Kåre A. Lie: Buddhisme og politikk

Det er en forholdsvis vanlig misforståelse at Buddha var verdensfjern og selvopptatt og ikke brydde seg om politikk og samfunnsliv. Men samfunnsliv og politikk handler om menneskets daglige ve og vel, og Buddha var ikke uinteressert i slike temaer.

På Buddhas tid var India delt opp i flere stater. Noen av disse var kongedømmer, og det fortelles at Buddha sto på god fot med flere av de mektigste kongene og gjerne hadde samtaler med dem. Ved flere anledninger ga han veiledninger om hvordan en konge burde opptre, som her:

Men hva er det som sømmer seg for en rettmessig konge?

Du bør basere deg på det som er rett og riktig, hedre, respektere, ære og høyakte retten og ikke svikte den, gjøre retten til din fane, banner og kongsmerke, sørge for at alle i riket ditt har rettsvern, både soldater, adel, brahmaner og borgere, byfolk og bønder, munker og asketer og dyr og fugler. Ikke la det skje noen urett i landet.

De som er fattige i riket ditt, skal du gi økonomisk hjelp.

De som praktiserer forskjellige religioner i ditt rike, som avstår fra intoleranse og fanatisme og vier seg til toleranse og vennlighet, som disiplinerer seg selv og mestrer seg selv og får sine lidenskaper til å falle til ro, dem bør du besøke fra tid til annen og snakke med dem og spørre hva som er sunt og hva som er usunt, hva som er godt og hva som er dårlig, hva som bør gjøres og hva som ikke bør gjøres, hvilke av dine handlinger som fører til langvarig skade og smerte, og hva du kan gjøre slik at resultatet kan bli langvarig nytte og glede. Når du har hørt hva de har å si, kan du unngå å gjøre det som er usunt, og heller gjøre det som er sunt.

Dette er slikt som sømmer seg for en rettmessig konge.

Tekstene inneholder også myter om det ideelle kongedømme, der kongen styrer så vist og rettferdig at nabokongene frivillig innbyr ham til å herske over rikene deres, slik at han altså vinner sine erobringer i kraft av rettferdig styre. Mange har derfor utledet at Buddha foretrakk kongedømmet som styreform. Noen hundre år senere ser det ut til at kong Asoka, som regjerte over det meste av den indiske halvøy, gjorde sitt beste for å etterleve dette idealet.

Men det fantes også aristokratiske republikker på den tiden, som f.eks. vajjienes republikk. I en samtale med Ananda uttalte Buddha seg anerkjennende om vajjienes styreform:

Mesteren snudde seg til Ananda og sa:

“Har du hørt at vajjiene ofte samles til rådsmøte?”

“Ja, Mester, det har jeg hørt.”

“Så lenge vajjiene ofte samles til rådsmøte, kan de regne med framgang og ikke tilbakegang. Har du hørt at vajjiene samles i enighet, avslutter møtet i enighet og utfører det de har å gjøre i enighet?”

“Ja, Mester, det har jeg hørt.”

“Så lenge vajjiene samles i enighet, avslutter møtet i enighet og utfører det de har å gjøre i enighet, kan de regne med framgang og ikke tilbakegang. Har du hørt at vajjiene ikke går ut over sine egne vedtak, at de ikke gjør noe som strir mot sine egne vedtak, og at de opptrer i samsvar med sine egne lover og tradisjoner?”

“Ja, Mester, det har jeg hørt.”

“Så lenge vajjiene ikke går ut over sine egne vedtak, så lenge de ikke gjør noe som strir mot sine egne vedtak, og så lenge de opptrer i samsvar med sine egne lover og tradisjoner, kan de regne med framgang og ikke tilbakegang.”

Buddha hadde derfor også lovord til overs for demokratiske styreformer. Men egentlig har ikke buddhismen noen spesiell preferanse verken for kongedømme eller demokrati, så lenge de som har makten forvalter den til beste for folket.

Opp gjennom historien har munker blitt involvert i politikken i forskjellige land, noe som ikke alltid har vært vellykket. Derfor er det mange som mener at religion og politikk bør holdes atskilt. Men i praksis har munkeordenen både påvirket politikken og vært påvirket av den.

Politikere har stort ansvar, og bør derfor også stille etiske krav til seg selv. Det finnes en liten historie der Buddha nevner dette:

En gang var Mesteren i Khomadussa, en av sakyaenes byer. En morgen da han hadde kledd på seg, tatt kappe og bolle og gitt seg i vei inn mot byen for å få mat, satt byens borgere og brahmaner i bystyremøte og behandlet en eller annen sak. Det kom noen spredte regndråper, og Mesteren la kursen mot bystyrehallen. Da de som satt i møtet fikk se at han kom, sa de:

“Der har vi jammen enda en av disse snaurakede kvasifilosofene! Hva vet vel slike folk om politikk?”

Mesteren svarte med dette verset:

“Du kan ikke være politiker

hvis du ikke har fred i deg selv,

for da kan du ikke være objektiv.

Men hvis du kan kvitte deg

med grådighet, hat og dumhet,

da finner du fred i ditt indre –

da først kan du være objektiv!”

På samme måte som Dalai Lama er en buddhistisk rollemodell for fredsarbeid, er Aung San Suu Kyi i Burma en buddhistisk rollemodell for ikke-voldelig politisk engasjement. Hun ble tildelt Raftoprisen i 1990 og Nobels fredspris i 1991. I sitt nobelforedrag sier hun litt om hvordan Buddhas lære har påvirket hennes samfunnssyn:

Som buddhist hadde jeg hørt om dukkha, som vanligvis oversettes med lidelse, helt siden jeg var et lite barn. Nesten hver eneste dag brukte eldre mennesker, og av og til ikke fullt så gamle mennesker, rundt meg å hviske “dukkha, dukkha» når de slet med plager og hadde det vondt eller når de støtte på små, kjedelige uhell.

Det var imidlertid først i løpet av de årene da jeg satt i husarrest at jeg virkelig fikk satt meg inn i de seks store dukkhaene. Disse er: å bli unnfanget, å bli født, å bli eldre, å bli syk, å bli skilt fra sine kjære, å bli tvunget til å leve tett sammen med andre enn sine kjære.

Jeg gransket hver og en av disse seks store lidelsene, ikke mot en religiøs bakgrunn, men ut fra vårt vanlige, daglige liv. Hvis det er slik at lidelsen er en uunngåelig del av vår eksistens, burde vi forsøke å dempe den så mye som mulig på en praktisk og jordnær måte.

Jeg grublet over effektiviteten ved ulike oppfølgingsprogrammer knyttet til tiden før og etter en fødsel, omsorg for mor og barn, egnede mottaksstrukturer for eldre; omfattende helsetjenester; omsorgsfull sykepleie og hospicer.

Jeg så spesielt på de to siste formene for lidelse: å bli skilt fra sine kjære og bli tvunget til å leve tett sammen med andre enn sine kjære. Hva var det Buddha kunne ha opplevd i sitt liv som gjorde at han tok med disse to siste formene for store lidelser?

Jeg tenkte på fengselsinnsatte og flyktninger, migrantarbeidere og traffickingofre, på de mange som må bryte opp fra sine røtter og som har blitt revet vekk fra sine hjem, som har blitt skilt fra familie og venner og som har blitt tvunget til å leve sitt liv blant fremmede som ikke alltid er like imøtekommende.

Politikerne trenger ikke å arbeide for å skape lykke. Sett heller kreftene inn på å redusere og lindre lidelser. Fjern hindringene for at menneskene kan ordne livet sitt slik de selv synes det bør være for å være godt, så vil hver enkelt selv finne ut av saken. I så måte må vi vel kunne si at den nordiske modellen ligger svært nær opp til Buddhas tanker om hvordan samfunnet burde innrettes.