Gordon Geist: Meditasjon en vei til erfaring

 

Hva er meditasjon? Meditasjon er ikke tenkning. Den franske filosofen Descartes sa: “Jeg tenker, altså er jeg.” Men når vi ikke tenker – hva er vi da? Hva gjør man i meditasjon? Hvordan kan tankene stoppes? Tankene kan ikke stoppes. Det vi kan gjøre er å forandre det vi er oppmerksom på. Vi kan også påvirke måten vi er oppmerksom på og oppmerksomhetens kvalitet.

I tradisjonell buddhistisk meditasjon brukes pusten som noe man kan bringe oppmerksomheten tilbake til. Vanligvis er oppmerksomheten vår rettet mot det vi holder på med, det som foregår omkring oss, eller tanker som spinner i hodet. Pusten er i bakgrunnen, hele tiden der, men vi legger ikke merke til den. Ved å fokusere på pusten vendes forholdet mellom forgrunn og bakgrunn. Hvis man holder på med å ikke gjøre noe – bare sitte og følge pusten – kan man la tankene komme og gå uten at man engasjerer seg i dem.

Pusten kan vi når som helst komme tilbake til, idet vi puster ustanselig fra vi er født til vi dør. Det meste av tiden er vi ikke oppmerksomme på pusten, fordi den er så nær og konstant. Vi behøver ikke huske på å puste. Pusten er grensen mellom det bevisste og det ubevisste. Ved å rette oppmerksomheten mot pusten får tankevirksomheten mulighet til å roe seg ned, samtidig som det ubevisste kan komme fram. I vår kultur er tankevirksomhet satt i høysetet. Det er vår evne til å tenke og uttrykke tankene i språk som skiller oss fra andre dyrearter. Det er våre rasjonelle evner som gir oss fordeler slik at vi betrakter oss selv som evolusjonens høydepunkt og i stand til å beherske og utnytte naturen. Det er også vår verdsetting av tankevirksomhet som åpner for manipulering. Vi er fanget av tanker. Vi er fanget i tanker. Vi identifiserer oss med tanker og slåss for dem.

Tankevirksomhet har sin plass. Vi kan tenke, men det vi gjør i vårt liv er ikke nødvendigvis basert på tankene eller tenkt ut på forhånd. I grunnen er svært lite av det vi gjør basert på tankene. Vi kan tenke over noe – en erfaring eller opplevelse, men vi kan ikke tenke oss fram til en erfaring. Det er innbilning. Tankevirksomhet er egentlig et sekundært fenomen. Det er ikke primært. Vi er født før vi tenker. Tankene kommer etter hvert. Tankene er en refleksjon av eller over vår erfaring, og kommer i forbindelse med gjenkjennelse av mønstre i våre handlinger og sammenligninger og assosiasjoner. Det å ikke tenke er ikke det samme som å ikke leve. Våre tanker kan egentlig forhindre oss fra å være levende. Tankene når ikke dybden.

Det vi gjør er stort sett gjort av vane og ikke etter å ha tenkt over det. I mange tilfeller er vi ikke engang oppmerksomme på det vi gjør. Oppmerksomheten følger ofte tankene våre i stedet for det som vi holder på med i øyeblikket. Det er under slike forhold at vi snubler eller har det vi etterpå kaller for en lykke. Hvis vi måtte tenke over alt vi gjorde i løpet av dagen, hadde vi ikke fått gjort mye.

Når vi lærer noe nytt, for eksempel å kjøre bil, går vi gjennom en prosess hvor vi må tenke nøye over hver lille bevegelse, og det er en tidkrevende prosess. Det er ikke før vi kan kjøre bil automatisk, uten å tenke på hver detalj, at vi egentlig er i stand til å kjøre. På dette stadiet, kan vi tillate tankene å være langt borte fra det vi holder på med å gjøre, nemlig å kjøre bil. Vi kan også være oppmerksomme på det vi gjør, uten at vi tenker på det vi gjør. Vi kan la oppmerksomheten vandre helt vekk fra det vi holder på med, slik at vi er distrahert. Det er i slike øyeblikk at ulykker skjer.

Kroppsstillingen er viktig i meditasjon. Det er kroppen som vi jobber med for å påvirke sinnelaget eller for å få øye på sinnet. Ved å sitte med rett rygg er det mulig å sitte mest avslappet, fordi kroppen balanseres heller enn å bruke muskulatur. Jo mer ute av balanse kroppen er, jo mer muskelaktivitet må til for å holde den oppreist. Skuldrene har en tendens til å reise seg, delvis som forsvar. Ved å slappe av i skuldrene vil man åpne seg – også følelsesmessig.

Brystkassen åpnes ved å løfte brystbeinet. Dette åpner også for pusten. Dette hjelper oss til å oppnå et rolig sinnelag fordi kroppen kan holdes stille i lengre perioder. Ved å holde hendene, munn og øyne stille, blir hjerneaktiviteten mye redusert. Tankevirksomhet roer seg. Vi blir mindre distrahert. Vi avslører overfor oss selv hvor sugen vi er etter noe å holde på med. Oppmerksomheten vandrer stadig vekk og må bringes tilbake til pusten.

Meditasjon er i og for seg en nøytral øvelse. Hva man får ut av den er avhengig av hva man har med seg. I buddhismen kan meditasjon ses som et laboratorium hvor man kan utprøve læren. Buddhistisk lære er ikke dogmatisk. Den er en lære om menneskets natur. Meditasjon står sentralt i buddhismen fordi man må utprøve det selv – oppdage for seg selv hva det egentlig snakkes om.

Et viktig spørsmål i alt dette er: “Hvem er det som mediterer? Hvem er jeg egentlig?” I utgangspunktet har man følelsen av å være et separat, adskilt, uavhengig individ med en vilje – dog med følelsen av at det er noe som mangler eller ikke er helt riktig. Et annet spørsmål er: “Hva er mitt sanne selv?” “Hvor kom jeg fra?” eller kanskje: “Hva står i veien for at jeg kan se mitt sanne selv?” Meditasjon er en prosess som gir mulighet til innsikt i disse spørsmålene. Det er en situasjon hvor vi bruker sinnet for å se sinnet. Aktivitetene er mest mulig begrenset. Man sitter bare stille og puster.

Buddhismen lærer at alt står i forhold til alt annet. Ved å følge pusten begynner vi å få øye på dette gjensidige forholdet. Vi kan ikke snakke om “min luft.” Det vi puster ut, puster plantene inn, og omvendt. Det som plantene puster ut, puster vi inn. Vannet vi drikker er regn som ble fordampet av solen. Vannets kretsløp flyter gjennom alt som lever. Var det ingen sol, ble det ikke regn, ingenting som vokste, og ingenting som kunne brennes. Omgivelsene vi er en del av kan vi ikke komme oss vekk fra. Den totaliteten som omgir oss er alltid rundt oss.

At vi er tilstede i øyeblikket er også så nær oss at vi mister det av syne. Det er bestandig nåtiden. Men vi blir fanget i forventninger om hva som kan bli, eller i minner om hva som har vært – men alt dette er også egentlig i øyeblikket. Øyeblikket er i konstant bevegelse og forandring. Buddhismen lærer at alt forandrer seg ustanselig. Det er læren om forgjengelighet. I lys av dette kan man spørre seg, “Hva er det som kan bli gjenfødt?”

Gjennom meditasjon utvikles intuisjonen, eller det er kanskje mer riktig å si at man åpner seg for intuisjonen. Det er en modningsprosess og en helbredelse. Man blir mer og mer hel i stedet for oppstykket, adskilt og isolert. Man blir all-en og ikke alene. Målsetningen er å erkjenne direkte det som kan kalles for ett – universet, kosmos eller Gud – det som omfavner absolutt alt, eller som er alt – og ingenting.

Etterhvert som vi får kontakt med vår iboende visdom og våre krefter, blir meditasjon ikke et laboratorium, men et hjem. Nirvana er ikke noe sted, men en tilstand, en følelse, en erfaring av vår iboende buddha-natur.