Kåre A. Lie: Buddha og sosialt engasjement

Buddha mente nok at det beste han kunne gjøre for andre, var å dele sin innsikt og sin lære med dem. Det var nettopp medfølelse med andre som fikk ham til å bestemme seg for å gi undervisning i den læren han hadde funnet. Det fortelles at etter at Buddha nådde oppvåkningen, kom Brahma Sahampati bort til ham og sa:

Gi undervisning i læren, Mester, gi undervisning i læren, du lykkelige. Det finnes noen som bare har litt støv på øynene og som kommer til å gå til grunne hvis de ikke får høre læren. Noen kommer til å forstå den.

Og senere, etter at han hadde undervist de første munkene og ført dem fram til oppvåkning, sendte han dem ut og begrunnet det med medfølelse med verden:

Jeg er fri fra alle lenker, både himmelske og menneskelige. Dere er også fri fra alle lenker, munker, både himmelske og menneskelige. Gå ut, munker! Vis medfølelse med verden og gå ut på vandring til glede og nytte for mange mennesker, til glede, nytte og hjelp for guder og mennesker. Dit hvor én går, skal ikke to andre gå. Gi undervisning i denne læren som er god på begynnelsen, god på midten og god på slutten, og forklar både hovedinnholdet og alle de små detaljene! Forklar hvordan vi kan leve det rene og opphøyde liv! Det finnes noen som bare har litt støv på øynene, men som kommer til å gå til grunne dersom de ikke får høre læren. Noen kommer til å forstå læren!

Men selv om Buddha nok kan sies å ha lagt større vekt på at hans lære skulle være et alternativ til samfunnet enn på å transformere samfunnet, finnes det flere eksempler på at han også kunne brette opp ermene og hjelpe andre i konkrete handlinger. Han kunne trå til og hjelpe en som var syk, som i denne historien:

Så var det en munk som ble syk. Han hadde fått dysenteri, og lå tilgriset i sin egen urin og avføring. Mesteren gikk runden fra hytte til hytte sammen med Ananda, og kom til den hytta der den syke munken lå. Da Mesteren fikk se hvordan han lå der, tilgriset av sin egen urin og avføring, gikk han bort til ham og spurte:

            “Hva er det som feiler deg, munk?”

            “Jeg har fått dysenteri, Mester.”

            “Men har du ikke noen som kan hjelpe deg?”

            “Nei, Mester.”

            “Hvorfor hjelper ikke de andre munkene deg, da?”

            “Jeg er ikke til noen nytte for de andre munkene, så derfor er det ingen av dem som hjelper meg.”

            Da vendte Mesteren seg til Ananda, og sa:

            “Gå og hent litt vann, Ananda, så skal vi vaske denne munken.”

            “Ja vel, Mester,” svarte Ananda.

            Så hentet han vann. Mesteren øste vann over munken, og Ananda vasket ham. Så tok Mesteren tak oppe ved hodet, og Ananda tok tak i føttene, og sammen løftet de munken opp og la ham i senga.

            Dette fikk Mesteren til å sammenkalle alle munkene til møte.

            “Er det ikke en munk som er syk i en av hyttene, her?” sa han.

            “Jo, det er det,” svarte munkene.

            “Og hva er det som feiler ham?”

            “Han har dysenteri, Mester.”

            “Er det noen som steller for ham?”

            “Nei, Mester, det er det ikke.”

            “Hvorfor er det ikke noen munker som hjelper ham?”

            “Han er ikke til noen nytte for oss, så derfor er det ingen av munkene som hjelper ham.”

            “Dere har ikke noen mor eller far til å stelle for dere, munker. Hvis ikke dere hjelper hverandre, hvem skal hjelpe dere da? Den som vil hjelpe meg, skal hjelpe de som er syke, munker. En lærer eller veileder bør hjelpe eleven sin til han er frisk igjen, og dette gjelder så lenge de lever. Det samme bør eleven gjøre for læreren sin, og det samme bør studiekamerater og de som bor i samme hus gjøre for hverandre. Skulle det være noen som ikke har noen slike som kan hjelpe seg, har alle munkene ansvar for å hjelpe til.”

Eller han kunne sørge for at en sulten mann fikk mat, slik denne historien fra kommentartekstene forteller:

Det var tidlig en morgen i Jetalunden. Buddha satt og så ut over verden. Da fikk han se en fattig mann i den lille byen Alavi. Buddha så at mannen kunne forstå sannheten hvis han fikk litt hjelp, så dermed ga han seg på vandring til Alavi sammen med et følge på fem hundre munker. Folket i Alavi inviterte Mesteren til å spise der. Den fattige mannen fikk også høre at Mesteren var kommet, og ville gjerne høre Mesteren forklare læren. Men akkurat den dagen hadde en av oksene hans rømt.

            ‘Skal jeg gå og lete etter oksen, eller skal jeg gå og lytte til læren?’ tenkte han.

            ‘Jeg går og leter etter oksen først og jager den tilbake til flokken, så kan jeg gå og høre på Mesteren etterpå,’ bestemte han seg.

            Da folket i Alavi hadde bedt Buddha og alle munkene sitte ned, serverte de mat for dem. Etterpå ryddet de bort matbollen og håpet at Buddha skulle forklare læren for dem, men da sa han:

            “Han som jeg har gått tretti mil for, er ute i skogen og leter etter en okse. Når han kommer tilbake, vil jeg forklare læren.”

            Så ble han sittende uten å si noe mer.

            Ut på dagen fikk mannen øye på oksen sin, og fikk jaget den tilbake til flokken.

            “Hvis jeg nå bare ikke blir heftet av noe annet, så vil jeg gå og vise min respekt for Mesteren,” tenkte han.

            Han var fryktelig sulten, men tok seg ikke tid til å gå hjemom først. Han skyndte seg dit hvor Mesteren var, hilste høflig på ham, og ble stående der og vente. Mens han sto der, vendte Mesteren seg til den oppasseren som hadde ansvaret for maten, og spurte:

      «Er det noe til overs etter munkene?»

«Alt ligger her fortsatt, Mester» var svaret.

«Da får du gi mannen noe å spise.»

            Straks Mesteren hadde sagt dette, ba oppasseren mannen sette seg, og satte fram all slags god mat for ham, og ba ham spise så mye han bare orket. Mannen spiste seg mett, og vasket seg om munnen etterpå.

            Nå som mannen var kvitt plagene sine og kunne konsentrere seg, begynte Mesteren å forklare sannhetene, trinn for trinn så alle kunne følge med. Da Mesteren var ferdig med forklaringen sin, hadde mannen allerede vunnet dyp innsikt. Mesteren roste ham for dette, reiste seg fra plassen sin og gikk. Folket fulgte ham et stykke på veien, og vendte deretter hjem igjen.

            De munkene som gikk sammen med Mesteren, var ergerlige, og sa til hverandre:

            “Så dere hva Mesteren gjorde? Noe sånt har aldri skjedd før! Men i dag sørget han for at denne mannen fikk servert all slags mat!”

            Mesteren snudde seg, og spurte hva de snakket om. De fortalte ham hva de hadde sagt til hverandre, og han sa:

            “Ja visst, munker! Jeg gikk disse tretti milene gjennom ødemarka fordi jeg så at denne mannen kunne forstå sannheten hvis han fikk litt hjelp. Men mannen var fryktelig sulten, for han hadde stått grytidlig opp og streifet omkring i skogen på leting etter oksen. Det var derfor jeg gjorde slik, fordi jeg tenkte at så plaget av sult som han var, ville han ikke kunne greie å sette seg inn i læren selv om han fikk den forklart. Det finnes ingen sykdom verre enn å være sulten, munker!”

I nyere tid er det flere som har tatt disse idealene på alvor og gjort mye for å praktisere dem.

Den vietnamesiske munken Thich Nhat Hanh opprettet i 1964 en organisasjon som skulle hjelpe dem som led på grunn av krigen. Han ønsket å formidle sosialt arbeid og utvikling av landdistriktene som arbeid for personlig og sosial forvandling. Sosialarbeiderne skulle ikke betrakte seg selv som hjelpere eller bøndene som folk som ble hjulpet. De skulle dyrke forståelsen av at de selv og de fattige bøndene var medarbeidere i en felles oppgave.¹⁴³

I Thailand har munken Buddhadasa og legmannen Sulak Sivaraksa betydd mye for et tilsvarende sosialt engasjement. På Taiwan startet nonnen Cheng Yen en hjelpeorganisasjon som ut fra idealer om medfølelse driver sykehus og hjelper nødlidende i mange land. I Sri Lanka driver Sarvodaya-bevegelsen utviklingshjelp i landsbyene – alt fra å grave brønner for fattige landsbyboere til å gi undervisning i helse og hygiene og åndelig støtte og veiledning. I Vesten har organisasjonen Triratna gjort mye for å hjelpe hjemløse og andre som faller utenfor samfunnet i storbyene. Flere tilsvarende organisasjoner og bevegelser kunne nevnes. Sosialt engasjert buddhisme er en trend som går på tvers av tradisjonelle skoler.

Bildet: Moderne burmesisk illustrasjon av fortellingen om Buddha og den syke munken © Buddhistforbundet