Hammalawa Saddhatissa: Historien om Buddhas liv

V. Fellesskapet

Etter at Prins Siddhartha nådde Oppvåkningen under Bodhitreet, begynte han å undervise i den visdommen han hadde nådd, til dem som var i stand til å fatte hans budskap – dem med “lite støv for øynene”. Ved å dreie Dharmas Hjul og forklare om “De Fire Edle Sannheter”og “Den Åttedelte Vei”, var det etterhvert mange som tok tilflukt i De Tre Juveler og ønsket å praktisere Buddhas vei.

Alle som blir ordinert, blir en del av sanghaen – det monastiske felles­ska­pet – som bor og organiserer seg i overensstemmelse med de regler og råd som ble gitt av Bu­dd­ha. Sanghaen vokste raskt etter at de fem asketene tok tilflukt. Det er in­gen tvil om at disse, som veteraner på den åndelige vei, søkende etter sannheten, og gamle venner av Budd­ha selv, var modne for dette da Budd­ha ga sin førs­te undervisning i Hjorteparken. Men det som er slående med mange av de til­­fellene hvor andre tok tilflukt, er at så mange tilsynela­tende ikke var ­dis­ponert for dette på forhånd. Ofte kom folk i kontakt med Buddha ved en tilfeldighet, mens de gjorde sine dag­li­ge gjøremål. Tanken på å gi avkall på li­­vets gleder for å søke et liv i me­di­ta­sjon var van­lig også den gang. Derfor ser det ut til at en av årsakene til den ras­­ke utbre­delsen av hans belæringer og veksten av tilhengere kan ha vært at hans bud­skap må ha hatt noe uvanlig dy­namisk og besnærende ved seg. Ut­en tvil lig­ger mye av forklaringen i hans overbe­visende og jordnære måte å presentere undervisningen på, og de mange lignelsene som finnes overalt i hans belæringer støtter dette.

Buddhas intensitet illustreres i for­tellinger helt siden de samtalene han hadde med sine fem asketvenner, dvs. helt i fra begynnelsen av sitt virke som åndelig veileder. Det fortelles at en morgen, mens Buddha satt i Hjor­te­parken nær Benares, kom en ung mann kalt Yasa frem til ham. Yasa ser ut til å ha vært selve innbe­grepet på den late rikmannen, en mann som kjedet seg på tross av sine penger og som ik­ke kunne finne noe fornuftig å bruke li­vet sitt til. Da han hadde lyttet til Buddha forklare om dharma, innså han straks hvilket tomt liv han levde, og ba der og da om å bli ordinert. I mel­lomtiden hadde Ya­sas foreldre begynt å bli bekymret pga. hans for­svin­ning og faren dro av­sted for å lete et­ter ham. Ut på kvel­den traff han Buddha. Bud­dha for­klar­te faren at hans sønn hadde blitt munk og for­klarte ham også om dharma, med den effekt at faren be­stem­te seg for å bli en legmann og sponsor. Faren in­vi­ter­te så Buddha sam­men med sine mun­ker, som nå var blitt seks, til å gjeste hans hjem for et måltid mat.

Det skulle bli en tradisjon at budd­hist­munker, etter å ha mottatt noens gjestfrihet, gir en belæring etter ma­ten, kjent som «Å si takk». Sann­syn­lig­vis var det den første gan­gen, fordi et­ter maten forklarte Budd­ha om det han hadde erkjent til dem som var sam­­let til måltidet. Til stede var Yasas mor, hans kone (eller egentlig eks­ko­ne, fordi han hadde kut­tet de verdslige bånd) og femti-fire venner. Det må ha gjort et stort inn­trykk på disse fem­ti-fire personene, for også de ba om å bli tatt opp som munker. Sanghaen var der­med vokst til seksti.

Det er blitt fortalt at senere, da dis­se mennene hadde nådd opp­våk­ningen, henvendte Buddha seg til dem med disse ordene: «Reis avsted, mun­ker, og undervis om sannheten, som er storartet i begynnelsen, på midten og på slutten, og som er til gavn for al­le mennesker. Det finnes noen med øyne som ikke er fulls­tendig dekket av støv. Undervis dem og de vil forstå!»

Som andre åndelige lærere på den ti­den var Buddha omvandrende. Han gikk fra sted til sted og underviste alle som var interessert. I løpet av de før­ti-fem årene han underviste, reiste han vidt omkring i det nordlige og østlige In­dia. Han stoppet bare i monsun-ti­den, da han og hans munker gikk i re­treat.

Hans første reise tok ham gradvis fra Hjorteparken til Uruvela. På denne reisen stoppet han et sted i en skog, hvor det tilfeldigvis var en gruppe men­­nesker som hygget seg på en ut­flukt. Det var tretti menn i følge med sine koner, unntatt én som hadde tatt med seg en prostituert. Uten at de an­dre la merke til det, stjal denne kvinnen alle verdisakene deres og forsvant. Til slutt ble tyveriet oppdaget og alle løp omkring for å finne kvinnen. Mens de var travelt opptatt med å lete, kom de over Buddha som satt under et tre. De spurte ham om de hadde sett en kvinne og fortalte om det som hadde skjedd. Buddha spurte dem: «Hva mener dere er viktigst, å finne en kvinne eller finne dere selv?». Det kan godt tenkes at de syntes at det var et rart spørsmål, men de må ha vært enige om at det var viktigere å finne seg selv, fordi de ga opp å lete og satte seg ned for å høre på Buddhas ord. Det tok ikke lang tid før de ble omvendt til hans lære og men­nene gikk inn i sanghaen.

I Uruvela var det tre berømte hel­lige menn som tilhørte en religiøs sekt hvor medlemmene bandt opp håret på en spesiell måte, og var således kjent som «asketene med det sammenflet­tede håret». De het alle tre Kashyapa. Den mest kjente av dem: Kashyapa fra Uruvela, hadde fem hundre til­hen­gere. De to andre hadde tre og to hundre hver og ble kalt: Kashyapa fra elven og Kashyapa fra Gaya. Disse men­ne­ne og deres tilhengere lyttet til Budd­ha og gikk inn i sanghaen, hvor­med sanghaen ikke bare vokste til å omfatte mange men­nesker på et tid­lig tidspunkt, men disse brakte inn stor pre­stisje fordi de allerede hadde stor an­seelse som hellige menn. Denne pre­s­tisjen ser ut til å ha hatt en viss be­tyd­ning da en annen innflytel­sesrik person ble en tilhenger av Budd­ha – en kon­ge – med de kon­sekvensene det had­­de for utbredelsen av Buddhas læ­re, i det minste i hans eget konge­døm­me.

Det var kong Bimbisara i landet Ma­gad­ha, den samme som tidligere hadde prøvd å overtale Gautama til å gi opp sitt religiøse liv. På en av sine reiser kom Buddha med hans nå store til­hen­gerskare, til hovedstaden Raja­griha. Da Kong Bimbisara hørte at Bud­dha had­de kommet til byen hans, gikk han ut for å avlegge Buddha et besøk sammen med et stort følge. Kon­gen ble tydeligvis imponert av at den berømte læreren Kashyapa fra Uru­vela nå var en elev av Budd­ha. Det var tydeligvis også brahminene i kon­gens følge, men disse var mer bekym­ret, fordi det viste på en dra­matisk måte det de må ha oppfattet som en alvorlig trussel mot deres etab­lerte brah­ma­nis­tiske religionsutøvelse. Men Buddha gjor­de som vanlig og hen­­vendte seg til dem – er det fortalt – med følgende ord:

«Hvorfor er dere så ulykkelige? Det er fordi dere er fylt av en ha­ve­sy­ke, et begjær så sterkt, at det blir som en tørste som ikke kan til­freds­stilles selv om dere til sist får det dere be­gjær­te. Så hvordan kan dere bli lyk­ke­lige? Ved å slutte å hige. Akku­rat som en ild dør ut når ikke mer brenn­stoff legges på flammene, slik vil også de­res mangel på lykke slokkes når be­gjærets brennstoff blir fjernet. Dere vil finne sann lykke når dere overvinner egois­tis­ke forhåpninger og vaner.»

Da Buddha hadde avsluttet sin un­dervisning, spurte Kong Bimbisara, sam­­­­men med sitt kongelige følge, om å bli opptatt som leg-elever av Budd­ha. Dessuten inviterte kongen Budd­ha og sanghaen til sitt palass, hvor han selv ser­verte dem mat og siden ofret ha­­gen kalt «Bambuslunden» til sang­haen.

Som tidligere nevnt hadde Budd­ha be­gynt å tilbringe monsun-tiden i re­t­reat, i avsondret meditasjon, på et el­ler fle­re steder som han fant formål­s­tje­nes­lig. Det første av disse retreat­ene ble tilbragt sammen med de fem as­ke­te­ne rett etter hans første under­vis­ning. Det var det sjuende retrettet hvor han fikk to elever som ble Budd­h­as frem­ste.

Nær Rajagriha var det to lands­byer: Sariputta og Kolita. Høvdingene i dis­se landsbyene hadde de samme navnene, og deres familier var nært knyt­­tet til hverandre. En dag fødte Sariputtas kone – Sari – en sønn og det gjor­de også Kolitas kone, Mog­ga­li. Shariputras sønn ble kjent som Upatissa eller Shariputra (Saris sønn), mens Ko­­li­tas sønn ble kjent som Ko­li­ta, Mog­ga­liputta (Moggalis sønn) eller Maudgalyayana.

Helt fra begynnelsen av var disse to gut­te­ne nære venner, og da de vokste opp fikk de begge interesse for dra­ma. Men de følte etterhvert at det måt­te være mer i livet enn det de opp­lev­de på sce­nen. Så da de en dag så et skue­spill kalt «Fjellfestivalen», bes­tem­te de seg for å forlate hjems­tedet for å lete etter livets sanne mening. Først gikk de til en berømt religiøs læ­rer som het San­jaya som bodde nær Rajagriha. Men han kunne ikke hjelpe dem. Derfor lo­vet de hverandre at de heretter skulle både re­flektere og me­di­tere intenst for å finne sannheten og at hver av dem skulle dele med den and­re det de fant ut.

En morgen da Shariputra var i Rajagrihas hovedgate, så han en som han tok for å være en asket som gikk fra dør til dør med en tiggerbolle og ba om mat. Men han fikk inntrykket av at det­te ikke var en vanlig asket. Shariputra føl­­te at det var en uvanlig be­skje­den­het og ro over mannen, og da han gikk nær­­mere ble han enda mer slått av man­nens manerer og væremåte. Han syntes at det var et uttrykk av per­fekt ro i mannens an­sikt, som overflaten på en innsjø på en klar og vind­stille dag. «Hvem kan det være», tenkte Shariputra. «Dette må helt sik­kert være en mann som har opp­daget det jeg leter etter, el­­ler så må han være eleven til en slik per­son. Jeg lurer på hvem læreren hans er. Jeg skal følge et­ter ham og finne ut av det.»

Da mannen hadde vært innom alle hu­­se­ne og var på vei ut av byporten, gikk Shariputra bort til ham og sa: «Bro­der, din adferd er så behagelig og du ter deg så edelt. Og ansiktet ditt gjen­spei­ler slik fred og ro. Vær snill og for­tell meg hvem din lærer er og hva han heter?

Mannen han hadde henvendt seg til var faktisk Assaji, en de de fem opp­rin­ne­­lige munkene. Han fortalte at læ­re­ren hans var den store asketen fra Sha­­kya-slekten som hadde forlatt sin fa­mi­lie og hjemland for å leve et hjem­løst liv og tjene andre.

Shariputra ba ham innstendig om å for­klare om den læren han levde etter, men Assaji svarte beskjedent: «Jeg er ba­re en nybegynner som munk i Budd­has sangha, så jeg vet ennå ikke så mye om hans lære. Jeg kan ikke forklare det i detalj, men kanskje jeg kan prøve å gi gi deg en kort forkla­ring.»

Straks begynte Assaji å resitere et vers som innebefattet Buddhas fork­la­rin­ger om karma. men han hadde ikke sagt mer enn noen linjer før Shariputra for­sto betydningen og han opp­rømt av­brøt Assaji: «Hvis dette er det du har lært av din lærer, har du virke­lig funnet den tilstanden som er fri fra sorg og død, noe som ikke har vært kjent for men­neskene på flere tids­aldere.» Han takket så Assaji, hilste ham ærbødig og gikk for å fortelle Kolita om sin opp­le­vel­se. Sammen gikk de for å treffe Bud­d­ha, ble opp­tatt i sanghaen og ble raskt utpekt som hans mest frem­stå­ende elever. I den buddhistiske his­to­rien er de blitt tillagt en spesiell be­tyd­ning – Shariputra som en munk med stor inn­sikt og Kolita som en som utviklet mi­rakuløse evner.

I sanghaens første tid, bodde Bud­dha og hans elever hvor enn de kunne finne et passende sted – under trærne, i hu­ler eller kløfter og iblant ute i det fri. En buddhistmunk vier seg til et liv i hjem­løshet. Det ble imidlertid en tra­di­sjon – som omtalt i episoden med Kong Bim­­bisara viser – at velstående men­nes­ker ga hager eller andre slags eien­­dom­mer til sanghaen for deres bruk. Og på et tidlig tidspunkt fikk de tak over hodet også.

De første årene i monsun-tiden (et­ter den første i Benares), ble tilbragt i Bam­buslunden gitt av Kong Bimbi­sara, og en gang i løpet av et av disse mon­­sun-­retrettene kom en rik kjøp­mann fra Rajagriha og besøkte stedet. Da han så at munkene prøvde å finne seg ly som best de kunne, tilbød han å skaf­fe or­dent­lige boliger for dem. Mun­kene svar­te at Buddha ikke hadde truk­ket opp noen regler for dette ennå, så de gikk for å spørre ham om det. Han ga sitt tilsagn, og fortellingen be­ret­ter at kjøp­mannen satte opp seks­ti hyt­ter i denne parken på én dag. Da­gen etter in­viterte han Buddha og hans elever til et måltid hjemme hos seg selv, hvor han formelt overdro bygnin­gene til sang­haen.

Denne gavmilde handlingen førte til en enda mer iøynefallende gave. Kjøp­­mannens søster var gift med en mann kalt Anāthapiṇḍada, som til­fel­dig­vis var ankommet Rajagriha på en han­dels­reise dagen før det nevnte måltidet. Han kom på en tid da alle var tra­velt opp­tatt. Kokkene anstrengte seg for å lage mange slags retter og tje­nerne løp hit og dit for å forberede noe som helt tydelig skulle bli en vik­tig begivenhet. Ingen hadde tid til å ta seg av den be­sø­kende gjesten.

«Dette var underlig», tenkte Anāthapiṇḍada, og var nokså støtt av en slik mottagelse. «Vanligvis slipper min svo­ger det han har i hendene for å øns­ke meg velkommen, men i dag er han tra­velt opptatt med å organisere ar­bei­det med forberede en eller annen stor be­givenhet. Kan det være en for­lo­vel­se som er på gang, eller kan­skje han har bedt selveste kong Bim­bisara til en mottagelse?»

Til slutt hadde kjøpmannen blitt fer­­dig med sine forberedelser og kom for å hilse på Anāthapiṇḍada.. Han for­klarte også om hva som sto på, og Anāthapiṇḍada ble straks nysgjerrig. Neste morgen gikk han selv til Bam­bus­lunden for å treffe Buddha. Budd­ha var ute og spaserte og da han så Anāthapiṇḍada komme mot seg, sa han en­kelt: «Kom, Sudatta». Over­ras­ket og hen­rykt over å bli tiltalt med sitt for­navn, bøyde han seg ned for Bud­d­ha, mot­tok undervisning og ble se­nere en leg­mannselev.

Anāthapiṇḍada bodde på et sted som het Shravasti og han inviterte Bud­d­­ha til å oppholde seg der i mon­sun­ti­den, noe Buddha aksepterte. Da han vend­te tilbake til Savathi, begynte Anāthapiṇḍada å lete etter et passende sted for Buddha og hans elever. Til slutt fant han et ideelt sted – en lyst­hage som tilhørte en prins kalt Jeta. Jeta forlangte imidlertid en nokså stiv pris. Han ville kun selge hagen for det an­tall gullmynter som vil dekke eien­dom­men som et teppe. Det fulgte også en dis­putt om Jeta virkelig hadde satt opp en salgskont­rakt med de be­tin­gel­sene, men dette ble løst og Anāthapiṇḍada frak­tet gul­let ut til eiendommen i vogn­laster. Da alle myntene var spredd ut­over, viste det seg at det var et lite om­råde nær utgangen som ikke var blitt dek­ket. Anāthapiṇḍada ga si­ne menn ord­re om å skaffe til veie det som mang­let, men da forsto Jeta at det­te ikke var noen vanlig transaksjon. Der­for tilbød han det resterende om­rå­det som gave. Senere lot Jeta bygge et port­­hus på området, mens innenfor lot Anāthapiṇḍada boliger og andre fa­si­li­te­ter bygge for sanghaen. Stedet ble senere kjent som Jetavana-klosteret, og det ble et av de viktigste stedene som Buddha virket fra.

Nye tilhengere av Buddhas lære kom fra alle slags bakgrunner og oms­ten­digheter. En av de mest prestisje­fulle i folks øyne på den tiden, må ha vært da en mann kalt Upali ble «om­vendt». Samtidig med at Buddha reis­te rundt i Nord-India hvor hans lære spred­te seg, virket en annen stor re­li­giøs leder som etablerte en religion, som i likhet med buddhismen fremde­les er levende, om enn i langt mindre ska­la. Det var Mahavira, grunnleg­ge­ren av jainismen, en religion som nok er mest kjent pga. dens strenge vekt­leg­gelse av å unngå å skade andre le­ven­de vesener. Ortodokse jainister må f.eks. bære et tøystykke over munnen for å unngå at et insekt ufor­varende skul­­le bli pustet inn. Upali var en me­get pro­minent elev av Mahavira.

En gang da Buddha oppholdt seg nær Nalanda (senere stedet for et me­get berømt buddhistisk universitet som man ennå kan se ruinene av), var Upali en av dem som lyttet til Buddhas un­der­­­visning. Så tiltrukket var han at han straks ville bli opptatt som elev. Ut­sik­tene til å vinne over en slik mann, som ville tilsvare at en statsråd skulle krysse stor­tingssalen for å sette seg hos op­po­si­sjonen, måtte ha fortonet seg som en stor hendelse for dem av Buddhas ele­ver som hadde et politisk sinnelag. Men Buddha selv var ikke imponert av sli­ke tanker. I stedet for å ønske Upali velkommen, ba han ham i stedet om å ten­ke seg grundig om: «Upali, en mann som deg bør ikke trekke raske konk­lu­sjoner!». Upali, som nok ikke hadde la­ve tanker om sin egen status og be­tyd­ning, ble svært overrasket over en slik reak­sjon, men det så bare ut til å for­sterke hans beslutning. Han svarte Bud­d­ha: «Hvis det hadde vært en an­nen religiøs gruppe som jeg hadde blitt bedt om la meg tilslutte, ville jeg ha blitt båret gjennom gatene i et stort opp­tog, og de ville ha skrytt av at en slik berømt person hadde oppgitt sin re­li­giøse tro til fordel for deres egen. Men alt du gjør er å be meg om tenke over det!» Han gratulerte Buddha med hans opp­riktighet og sluttet seg så til hans elever.

En annen dramatisk «omvendelse» var av Purna, som senere ble en meget ivrig «misjonær». Purna var en han­dels­mann fra en øy kalt Sunaparantha (av ukjent beliggenhet, men noen me­ner at det må være utenfor Indias vest­kyst), og en gang da Buddha opp­holdt seg i Jetavana-klosteret i Shravasti, kom Purna til byen med en karavane med varer for å selge. Da han slappet av et­ter en arbeidsdag, la han merke til man­­ge mennesker gikk i retning av klos­­te­ret. Da han spurte ble han fortalt at de gikk for å lytte til Buddha. Fordi han ik­ke hadde noe an­net å ta seg til, ble han med. Hans nys­gjerrighet skulle vi­se seg å forandre hans liv, fordi ef­fek­ten av å høre Budd­ha utlegge sin lære, ble at han ga alle sine penger og u­solg­te varer til sin svoger, som var hans part­ner, hvorpå han ble ordinert som munk.

Senere, etter mye åndelig trening, føl­te Purna at han burde reise hjem og prø­ve å utbre Buddhas lære der, så han spurte Buddha om tillatelse. Men Bud­d­ha ga ikke etter med en gang. I stedet testet han Purnas beslutning med et underlig spørsmål: «Suna­pa­ra­ta­na er be­folket av ville og barbariske stam­mer. De er onde og voldsomme og pla­ger og trakasserer andre men­nes­­ker. Hvis de plaget og trakasserte deg, hvor­dan ville du rea­gere på det?»

Purna svarte: «Jeg ville si at fol­kene på Sunaparanta er gode og venn­li­ge mennesker, siden de ikke slår meg og kaster skitt på meg.»

Buddha sa: «Men hva ville du si hvis de slo deg og kastet skitt på deg?»

Purna: «Jeg ville synes at de var go­­de og vennlige mennesker, fordi de ik­ke slo meg med køller og våpen.»

Buddha: «Men anta at de ville slå deg med køller eller andre våpen?»

Purna: «Da ville jeg synes at de var gode og vennlige mennesker som ikke tok mitt liv.»

Bud­dha: «Men sett at de drepte deg, Purna, hva ville du synes da?»

Purna: «Jeg ville allikevel ansett dem for gode og vennlige mennesker, for­di de da ville befri meg fra denne yn­­kelige skrotten. Jeg ville takke dem for å gjøre meg en tjeneste!»

Derpå ga Buddha etter for hans øns­ke og sendte ham av sted med dis­se vennlige ordene: «Purna, du er be­sit­telse av den største mildhet og tål­mo­dighet. Gå og bo på Suna­paranta. Lær dem hvordan de kan bli fri, på sam­me må­te som du selv er fri!»

Takknemlig tok Purna avskjed og reis­te tilbake til sitt hjemland. Det ble rapportert at han hadde samlet ca. fem hun­d­re elever rundt seg etter den første monsun­tiden der.

I motsetning til slike tilfeller, kom mange av dem som gikk inn i sang­haen fra fattige og vanskelige kår. Og ingen bakgrunn kunne være mer fat­tigs­lig og upriviligert enn de kaste­løses.

En av de fundamentale forskjeller mellom buddhismen og hindu-syste­mene i India på den tiden angikk kas­te­systemet. Organiseringen av sam­fun­net i en kastestruktur basert på yrke be­gyn­te med at de opprinnelige fol­kene ble invadert av folk fra Sen­tral-Asia av arisk opprinnelse. Som nevnt tid­li­ge­re (i den første delen) ble fire store kastegrupper etablert: Brah­mi­nene var prester, Kshatriyene var kri­gere (som Gautama-familien til­hør­te), Vai­shya­ene utgjorde han­dels­stan­den og shud­ra­ene var kropps­ar­bei­der­ne. De som falt utenfor denne kaste­struk­turen var de kas­te­løse, eller de urørlige, de laveste blant de lave. De bodde utenfor sam­fun­net, i egne ghet­toer. Deres ene­s­te funksjon for sam­fun­net var å fjerne avfallet i ulike for­mer og å holde seg på avstand. Men det­te var ikke bare en sosial for­ord­ning. Det var intimt for­bundet med den brah­manistiske reli­gio­nen, som så på folks kaste som en straff eller be­løn­ning for handlinger gjort i tidligere liv. Hver av kastene had­de sin funksjon og for­pliktelser i samfunnet, men de kas­te­løse var ikke ansett for å tilhøre sam­funnet i det hele tatt. De hadde de mest avskyelige job­bene: fjerning av klo­akk, gate­av­fall og lik. De måt­te holde seg på av­stand fra dem som tilhørte kas­te­sys­temet, spesielt brah­minene. Selv i dag i India er det ortodokse brahminer som fø­ler at de blir forurenset hvis så mye som skyg­gen av en kasteløs faller på dem.

Men buddhismen var helt fra be­gyn­nelsen av universell. Buddhismen over­tok forestillingene om karma og gjen­fødsel – om enn med litt andre for­tolkninger – men den tok ikke over kas­tesystemet! Dette ble ikke sett på med blide øyne av brahminene på den ti­den, som uten tvil så på Buddhas ide­er som farlige og nedbrytende. Den føl­gende historien illustrerer dette:

Da Buddha en gang oppholdt seg i Shravasti, gikk Ananda – en av hans per­­sonlige følgesvenner – (som vi vil høre mer om senere) hver dag en tur inn i byen for å be om almisser. En dag på hjemveien så han en pike som hentet vann i en brønn, og spurte henne om han kunne få noe å drikke. Piken til­hør­te de kasteløse og fordi hun visste at hun var foraktet av sam­funnet, avslo hun og sa at hun ikke var verdig å gi ham vann. Ananda svarte: «Søster, jeg spør deg ikke om hvilken familie eller kas­­te du tilhører. Det bryr jeg meg ikke om. Men hvis du har vann, vær vennlig og gi meg litt å drikke!» Dermed ga pi­ken, som het Prakrit, ham vann og ble ho­destups forelsket i ham.

Historien fortsetter med å fortelle om hvordan, etter at moren hadde la­get et kjærlighetsbrygg, Prakriti prøv­de å få Ananda til å gifte seg med hen­ne. Selv om han visstnok var meget fris­tet på et tidspunkt, kom Buddha ham til unnsetning på mirakuløst vis. Men Prakriti ble ikke «kurert», så Budd­ha kalte henne til seg, og selv om han ut­trykte stor sympati med hennes øns­ke, begynte han å gi henne under­vis­ning i sin lære, inntil hun ga avkall på sine fø­lel­ser for Ananda og be­stem­te seg for å slutte seg til sang­haen som non­ne. Hun ble, sies det, en meget ivrig elev av Buddha, med en grundig for­ståelse av læ­ren.

Nyheten om at Buddha hadde or­di­nert en kasteløs kvinne, forårsaket imid­lertid stor bestyrtelse blant brah­mi­nene og andre fremtredende menn i by­en, så de protesterte til kongen, Prasenajit. Kongen gikk da til Budd­ha i følge med et imponerende opp­bud av brah­mi­ner, krigere og and­re, og ba ham om å forklare sin hand­ling.

Buddha svarte med å fortelle en his­torie om Trishanku, en leder for de kas­teløse. Trishanku hadde en sønn kalt Shardulankarna som var meget lærd. Med faderlig stolthet bestemte Tri­shanku seg for å prøve å gifte bort søn­nen sin til datteren av en frem­ståen­de brahmin kalt Pushkarasari. Brah­mi­nen avslo selvfølgelig forslaget med av­sky, hvorpå Trishanku begynte å dis­­ku­te­re verdien av kastesystemet med ham. Han argumenterte med at det ik­ke var noen grunnleggende for­skjel­ler mel­lom medlemmene av de ulike kas­tene slik det er mellom ulike plante- og dyr­earter. Videre prøvde han å ans­kue­lig­gjøre at den påståtte sam­menhengen mel­lom kastesystemet og læren om gjen­fødsel og karma, var feilaktig. Til sist var Pushkarasari så over­veldet av Tris­hankus argumen­ta­sjon at han ga seg og innvilget gifte­målet.

Sannsynligvis ble ikke alle de som hør­te Buddha fortelle den historien like ove­rbevist, fordi argumentasjonen må brukes igjen og igjen overfor de uli­ke for­mer for moderne kastesyste­mer, som apartheid og raseteorier etc., som stadig fremsettes, selv to og et halv tusen år senere. Men det ser ut til at de gode borgere i Shravasti ikke gjor­de noe mer bråk ut av saken.

En annen historie handler om en urørbar kalt Sunita, som hadde som jobb å fjerne søppel fra gatene. For det­te var han betalt bare så mye at det var mu­lig å overleve. Han sov hvor han ar­bei­det, i veikanten, ute av stand til å finne skikkelig ly. Han måtte sta­dig pas­se på å ikke besudle høy­kaste-men­neskene som tilfeldigvis kom for­bi. Straf­fen ville i så fall ha vært å bli slått. Så når noen av høy kaste nærmet seg, holdt han seg på trygg avstand.

En dag mens han var opptatt av å feie gaten, så han at Buddha og et stort oppbud av munker nærmet seg. Men han kunne ikke finne noe sted å gjem­me seg, for han antok at disse var hel­lige menn av høy kaste, som de fleste forså vidt var. Han gjorde derfor det nest beste. Han la seg flatt mot en mur og holdt hendene sammen i res­pekt. Ut­en tvil så han med bekymring at Buddha kom rett mot ham. Men i ste­det for å snakke hardt til ham, som han hadde forventet, talte Buddha til ham på en vennlig måte. Rett på sak spurte han Sunita om han ikke kunne tenke seg å gi opp jobben sin og følge ham i stedet. Forundret og glad svarte Su­ni­ta: «Ingen har noen gang talt til meg på en så vennlig måte. Vanligvis får jeg ba­re kjeft og ordrer. Hvis du vil ta i mot en skitten stakkar som meg, vil jeg selv­føl­gelig gi avkall på denne møk­kede jobben min med det sam­me.» Buddha ordinerte ham der og da, for­teller his­to­rien, og selv om han star­tet som en uvi­tende, uutdan­net mann, ble han senere et høyt verd­satt medlem av sanghaen, res­pektert av be­tyd­nings­fulle menn.

Det er interessant at det nylig i In­dia, ved å følge den viktige kasteløse le­­deren Dr. Ambedkar, har mange kas­­te­løse frasagt seg hinduismen og gått over til buddhismen. Flere mil­lio­ner sli­ke «neo-buddhister» som de ofte kalles, fin­ner en nå i Dr. Ambed­kars hjemstat Maharashtra.

En viss tid etter at Buddha hadde startet sitt virke og hans ry som ån­delig læ­rer hadde begynt å spre seg, fikk fa­ren hans – Kong Shuddhodana – kjenn­skap til at han oppholdt i Rajagriha. Han bestemte seg derfor for å sen­de ham en invitasjon til å besøke sin hjem­by Kapilavastu og la hans eget folk få nytte av hans lære. Vi kan kan­skje mis­ten­ke ham for bare å ville ha et på­skudd til å få se sin sønn igjen. Bud­bringeren kom og møtte Buddha, men før han greide å overle­vere sin be­skjed, hadde Buddha gitt ham sitt bud­skap. Re­sul­ta­tet var at budbringeren full­sten­dig glem­te sitt ærend og i ste­det sluttet seg til sang­haen. Forbauset over at bud­­brin­geren var blitt borte, send­te kon­gen en annen i stedet. Det samme skjedde, til ni bud­bringere var sendt ut uten å ven­de tilbake. Til sist sendte kon­gen en barn­domsvenn av Sidd­har­tha kalt Kalu­da­yi, og nå lyttet Buddha. Fulgt av et stort antall mun­ker dro han til Ka­pi­la­vas­tu og slo seg ned på et sted opprettet for an­led­nin­gen, kalt Banyan-klos­teret. Syv år had­de gått siden han had­de forlatt byen.