Hammalawa Saddhatissa: Historien om Buddhas liv

IV. Middelveien

Prins Siddhartha hadde forlatt sitt hjem og vandret rundt i India for å finne svarene på menneskets eksistensielle spørsmål. Etter mange år med meditasjon og askese, våknet han til sist opp under Bodhitreet i Bodhgaya. Etter å ha blitt forsøkt overtalt av Mara til å holde sin innsikt for seg selv, underviste Buddha – den Våkne – så om Middelveien.

Buddha var nå klar til å ta fatt på sitt “kall”, og han spurte seg selv om hvem han burde forklare Dharma til, hvem ville raskest kunne forstå? I sinnet vendte han oppmerksomheten mot sin tidligere lærer Alara Kalama, en lærd og vis mann som allerede hadde nådd langt på den åndelige vei. Men Buddha forsto at han dessverre var død. Så tenkte han på Uddaka, Ramas elev, men han var også død. Til sist tenkte han på sine fem følgesvenner som han hadde trent på streng askese sammen med før han gikk videre og oppnådde oppvåkningen alene. De befant seg i “Isipatanas hjortepark” nær Benares, omkring 60 mil unna, så han satte av sted på den lange reisen.

Etter å ha reist i mange dager – til fots, selvfølgelig – nådde han en kveld fram til “Hjorteparken”. De var uten tvil overrasket over å se ham kommende mot seg. Men de fem hadde ikke glemt den forakten og motviljen de hadde følt da de forlot ham. Så da han kom mot dem, sa de til hverandre: “Se, der kommer den såkalte asketen Gautama, den luksus-elskende Gautama, som ikke greide å leve et strengt liv, men falt tilbake til et liv i sus og dus. La oss bare overse ham. Ikke vis ham noe respekt og ikke tilby å ta hans tiggerbolle eller ekstra-robe for ham. Han kan gjerne sette seg hvis han vil, men han er ikke verdt å bry seg om!”

Men da Buddha kom nærmere, forsto de at han på et vis hadde forandret seg. Han hadde en aura av noe opphøyd som de ikke hadde sett før, og uten at de forsto det, fordampet all deres motvilje som dugg for solen. Raskt gikk de fram for å hilse ham og mens den ene respektfullt tilbød seg å ta bollen og roben, gjorde en annen plass for ham mens den tredje skyndte seg for å hente vann for å vaske bena hans.

Den kvelden ga han sin første belæring. Den er kjent som: “Den første dreiingen av Dharma-hjulet” og det var en begivenhet som inntar en meget viktig plass i den buddhistiske tradisjonen. Den første til fullt ut å forstå essensen av det Buddha prøvde å formidle, var Kondanna. Det var han som først hadde forutsagt Siddharthas oppvåkning, og da han forsto, utbrøt Buddha: “Kondanna har forstått det! Kondanna har forstått det!” Den fulle utlegningen av Buddhas belæringer må ha fortsatt lenge etter denne kvelden, fordi Buddha forklarte senere hvordan to av munkene gikk ut for å be om almisser, mens Buddha underviste de resterende tre, og motsatt, inntil de alle hadde absorbert hans instruksjoner.

Dette er kanskje den rette anledningen til å forklare hovedelementene av Buddhas Lære. I sin klassiske form er den uttrykt i en tørr, metodisk og nesten mekanisk form. Hvert emne er på en grei måte underinndelt og kategorisert på en slik måte at det mest av alt minner om et kart eller en tabell. Og det er akkurat det det er ment å være. I en tid hvor det var lite litteratur, ble mesteparten av kunnskapen overført muntlig fra lærer til elev på en måte som skulle være lett å lære utenat. Derfor har vi som kjernen av Buddhas Lære: “Den edle åttedelte vei”, “De fire edle sannheter”, “De fem skandhaene” osv. Dette er en grei måte å organisere kompliserte og abstrakte begreper på; å gjøre dem til et rammeverk som ikke bare var lett å lære utenat, men som også sikret at hovedpunktene i læren ble bevart og overført intakt. Dette er de begrepene som Buddha brukte da han henvendte seg til de fem som er kjent som Buddhas første elever.

Grunnlaget for Buddhas filosofi er “De fire edle sannheter”. De tre første er egentlig ikke noe mer enn trinn i et enkelt, logisk resonnement, som tilsvarte Buddhas egen tidligere utvikling fra det behagelige livet som prins til han søkte oppvåkning. Hovedpunktene går slik: 1) Livet er fylt av lidelse og frustrasjoner – “en dal av tårer” – pga. sykdom, alderdom, misnøye og vissheten om døden, 2) Årsaken til denne lidelsen ligger i begjæret; klyngingen til verden på en slik måte at det fører til lidelse – pga. ønsket om sanseglede, ønsket om å gjøre slutt på det ubehagelige, begjæret etter å fortsatt leve etc., og 3) Derfor går veien til å fjerne lidelsen gjennom å eliminere denne klyngingen.

Den fjerde edle sannhet avslører den veien som fører til at denne klyngingen kan opphøre, det som er en sentral del av Buddhas Lære: “Den edle åttedelte vei”, eller “Middelveien”. Buddha fortalte sine elever: “Det er to ytterligheter som må unngås av et menneske som ønsker å gi avkall på verden. Den ene av disse er å gi etter for impulsene som er knyttet til de sterke følelsene, og spesielt lidderlighet. Dette er lavt, usivilisert, uverdig og formålsløst. Den andre ytterlighet er selvpinsler som er smertefullt, uverdig og like lite formålstjenlig.”

Begge disse ytterligheter var selvfølgelig like velkjente for Buddha. Sansenytingen hadde vært hans livsstil som ung mann, og det hadde vært hans oppgivelse av rigorøs askese som gjorde at de som nå satt og hørte på ham, hadde forlatt ham i avsky.

Han kritiserte det første fordi det svekket eller reverserte ens åndelige fremgang og det siste fordi det svekket ens intellekt. Alternativet var “Den åtteleddede vei”, en måte å te seg på som unngikk både selvnytelse og selvplageri. De åtte “nødvendigheter” i denne treningen er vanligvis beskrevet således: Rett forståelse, rett tale, rett handling, rett yrke, rett anstrengelse, rett årvåkenhet og rett konsentrasjon. Dette må forklares litt nærmere.

Rett forståelse innebærer å se livet som det er, slik det er beskrevet i “De fire edle sannheter”. Dette er inndelt i tolv underkategorier som beskriver de ulike sidene av en slik forståelse.

Rett tanke betyr et rent sinn; å unngå de sterke følelsene som står i veien for sann åndelighet, som f.eks. egoistisk begjær, ondskap og hat. Rett tanke er nært knyttet til rett forståelse, rett anstrengelse og rett årvåkenhet.

Rett tale innebærer at en fremdyrker de samme egenskaper når det gjelder talen som når det gjelder tanken. En bør avstå fra å fortelle løgner, å baktale og skravle formålsløst. Rett tale er ikke brautende, opphisset eller stridbar og en bør også unngå å vekke sterke følelser hos andre, noe som ofte skjer når man taler til store folkemengder i friluft. Rett tale er derfor kanskje ikke så lett å oppnå for politikere og demagoger.

Rett handling er underinndelt i de fem leveregler som hver har en positiv og negativ vinkling. Den første av disse omhandler ens forhold til liv: En må unngå å drepe og i stedet bør en ha omsorg for og være kjærlig mot alt som lever. De andre levereglene omfatter tyveri og gavmildhet, seksuell adferd, oppriktighet og ærlighet og bruken av rusmidler. Av disse ser det ut til at to er spesielt vektlagt: Det å la være å drepe og skadelig sex. Men alle de fem levereglene er viktige for en som aspirerer til et åndelig liv. Rett handling er også forbundet med de andre trinnene på den åttedelte vei, særlig: rett forståelse, rett anstrengelse og rett årvåkenhet.

Rett yrke er greit nok. Måten en tjener til livets opphold på bør ikke være i konflikt med rett handling i henhold til Buddha. Det innebærer naturligvis at all slags svik, bedrageri og utbytting, alt som skader andre eller forårsaker urettferdighet må unngås. Fem typer handel er spesielt forbudt og det er: våpenhandel, salg av levende vesener, kjøtt, salg av sprit og rusmidler, samt salg av gift. Man bør heller ikke være soldat, jeger eller fisker og videre: lånehai, prostituert og spåmann (leve av psykiske evner). Selvfølgelig må en leve av et eller annet, men fordi det buddhistiske idealet er “hjemløshet” og frihet fra materiell tilknytning, bør ens behov være så enkle som mulig, selv der det er familie- og forretningsansvar. Rett yrke er forbundet med rett forståelse, rett anstrengelse og rett årvåkenhet.

Rett anstrengelse består av å utvikle edle kvaliteter og gi avkall på de dårlige. Dette er inndelt i fire kategorier som danner den moralske treningen som gjør at de andre elementene på den åtteleddede vei kan oppnås. Ved å trene slik vil en buddhist oppnå det som er kjent som “De ti fullkommenheter”: gavmildhet, moral, tålmodighet, entusiasme, avståelse, ærlighet, målrettethet, kjærlig omsorg og likevekt.

Rett årvåkenhet betyr å utvikle en intellektuell innsikt som vil understøtte ens åndelige fremgang. Her går en inn i de dypere nivåene av buddhistisk filosofi, men sagt på en enkel måte betyr dette å trene sinnet på en slik måte at en vet hva som er vesentlig og ikke bli avsporet underveis. En kan beskrive dem som en slags åndelig intuisjon. Fire erkjennelsesområder er gjort til gjenstand for nærmere undersøkelser: ens kropp, ens følelser, ens sinn og de tankene som oppstår i sinnet. Hvis disse fire grunnleggende årvåkenhetstyper iakttas, vil en perfeksjonere oppvåkningens syv faktorer. Disse er: årvåkenhet, dharmastudier (Buddhas undervisning), innsatsvilje, henrykkelse, ro, meditativ konsentrasjon og likevekt.

Rett konsentrasjon er den siste delen av veien – meditasjonstreningen – noe som fører til forståelse av alle tings forgjengelighet og som til sist fører til nirvana. Meditasjon forutsetter den samme disiplin og trening som andre ferdigheter. Jevn, rolig pusting er anbefalt mens sinnet prøver å falle til ro. Når strøtanker dukker opp, prøver en tålmodig å få dem til å forsvinne igjen1. I alle fall i de første faser kan man bruke teknikker som å telle eller repetere mantraer for å understøtte konsentrasjonen. Det er også fem mentale forhindringer som må fjernes eller i det minste svekkes, før meditasjonen kan begynne på ordentlig. Disse er: sensualitet, motvilje, latskap, bekymringer og skepsis.

Buddha forklarte mange andre ting også til sine fem venner. For eksempel forklarte han læren om “ikke-selv” – en idé som i det minste tilsynelatende er i motstrid med mange andre religioner – og reiser spørsmålet om buddhismen strengt talt kan kalles en religion. Men de viktigste tingene er omfattet av Den åttedelte vei, og som vi skal se senere, så syntes ikke Buddha om filosofiske diskusjoner som verdifullt i seg selv.