Hammalawa Saddhatissa: Historien om Buddhas liv
Denne boken kom opprinnelig ut på engelsk som «Life of the Buddha», London 1976. Forfatteren, munken Hammalawa Saddhatissa, skriver i innledningen: «Om noen ville prøve på det ville de ikke kunne nøste opp de rent historiske fakta (fra Buddhas liv) fra alle de legendariske beretningene om han som har kommet til etter hvert.» Det Hammalawa Saddhatissa gjør i denne boken er å gjenfortelle noen av de mest sentrale fortellingene som knytter seg til Siddhartha Gautama , som ble kjent som Buddha «Den oppvåknede». Disse fortellingene finnes i den kanoniske samlingen av tekster på pali-språket: Tipitaka, men også i samlingene av kommentarer som ble utviklet rundt disse tekstene (aṭṭhakathā). Hammalawa Saddhatissa sin fortrolighet med denne omfangsrike teksttradisjonen gjør at han i denne boken fremstår som en meget pålitelig veiviser i denne litteraturen, som har blitt overlevert fra Buddhas tid helt frem til i dag. Den norske oversettelsen er gjort av Flemming Skahjem-Eriksen.
I. Det gylne barn
Den historiske Buddhas liv er et eksempel og en inspirasjonskilde for åndelige mennesker overalt i hvordan man kan vie sitt liv til å finne sannheten og hvilke forhindringer man må være forberedt på å måtte overvinne mens man går veien før målet kan nås. Buddha var ikke grunnleggende forskjellig fra andre mennesker og slik sett kan alle mennesker også nå sitt potensial – buddhatilstanden, den våkne tilstand.
I det sjette århundre f.Kr. fantes det et lite, men velstående kongerike, styrt av et krigerfolk kalt Shakya, i høydedragene opp mot Himalaya-fjellene i grenseområdet mellom dagens India og Nepal. Hovedstaden i dette kongedømmet het Kapilavastu og omlandet var fullt av små landsbyer. Mot syd lå det landet som het Kosala og enda lengre vekk: kongeriket Magadha, omtrent i det området som i dag er den indiske delstaten Bihar, rundt byen Rajgir. Mot øst lå landet Koliya som dronning Mahamaya, gift med Sakya-kongen Shuddhodana, kom fra.
I år 560 f.Kr. var det stort oppstuss og stor forventning hos shakyaene fordi dronning Mahamaya skulle føde sitt barn. Slik skikken var, skulle en kvinne som ventet barn, reise til sine foreldres familie og gjennomføre fødselen der. Derfor ble det i god tid gjort forberedelser til at dronning Mahamaya skulle reise til nabolandet hvor hennes far styrte. Kongen sendte soldater i forveien for å forberede og trygge passasjen. Dronningen la i vei, båret i en dekorert bærestol med et stort følge av vakter og følgesvenner.
På vei til Koliya passerte følget en park kalt Lumbini-parken, hvor dronningen ba om å få stoppe fordi hun likte seg blant trærne og blomstene. Meningen var å bare ta en hvilepause, men mens dronningen lå i den myke og velduftende skyggen av et Sala-tre, fikk hun veer og ga fødsel til en sønn. Det var da ikke lenger noen grunn til å fortsette reisen til Koliya, så reisefølget vendte tilbake til Kapilavastu. Der ble den nye prinsen hyllet med store gledesytringer. Han fikk navnet «Siddhartha» som betyr «oppfylt ønske» av sin stolte og oppofrende far.
Således er i korte trekk fortellingen slik de er nedtegnet i pali-skriftene om hvordan den mannen, som millioner av mennesker gjennom mesteparten av vår skrevne historie har betraktet som «Den opplyste» – «Det fullkomne menneske» – Buddha, kom inn i verden. Fødselsdagen hans: fullmånedagen i vesak-måneden – tilsvarende mai i vår kalender – er opphøyet av tre grunner. For i henhold til den buddhistiske tradisjonen, er det ikke bare fødselsdagen, men i tillegg dagen da han oppnådde Oppvåkningen og også døde.
Fortellingene om omstendighetene rundt hans fødsel, slik som alt det andre som er nedtegnet om Buddhas liv, spesielt hans tidligste år, er fulle av legender og symbolske elementer. Selv om man skulle ønske å gjøre det, ville det være umulig å skille ut de rent historiske fakta fra den fantastiske og mirakuløse veven som utgjør fortellingene fra Buddhas liv. Og det ville også være en øvelse med liten betydning, fordi de viktigste trekkene i Buddhas liv og lære er helt klare. Så hvis mange av hendelsene ikke skjedde nøyaktig slik de er overlevert, så kunne de ha vært slik, for slik er deres symbolske kvaliteter.
Før vi fortsetter beretningen om Buddhas liv, må vi si noe om de historiske omstendighetene. På den tiden, for to og et halvt tusen år siden, var samfunnene, som hadde vokst opp etter at Nord-India var blitt befolket av ariske inntrengere fra Sentral-Asia, allerede blitt kompliserte og avanserte. Begrepet «hindu» var ennå ikke blitt oppfunnet, det skjedde først langt senere, men hovedelementene i det samfunnet som senere skulle bli kjent som hindu, var allerede etablert. Det mest iøynefallende av disse, var at samfunnet var blitt inndelt i kaster. Antallet kaster i India er egentlig enormt, men tradisjonelt har de latt seg samle i fire hovedgrupper. På toppen er brahminene, som hadde rett til å utøve prestegjerninger og var holderne av religiøs kunnskap. Den neste kasten var kshatriyaene, eller krigerkasten, som fremskaffet herskerklassen og hadde ansvaret for styret og beskyttelsen av samfunnet. Så kom vaishyaene, eller handelsfolkene, som holdt de økonomiske hjulene i gang. Og tilslutt var det shudraene, som skaffet samfunnet arbeidskraften, i form av kroppsarbeidere, tjenere og kunstnere.
Familien som Buddha ble født inn i, tilhørte en kshatriya-klan kalt Gautama. Men selv om altså det var kshatryaene som dannet adelen og de styrende klasser i samfunnet, så var det brahminene som holdt det åndelige lederskapet, slik at datidens religiøse system ble kalt brahmanisme. Kongen var avhengig av brahminer, ikke bare til å utføre religiøse ritualer, men også for råd og veiledning. Så det er ikke helt overraskende at prester figurerer på en fremtredende måte i Buddhas tidlige liv, fordi den stolte kong Shuddhodana tenkte mye på sønnens karriere og mulige hint om hans fremtid.
Det fortelles at et av de tidligste besøkene til kongen etter at hans sønn var blitt født, var av en ærverdig gammel vismann kalt Kala Devala (av andre kalt Asita). Kala Devala var viden kjent for sin visdom og sine angivelige synske evner, Det var han som først antydet at Kong Shuddhodanas sønn var et menneske helt utenom det vanlige, da han for første gang kom for å gjøre ære på den nye prinsen. Da han først så Siddhartha, smilte han, men så begynte han å gråte. «Hvorfor gråter du?» spurte Shuddhodana redd. «Vil en ulykke ramme barnet?». «Nei», svarte Kala Devala, «Jeg smilte fordi jeg har hatt det privilegium å møte et vesen, som jeg ut ifra visse spesielle merker, vet vil bli et fullt opplyst vesen, en Buddha. Men når jeg gransker min egen fremtid, ser jeg at jeg ikke vil leve lenge nok til å kunne høre hans belæringer. Det er derfor jeg fikk tårer i øynene. Men gled deg, Konge, for den sønnen du har fått, vil bli det edleste mennesket i hele verden!»
Her bør en merke seg at ideen om åndelig opplysning var velkjent blant datidens søkende, religiøse mennesker, og historien om Buddhas liv viser at mange valgte en åndelig karriere, enten som asketiske eneboere eller i et kloster, underlagt monastisk disiplin. Ordet «Buddha» selv, som betyr «Den Oppvåknede», var det ikke uvanlig å bruke på hellige menn som var ansett for å ha dyp åndelig innsikt. Men tanken på at en kongelig prins skulle kunne gi opp sin arv til fordel for et liv i askese, var ikke lett å akseptere, spesielt blant medlemmer av hans egen familie, som jo hadde helt andre ambisjoner på hans vegne. Shuddhodana begynte derfor å bli bekymret!
Metoden som Kala Devala hadde brukt for å spå om fremtiden, var å lete etter bestemte kjennetegn på kroppen, en slags «hele-kroppen-håndlesning», for å lese hans fremtid. Så, for å teste Kala Devalas tolkning, sendte kongen bud på åtte av de mest lærde brahminene i landet som også var eksperter på ‘kroppslesning’. Etter undersøkelsene, konkluderte syv av brahminene med at det var to livsveier åpne for ham. Hvis han valgte å forbli i verden, ville han bli en stor hersker. Men, hvis han på den annen side bestemte seg for å gi avkall på verden og søke åndelig oppvåkning, så ville han bli en Buddha. Men den åttende brahminen, som het Kondanna, var helt entydig: «Tegnene viser at hans fremtid bare kan gå i en retning», fortalte han kongen. «Det vil komme en tid når han vil være vitne til fire tegn og som et resultat av det, vil han gi avkall på verden og gå ut og søke oppvåkning. Til slutt vil han oppnå denne oppvåkningen og bli en Buddha.» Faktisk var han så imponert med hva han hadde lest ut av merkene på barnets kropp, sier tekstene, at han bestemte seg der og da for å gi avkall på verden, og sammen med fire venner av samme oppfatning, reiste de vekk for å vente på at Siddharta skulle vokse opp og nå Oppvåkningen. Kondanna og hans gruppe skulle senere få en fremtredende plass i Buddhas liv.
Historien forteller at Kong Shuddhodana ble meget oppskaket av spådommene, og at de red ham som en mare i hele hans sønns oppvekst. Men i mellomtiden var barnet i fokus for alles beundring. Det sies at huden hans hadde en gyllen glans. Øynene hans var blå som fargen til linblomstene, mens håret var sort med et skjær av blått. Lemmene hadde perfekte proporsjoner.
På den syvende dagen etter fødselen, døde dronning Mahamaya, Siddharthas mor. Men han fikk allikevel moderlig kjærlighet og omsorg fordi dronningens søster: Prajapati, tok ansvaret for ham. Polygami var vanlig blant adelen i det samfunnet, og Prajapati var også gift med Shuddhodana, og oppdro Siddhartha med all den kjærlighet som en mor ville ha gitt sin egen sønn.
Etter noen år ble Siddhartha sendt til skolen, hvor han kom sammen med barna til de andre adelsfamiliene. Hans evner gjorde et stort inntrykk på hans lærere og han fikk store kunnskaper innen en bred fagkrets, inklusive språk og matematikk. Han ble også dyktig i sportsgrener som bryting og bueskyting. Han var best i alt, den dyktigste blant elevene, ja han gikk til og med utenpå lærerne. Han var høy, sterk og kjekk, og hans gode manerer og vennlighet gjorde ham elsket av alle.
Hvert år ble det i Shakyaenes land, avholdt en plogfestival. Det synes å ha vært en seremoniell affære, et slags fruktbarhetsrituale. Kongen selv drev det første oksespannet, som hadde gylne bånd på hornene og trakk en gyllen plog. Andre adelsmenn drev okser som brukte seletøy med sølvornamentering og sølvploger. Så da Siddhartha var syv år gammel, tok kongen ham med til plogfestivalen. Under forberedelsene ble gutten tatt av følgesvennene for å hvile under et rose-eple tre på en spesielt tilpasset vogn. Mens han satt der, glemte han hele plogfestivalen og gikk inn i en meditativ tilstand, mens han pustet på en tilmålt og kontrollert måte, som en erfaren praktiserende, og gikk inn i transe. Det var den første åndelige opplevelsen som er nevnt i livet hans. Slik fant følgesvennene ham, da de kom tilbake noe senere, i en tilstand av henrykkelse. Denne hendelsen ble rapportert til kongen, som hadde skyndet seg for å se det siste beviset på sønnens særegenhet.
I de tidligste beretningene fra Siddharthas liv er det blitt lagt vekt på hans medfølelse for andre vesener. En dag gikk han i skogen sammen med sin fetter Devadatta, som senere, etter at den buddhistiske sangha var blitt etablert, har fått rollen som oppvigler. Devadatta hadde med seg pil og bue, og da han så en svane som fløy over dem, tok han sikte og skjøt den. Begge guttene løp til stedet hvor fuglen hadde falt, men Siddhartha kom først frem. Svanen var fremdeles i live, så Siddhartha trakk pilen forsiktig ut av vingen. Så tok han noen blader og klemte plantesaft ut på såret for å stoppe blødningen og prøvde å roe ned det skremte dyret. Da Devadatta nådde frem og gjorde krav på å få dyret utlevert, nektet Siddhartha. «Hvis du hadde drept den, hadde den vært din», sa han, «Men den er bare såret, og siden det er jeg som har reddet livet dens, er det jeg som eier den». Uenigheten fortsatte så langt at Siddhartha foreslo at Retten skulle avgjøre saken. Etter å ha hørt alle utsagnene var deres dom slik: «Et liv må tilhøre den som har reddet det. Et liv kan ikke gjøres krav på av en som bare søker å ødelegge det. Siddhartha har retten til å beholde den sårede svanen.»
I mellomtiden fortsatte Kong Shuddhodana å gruble over spådommene som brahminene fremsatte i forbindelse med sønnens fødsel og etterhvert som han vokste opp, var det spesielt Kondannas forutsigelse om at Siddhartha ville renonsere verden etter å ha sett fire spesielle tegn, som plaget ham. Så han sendte bud på disse brahminene igjen, bare syv stykker denne gangen fordi Kondanna hadde forsvunnet for å vente på forvandlingen av Siddhartha til Buddha, og han ba dem forklare hva som var ment med ‘fire tegn’. I motsetning til Kondanna, hadde de syv brahminene gitt rom for to mulige utviklingsveier for Siddharthas liv: enten en Buddha eller en keiser. Han ville bli det første hvis han møtte fire mennesker i følgende rekkefølge: En gammel mann, en syk mann, et lik og tilslutt en asket – en som hadde gitt opp verden for å finne opphøret av lidelsen. «Da, tenkte kongen, «må jeg passe på at min sønn ikke får se disse tegnene». Han ga umiddelbart ordre om at alle gamle og syke skulle fjernes fra Siddhartas nærhet. Og ingen tegn på død og forgjengelighet skulle finnes. Spesielle vakter skulle ta seg av dette. Ingen asketer fikk nærme seg ham. Han fikk unge tjenere, og å komme med bemerkninger om sykdom, alderdom, død, forgjengelighet, klosterliv osv. var strengt forbudt. Selv visnede blomster og blader ble fjernet fra hagene og parkene, slik at prinsen ikke skulle se noe som helst som kunne minne ham om forgjengelighet og død.
Samtidig ble all slags luksus og nytelser gjort tilgjengelig for Siddhartha. Tre nye palasser ble bygget, et for hver av de tropiske årstidene: et for den varme årstiden, et for regntiden og et for de kjøligere vintermånedene. Store parkanlegg med jaktområder ble anlagt, dekorert med dammer fylt med vakre gullfisk, lotusblomster og svaner.
Det var i et slik miljø Siddhartha vokste opp til å bli en ung, vakker og sterk mann med enestående intellektuelle evner. Han slo sine jevnaldrende i kampsporter mens han i kunnskap og forstand overgikk selv de lærdeste og mest kjente av de vise menn.
Kong Shuddhodana mente at nå hadde tiden kommet til at han burde gifte seg, så han samlet alle verdige ekteskapskandidater i sitt kongedømme, til sitt palass, slik at Siddhartha kunne foreta sitt valg. Blant dem var hans kusine Yashodara, en meget vakker og sjarmerende pike. Siddharthas valg falt på henne, til kongens store glede, og de ble gift under stor pomp og prakt. Da Siddhartha nærmet seg sin 29. fødselsdag, ventet Yashodara sin førstefødte, og kong Shuddhodana begynte å tenke, at nå var vel faren over, og alt ble slik han hadde tenkt seg …
Men, selv om han var blitt nektet kjennskap til menneskenes skjebne, og var blitt gitt alle slags adspredelser og sansenytelser i stedet, forble Siddhartha tankefull og grublende. Like uunngåelig som i et eventyrkomplott, ble de forseggjorte forsvarsverkene som var satt opp av kong Shuddhodana, hulet ut av virkeligheten selv, av den oppdagelsen, som senere er blitt hjørnesteinen i Buddhas lære, av det at livet egentlig er lidelse.
Les de andre kapitlene av boken her:
- Kap. I. Det gylne barn
- Kap. II. Den menneskelige situasjon
- Kap. III. Suksess
- Kap. IV. Middelveien
- Kap. V. Fellesskapet
- Kap. VI. Hjemkomsten
- Kap. VII. Medfølelse og sunn fornuft
- Kap. VIII. Nirvana
Les om illustrasjonene i boken
Hammalawa Saddhatissa Maha Thera (1914–1990) var en buddhistisk munk fra Sri Lanka. Han ble ordinert som novise i 1926 og fikk sin første utdannelse på tradisjonelle klosterskoler (pirivena). Senere studerte han ved universiteter i Varanasi, London og Edinburgh. I 1957 kom han til Storbritania hvor han levde resten av sitt liv. Da han døde var han blitt hovedmunk for London Buddhist Vihara. Etter sin død ble han hedret av republikken Sri Lanka med frimerket som er gjengitt ovenfor.