Siden med innslag fra de forskjellige templene og foreningene i Buddhistforbundet legges ut på hjemmesiden kl. 09:00 på onsdag 6. mai 2020.
Her følger en artikkel fra vårt nyhetsbrev som forteller litt om historien til denne høytiden:
Vesak – vi minnes Buddhas fødsel, oppvåkning og nirvana
Utgangspunktet for buddhismen er buddhas oppvåkning under bodhi-treet for over 2500 år siden. Siden den gang har millioner av mennesker over hele verden latt seg inspirere av buddhas åndelige gjennombrudd og selv gått veien som fører til realisering av vår dypeste natur.
Det er derfor naturlig at de store hendelsene i Buddhas liv, og da særlig hans oppvåkning, har blitt markert som høytidsdager av buddhister ned gjennom tidene.
I Tibet har man feiret Buddhas fødsel den 7. dag i den fjerde måned (ca. mai) ifølge den tibetanske kalender, mens den 15. dag i samme måned (1) har markert Buddhas oppvåkning og hans død, eller som vi buddhister vil si, hans parinirvana – inngang i nirvana.
I sin bok «syv år i Tibet» gir Heinrich Harrer noen glimt av hvordan denne høytiden ble markert den gangen da han bodde i dette landet:
«Den fjerde måned i det tibetanske år blir regnet som hellig fordi Buddha ifølge tradisjonen både ble født og døde i denne måned. … igjen kommer tusenvis av pilegrimer til Lhasa. Lingkhor er skueplassen for er skueplassen for strålende prosesjoner, og de troende måler med sin kroppslengde de åtte kilometerne rundt den «hellige ring». Det tar opp til elleve dager, og gjennomsnittlig fen hundre ganger om dagen kaster de seg over ende på den støvete gaten eller på Tschagporis steinstier. Ordene «om mani padme hum» ligger på alle pilegrimers lepper. På de botferdige er det ingen standsforskjell. Der kneler Dalai Lamas og regenten drar rundt Lingkhor. Bedende skrider ved siden av en nomadekvinne, og selv om de bærer forskjellig klededrakt, er inderligheten i hengivelsen like brennende. Først når dagens mål er nådd, blir forskjellen på folk merkbar igjen. …
Den 15. dag i den fjerde måned, Buddhas dødsdag, når trafikken på Lingkhor sitt høydepunkt. En uendelig rekke av telter er slått opp langs gaten, og tiggende nomader har sikret seg de beste plassene. I det øyeblikk solen bryter fram, setter en strålende prosesjon seg i bevegelse: alle regjeringsmedlemmene med unntagelse av Dalai Lama og regenten drar rundt Lingkhor. Bedende skrider de langsomt forbi det tette tilskuerskarene på begge sider. I deres kjølvann følger tjenere med store sekker og deler ut kobbermynter blant mengden. Ingen tigger går tomhendt tilbake. Det er ikke bare de trengende som får almisser, jeg så også mange av våre arbeidere og håndverkere rekke ut hånden. Ingen av de rundt fem tusen som nyter godt av denne utdelingen, syntes å skamme seg over det. Hele dagen blir det ødslet med pengegaver, og alle rike, også kinesere, nepalesere og muhammedanere, er like slepphendte. Tsampa og forskjellige andre levnedsmidler blir også delt ut blant tilskuerne.» (2)
Heinrich Harrer nevner også at det i denne måneden var strengt forbudt å slakte dyr. Tradisjonen med å gi gaver synes å være meget gammel.
Blant singaleserne i Sri Lanka, hvor feiringen av Buddhas fødsel er dokumentert så tidlig som 100 år f.Kr., synes det også som forskjellige barmhjertighetsgjerninger har hatt en viktig plass. Krøniken Mahavamsa forteller f.eks. om kongen Sena II (851-885) at han feiret vesak-festivalen med de fattige og at han ga dem de de ønsket av mat, drikke og klær. (3)
Den kinesiske munken Fa Hien dro på en reise til India som varte fra 399 til 414 og han beretter (4) om hvordan buddhistene der feiret Buddhas fødsel. Han forteller at de arrangerte prosesjoner med vakkert dekorerte vogner hvor det ble plassert statuer av Buddha og forskjellige bodhisattvaer. Munker og lekfolk samlet seg i de store byene. Det var sang og musikk og man ofret blomster og røkelse og man tente lamper som lyste hele natten. Det ble også åpnet hus hvor det ble delt ut mat og medisiner til alle trengende. Her kunne alle som var syke bli undersøkt av leger og ellers få den hjelp de måtte trenge.
Når det gjelder feiringen av Buddhas fødsel i Kina ser det ut som den i store trekk har fulgt tradisjonene som ble etablert i India med prosesjoner, sang og musikk og ofringer osv. Et viktig element i feiringen av buddhas fødsel i buddhistiske templer i Øst-Asia er skikken med å øse vann over en liten statue av den nyfødte Shakyamuni Buddha plassert i et lite blomsterprydet vannbasseng foran alteret. Opprinnelsen til denne tradisjonen er en legende som forteller at det regnet nektar fra himmelen da Buddha ble født. (5) Ellers er det vanlig at kinesiske templer serverer et vegetarisk festmåltid til alle besøkende på denne dagen.
Den noe kompliserte situasjonen når det gjelder tidspunktet for feiringen av Buddhas fødsel har ikke blitt enklere ved at forskjellige buddhistiske land har forskjellige kalendere. Dette har noen ganger ført til at vesak fullmånen har falt på forskjellige tidspunkt som når Sri Lanka og Thailand markerer høytiden med en måneds mellomrom. For at buddhister skal kunne samle seg om en bestemt dag for å feire Buddhas fødsel og de andre store begivenhetene i hans liv, har «Det buddhistiske verdensfellesskap» (World Fellowship of Buddhists) vedtatt at vesak-feiringen skal foregå på fullmånedagen i mai. Dette innebærer at en har valgt å legge størst vekt på den singalesiske tradisjonen. Men ettersom alle buddhistiske tradisjoner har valgt å feire Buddhas fødsel i den måneden som faller sammen med mai synes dette å være et heldig valg som de fleste buddhister kan enes om.
En viktig milepæl i vesak-tradisjonen skjedde 15. desember 1999, på FNs generalforsamlings 54. sesjon, da Generalforsamlingen vedtok å inkludere feiringen av Vesak i sin kalender over offisielle markeringer (Resolusjon 54/115 – Norge var forresten ett av landene som fremmet resolusjonen). Feiringen er blitt holdt årlig på FNs hovedkvarter i New York og dets regionale kontorer over hele verden.
I 2000 ble for første gang FNs Vesak-dag høytidelig markert på FNs hovedkvarter, New York, med representanter for buddhistiske tradisjoner fra 34 land.
Noter
1/ ss. 147-148i G. Tucci: The Religions of Tibet, London 1980
2/ ss. 222-223 I H. Harrer: Syv år i Tibet, Oslo 1953
3/ s. 275 i W. Rahula: History of Buddhism in Ceylon, Colombo 1956
4/ s. 79 I Records of Buddhistic Kingdoms, trans. J. Legge
5/ ss. 109 / 368 i H. Welch: The Practice of Chinese Buddhism, Cambridge Mass. 1967