Fra pali-kanon: Samtalen med kalamafolket
En gang Mesteren var på vandring i landet Kosala sammen med en stor flokk munker, kom han til byen Kesaputta hos kalamafolket. Kalamaene som bodde i Kesaputta fikk høre dette:
“Den ærverdige filosofen Gotama Sakya-sønn som har utgått fra Sakya-klanen, har visst kommet til Kesaputta. Og Gotama har godt ry. Det sies om ham at han er en ærverdig og fullkomment selvvåknet Mester, at han har fullkommen visdom og levemåte og at han er lykkelig. Han er en som kjenner verden, en uforlignelig trener for folk som kan trenes, guders og menneskers lærer, en våken Mester. Han forstår denne verden til fullkommenhet med alle dens engler, demoner, guder, brahmaner, filosofer, fyrster og andre mennesker, og alt som finnes for øvrig. Han underviser i en lære som er vakker på begynnelsen, vakker på midten og vakker på slutten, som er hel og komplett både i form og innhold, og han forklarer hvordan man kan praktisere en ren og edel livsførsel. Det er sannelig godt å se slike fullkomne!”
Så gikk de kalamaene som bodde i Kesaputta dit hen hvor Mesteren var. Da de kom dit, hilste de høflig på ham og satte seg ned. Deretter sa de til Mesteren:
“Det hender, Mester, at noen filosofer og brahmaner kommer hit til Kesaputta. De forklarer og belyser bare sine egne læresetninger. Andres læresetninger kritiserer de. De rakker ned på dem, gjør narr av dem og plukker dem i småbiter. Så kommer det noen andre filosofer og brahmaner hit til Kesaputta. Disse forklarer og belyser også bare sine egne læresetninger. Andres læresetninger kritiserer de. Og de rakker ned på dem, gjør narr av dem og plukker dem i småbiter.
Vi er fylt av tvil og usikkerhet angående disse, Mester. Hvem i all verden snakker sant av disse filosofene og brahmanene, og hvem snakker usant?”
“Det er rett av dere å tvile, kalamaer, det er rett av dere å være usikre, for tvilen kommer av at emnet er vanskelig.
Men hør nå, kalamaer! Ikke avvis noe bare fordi det er skikk og bruk, eller tradisjon, eller bare fordi folk sier det, og heller ikke ut fra hellige skrifter, antagelser eller dogmer; heller ikke ut fra logisk resonnement eller tvilsomme filosoferinger; heller ikke ut fra en annens tilsynelatende autoritet og heller ikke ut fra respekt for en eller annen læremester.
Nei, kalamaer, når dere selv vet at de og de tingene er usunne og dårlige, disse tingene må tenkende mennesker fordømme, fordi det fører til skade og smerte hvis en praktiserer disse tingene, – når dere selv vet dette, så avvis de tingene.
Hva mener dere om dette, kalamaer: Hvis en mann er grådig, forblindet og fylt av hat, blir det til nytte eller til skade for ham?”
“Det blir til skade for ham, Mester.”
“Nettopp, kalamaer. Den som er fylt av grådighet, hat og forblindelse, som er overveldet av disse tingene og som ikke har mental motstandskraft mot dem, han dreper, stjeler, lyver og går til andres hustruer, og han påvirker andre til å gjøre det samme. Vil dette føre til langvarig skade og smerte for ham?”
“Det vil det, Mester.”
“Hva mener dere om dette, kalamaer? Er disse tingene sunne eller usunne?”
“Usunne, Mester.”
“Gode eller dårlige?”
“Dårlige, Mester.”
“Må tenkende mennesker fordømme eller rose dem?”
“Fordømme dem, Mester.”
“Hvis en godtar disse tingene og lar dem modnes, fører det til skade og smerte, eller ikke? Eller hvordan ser dere på dette, kalamaer?”
“For oss ser det ut til at det fører til skade og smerte hvis en godtar disse tingene og lar dem modnes.”
Men hør nå, kalamaer! Ikke godta noe bare fordi det er skikk og bruk, eller tradisjon, eller bare fordi folk sier det, og heller ikke ut fra hellige skrifter, antagelser eller dogmer; heller ikke ut fra overfladisk resonnement eller tvilsomme filosoferinger; heller ikke ut fra en annens tilsynelatende autoritet og heller ikke ut fra respekt for en eller annen læremester.
Nei, kalamaer, når dere selv vet at de og de tingene er sunne og gode, disse tingene må tenkende mennesker rose, fordi det fører til nytte og glede hvis en praktiserer disse tingene, – når dere selv vet dette, så godta de tingene og ta vare på dem.
Hva mener dere om dette, kalamaer: Hvis en mann er uten grådighet, hat eller forblindelse, blir det til nytte eller til skade for ham?”
“Det blir til nytte for ham, Mester.”
“Nettopp, kalamaer. Den som er uten grådighet, hat og forblindelse, som ikke er overveldet av disse tingene og som har mental motstandskraft mot dem, han lar være å drepe, han lar være å stjele, han lar være å lyve og han lar være å gå til andres hustruer, og han påvirker andre til å gjøre det samme. Vil dette føre til langvarig nytte og glede for ham?”
“Det vil det, Mester.”
“Hva mener dere om dette, kalamaer? Er disse tingene sunne eller usunne?”
“Sunne, Mester.”
“Gode eller dårlige?”
“Gode, Mester.”
“Må tenkende mennesker fordømme eller rose dem?”
“Rose dem, Mester.”
“Hvis en godtar disse tingene og lar dem modnes, fører det til nytte og glede, eller ikke? Eller hvordan ser dere på dette, kalamaer?”
“For oss ser det ut til at det fører til nytte og glede hvis en godtar disse tingene og lar dem modnes.”
“Det var derfor jeg sa dette til dere, kalamaer: Ikke godta noe bare fordi det er skikk og bruk, eller tradisjon, eller bare fordi folk sier det, og heller ikke ut fra hellige skrifter, antagelser eller dogmer; heller ikke ut fra overfladisk resonnement eller tvilsomme filosoferinger; heller ikke ut fra en annens tilsynelatende autoritet og heller ikke ut fra respekt for en eller annen læremester.
Nei, kalamaer, når dere selv vet at de og de tingene er sunne og gode, disse tingene må tenkende mennesker rose, fordi det fører til nytte og glede hvis en praktiserer disse tingene, – når dere selv vet dette, så godta de tingene og ta vare på dem.
Den edles elev, kalamaer, som på denne måten er blitt fri fra grådighet, fri fra motvilje og som er uten forblindelse, som har oppmerksomhet og klar forståelse, – han fyller først den ene himmelretningen med vennlige tanker, likeledes den andre, tredje og fjerde himmelretningen, oppover, nedover og på tvers. Med tanke på alle levende vesener overalt fyller han hele verden med stor, opphøyd og grenseløs vennlighet, som er fri fra hat og motvilje.
På samme måten fyller han hele verden med medfølelse og med glede på andres vegne, – og han fyller først den ene himmelretningen med sinnslikevekt, likeledes den andre, tredje og fjerde himmelretningen, oppover, nedover og på tvers. Med tanke på alle levende vesener overalt fyller han hele verden med stor, opphøyd og grenseløs sinnslikevekt, som er fri fra hat og motvilje.
Den edles elev, kalamaer, som har et slikt sinn uten hat, et slikt sinn uten motvilje, et slikt sinn uten vrangforestillinger, et slikt foredlet sinn – han finner de fire oppløftende tanker her og nå:
Sett at det finnes en annen verden, og at gode og onde handlinger bærer frukt og får sine følger. Da kan det hende at jeg blir salig i himmelens rike etter døden, når kroppen ikke er mer. Dette er den første oppløftende tanke som han finner.
Men hvis det ikke finnes noen annen verden, og gode og onde handlinger ikke bærer frukt og ikke får noen følger? Da lever jeg likevel fredelig og lykkelig i denne verden, uten hat og motvilje. Dette er den andre oppløftende tanke som han finner.
Sett nå at ondskapen faller tilbake på den som gjør ondt? Men jeg har ikke onde tanker overfor noen, så hvordan kan da noe vondt komme til meg? Dette er den tredje oppløftende tanke som han finner.
Men selv om det ikke er slik at ondskapen faller tilbake på den som gjør ondt, så ser jeg at jeg likevel blir foredlet enten det nå er slik eller slik. Dette er den fjerde oppløftende tanke som han finner.
Den edles elev, kalamaer, som har et slikt sinn uten hat, et slikt sinn uten motvilje, et slikt sinn uten vrangforestillinger, et slikt foredlet sinn – han finner disse fire oppløftende tankene her og nå.”
“Slik er det, Mester! Slik er det, du lykkelige! […] Fortreffelig, Mester, fortreffelig! Det er som om det som var veltet skulle bli rettet opp, Mester, eller det skjulte skulle bli åpenbart! Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære et lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart læren på mange måter, Mester! Nå tar vi tilflukt til deg, Mester, til Dhamma og til Sangha. Vær så vennlig å regne oss som legvenner, Mester, som tar tilflukt til deg fra i dag av og så lenge vi lever!”
Fra Kalamasutta, Anguttara Nikaya 3, 7, 5 (PTS 1, 188)
