Denne legenden har blitt en del av den tradisjonelle fortellingen om Buddha og er her illustrert i bildet ovenfor.

I år 560 f.Kr. var det stort opp­stuss og stor forventning hos sha­kyaene for­di dronning Maha­maya skul­le føde sitt barn. Slik skikken var, skul­le en kvin­­ne som ventet barn, reise til sine fo­reldres familie og gjen­nom­føre fød­se­len der. Derfor ble det i god tid gjort forbere­delser til at dron­ning Ma­ha­maya skulle reise til nabo­landet hvor hennes far styrte. Kongen sendte sol­­dater i forveien for å for­berede og trygge passasjen. Dron­nin­gen la i vei, båret i en dekorert bære­stol med et stort følge av vakter og følgesvenner.

På vei til Koliya passerte følget en park kalt Lumbini-parken, hvor dron­ningen ba om å få stoppe fordi hun likte seg blant trærne og bloms­tene. Me­nin­gen var å bare ta en hvile­pause, men mens dron­nin­gen lå i den myke og vel­duf­tende skyggen av et Sala-tre, fikk hun veer og ga fødsel til en sønn. Det var da ikke lenger noen grunn til å fort­sette reisen til Koliya, så reise­følget vendte tilbake til Ka­pi­la­vastu. Der ble den nye prinsen hyl­let med sto­re gle­des­ytringer. Han fikk nav­net «Siddhartha» som betyr «oppfylt øns­ke» av sin stolte og opp­of­rende far.

Således er i korte trekk for­tel­lin­gen slik de er nedtegnet i pali-skrif­­tene om hvordan den mannen, som mil­lioner av men­nes­ker gjen­nom mes­­te­parten av vår skrevne his­torie har betrak­tet som «Den opp­lys­te» – «Det fullkomne menneske» – Budd­ha, kom inn i verden. Fød­sels­da­gen hans: full­måne­da­­gen i vesak-må­ne­den – til­sva­rende mai i vår ka­len­der – er opphøyet av tre grunner. For i henhold til den buddhistiske tra­di­sjonen, er det ikke bare fødselsdagen, men i tillegg dagen da han opp­nådde Opp­våk­nin­gen og også døde.

Dette bildet viser de fire tegnene Buddha møtte som ung mann som fikk ham til å forlate hjemmet og dra ut på søken etter sannheten. Historien er gjenfortalt i denne beretningen:

En dag kalte Siddhartha på sin vognfører Channa, og ba ham om å kjøre en tur på landet.

Channa valgte ut fire flotte hester og spente dem for en staselig vogn.

De hadde ikke kjørt langt før de fikk øye på en krokrygget og utslitt gammel mann stående i veikanten. Siddhartha var sjokkert. «Hva er det?» spurte han Channa, i det han stoppet hestene. «Det ser ut som et menneske, men håret hans er helt hvitt, han har ingen tenner, kinnene er innsunkne, huden er tørr og rynkete og øynene hans er uklare. Hva slags mann er det?»

«Det», sa Channa er en gammel mann. Det er en som har levd lenge, kanskje i seksti, sytti eller åtti år, slik at kroppen hans er blitt utslitt og i forfall. «Mener du å si at alle og også vi selv skal bli gamle?» spurte Siddhartha. «At Yashodara og du og alle mine venner og jeg selv vil en dag se slik ut?» «Ja, min herre», svarte Channa, «Det er alles lodd».

Siddhartha ble så ute av seg at han ikke kunne fortsette ferden. I stedet snudde han hestene rundt og vendte tilbake til palasset. Han var nedsunket i tanker og altfor forstyrret til å kunne snakke.

Men så skjedde det at Siddhartha bestemte seg for å dra ut på tur med Channa igjen. Og denne gange møtte de en mann som var syk. Han var så svak at han ikke kunne stå oppreist, men vred seg rundt på bakken. Nok en gang forklarte Channa dette fenomenet og enda en gang ble Siddhartha slått av angst. «Er dette et helt spesielt tilfelle, eller kan det ramme alle?» spurte han. «Alle kan bli syke, min herre», svarte Channa, «Først så jeg virkningene av høy alder og nå ser det ut til at alle kan rammes av en slik fryktelig situasjon som denne mannen opplever!».

Som forrige gang avbrøt de utflukten og Siddhartha vendte tilbake med et tungt hjerte.

For tredje gang satte Siddhartha og Channa ut og denne gangen møtte de et begravelsesfølge. De pårørende gråt og slo seg for brystet mens liket de bar på, i sterk kontrast, lå stille og ubevegelig som en statue. Channa svarte på Siddharthas forutsigbare spørsmål og fortsatte: «Døden, min herre, er livets avslutning.

Siddhartha tenkte over alt dette og også på de to andre hendelsene, og han trakk den konklusjonen at disse ubehagelige fakta, som hadde vært skjult for ham så lenge på grunn av farens overbeskyttende engstelse, virkelig var livets iboende realiteter. Livet var forbundet med lidelse.

Og så begynte han å lure på om det ikke var noen vei ut av denne situasjonen, en måte å unnslippe på. «Må virkelig alle dem jeg er glad i, og jeg selv også, bare hjelpeløst bli tyrannisert av alderdom, sykdom og død?» Dette opptok ham i det de igjen vendte tilbake til palasset.

Siddhartha og Channa dro ut en fjerde gang og nok en gang ventet et uvanlig syn på Siddhartha i veikanten. Men denne gangen var det ikke et ubehagelig fenomen, men synet av en mann med et glattbarbert hode, med oransje kapper, som glødet i det myke morgenlyset, stående barfotet med en bolle i hånden. Ansiktet hans viste en opphøyet ro med blikket nedslått som om han hadde behagelige og fredfylte tanker.

I det han stoppet hestene, spurte Siddhartha Channa: «Hvem er dette? Er det et menneske eller er det en guddom som utstråler slik ro og fred, som om verdens sorger og gleder ikke kan nå ham?»

Den tradisjonelle beretningen om Buddha forteller at møtet med lidelsen i verden endte med at han forlot sin fars slott og dro ut for å søke sannheten. Slik fortelles det:

Det var midnatt da Siddhartha, fulgt av den trofaste Channa, stille red ut fra Kapilavastu. Først etter at de hadde forlatt bymurene stoppet de for å se tilbake på palasset, som nå lå badet i månelys, det stedet som han hadde tilbragt hele sitt liv og hvor alle han kjente og elsket ble værende igjen.

Etter å ha ridd hele natten, kom de til sist til elven Anoma, som utgjorde grensen mellom Shakya og Magadha. Da de kom over på den andre siden, steg Siddhartha av hesten. Han tok av seg sine fine silkeklær og ga dem til Channa og ba ham vende tilbake med dem og hesten hans. Slike klær var upassende for en asket. Så tok han ut sitt sverd og kuttet av seg det lange håret. Til slutt tok han på seg noen oransje-fargede klær. Så tok han frem en tiggerbolle og sendte Channa av sted.

Men Channa var uvillig til å gå. «Hvordan kan jeg fortsette å være i palasset når du ikke er der lengre? La meg følge med.» «Nei», sa Siddhartha, «ta med deg mine klær og juveler tilbake til min far og fortell ham og min mor og min kone at de ikke må bekymre seg. Jeg reiser av sted for å finne en vei ut av lidelsen som er forbundet med alderdom, sykdom og død. Så snart jeg har funnet svar på dette, vil jeg komme tilbake for å lære det videre til min far, min mor, min kone, mitt barn og til alle andre. Så vil alle bli virkelig lykkelige».

Det fortelles at Buddha i sin søken etter sannheten praktiserte streng askese i form av faste som brakte ham nær døden. Bildet viser Buddha i det han tar imot risgrøt som gir ham styrke til å gå videre på veien til oppvåkning.

I seks år gjennomgikk Buddha askese, før han ble enig med seg selv om at det ikke førte ham noe sted. Og så en dag bare kollapset han. Han ble funnet av en gjeter som gav ham melk og som tok seg av ham.

På den tiden bodde det i nabolaget en kvinne som het Sujata, datteren til en velhavende jordeier. Sujata ventet barn og hadde avlagt et løfte om at hvis det ble en gutt, så skulle hun gjøre en spesiell matofring til en guddom i et lokalt Banyantre.

I mellomtiden hadde Buddha tilfeldigvis kommet over dette treet og satte seg under det for å meditere. Sujata plasserte så ofringen av risgrøt i Buddhas hender, hilste ham ærbødig og trakk seg tilbake.

Om kvelden reiste Buddha seg og satte seg under det treet som ble kjent som Bodhitreet. Det var det treet han hadde valgt for å utføre sin store meditasjonsfordypning. På veien møtte han en gress-skjærer, kalt Sotthiya, som ga ham noen bunter med Kusha-gress.

Buddha spredde dette gresset ved foten av Bodhitreet, vendte ansiktet mot øst og satte seg ned i meditasjonsstilling. Slik begynte den store «fordypningen» som han på fullmånen i Vesak-måneden kom ut av, som den fullt oppvåknede, som Buddha.

Forløpet til Buddhas meditasjon er utførlig beskrevet i de gamle tekstene. I en tidlig fase ble han konfrontert med verdslige fristelser i form av demoner. Så gikk han gjennom ulike stadier av åndelig ekstase, hvor han husket alle hans tidligere liv og tenkte igjennom hvordan alle ting kommer sammen og faller fra hverandre. Med sinnet lutret, tenkte han igjennom sinnsgiftenes natur, hvordan de oppstår og hvordan de kan fjernes.

Ved å gjøre det fjernet han også fra sitt eget sinn de ulike former for negativitet: begjær, tilknytningen til fortsatt eksistens, uvitenhet, og endelig oppnådde han frukten av det han hadde søkt så lenge. I henhold til en beretning befant Buddha seg syv dager i denne «fordypningen», og kom ut akkurat i det solen sto opp og Vesak-fullmånen gikk ned.

Etter at Buddha nådde Oppvåkningen under Bodhi-treet, begynte han å undervise i den visdommen han hadde nådd, til dem som var i stand til å fatte hans budskap – dem med “lite støv for øynene”. Ved å dreie Dharmas Hjul og forklare om “De fire edle sannheter” og “Den åttedelte veien”, var det etter hvert mange som tok tilflukt i De tre juveler og ønsket å praktisere Buddhas vei.

Men det som er slående med mange av de til­­fellene hvor andre tok tilflukt, er at så mange tilsynela­tende ikke var ­dis­ponert for dette på forhånd. Ofte kom folk i kontakt med Buddha ved en tilfeldighet, mens de gjorde sine dag­li­ge gjøremål.

Alle som blir ordinert, blir en del av sangha – fellesskapet av munker og nonner – som bor og organiserer seg i overensstemmelse med de regler og råd som ble gitt av Buddha.

Ofte kom folk i kontakt med Buddha ved en tilfeldighet, mens de gjorde sine daglige gjøremål. Tanken på å gi avkall på livets gleder for å søke et liv i meditasjon var vanlig også den gang. Derfor ser det ut til at en av årsakene til den raske utbredelsen av hans belæringer og veksten av tilhengere kan ha vært at hans budskap må ha hatt noe uvanlig dynamisk og besnærende ved seg. Uten tvil ligger mye av forklaringen i hans overbevisende og jordnære måte å presentere undervisningen på, og de mange lignelsene som finnes overalt i hans belæringer støtter dette.

Buddha fullførte sin gjerning i løpet av førtifem år. Det første varselet om at han ikke ville fortsette noe særlig lenger, kom da han besøkte en landsby kalt Beluva for å tilbringe regntiden. Mens han oppholdt seg der, ble han syk og begynte å oppleve sterk smerte. Han holdt ut smerten uten å klage, men han tenkte med seg selv: «Det er ikke riktig av meg å gå inn i nirvana før jeg har tatt farvel med fellesskapet.» Så med sin viljestyrke kjempet han mot sykdommen og fant styrke nok til å fortsette.

Da kalte Buddha Ananda til seg og sa til ham: «Ananda, hva trenger sanghaen fra meg? Dharma som jeg har undervist er klar, det finnes ingen skjult versjon adskilt fra det jeg har lært dere. Jeg har ikke holdt noe gjemt i en lukket hånd. Nå er jeg gammel, Ananda. Jeg er over åtti år gammel. Derfor, Ananda, la hver og en være en tilflukt til seg selv, som en øy, og la den tilflukten være dharma og intet annet.»

På tross av sykdommen gikk Buddha videre, og kom til slutt til et sted kalt Kusinara. Her slo han seg ned i en lund av salatrær på bredden av elven Hirannavati. Ananda gjorde i stand et leie for ham mellom to salatrær og Buddha la seg ned. Igjen henvendte han seg til Ananda og gjentok poenget med at det ikke var ham selv, men det han hadde sagt, som tellet. «Det kan tenkes, Ananda, at tanken kan oppstå i noen av dere, at Mesterens ord har tatt slutt og at vi ikke har noen lærer mer. Men det er ikke slik dere skal se det, Ananda. Læren, slik jeg har utlagt den for dere, la det være deres lærer etter at jeg er borte.»

Buddha henvendte seg så til munkene rundt seg. «Det er i tingenes natur at alle former oppløser seg igjen. Anstreng dere mot oppvåkningen!» Dette er de siste ordene til Buddha, som så gikk gjennom stadig høyere stadier av lykke i sin meditasjon, til han til sist ble borte. Hans levninger ble kremert med æresbevisninger som høvet seg for en kongelig person.