Buddhismen VIII – buddhismens historie 

 

De første par hundre år etter Buddhas død ble buddhismen utbredt i slettelandet rundt Ganges elven. Mange sluttet seg til den nye læren, noen ble munker eller nonner, mens de fleste fortsatte å leve hjemme. Likevel var buddhismen bare én av flere religioner i dette området og fortsatt var den begrenset til de sentrale delene av det indiske subkontinentet.

 

ASHOKA

Noe kom til å endre dette. Ashoka, keiser over Maurya-riket, hersket over det meste av det nordlige India. Likevel var han oppsatt på å utvide riket. Ved Indias østkyst bodde et folk, kalingaene, som nektet å underkaste seg Ashokas styre. Resultatet ble krig. Ashoka vant krigen, men det den kostet i form av døde mennesker og ødelagte menneskeliv gikk sterkt inn på ham. Etter dette ble han en buddhist som tok avstand fra krig og vold. I stedet gikk han inn for å bedre levekårene for menneskene i riket sitt. Han fikk bygd brønner og herberger, dyrket medisinske urter for å bedre folks helse, og de første sykehusene ble bygd i hans tid. Han mildnet også straffesystemet som forgjengerne hans hadde utviklet.

*mt* Mauryadynastiet styrte over det første storriket i India. Det ble grunnlagt av kong Chandragupta like etter at Alexander den store døde i Babylon i år 323 før vår tidsregning. Den neste kongen var Bindusara som var far til Ashoka. Ashoka ble konge i år 273 før vår tidsregning. Riket strakte seg da helt fra Afganistan i vest til Bangla Desh i øst og helt ned mot Kerala i syd. En effektiv administrasjon og et strengt rettssystem holdt riket samlet.*mt slutt

Ashoka styrket buddhismen på mange måter. Over hele riket ble det hugget inn innskrifter der han oppfordret folket til å praktisere verdiene denne religionen la vekt på: Overvinne sine feil, vise barmhjertighet, utøve gavmildhet, være sannferdig. Om seg selv sa han: ”Det er ingen plikt som er høyere enn å arbeide for hele verdens lykke. Hva jeg enn går i gang med så gjør jeg det for å oppfylle min gjeld til alle levende vesener”.

Det fortelles at han kalte inn de fremste munkene til et stort møte som førte til at buddhistiske misjonærer ble sendt til alle landene som omga Ashokas rike.

Likevel gjorde ikke Ashoka buddhismen til statens religion. I en av innskriftene hans står det:

Ashoka ærer alle religioner med sin gavmildhet og sine forskjellige æresbevisninger.

Men Ashoka tror ikke så mye på gavmildhet og æresbevisninger som at det grunnleggende i hver religion skal utvikles. Det grunnleggende kan utvikles godt på mange måter. Det viktige er likevel at en ikke forherliger sin egen religion og snakker dårlig om andres religion når det ikke er en særlig grunn for det. Kritikk må bare skje når det er en god grunn for den. En må også ære andre religioner når det er grunn for det. Gjør en det vil en styrke sin egen religion, og en vil også støtte andres religion. … Det beste er å komme sammen og lytte til hverandres lære og ønske å lytte til hverandre.

       (klippeinnskrift XII, 254 f.Kr.)

 

DE ELDSTES LÆRE – THERAVADA

Etter hvert som buddhismen spredte seg ut over stadig større områder, ble læren oppfattet forskjellig.

Den retningen som Ashoka støttet, ble kalt De eldstes lære (theravada). Den la vekt på å bevare Buddhas lære uforandret. Den la også stor vekt på reglene som munkene og nonnene skulle følge. Da Buddha lå for døden, hadde han sagt at munkene kunne forandre på de mindre viktige reglene. Etterpå ble ikke munkene enige med hverandre om hvilke regler som var mindre viktige. Derfor bestemte de seg for å beholde alle reglene.

De munkene som fulgte De eldstes lære, mente at Buddha etter sin død ikke kunne hjelpe andre annet enn gjennom sin lære. Hver enkelt måtte gjennom egen innsats nå oppvåkningen. Den som hadde nådd oppvåkning kalte de en verdig (arhat). Veien til oppvåkning krevde langvarig og intens innsats for å overvinne uvitenhet, grådighet og hat. Derfor mente de at det var vanskelig å nå oppvåkningen hvis en ikke var munk.

 

DEN STORE VEIEN – MAHAYANA

Vi har hørt at noen buddhister oppdaget nye tekster som de mente inneholdt Buddhas lære. Disse buddhistene mente den gamle veien til oppvåkningen var for begrenset. Det var ikke nok å bare arbeide for sin egen oppvåkning. Viktigere var det å nå oppvåkningen for å hjelpe alle andre til å bli fri fra lidelsen som følger av uvitenheten. Buddha hadde hele sitt liv etter oppvåkningen hjulpet andre på denne måten. I et tidligere liv hadde han besluttet å nå oppvåkningen, for å hjelpe alle andre vesener. Han utviklet gjennom mange liv de egenskapene som gjorde at han til slutt nådde oppvåkningen.

En som på denne måten er på vei til å bli en Buddha kalles en bodhisattva.. En bodhisattva arbeider for å bli en Buddha gjennom å praktisere de seks fullkomne handlinger: gavmildhet, etikk, tålmodig utholdenhet, innsatsvilje, meditasjon og visdom. En bodhisattva praktiserer disse fullkomne handlingene for å kunne hjelpe alle skapninger til å nå oppvåkningen.

Idealet for de buddhistene som følger Den store veien er derfor å følge Buddhas eksempel og bli en bodhisattva. Det viktigste for en bodhisattva er visdom og medfølelse. Viktigere enn å følge regler er det å hjelpe andre gjennom å utvikle visdom og å gjøre barmhjertige handlinger. Det er ikke så viktig om en er munk eller nonne eller om en er legmann eller legkvinne.

Et vers fra en av de nye tekstene beskriver dette idealet slik:

Gjennom barmhjertig handling til gagn for andre
binder han seg til verden.
Selv om han har nådd den høyeste frihet
skiller han seg ikke fra et vanlig menneske.

Han har gått bort fra alt som er verdslig
men har ikke fjernet seg fra verden.
Hans ferd er viet verdens velferd
fri for verdens feil.

       Ratnagotravibhaga I, vers 70 – 71

 

Disse buddhistene mente også at Buddha fortsatte å hjelpe dem som påkalte ham etter at han var død. Når Buddha døde, var det bare kroppen som gikk til grunne. Den egentlige Buddha eksisterer alltid. De kalte denne læren for Den store veien (mahayana). Læren som de kritiserte kalte de Den lille veien (hinayana).

På denne måten ble buddhismen delt opp i to retninger: theravada og mahayana. Dette skjedde omkring 300 år etter Buddhas død i hundreåret før vår tidsregning. Selv om buddhistene var uenige om en del spørsmål var det likevel ikke så store motsetninger mellom dem. Det fortelles at munker som fulgte theravada og munker som fulgte mahayana, mange steder bodde i de samme klostrene. 

 

SRI LANKA

Det store møtet av munker (konsilet), som kong Ashoka hadde sammenkalt, fant sted i år 250 før vår tidsregning. En av munkene som ble sendt ut som misjonærer, var Mahinda, en av sønnene til Ashoka. Han dro til Sri Lanka for å fortelle folket der om Buddhas lære. Det fortelles, at etter at Mahinda hadde talt til folket valgte mange menn å bli munker. Det var også mange kvinner der som ville bli nonner. Mahinda sendte da bud etter sin søster Sanghamitta som var nonne. Hun tok med seg en stikling fra bodhi-treet og et ben av Buddhas kropp til Sri Lanka. Stiklingen ble plantet i hovedstaden og vokste til et stort tre. Benet ble plassert i den første stupaen som ble bygd i landet. Dette ble viktige helligdommer som fremdeles finnes i byen Anuradhapura.

Sri Lanka ble et sentrum for theravada-retningen (De eldstes lære). Her ble hele samlingen av taler og leveregler – Tripitaka – skrevet ned omkring år 35 før vår tidsregning. Store kommentarer til Buddhas taler ble skrevet på singhalesisk som var språket til folket her. I Sri Lanka ble buddhismen statens og folkets religion. Fra Sri Lanka bredte theravada-retningen seg til Burma, Thailand, Kambodsja og Laos og ble statsreligion i disse landene.

 

KINA

Den store veiens buddhisme (mahayana) var den retningen som ble utbredt i Kina.

Forbindelsen mellom India og Kina gikk i en bue som begynte i det nordvestlige India og fortsatte mot områdene som i dag er det nordlige Pakistan og Afghanistan, før den vendte mot øst gjennom de områdene, som i dag ligger i det vestlige Kina (Sinkiang). Her gikk også hovedruten for handelen gjennom Asia. Veien fra vest mot øst ble kalt Silkeveien for her foregikk transporten av silkestoffer fra Kina som ble solgt i Iran og i Romerriket. I dag er mange av disse områdene ørkener som er sparsomt befolket. For 2000 år siden var området mer fruktbart enn i dag, og her lå det en rekke bystater med en blomstrende kultur som var sterkt påvirket av India. Buddhismen, både mahayana og theravada, var utbredt i hele dette området.

Munker og handelsmenn fra India pleide å reise langs denne forbindelsen. Allerede ved begynnelsen av vår tidsregning var det små grupper av buddhister i Kina. Mye talte imot at buddhismen skulle bli særlig utbredt i Kina: Landet hadde en gammel og særegen kultur som folk var stolt av, og mange mente at folk utenfor Kina var barbarer som det var lite å lære av. Likevel begynte kineserne å interessere seg for denne nye læren.

I løpet av noen århundrer ble buddhismen den mest utbredte religionen i Kina. Innenfor mahayana-buddhismen i Kina var det særlig to retninger som ble viktige: Den første var meditasjonsretningen zen. Den andre var Det rene lands buddhisme.

 

ZEN-BUDDHISMEN

Opprinnelsen til zen går tilbake til Buddha selv. En dag satt Buddha sammen med disiplene sine. Han sa ingen ting. Han bare løftet opp en blomst og så på den. Ingen av disiplene la noen betydning i dette. Bare Kashyapa smilte til Buddha uten å si noe. Hva hadde skjedd?

*mt * Meditasjonsretningen, er best kjent under sitt japanske navn zen. Zen er en oversettelse av sanskritordet dhyana som betyr meditasjon.*mt slutt *

Den som selv ikke har nådd oppvåkning, kan ikke forstå denne hendelsen fullt ut. De to hadde i dette øyeblikket sett blomsten med oppvåkningens klare blikk. Kashyapas smil var uttrykket for at han hadde sett blomsten slik Buddha hadde sett den. I dette øyeblikket ble opplevelsen oppvåkningen noe de delte. Oppvåkningen kan ikke forklares med ord. Et smil var derfor en bedre forklaring enn ord.

 

MUNKEN BODHIDHARMA

Nesten 1000 år etter møtet mellom Buddha og Kashyapa kom den indiske munken Bodhidharma til Kina. Han var den tjueåttende læremester i en rekke som gikk tilbake til Kashyapa. Bodhidharma sammenfattet zen-læren i et vers:

En særlig overføring utenom skriftene.
Ingen avhengighet av ord og bokstaver.
Direkte peking til menneskets sinn.
Innsikt i eget sinn og oppnåelse av buddha-tilstanden.

Overføringen som det snakkes om er overføringen av oppvåkning. Oppvåkningen er ikke en ting som kan overføres fra en person til en annen. Men den er noe som kan oppstå i en når en møter en annen person som allerede har nådd oppvåkning. Den læringen som skjer i møtet med et annet oppvåknet menneske er den viktigste form for læring i zenbuddhismen. Den viktigste kunnskap er ikke den som finnes i bøker, men den som finnes i menneskets eget sinn. Når en virkelig forstår dette, oppdager en at en selv er buddha.

En zen-mester fra vår egen tid sier det slik:

Se nøye på deg selv. Gi slipp på forestillingene om tid og rom og du vil se at du er evig, at du er ubegrenset. Om hele universet skulle falle sammen og bli borte ville du fremdeles være like urokkelig. Du er alt som har form og som ikke har form i hele universet. Du er selve universet. Du er de blinkende stjerner og de dansende sommerfugler – du er alt.

Se nøye på deg selv. Buddha kom ikke til denne verden for å frelse oss. Han kom for å fortelle oss at vi allerede er frelst – at vi fra begynnelsen av er frelst. Hvilken ufattelig glede er det å leve med denne sannheten.

 

ZEN PRAKSIS

I klostrene mediterer munkene i en egen hall. Her sitter de på små puter med bena i kors. Først øver de seg i å roe tankene. Det neste skrittet er å utvikle en spørrende holdning der hovedspørsmålet er: ”Hvem er jeg”? Målet er å holde fast ved en slik spørrende holdning slik at spørsmålet om hvem jeg er setter i gang en prosess i sinnet som til sist kan føre til oppvåkningen.

Meditasjon mens en utfører daglige aktiviteteter er også viktig i zen. Er en fullstendig oppmerksom på det en gjør i øyeblikket, blir handlingen en meditasjonsøvelse. Derfor legger en stor vekt på å utføre alle handlinger med full oppmerksomhet.

 

DET RENE LAND

Mennesker kledd i svarte kapper beveger seg i en lang rekke. Foran går en nonne kledd i gult. Vi er i en tempelhall i et kinesisk kloster. Foran alteret med en stående buddha er det tent lys. Duften av røkelse brer seg utover hallen. Menneskene beveger seg i en sirkel mens de synger igjen og igjen: ”namo omitofo”. Vi er i et tempel der en praktiserer det rene lands buddhisme.

Meningen med det rene lands buddhisme er uttrykt i ordene ”namo omitofo,” som betyr:

Jeg tar tilflukt i Amitabha Buddha

Amitabha betyr uendelig lys. Dette navnet understreker at Buddha er noe mer enn en person som levde og døde for flere tusen år siden. For tilhengerne av det rene lands buddhisme er Buddha et høyere vesen, utenfor vår verden, som kan hjelpe alle til å oppnå en lykkelig og fullkommen tilstand etter døden. I denne tilstanden, som kalles det rene land, kan de bli fri hat, grådighet og uvitenhet. For mennesker som har gjort mange onde gjerninger og som ikke klarer å samle tankene om meditasjon er dette den beste veien til oppvåkning.

 

DET RENE LAND OG ZEN

Selv om enkelte kritiserte denne læren for å bryte med Shakyamuni Buddhas opprinnelige lære, fant den mange tilhengere blant vanlige buddhister. En pekte også på at Amitabha Buddha egentlig ikke er forskjellig fra vårt eget sinn siden vi alle har Buddhas natur. Det ble derfor vanlig å kombinere utøvelsen av zen med utøvelsen av det rene land.

Zen kalles ofte frelse ved egen kraft mens det rene land kalles frelse gjennom en kraft utenfor oss selv. Men hvor forskjellige er egentlig disse to veiene, når det er den samme kraften som er både inne i oss og utenfor oss? Derfor kunne tilhengerne av disse to retningene si at begge veiene kunne lede mennesker til oppvåkning.

 

JAPAN

Buddhismen kom til Japan på 500-tallet. For japanerne var buddhismen en del av den kinesiske sivilisasjonen.  Keiseren og de ledende menn i landet ønsket derfor å etablere buddhismen i landet for å utvikle kulturen og samfunnet.

De forskjellige retningene innenfor den kinesiske mahayana-buddhismen ble ført videre i Japan. Her ble de også tolket litt annerledes enn de hadde blitt i Kina.

 

TENDAI

Tendai retningen videreførte læren til en kinesisk munk og la vekt på både lærdom og praksis. En øvelse som er unik for denne retningen går ut på å løpe ett tusen ganger rundt fjellet Hiei utenfor Kyoto. I løpet av sju år tilbakelegger munker 46 572 kilometer på disse vandringene. I den hardeste perioden må de løpe 84 kilometer hver dag i hundre dager i strekk. Hensikten med denne øvelsen er å rense sinnet for negative energier og vanemønstre.

 

DET RENE LAND

Ellers gikk tendensen i japansk buddhisme bort fra klosterlivets strenghet. Munken Shinran (1173–1263) valgte å gå ut av klosteret for å leve et vanlig familieliv. Han fulgte det rene lands buddhisme. Slik han tolket denne læren var det Amitabha Buddhas barmhjertighet og kjærlighet som førte den enkelte til det rene land etter døden. Våre egne gjerninger var uten betydning her. Selv de som hadde gjort de frykeligste gjerninger kunne komme til det rene landet ved hjelp av Amitabha Buddhas barmhjertighet. Å fremsi ordene om å ta tilflukt i Amitabha Buddha var derfor et uttrykk for takknemlighet, ikke en metode for å rense sinnet, slik buddhistene i Kina hadde lært.

Denne retningen hadde ikke lenger munker, men prester som var gift og levde som folk flest. Fra slutten av 1800-tallet begynte også munker fra de andre buddhistiske retningene å gifte seg. I dag skiller Japan seg fra andre buddhistiske land ved at de har gifte buddhistiske prester.

 

ZEN

Munken Dogen (1200–1253) dro til Kina for å studere zen-buddhismen. Dogen var opptatt av at den mest naturlige måten å nå oppvåkningen på, ved å sette seg med bena i kors med rak rygg, og meditere slik Buddha selv hadde gjort. Dogen så på slik meditasjon som et uttrykk for at vi dypest sett allerede er oppvåknet. Når vi sitter i meditasjon er det fordi vi oppfatter oss selv som Buddha. Når vi gjennom meditasjonen opplever oss selv på denne måten vil vi handle uselvisk i alle hverdagssituasjoner slik at alt vi gjør blir uttrykk for at vi er oppvåknet.

 

NICHIREN

En annen munk, Nichiren (1222–1282), mente at tilhengerne av zen og det rene land hadde forvansket buddhismen. Selv mente han at bare én av sutraene, Lotus-sutraen, inneholdt Buddhas sanne lære. I stedet for meditasjon la han vekt på å fremsi seks stavelser som betyr: ”Jeg tar tilflukt i Lotus-sutraen.” Han mente at dette ville rense bort resultatene av onde gjerninger og bringe oss i kontakt med vårt indre fullkomne sinn.  Nichiren forkynte sin lære med stor styrke og fikk mange tilhengere blant fiskere og bønder.

 

TIBET

På 600-tallet var Tibet et land av krigere. Kong Songtsen Gampo (617–698) hadde vunnet seire både i Nepal og i Kina. Fredslutningene ble markert med at kongen giftet seg med en prinsesse fra hvert av disse landene. Begge prinsessene var buddhister og fikk kongen til å sende lærde menn til nabolandene for å studere Buddhas lære. De første tekstene ble oversatt, og de første templene ble bygd. Det tok likevel flere hundre år før buddhismen etablerte seg for alvor.

Tibetanerne la størst vekt på å studere buddhismen i India. På denne tiden hadde tre retninger utviklet seg i India:

Den første retningen var De eldstes lære (theravada) som hevdet å ha bevart Buddhas egne ord i sutra-tekstene.

Den andre retningen var Den store veien (mahayana) som oppsto omkring det første århundret før vår tidsregning. Den store veien handlet om å nå oppvåkningen for å hjelpe alle andre levende vesener til å nå den samme oppvåkning.

Den tredje retningen ble kalt vajrayana som betyr Diamantveien. Diamantveien har fått navnet sitt fordi den sammenligner sinnet med diamanten fordi det er rent og klart og uknuselig. Vajrayana inneholder metoder for å oppnå oppvåkningen raskere. En gjør forskjellige øvelser med kroppen, talen og sinnet: symbolske kroppsstillinger og håndbevegelser, fremsigelse av forskjellige stavelser (mantra) og indre forestillinger av buddhaer og bodhisattvaer. For å lykkes med disse øvelsene legger en stor vekt på å følge rådene til en læremester (lama).

Den tibetanske buddhismen inneholder disse tre formene for buddhisme.

 

BUDDHAS TRE KROPPER

I Den store veien ble Buddha oppfattet på en ny måte. For å forklare denne læren ble det sagt at Buddha har tre kropper:

  • Den første er åndelig. Den er grunnlaget for alle ting og er uten grenser i tid og rom.
  • Den andre er også åndelig. Men i stedet for å være enhetlig og uten form er den mangfoldig og har forskjellige former. Den viser seg for menneskene som åndelige vesener (bodhisattvaer) på høyere nivåer i universet.
  • Den tredje er buddhaer slik som Siddhartha Gautama, som er oppvåknede mennesker med en fysisk kropp. Buddhaer eksisterer overalt i universet og til alle tider.

Denne læren var grunnlaget for at tibetanerene begynte å se på enkelte store læremestere som menneskelige inkarnasjoner av høye bodhisattvaer. Tibetanerene lærte også at disse læremestrene ville bli født som menneske på nytt for å hjelpe andre til å nå oppvåkningen og at enkelte av dem kunne forutsi hvor de kom til å bli født igjen. Slik kunne en gjenfinne læremesteren som et lite barn og gi ham den beste opplæringen for at han skulle kunne fortsette å hjelpe andre i det neste livet.

 

DALAI LAMA

Etter hvert var det flere tusener slike læremestere i Tibet som ble gjenoppdaget av disiplene som et barn etter sin død. Den mest kjente av disse inkarnerte mestrene er Dalai Lama. Dalai Lama blir sett på som en menneskelig inkarnasjon av bodhisattvaen Avalokiteshvara. Den første Dalai Lama het Gendyn Drup og levde fra 1391–1475. Han var disippel av en stor mester og utviklet denne mesterens retning til å bli den viktigste i Tibet. Fordi denne retningen la særlig stor vekt på de moralske reglene for munkene og nonnene ble den etter hvert kalt gelug som betyr moralens vei.

Den tredje Dalai Lama er kjent for å ha brakt den tibetanske buddhismen til Mongolia. Dette skjedde på slutten av 1500-tallet. En fyrste fra Mongolia innsatte den femte Dalai Lama som statsoverhode i Tibet selv om han selv tok hånd om styret av landet. Etter dette har alltid en Dalai Lama vært statsoverhode i Tibet.

Den fjortende Dalai Lama ble født i 1935. Seksten år gammel ble han overhode for den tibetanske staten. Han fikk aldri styre Tibet fordi landet ble invadert av Kina i 1951. I 1959 flyktet han fra hovedstaden Lhasa og har siden levd som flyktning i India. Den fjortende Dalai Lama har i over 40 år kjempet for at tibetanerne skulle få bestemme over seg selv. Han har imidlertid holdt fast ved ikkevold som den eneste forsvarlige måten å kjempe på. I 1989 ble han tildelt Nobels fredspris for sin innsats.

 

DEN TIBETANSKE BUDDHISMEN I ANDRE LAND

Den tibetanske buddhismen ble mongolenes religion på slutten av 1500-tallet. På 1600 tallet fikk den også stor innflytelse blant keiserne Beijing. På 1700-tallet ble den tibetanske buddhismen utbredt blant mongolske og tyrkiske folkegrupper i Russland slik at det i dag er omkring 300 000 buddhister i dette landet. Den vestligste av de buddhistiske folkegruppene er kalmykkene som har sin egen republikk vest for utløpet av elven Volga.

 

BUDDHISMEN UNDER KOMMUNISMEN

Det kommunistiske styret i Russland og Mongolia gikk hardt utover buddhismen. I Russland ble alle klostrene ødelagt på 1930-tallet, og munkene ble sendt i fangeleier eller drept. I Mongolia var det på 1920-tallet omkring 700 klostre med nærmere 100 000 munker. I løpet av året 1938 ble disse klostrene, med et par unntak, ødelagt. De yngste munkene ble sendt hjem mens de eldste ble sendt til fangeleire der ingen hørte noe mer fra dem. Etter at det ble innført demokrati i Mongolia i 1989 er det blitt oppdaget massegraver der munkene ble lagt etter at de var henrettet. En regner med at myndighetene drepte omkring 17 000 munker på slutten av 1930-tallet. Fra 1990 har buddhismen vokst frem på nytt i Mongolia.

 

TIBETANSKE FLYKTNINGER

En begivenhet som har fått stor betydning for utviklingen av buddhismen på verdensbasis er Kinas invasjon av Tibet i 1950. Det kinesiske kommuniststyret i Tibet førte i 1959 til en oppstand der Den 14. Dalai Lama og over 100 000 tibetanere flyktet til India. Denne tragiske hendelsen førte til kontakt mellom tibetanske munker og mennesker fra vestlige land som var interessert i buddhismen. Resultatet av denne kontakten er at det i dag finnes tibetansk-buddhistiske sentre i de fleste vestlige land, og at denne retningen har størst oppslutning blant buddhister med vestlig bakgrunn.

 

 

BUDDHISME I VESTEN

Selv om buddhismen spredte seg over store deler av Asia var den en ukjent religion andre steder i verden. Først på 1800-tallet begynte dette å forandre seg. Europeiske oppdagere og kolonibyggere var mest opptatt av rikdom og innflytelse og var stort sett lite opptatt av de åndelige sidene ved de asiatiske sivilisasjonene. Noen unntak var det. På 1200-tallet reiste den italieneren Marco Polo til Kina. Han må tydeligvis ha blitt imponert over buddhismen siden han skrev om Buddha: «Men dette er sikkert, hadde han vært en døpt kristen, ville han ha vært en stor helgen på linje med vår herre Jesus Kristus.»

Enkelte kristne misjonærer studerte buddhismen for å kunne argumentere bedre mot denne religionen. På 1700-tallet fikk en katolsk munk lov å studere buddhismens lære i et buddhistisk kloster i Tibet. Han lærte seg språket og studerte filosofiske tekster. Han skrev etterpå en bok på tibetansk der han tilbakeviste de buddhistiske læresetningene. De tibetanske munkene var glad i diskusjoner og skal ha lest boken med stor interesse, uten at de lot seg overbevise av argumentene hans.

Etter hvert som flere asiatiske land ble erobret av europeiske kolonimakter begynte forskere fra universiteter å studere buddhismen. I England var det stor interesse for skriftene som var bevart i Sri Lanka på pali språket. I 1881 stiftet disse forskerne ”Pali Text Society” som utga disse skriftene med europeiske bokstaver slik at de lettere kunne studeres. Etter hvert ble de også oversatt til engelsk. Denne virksomheten ga kunnskap om buddhismen. Enkelte begynte også å interessere seg personlig for buddhismens lære.

På slutten av 1800-tallet kom også de første asiatiske buddhistene til den vestlige verden. I 1893, i forbindelse med en stor utstilling som ble holdt i Chicago i USA, ble det arrangert et religionenes verdensparlament. Her ble representanter for alle verdensreligionene invitert. Det kom også en buddhist fra Sri Lanka som senere vendte tilbake til USA og England og grunnla organisasjoner som skulle utbre buddhismen.

På 1800-tallet kom også de første buddhistiske innvandrene til vestlige land. I 1860-årene kom det mange kinesere til USA for å arbeide med å bygge jernbaner. Japanske immigranter kom for å arbeide på plantasjer i California og Hawai. De bygde templer og inviterte munker for å kunne praktisere sin religion slik de hadde gjort hjemme.

På 1970-tallet økte innvandringen av buddhister. En strøm av flyktninger fra Vietnam og andre land i Sørøstasia gjorde at det ble store grupper av buddhister både i USA og i andre vestlige land. I 1985 var det 561.000 vietnamesiske flyktninger i USA og i Frankrike var tallet 97.000. Mindre restriksjoner mot innvandring fra Asia har gjort at også mange buddhister fra andre asiatiske land som Kina, Thailand og Korea nå har slått seg ned i land som USA, Kanada og Australia.

Selv om de største gruppene av buddhister i vestlige land er innvandrere har også mange mennesker med vestlig bakgrunn begynt å praktisere buddhismen. Interessen for buddhismen begynte på 1800-tallet men det er først de siste femti årene at buddhismen for alvor er blitt utbredt blant mennesker med vestlig bakgrunn.

Buddhismen legger ikke så stor vekt på felles ritualer. I vestlige land er det først og fremst interessen for meditasjon som har tiltrukket mennesker til buddhismen. Mange har dessuten lært om buddhismen gjennom bøker, slik at den for mange er blitt en personlig filosofi. Buddhismen er derfor en religion som i stor grad praktiseres individuelt. Det er derfor ikke så lett å telle hvor mange buddhister som finnes blant mennesker med vestlig bakgrunn.

I USA regner en med at det er omkring 3 millioner buddhister med omkring 800.000 med vestlig bakgrunn, mens Storbritannia har omkring 180.000 buddhister med omkring 50.000 med vestlig bakgrunn og Frankrike har omkring 650.000 buddhister der 150.000 har vestlig bakgrunn.

 

BUDDHISMEN I NORGE 

En av de første europeere som utforsket de buddhistiske skriftene på pali språket var nordmannen Christian Lassen (1800–1876) som, sammen med en fransk forsker, utga en bok om dette emnet i 1826. Christian Lassen levde det meste av sitt liv i Tyskland. I Norge var det liten interesse for buddhismen.

Misjonæren Karl Ludvig Reichelt (1877–1952) studerte buddhismen i Kina og omtalte denne religionen med stor innlevelse og respekt i en rekke bøker som han skrev. Selv om Reichelt arbeidet for å utbre den kristne tro mente han at det var viktig at kristne og buddhister snakket sammen om religiøse spørsmål.

Organisert buddhisme i Norge fikk vi først på begynnelsen av 1970-tallet. I 1972 ble det stiftet en forening for zen-buddhisme. I 1975 ble en forening for tibetansk buddhisme etablert. Disse to foreningene etablerte i 1979 trossamfunnet Buddhistforbundet. Buddhistforbundet, som i 1979 hadde 18 medlemmer, har i dag over 14.000 medlemmer mens det samlede tallet på nordmenn som er registrert i et buddhistisk trossamfunn er på over 21.000.

 

 

   Les om Buddhismens historie

  • Ashoka
  • De eldstes lære – theravada
  • Den store veien – mahayana
  • Sri Lanka
  • Kina
  • Zen-buddhismen
  • Munken Bodhidharma
  • Zen-praksis
  • Det rene land
  • Det rene land og zen
  • Japan
  • Tendai
  • Det rene land
  • Zen
  • Nichiren
  • Tibet
  • Buddhas tre kropper
  • Dalai Lama
  • Den tibetanske buddhismen i andre land
  • Buddhismen under kommunismen
  • Tibetanske flyktninger
  • Buddhisme i vesten
  • Buddhismen i Norge