munk som hette Nagasamala med ham. Da de kom til et veiskille, ble de uenige om hvilken vei det lønte seg å gå. Nagasamala, som bar Buddhas bolle og robe, satte disse fra seg på bakken og tok den veien han mente var best. Buddha tok opp sine ting og gikk den andre veien. Uheldigvis for Nagasamala, møtte han noen røvere som tok bollen og klærne hans og slo ham i hodet. Han tok igjen Buddha med et sårt hode og et hjerte fullt av anger på grunn av sitt stivsinn.
I en annen hendelse ble Buddha fulgt av en munk som het Meghiya. Da de passerte en mangolund, sa Meghiya at han ønsket å stanse for å meditere en stund, og ga bollen og roben tilbake til Buddha. Buddha mente at det ikke var riktig tidspunkt for Meghiya å meditere, men Meghiya insisterte. Etter en stund gikk han imidlertid tilbake til Buddha og måtte innrømme at han ikke hadde vært i stand til å konsentrere seg på riktig måte og at hele avbrekket hadde vært fullstendig bortkastet. Denne episoden var forresten en god anledning for Buddha å definere hva de riktige elementene er som er nødvendig for å oppnå den ro og konsentrasjon som trengs for å meditere. Med sin sedvanlig presisjon identifiserte Buddha fem faktorer: 1) Nødvendigheten av å omgås modne og åndelig utviklede personer. 2) Tilbakeholdenhet med hensyn til sansene. 3) Treningen i «rett tale og avholdenhet fra begjær» 4) Treningen i rett anstrengelse og 5) Innsikt i og forståelse av den første edle sannhet (At lidelse og problemer er uatskillelig knyttet til betinget eksistens).
Uten tvil, som en lærer som var fullt opptatt med å undervise og fordi hans tid og oppmerksomhet var sterkt etterspurt, innså Buddha behovet for å ha en personlig følgesvenn, og hendelser slik som de ovenfor viste at den praksisen han hadde fulgt i tyve år, ikke lenger var tilfredsstillende. Han var også blitt mer enn førtifem år gammel. Derfor erklærte han under et opphold på Jetavana-klosteret, beslutningen om å utpeke en personlig følgesvenn. Begge hans fremste disipler – Shariputra og Maudgalyayana – tilbød seg dette, men Buddha avslo, fordi det arbeidet de gjorde var for viktig til å bli ofret på den måten. Andre ledende munker sto fram men det samme skjedde. Til slutt ble Anandas navn nevnt, men av beskjedenhet avslo han å trenge seg på, og Buddha selv pekte ham ut.
Ananda var sønn av Amitodana, som var en yngre bror av Buddhas far, Kong Suddhodana. Hans navn betyr «lykke», og han fikk dette navn, sies det, fordi hans fødsel hadde vært en slik glede for hans foreldre. Han gikk inn i sanghaen, sammen med andre Sakya-prinser da Buddha var tilbake på hjemstedet. Anandas hengivenhet til Buddha var total. Fra da av og til Buddhas død var han Buddhas trofaste tjener: han holdt orden på hans rom, vasket bollen og klærne hans, ga ham massasje og holdt seg alltid i nærheten i tilfelle han trengtes. Senere omtalte Buddha Ananda som en lærd, årvåken, dannet og besluttsom elev. Ananda er også berømt for den rollen han spilte i at kvinner ble innlemmet i det buddhistiske klosterliv, noe som blir omtalt senere i dette kapittelet. Men delvis på grunn av den rollen han hadde i denne kontroversielle saken, ble han utsatt for en god del kritikk fra noen av de andre munkene og han ser ut til å har fått rollen som syndebukk og skyteskive for mye av misnøyen hos de andre.
Imidlertid var Anandas hengivenhet så sterk, sies det i tekstene, at han aldri hadde nok tid til å meditere og oppnådde derfor ikke Oppvåkning mens Buddha levde. Det skjedde først etterpå, tidsnok til å innta en fremtredende plass i den første samling av fem hundre arhater, som kom sammen for å resitere og memorere Buddhas Lære til gavn for senere generasjoner, noen måneder etter at Buddha døde.
Det kan se rart ut i vår tid at Buddha til å begynne med ikke var for å la kvinner gå inn i sanghaen. Det er imidlertid lettere å forstå det ut ifra samtidens sosiale syn, fordi kvinner, slik det fremdeles er tilfelle i India, hadde en meget fastlagt rolle og forpliktelser i familien og var aldeles ikke forventet å forlate familien på leting etter sannheten. Ved siden av det, uten beskyttelsen fra familien, ville de vært mer utsatt for farer som de ikke ville greie å beskytte seg mot. Så hvis mennene var eiegode overfor sine kvinner, var det også ut i fra ønsket om å beskytte. Det å bryte ned en slik mental barriere var en hendelse som også involverte hans egen familie.
En tid etter at han hadde besøkt Kapilavastu, kom Buddha tilbake igjen for et nytt opphold. I mellomtiden hadde faren hans – Shuddhodana – dødd, men ikke før han hadde nådd et visst åndelig nivå som en hengiven elev av sin egen sønn. Mens Buddha bodde på et sted kalt Nigrodhaparken, kom kongens enke – dronning Mahāpajāpatī Gautami, som hadde oppdratt Siddhartha etter at hans egen mor døde – for å se ham og ba om å bli tatt opp som nonne. Buddha ga ikke sitt samtykke og fastholdt dette da hun spurte for annen og tredje gang. Trist til sinns dro Mahāpajāpatī sin vei og Buddha flyttet til et sted som var kalt Vaishali , hvor sanghaen hadde et monastisk tilholdssted i skogen.
Men dronning Mahāpajāpatī ga seg ikke så lett, og en dag kom hun til Vaishali for å gjøre et nytt forsøk, i følge med noen kvinnelige slektninger. For å vise sin besluttsomhet hadde hun allerede klippet av seg håret og sto der i det samme gule tøyet som Buddhas elever. Hun sto ved inngangen til klosteret da hun ble oppdaget av Ananda. Han var ikke overrasket over å se henne, men syntes synd på henne fordi hun var dekket av støv, med føttene opphovnet etter den lange reisen til fots og fordi hun gråt av mismot. Han spurte: «Gautami, hva gjør du her?» «Herre Ananda», svarte hun, «Jeg står her ute fordi Buddha ikke vil la kvinner ta ordinasjon.». Ananda som ble rørt av synet av henne, skyndte seg til Buddha og brakte opp spørsmålet om å ordinere kvinner. Men Buddha var like bestemt som før, så Ananda bestemte seg for å bruke Buddhas egen metode med logisk argumentasjon for å få ham til å ombestemme seg. «Hvis», sa Ananda, «kvinner var tillatt å lede et religiøst liv, ville ikke de også kunne nå Oppvåkningen?» Buddha kunne ikke svare nei uten å implisere at kvinner var åndelig underlegne, så han svarte: «Det kan de, Ananda.» Ananda utnyttet overtaket og fortsatte: «I så fall ville det være av det gode om kvinner kunne ordineres. Og spesielt Mahāpajāpatī Gautami, som passet deg og oppdro deg etter at din mor døde.» Etter det ga Buddha seg, men han satte en del betingelser for dette, bl.a. at de måtte godta streng disiplin og at de måtte akseptere munkenes autoritet. Slik ble Mahāpajāpatī den første buddhistiske nonnen, og etterhvert ble hun etterfulgt av flere kvinner i Shakya-slekten, inklusive Siddharthas egen kone, Yashodara.
Slik alle grupper og organisasjoner opplever så snart de når et visst utviklingstrinn, ble også sanghaen et offer for politikk og splittende tendenser. Det beste eksemplet på dette er episoden med Devadatta, Buddhas fetter og barndomskamerat.
Devadatta hadde gått inn i sanghaen sammen med andre medlemmer av Shakya-klanen i anledning av Buddhas første besøk i Kapilavastu, men det ser ut at den rivaliseringen, ja misunnelsen, som han hadde følt ved episoden om svanen, ikke hadde avtatt etter at han var blitt voksen. Slik leser vi at ved en bestemt anledning da Buddha besøkte Kosambi i Kong Bimbisaras land, bestemte Devadatta seg for å utfordre Buddha om hvem som skulle lede sanghaen og foreslo at han skulle ta over ansvaret for munkene. Dette avslo Buddha og gjorde en offentlig uttalelse om dette. Devadatta gikk da i ledtog med Ajatashatru, sønn av Kong Bimbisara, som var blitt meget utålmodig i sin venting på å ta over farens trone. Han foreslo at de skulle rydde av veien de personene som sto i veien for dem begge. Ajatasattu kvittet seg med faren sin og Devadatta forberedte seg på gi Buddha den samme skjebnen. Til sammen, er vi blitt fortalt, gjorde han tre forsøk. Første gangen prøvde han å få noen leiemordere til drepe ham, men det slo feil fordi de lot seg påvirke av Buddhas overtalelsekunst og tok Tilflukt i stedet. Deretter klatret Devadatta opp på Gribbetoppen og kastet en stor stein ned mot Buddha da han passerte nedenunder, men Buddha ble bare skadet. Til sist sendte han en vill elefant mot Buddha, men lik Daniel med løvene, møtte Buddha dyret med sin medfølelse og roet ned det ville dyrets vrede på den måten.
Historien om Devadattas lite vellykkede forsøk på å ta over sanghaen, er, som meget annet fra Buddhas liv, spunnet inn i legender. Det kan ha vært et anstrøk av propaganda i den måten han er avtegnet, fordi, som hans neste utspill viste, ble han den første i historien til å frambringe en splittelse i den buddhistiske sanghaen. Da han ikke greide å ta livet av Buddha, gikk han frem for ham med en liste med fem krav. Det dreide seg om forslag til innskjerpinger i munkenes adferd mht. kravene om hjemløshet og fattigdom, i tillegg til et krav om vegetarianisme. Det kan ha vært et slu forsøk på utnytte en mulig misnøye med det en del munker hadde oppfattet som en litt for bred middelvei, som noen elever så ut til å praktisere. Men fordi Buddha hadde tilbragt mange år i streng askese, var han på vakt mot fanatisme og stivsinn og ga Devadatta en streng reprimande. Deretter brøt Devadatta med den buddhistiske sangha og satte opp sin egen orden sammen med ca. fem hundre av Buddhas elever. Disse kom imidlertid etterhvert tilbake til sanghaen igjen, etter overtalelse fra Buddhas to fremste elever: Maudgalyayana og Shariputra.
Historien fortsetter å fortelle at da det gikk mot slutten for Devadatta, etter at han hadde lidd av en sykdom i flere måneder, begynte Devadatta å angre på sine handlinger, og bestemte seg for å forsones med Buddha igjen. Han fikk seg bragt på en båre til Jetavana-klosteret, hvor Buddha oppholdt seg. Der løftet han seg opp og ropte høyt: «Jeg søker tilflukt i Buddha.» Deretter lot Buddha ham vende tilbake til sanghaen og spådde at han en gang i fremtiden ville nå oppvåkningen.
Det var misunnelse på utsiden av sanghaen også. De første omvendelser av de kasteløse hadde forårsaket et ramaskrik hos de ortodokse, og mens hans berømmelse spredte seg mer og mer, og mennesker av både lav og høy byrd kom for å gjøre ære på ham, begynte andre åndelige ledere å uroe seg. Noen av dem henvendte seg til folkemengdene: «Er munken Gautama den eneste buddha? Hva med oss. Vi er også buddhaer. Dere burde gi oss almisser og vise oss respekt også». Men det hjalp lite, så mer subtile metoder ble benyttet også, slik hemmelige komplotter er blitt lagt mange ganger på mange steder ned igjennom historien.
To ulike komplotter ble utklekket av Buddhas fiender mens han oppholdt seg i Jetavana-klosteret. Det første dreiet seg rundt en yngre kvinne av stor skjønnhet, kalt Chincha, som hadde forsaket verden som en slags omvandrende nonne. Av uvisse årsaker, var Chincha i et slags avhengighetsforhold til en klikk av Buddhas fiender, og de så i henne et redskap til å sette Buddha i et dårlig lys. Når det gjelder Chincha, så hadde hun, på tross av at hun hadde gitt avkall på verden, ingen mangel på verdslig fantasi, og da hun ble overtalt til samarbeidet i komplottet mot Buddha, utførte hun sin rolle overbevisende.
Mens Buddha oppholdt seg i Jetavana-klosteret, var det vanlig at folk som bodde i den nærmeste byen – Shravasti – å spasere ut dit om morgenen for å hilse på ham og igjen senere på dagen for å høre ham undervise, hvoretter de vendte hjem om kvelden. Kledt i fargerike klær, stenket i parfyme og med blomsterkranser i hendene, begynte også Chincha å gjøre en daglig tur fra Shravasti i retning Jetavana, men hun dro dit om kvelden og etter å ha tilbragt natten i en hytte som renkesmedene lot henne bruke, vendte hun tilbake til landsbyen neste morgen. Så hver kveld da hun gikk til Jetavana møtte hun folkemengden som vendte tilbake til byen, mens om morgenen skjedde det motsatte. Dette vekket naturligvis en del nysgjerrighet, og folk begynte å utspørre henne om hva hun gjorde. Til å begynne med svarte hun bare med å si: «Hva har dere med det å gjøre?» Men etter noen uker på den måten, hvor hennes utflukter var blitt godt kjent, begynte hun å svare på deres spørsmål: «Jeg har tilbragt natten i et velduftende rom alene med munken Gautama.» Etter som tiden gikk begynte hun å putte tøystoffer rundt livet for å gi inntrykk av at hun var gravid, og begynte å gjøre åpne antydninger om at det var munken Gautama som var skyld i dette. Til sist, da ca. ni måneder var gått, puttet hun et trestykke under klærne og gikk til Jetavana mens Buddha underviste. Ustø, som om hun var utslitt, brøt hun inn i undervisningen og sa i en sarkastisk tone foran forsamlingen: «Mektige munk, hvilken stor menneskemengde er samlet her for å høre deg tale om Sannheten. Hvor behagelig er ikke din stemme, hvor sødmefylte er ikke dine lepper. Men du er den jeg har fått et barn sammen med, og som kan bli født når som helst. Og du har ikke tatt del i noen av forberedelsene.» Hun fortsatte slik på denne måten og avsluttet: «Du vet godt hvordan du skal få nytelse, men du tar ikke ansvar for det barnet du skal bli far til.»
Buddha, som var blitt avbrutt mitt i sin undervisning, svarte bare: «Søster, bare du og jeg vet om du snakker sant eller usant». I det samme tok et vindkast tak i kappen hennes og trestykket falt rett ned på føttene hennes. Det må ha vært litt av et trestykke, for i henhold til historien, brakk tærne hennes. Ganske forbannet reiste folkemengden seg og ropte: «Den heksa har hånet Buddha, og drev henne vekk, til renkesmedenes store forbitrelse, for ikke å snakke om den tåløse Chincha selv, mens Buddha ble enda mer respektert.
Uten å miste motet av denne episoden, begynte en del munker som var fiendtlig innstilt til Buddha, å klekke ut et enda mer omstendelig komplott for å skandalisere Buddha. Denne gangen var hovedrolleinnehaveren en annen kvinne, som lik Chincha var av ekstraordinær skjønnhet, og som på samme måten ble overtalt til å late som om hun var Buddhas elskerinne. Men denne gangen tok hendelsene en mer alvorlig vending, for etter at hun hadde spilt sin rolle bare noen dager, leiet disse munkene noen bøller til drepe henne og kaste liket hennes på en avfallsdynge i nærheten av hvor Buddha oppholdt seg. Da hun forsvant begynte disse munkene å lage et stort oppstyr og dro til kongen for å klage, og glemte ikke å nevne at hun hadde tilbragt de seneste dagene på Jetavana. Med kongens samtykke, organiserte de letemannskaper og da liket hennes ble funnet på søppeldynga, brakte de liket til byen under stort oppstyr og framsatte påstander i kongens og folkemengdens nærvær om at det var Buddhas elever som hadde drept kvinnen for å dekke over at Buddha hadde hatt en affære med henne. Det ble en stor oppstandelse over dette, men da nyhetene ble brakt til Buddha sa han bare: «Den som påstår at noe har skjedd som ikke er sant, må dessverre gjennomleve de negative konsekvensene av slike ondsinnede handlinger.» I mellomtiden sendte kongen ut sine egne menn til å etterforske saken. Ikke lenge etterpå kom de over morderne, som holdt på å drikke opp belønningen sin. De hadde begynt å krangle om mordet og begynte å slenge beskyldninger mot hverandre, da kongens menn dukket opp. De ble derfor umiddelbart ført fram for kongen hvor de innrømmet det hele. Kongen fikk da brakt de ondsinnede munkene frem for seg og beordret dem til å gå gjennom byen mens de bekjentgjorde sine kriminelle handlinger, før de mottok sin straff som mordere.
Les de andre kapitlene av boken her:
- Kap. I. Det gylne barn
- Kap. II. Den menneskelige situasjon
- Kap. III. Suksess
- Kap. IV. Middelveien
- Kap. V. Fellesskapet
- Kap. VI. Hjemkomsten
- Kap. VII. Medfølelse og sunn fornuft
- Kap. VIII. Nirvana
Les om illustrasjonene i boken