Bhikkhu Bodhi: Tilflukt i De tre juveler

 

Innledning

De to første stegene på veien til å bli en lekdisippel av Buddha er å ta tilflukt (sarana gamana) og å forplikte seg til å følge de fem levereglene (pañca-sila samadana). Med det første steget bestemmer man seg til å ha De tre juvelene – Buddha, Dhamma og Sangha – som idealene som styrer livet, med det andre steget uttrykker man en beslutning om å bringe ens handlinger i harmoni med disse idealene gjennom riktig oppførsel.

 

Ta tilflukt

Inngangsdøren til Buddhas lære er å ta tilflukt i De tre juvelene – det vil si i Buddha som den fullt opplyste lærer, i Dhamma som sannheten som han underviste, og i Sangha som fellesskapet av hans edle disipler. Alle de som går inn i Buddhas lære gjør det gjennom å ta tilflukt, mens de som allerede har tatt denne beslutningen bekrefter sin overbevisning igjen gjennom den samme tredelte erklæring:

Buddha sarana gacchāmi             

Jeg tar tilflukt i Buddha

Dhamma sarana gacchāmi                                                                                                             

Jeg tar tilflukt i Dhamma                                                                                                                    

Sangham sarana gacchāmi                                                                                                                

Jeg tar tilflukt i Sangha.

Enda så trivielt og lite spesielt som dette steget kan virke, særlig sammenlignet med de store oppnåelsene lenger fremme, må betydningen av det aldri undervurderes. Det er nemlig denne handlingen som gir retning og fremdrift til hele praktiseringen av den buddhistiske veien.

For at vi skal forstå prosessen med å ta tilflukt, går vi gjennom de viktigste sidene ved denne prosessen. Disse vil bli behandlet under de følgende seks overskriftene:

  1. Grunner til å ta tilflukt
  2. Eksistensen av tilflukt
  3. Hvem vi tar tilflukt i
  4. Det å ta tilflukt
  5. Metodene for å ta tilflukt
  6. Skader og brudd på tilflukten

 

1. Grunner til tilflukt

Når det fortelles at praktiseringen av Buddhas lære begynner med å ta tilflukt, reiser dette umiddelbart et viktig spørsmål: «Hvorfor trenger vi tilflukt?» Med tilflukt mener vi en person, sted eller ting som gir beskyttelse mot skade og fare. Så når vi begynner en praksis med å ta tilflukt, innebærer dette at praksisen er ment å beskytte oss mot skade og fare. Vårt opprinnelige spørsmål om behovet for tilflukt kan dermed uttrykkes med et annet spørsmål: «Hvilken skade og fare er det vi trenger beskyttelse fra?» Hvis vi betrakter livene våre kan det hende at vi ikke ser at vi personlig er utsatt for noen umiddelbar fare. Jobbene våre kan være stabile, helsen vår god, familiene våre har det de trenger, vi har tilstrekkelig med ressurser, og vi kan syntes at alt dette er tilstrekkelig grunn til å se på oss selv som trygge. I så fall blir det å ta tilflukt helt overflødig.

For å forstå behovet for tilflukt må vi forstå situasjonen vår slik den virkelig er, det vil si å se den klart og tydelig i sin helhet.

Ut ifra Buddhas lære kan farene, som gjør søken etter tilflukt nødvendig, deles inn i tre kategorier:

(a) farene knyttet til det nåværende livet,

(b) de som gjelder fremtidige liv, og

(c) de som gjelder hele vårt eksistensforløp

 

a) Farene knyttet til det nåværende livet.

Den mest åpenbare faren vi står overfor er hvor sårbar kroppen, og det materielle miljøet som holder den oppe, faktisk er. Fra det øyeblikket vi er født er vi utsatt for sykdom, ulykker og skader. Naturen skaper vanskeligheter for oss gjennom katastrofer som jordskjelv og flom, og samfunnet likeså gjennom kriminalitet, utbytting, undertrykkelse og trusselen om krig. Døden tynger oss fra vi blir født. Hvert øyeblikk bringer oss nærmere det uunngåelige. Mens vi dras av sted, mens vi føler oss trygge i all vår velstand, er vi som et menneske som går over en frossen innsjø og føler seg trygg mens isen sprekker under føttene.

Farene som henger over oss, blir enda mer problematiske på grunn av usikkerheten som hefter ved dem. Vi vet ikke når noe vil skje. Visste vi at en stor ulykke var i ferd med å skje, kunne vi i det minste forberede oss på forhånd og møte den med stoisk resignasjon. Men vi har ikke engang gleden av et slikt overtak på fremtiden. Fordi vi mangler fordelen å ha kunnskap om hva som skal skje, er det håpene våre som bærer oss, minutt for minutt, kombinert med en vag følelse om at de når som helst og på et blunk plutselig kan bli knust. Helsen vår kan bli erstattet av sykdom, noe kan gå galt med jobben vår, vennene våre vender seg mot oss, våre kjære dør – vi vet ikke. Vi har ingen garanti for at noe av dette ikke skjer med oss. Selv når det gjelder døden er den eneste visshet at den med sikkerhet vil ramme oss. Nøyaktig når det vil skje, forblir usikkert.

 

b) Farene knyttet til fremtidige liv

Risiko for skade og fare er ikke noe som tar slutt med døden. Når døden inntreffer, er det ut fra Buddhas lære, opptakten til en ny fødsel og dermed noe som fører oss til mulige nye lidelser. Buddha lærer oss at alle levende vesener som er bundet av uvitenhet og grådighet blir gjenfødt. Så lenge den grunnleggende kraften til å fortsette å eksistere er der, vil individets strøm av eksistens fortsette etter døden der en arver sporene og tilbøyelighetene som utviklet seg i det foregående livet. Det er ingen sjel som overføres fra et liv til det neste, men etter døden er det er en kontinuerlig strøm av bevissthet som fortsetter og som utvikler seg i en ny form som samsvarer med ens dominerende trekk.

En heldig gjenfødsel avhenger av at en har gjort gavnlige handlinger, men vesener i de onde tilværelsesformene finner liten mulighet til å skaffe seg en slik gavn der, så lidelsen i disse verdenene har en tendens til å fortsette i en spiral som er veldig vanskelig å bryte ut av. Av disse to grunnene – på grunn av fortvilelsen knyttet til dem og vanskeligheten med å komme seg vekk fra dem – er gjenfødsel i de onde tilværelsesformene en alvorlig fare som vi trenger beskyttelse mot når det gjelder fremtidige liv.

 

c) Farene knyttet til hele vårt eksistensforløp

Farene vi blir utsatt for er enormt mye større enn dem som nettopp er omtalt. Utover de åpenbare problemene og ulykkene i dette livet og risikoen for falle ned på tilstander fulle av fortvilelse, er det en mer grunnleggende og omfattende fare som gjennomsyrer hele vår verdslige eksistens.

Det er utilfredsstillelsen som samsara medfører. Samsara er tilblivelsens hjul, å bli født, å bli gammel og dø, som har gått rundt siden tid uten begynnelse. Gjenfødsel skjer ikke bare én gang, fulgt av en evighet i livet som følger. Livsprosessen gjentar seg om og om igjen, det hele utspiller seg igjen fullt ut i hver ny runde – hver eneste fødsel ender med forfall og død, hver enkelt død er grunnlag for en ny fødsel.

Ungdom går over i alderdom, helse i sykdom, liv i død. All forening ender i adskillelse, og i smerten som følger med adskillelse. Men for å forstå omfanget og alvoret av situasjonen må vi multiplisere den med uendelig. I all tid har vi beveget oss gjennom eksistenssirkelen og hatt de samme erfaringene igjen og igjen med en svimlende hyppighet: Fødsel, aldring, sykdom og død, adskillelse og tap, nederlag og frustrasjon.

Dette er den tredje grunnen til å ta tilflukt – behovet for å bli fri fra Samsaras gjennomgripende utilfredsstillhet.

 

2. Eksistensen av tilflukt

Å innse at menneskets situasjon driver oss til å søke tilflukt er en nødvendig forutsetning for å ta tilflukt, men i seg selv er ikke dette nok. For å søke tilflukt må vi også bli overbevist om at en virkelig tilflukt faktisk finnes. Men før vi kan bestemme oss for at en tilflukt finnes, må vi først definere for oss selv nøyaktig hva tilflukt er. Ordboken definerer «tilflukt» som ly eller beskyttelse mot fare og nød, en person eller sted som gir slik beskyttelse, og en metode for å oppnå en slik beskyttelse. Dette stemmer overens med forklaringen av Pali-ordet sarana som betyr «tilflukt», det er overlevert i Pali-kommentarene. Kommentarene forklarer ordet sarana med et annet ord som betyr «å ødelegge» (himsati), og forklarer at «når folk har tatt tilflukt, så nettopp ved å ta tilflukt så ødelegger, fordriver, fjerner og stopper det frykten, angsten, lidelsen, risiko for ulykkelig gjenfødsel og urenheter».[1]

Disse forklaringene antyder to essensielle kjennetegn for en tilflukt:

(1) For det første må en tilflukt i seg selv være utenfor fare og nød. En person eller ting utsatt for fare er selv ikke trygg, og kan dermed ikke gi andre trygghet. Bare det som er utenfor frykt og fare kan man trygt stole på som beskyttelse.

(2) For det andre må den antatte tilflukten være tilgjengelig for oss. En tilstand utenfor frykt og fare som er utilgjengelig er irrelevant i forhold til det som angår oss og kan dermed ikke fungere som tilflukt. For at noe skal tjene som tilflukt må det være tilgjengelig og i stand til å gi beskyttelse mot fare.

Etter denne abstrakte beskrivelsen av kjennetegnene til en tilflukt kan vi gå tilbake til det konkrete spørsmålet: Finnes det en tilflukt som kan gi beskyttelse mot de tre typene av farer beskrevet ovenfor – fra angst, frustrasjon, sorg og nød i det nåværende livet, fra faren for en miserabel tilstand etter døden, og fra fortsett rundgang i samsara?

Ut ifra det buddhistiske synet finnes det tre tilflukter som til sammen gir fullstendig beskyttelse mot fare og nød. Disse tre er Buddha, Dhamma og Sangha. De tre er ikke forskjellige tilflukter som hver er tilstrekkelig i seg selv, snarere er de innbyrdes forbundne elementer av en enkel virksom tilflukt som deler seg i tre på grunn av deres egenskaper og funksjoner. Hvorfor et slikt skille er nødvendig blir tydelig hvis vi ser på rekkefølgen som de tre presenteres i.

Buddha kommer først fordi han er en person. Siden vi er personer, er det naturlig å henvende seg til en annen person for veiledning, inspirasjon og rettledning. Når det gjelder den absolutte frihet, ser vi først og fremst etter en person som selv har nådd en tilstand som er helt fri for fare og kan føre oss til den samme tilstanden av trygghet. Det er Buddha, den opplyste, som kommer først i triaden fordi han er personen som finner og realiserer en tilstand av tilflukt og gjør dette kjent.

For det andre trenger vi selve tilstanden av tilflukt, en tilstand uten frykt og fare, og da trenger vi en vei som fører til dette målet, og vi trenger også et sett med instruksjoner som leder oss på veien. Det er Dhamma som vi vil se har disse tre betydningene.

Så for det tredje trenger vi personer som begynte akkurat som vi selv – som vanlige mennesker plaget av problemer – og som ved å følge den veien som veilederen viste oss oppnådde en tilstand uten frykt og fare. Det er Sangha, fellesskapet av åndelige personer som har begynt på veien, realisert målet, og som nå kan undervise om veien til andre. I triaden fungerer hvert element i harmoni med de to andre for å gjøre metodene til å oppnå frihet tilgjengelige og anvendbare. Buddha peker på hva tilflukt er. Han er ikke en frelser som kan gi frelse i kraft av Buddha som person. Frelse eller frihet er avhengig av oss, av vår egen handlekraft og engasjement i å praktisere   læren.

Buddha er først og fremst en lærer, en som forklarer veien, som viser oss måten vi selv må gå veien med vår egen kraft og forståelse. Dhamma er den faktiske tilflukten. Som målet for læren er Dhamma tilstanden av sikkerhet fri for fare, som veien er det metodene for å komme frem til målet, og som den muntlige læren er det elementet med instruksjoner som beskriver måten å praktisere veien. Men for å gjøre effektiv bruk av midlene vi har til rådighet trenger vi hjelp fra andre som er kjent med veien. De som kjenner veien utgjør Sangha, de som hjelper oss til å finne tilflukt, fellesskapet av åndelige venner som kan føre oss til vår egen realisering av veien.

 

3. Hvem vi tar tilflukt i 

Verdien av å ta tilflukt står i forhold til hvor dypt og klart vi forstår hvem vi tar tilflukt i.

a) Buddha

Vi kan først se på Buddha som tilflukt. På ett nivå viser ordet «Buddha» til en bestemt skikkelse – mannen Siddhattha Gotama som levde i India i det femte århundre f.Kr. Når vi tar tilflukt i Buddha, tar vi tilflukt i denne personen, for han er den som underviser i Dhamma og er den historiske grunnleggeren av buddhismen. Men når vi vender oss til han for tilflukt, søker vi ikke tilflukt i ham kun som en spesifikk person. Vi stoler på ham som Buddha, den opplyste, og dette har en betydning som går utover det som kommer frem av empiriske, historiske fakta. Det som gjør at Buddha kan være en tilflukt er at han har realisert den oververdslige oppnåelsen.

Denne oppnåelsen er tilstanden Buddha-natur eller fullkommen opplysning, en tilstand som har blitt realisert av andre personer i fortiden og vil bli realisert igjen i fremtiden. De som realiserer denne tilstanden, er buddhaer. Når vi søker tilflukt i Buddha, stoler vi på han som en tilflukt fordi han legemliggjør i seg selv denne oppnåelsen. Det er hans Buddha-natur som gjør Buddha til en tilflukt.

Men hva er Buddha-naturen til Buddha? Kort sagt er Buddha-naturen til Buddha totalsummen av kvalitetene som personen ved navn Gotama har og som gjør han til en Buddha. Disse kvalitetene kan oppsummeres til det å ha kvittet seg med alle feil og det å ha tilegnet seg alle dyder. Feilene som han kvitter seg med er urenheter (kilesa) sammen med sporene etter disse (vasana). Urenhetene er plagsomme mentale krefter som forårsaker indre illusjoner og uro og fører til skadelige handlinger. Kjerneelementene er grådighet, hat og misoppfatninger, av disse avledes alle sekundære urenheter. I Buddha har disse urenhetene blitt fullt og helt og endelig oppgitt.

Dydene som Buddha har tilegnet seg er svært mange, men to skiller seg ut som de viktigste: Stor visdom (mahāpaññā) og stor medfølelse (mahā-karunā). Buddhas store visdom har to trekk – omfattende utstrekning og dyptgripende syn. Som en følge av den omfattende utstrekningen av hans visdom forstår Buddha helheten av eksisterende fenomener, med sitt dyptgripende syn forstår han nøyaktig på hvilken måte hvert fenomen eksisterer.

Buddhas visdom forblir ikke i passiv kontemplasjon, men uttrykkes i stor medfølelse. Som en følge av sin store medfølelse kommer Buddha for å arbeide for andres velferd. Han tar på seg byrden med å arbeide til det beste for levende vesener, aktiv og uredd, for å lede dem til befrielse fra lidelse.

Når vi søker tilflukt i Buddha, ser vi på han som den beste legemliggjøringen av renhet, visdom og medfølelse, den uovertrufne læreren som kan lede oss ut av det farefulle havet samsara og i sikkerhet.

 

b) Dhamma

Dhamma har også to betydninger. På det enkleste nivået betyr ordet «Dhamma» Buddhas lære – læresetninger formulert i begreper som er uttrykt i ord undervist av eller som stammer fra den historiske personen Gotama. Denne læren, kalt «overføringen» (agama), finnes i Tipitaka eller de tre skriftsamlingene, og i kommentarer og fortolkninger som forklarer dem. De tre samlingene er Vinayapitaka, Suttapitaka og Abhidhammapitaka.

Den muntlig overførte Dhamma som finnes i skriftene og kommentarene fungerer som en kanal til et dypere nivå av mening kommunisert gjennom ordene og uttrykkene i dem. Dette er Dhamma for genuin oppnåelse (adhigama), som omfatter veien (magga) og målet (attha). Målet er det endelige resultatet av læren – nibbana – fullstendig opphør av lidelse, den ubetingede tilstanden utenfor og bortenfor syklusen av forgjengelige fenomener som utgjør samsara.

Dette målet skal nås ved en bestemt vei, en måte å praktisere på som fører til dets oppnåelse, nemlig den edle åttedelte veien – rett innsikt, rett hensikt, rett tale, rett handling, rett levebrød, rett anstrengelse, rett oppmerksomhet og rett konsentrasjon.

Den endelige tilstanden av tilflukt hører utelukkende til målet, til den ubetingede tilstanden nibbāna, som derfor er den eneste av de tre tilfluktene som kan ansees som den virkelige tilflukt, direkte, overlegen og endelig. Det er det endelige tilfluktsstedet, fredsøya, tilfluktsstedet som tilbyr varig ly mot frykten og farene som kommer fra samsara.

 

c) Sangha

Sangha i vanlig eller verdslig forstand betyr bhikkhu-sangha – munkeordenen (opprinnelig var det også en nonneorden – bhikkhuni-sangha – som fortsatt eksisterer i flere tradisjoner – se artikkel om buddhisme og kvinner). Sangha er her en institusjon styrt av retningslinjer formelt kunngjort. Dørene til medlemskap er åpne for enhver kandidat som oppfyller de nødvendige kriteriene. Alt som trengs for å komme inn i Sangha er å gjennomgå ordinasjon i henhold til fremgangsmåten som er fastsatt i vinaya, systemet for klosterdisiplin.

Til tross for sin formelle karakter fyller munkeordenen en uunnværlig rolle i å bevare og videreføre Buddhas lære. I en ubrutt linje som strekker seg over 2.500 år tilbake har klosterordenen fungert som beskytter av Dhamma. Dette er på grunn av levemåten som den gjør mulig. Buddhas lære har, som vi antydet, en todelt egenskap: Det er en praksisvei som fører til frigjøring fra lidelse, og også et særlig sett med læresetninger i skrifter som forklarer detaljene om denne veien. Sangha bærer ansvaret for å opprettholde begge sider av læren. Medlemmene påtar seg ansvaret med å videreføre praksistradisjonen for å vise at målet kan realiseres og frihet oppnås. De tar også på seg å bevare læresetningene, og sørger for at det blir undervist i skriftene og at de blir overført til de som kommer etter oss fri for forfalskninger og feiltolkninger.

Av disse grunnene er den institusjonelle Sangha høyst viktig for å videreføre Buddhas lære. Imidlertid er ikke munkeordenen i seg selv den Sangha som utgjør den tredje tilflukt. Sangha som tilflukt er ikke en institusjon, men et åndelig fellesskap som ikke så lett kan beskrives, og som omfatter alle dem som har oppnådd å trenge inn i kjernen av Buddhas lære. Tilflukten i Sangha gjelder Sangha av de edle, det edle fellesskapet som utelukkende består av edle, – personer med den høyeste åndelig tilstand. Medlemskap her handler ikke om formell tilknytning til en religiøs organisasjon, men av usynlige bånd med grunnlag i en felles indre erkjennelse. Det ene kravet for å få tilgang er å ha oppnådd denne erkjennelsen, dette er i seg selv tilstrekkelig til å få innpass.

Selv om levemåten som er bestemt for klosterordenen, med sin vekt på forsakelse og meditasjon, er mest gunstig for å oppnå tilstanden til en edel, er Sangha av munker og Sangha av edle ikke sammenfallende. De er forskjellig sammensatt, og det av to grunner: For det første fordi mange munker – faktisk det store flertallet – fremdeles er verdslige (puthujjana) og som derfor ikke kan fungere som tilflukt, og for det andre fordi den edle Sangha også kan omfatte lekmenn (og lekkvinner). Medlemskap i den edle Sangha avhenger bare av åndelig oppnåelse og ikke av formell ordinasjon. Enhver – lekmann eller munk – som trenger gjennom Buddhas lære ved direkte innsikt, får innpass gjennom selve oppnåelsen. [2]

 

4. Det å ta tilflukt

For å komme inn døra til Buddhas lære er det ikke nok bare å forstå meningen med tilfluktene. Inngangsdøra til læren er å ta tilflukt i Buddha, Dhamma og Sangha. Å forstå hva tilfluktene betyr er én ting, å ta tilflukt i dem er noe annet, og det er det å ta tilflukt som utgjør den faktiske inngangen til læren.

Men hva er å ta tilflukt? Ved første øyekast kan det se ut til å være den formelle forpliktelsen til De tre juvelene uttrykt gjennom å resitere ordene om tilflukt, for det er denne handlingen som markerer at Buddhas lære aksepteres. En slik forståelse ville imidlertid være overfladisk. Kommentarskriftene gjør det klart at den virkelige tilflukten innebærer mye mer enn å si frem noen bestemte ord. De peker på at, sammen med den muntlige bekjennelsen om å ta tilflukt, handler det samtidig om en annen prosess som først og fremst er en indre åndelig prosess. Denne andre prosessen er den mentale forpliktelsen om å ta tilflukt.

Å ta tilflukt, slik det er definert i kommentarene, er i virkeligheten noe som skjer i sinnet: «Det er en bevissthetshandling uten urenheter, (motivert) av tillit til og ærbødighet for (De tre juvelene), å ta (De tre juvelene) som det høyeste tilfluktsstedet. «[3] At handlingen sies å være «fri for urenheter» understreker behovet for å ha en ren målsetting. En tilflukt er ikke ekte hvis den blir utført med uren motivasjon – ut fra ønske om anerkjennelse, stolthet eller frykt for kritikk. Den eneste gyldige motivasjonen for å ta tilflukt er tillit og ærbødighet rettet mot De tre juvelene. Bevissthetshandlingen motivert av tillit og ærbødighet skjer «ved å ta De tre juvelene som det høyeste tilfluktsstedet» (parayana). At De tre juvelene blir sett på som det «høyeste tilfluktsstedet» betyr at det blir oppfattet som den eneste kilden til befrielse. Ved å vende seg til den tredelte tilflukten som den høyeste tilflukt, blir det å ta tilflukt en handling der en åpner seg opp og overgir seg selv.

Ser vi på selve tilfluktshandlingen finner vi at den i utgangspunktet er en handling basert på kunnskap. Selv om den er motivert av ærbødighet og tillit, må den styres av evnen til å se, av en klar innsikt som beskytter den mot risikoen for blinde følelser. Evnen til innsikt knyttet til å ta tilflukt handler i utgangspunktet om å forstå at tilværelsen er grunnleggende utilfredsstillende, noe som gjør det nødvendig å støtte seg på en tilflukt.

Lidelse må sees på som et gjennomgripende fenomen som infiserer selve grunnlaget for vår eksistens. Den kan ikke fjernes med overfladisk lindring, men bare ved en gjennomgripende bearbeiding. Dessuten må vi se at årsakene til vår misnøye og uro finnes i oss selv, i vår klamring, vårt begjær og våre misoppfatninger, og at for å bli fri fra lidelse må vi følge en vei hvor årsakene fjernes.

Å ta tilflukt er også en viljeshandling. Den blir til gjennom en frivillig beslutning fri fra tvang eller press utenfra. Det er et valg som må være aparappaccaya, «ikke tvunget av andre.» Denne fritt valgte handlingen medfører en omfattende omstilling av viljen. Tidligere har viljen spredt seg til et mangfold av interesser og bekymringer, men når det å ta tilflukt blir det viktigste vil en slik ny forpliktelse medføre at viljen formes slik at den blir mer fokusert. Det åndelige idealet kommer i fokus i ens indre liv, det fortrenger de mindre viktige tingene en har vært opptatt av som nå blir helt underordnet dette.

Det tredje aspektet ved å ta tilflukt er det emosjonelle. Selv om det å ta tilflukt krever mer enn emosjonell glød, kan det heller ikke realiseres fullt ut uten inspirasjonen fra følelsene som løfter en opp. Følelsene som inngår i tilfluktshandlingen er hovedsakelig tre: Tillit, ærbødighet og kjærlighet. Tillit (pasada) er en følelse av fredfylt tiltro til tilfluktenes beskyttende kraft, basert på en klar forståelse av deres egenskaper og funksjoner. Tillit gir opphav til ærbødighet (gaurava), en følelse av ærefrykt, aktelse og respekt som et resultat av økende bevissthet om De tre juvelenes sublime og opphøyde natur. Likevel forblir ærbødigheten ikke kjølig, formell og fjern. Når vi opplever Dhammas evne til å transformere livet vårt så vekker ærbødigheten kjærlighet (pema). Kjærlighet tilfører det åndelige livet varme og vitalitet. Den tenner hengivenhetens flamme, og kommer til uttrykk i handlinger der vi helhjertet hjelper andre og prøver å utvide den beskyttende og frigjørende kraften i den tredelte tilflukten til andre.

 

5. Metodene for å ta tilflukt

Etter at man har bestemt seg for å ta tilflukt, bør man oppsøke en kvalifisert munk – ens egen åndelige lærer eller et annet respektert ordensmedlem – og diskutere hensiktene sine med ham og gjøre forberedelser for å gjennomføre seremonien. Når dagen kommer bør man komme til klosteret eller tempelet og ta med offergaver som stearinlys, røkelse og blomster til alteret og også en liten gave til læreren. Etter å ha gitt gavene bør man i nærvær av læreren presse håndflatene mot hverandre i en ærbødig hilsen (anjali), bøye seg tre ganger foran Buddha-statuen og vise respekt for Buddha, Dhamma og Sangha, som er representert av bilder og symboler på alteret. Deretter bør man mens man kneler foran alteret be munken om at han tilbyr de tre tilfluktene.

Munken vil svare «gjenta etter meg» og deretter resitere:

Jeg tar tilflukt i Buddha,

Dhammam saranam gacchami

Jeg tar tilflukt i Dhamma,

Sangham saranam gacchami

Jeg tar tilflukt i Sangha.

Dutiyampi Buddham saranam gacchami

For andre gang tar jeg tilflukt i Buddha.

Dutiyampi Dhammam saranam gacchami

For andre gang tar jeg tilflukt i Dhamma.

Dutiyampi Sangham saranam gacchami

For andre gang tar jeg tilflukt i Sangha.

Tatiyampi Buddham saranam gacchami

For tredje gang tar jeg tilflukt i Buddha.

Tatiyampi Dhammam saranam gacchami

For tredje gang tar jeg tilflukt i Dhamma.

Tatiyampi Sangham saranam gacchami

For tredje gang tar jeg tilflukt i Sangha.

Kandidaten bør gjenta hver linje etter munken. På slutten vil munken si: «Saranagamanam sampunnam «Å ta tilflukt er fullført.» Med dette blir en formelt en lektilhenger av Buddha, og forblir det så lenge det å ta tilflukt er intakt.

 

6. Skader og brudd på tilflukten

Skader på tilflukten er forhold som gjør at det å ta tilflukt blir noe som er urent, ikke oppriktig og lite fruktbart. Ifølge kommentarene er det tre faktorer som skitner til tilflukten – uvitenhet, tvil og feil tenkning. Hvis man ikke forstår grunnene til å ta tilflukt, betydningen av å søke tilflukt, eller tilfluktenes egenskaper, er denne mangelen på forståelse en form for uvitenhet som skader det å ta tilflukt. Tvilen skader tilflukten i den grad personen overmannes av tvil og ikke kan etablere en stabil tillit til De tre juvelene. Hans forpliktelse til tilflukten er infisert av indre forvirring, mistenksomhet og ubesluttsomhet. Det urene pga feil tenkning betyr en feil forståelse av tilfluktshandlingen eller tilfluktene.

Brudd på tilflukten betyr brudd eller brudd på forpliktelsen til den tredelte tilflukten. Et brudd på tilflukten skjer når en person som har tatt tilflukt anser noe annet som ligner på de tre tilfluktene som idealet å styre etter eller ha høyest tiltro til. For at tilfluktshandlingen skal være gyldig og intakt, må De tre juvelene anerkjennes som det eneste tilfluktsstedet for den endelige frihet: «For meg er det ingen annen tilflukt, Buddha, Dhamma og Sangha er min beste tilflukt.» [ 4]

 

Merknader

1. Khuddakapatha-Atthakatha: Saranagatanam ten’eva saranagamanena bhayam santasam dukkham duggatim parikkilesam himsati vidhamati niharati nirodheti.

2. Det må bemerkes at selv om den edle Sangha kan inkludere lekpersoner, brukes ordet «Sangha» aldri i theravadabuddhismen for å inkludere alle som praktiserer læren. I vanlig bruk betyr ordet munkeordenen. Enhver utvidelse av betydningen utover dette vil nok bli sett på som uberettiget.

3. Tappasada-taggarutahi vihatakileso tapparayanatokarappavatto cittuppado saranagamanam.

4. Natthi me saranam aññam Buddho (Dhammo Sangho) me saranam varam – tradisjonelle buddhistiske hellige vers.

BILDER: Fra nonnekloster i Sri Lanka ©Buddhistforbundet

 

Bhikkhu Bodhi (Jeffrey Bloc) er født i USA i 1944. Han har vært munk (bhikkhu) i theravada-tradisjonen siden 1973 da han ble ordinert i Sri Lanka. Fra 1984 til 2002 var han president for Buddhist Publication Society i Kandy Sri Lanka. Han har oversatt en rekke buddhistiske skrifter fra pali til engelsk. Han bor nå i Bodhi Monastery utenfor New York.