Av Birte Nordahl , generalsekretær i STL (Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn) der BF (Buddhistforbundet) er medlem.

Publisert i Vårt Land: 22 oktober 2024. Sist oppdatert: 22 oktober 2024

TROSSTØTTE: Som generalsekretær i STL (Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn), ønsker jeg å gi Høyre, ikke minst ved Nikolai Astrup, honnør for sitt forsøk på å sette seg inn i modellen for utregning av tilskudd til Den norske kirke og Norges øvrige tros- og livssynssamfunn – gudene skal vite at det ikke er enkelt.

RELIGIONER OG LIVSSYN: Birte Nordahl, generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, forklarer hvordan den norske trosstøtten er lagt opp. (Foto: Kai Westergaard/STL)

Mange aktører kom raskt på banen, også på lederplass. Vårt Land pekte på det ukloke i å slanke statsstøtten, Aftenposten mente at «Kirken må jobbe mer for pengene», Dagbladet meldte «Sett pris på gud» og Dagens Næringsliv foreslo at «Kirken bør finansieres ved en frivillig kirkeskatt. Det fungerer utmerket i våre naboland».

Temaet engasjerer, men for å få til en god og konstruktiv debatt i tiden frem til valget neste år, vil en lik og gjensidig forståelse av begreper, tall og utregningsmodeller være avgjørende. Det er flere enn Høyre som trenger dette bedre forklart, og jeg skal forsøke å gjøre dette så enkelt, og presist, som mulig. La oss gjøre det som på skolen, og ta det fag for fag.

Historie

Økonomiske tilskudd til kirken og andre trossamfunn er ikke nytt. Dagens finansieringsordning og fordelingsmodell går tilbake til 1969, men offentlig finansiering av norske tros- og livssynssamfunn har røtter helt tilbake til middelalderen. Tiende var en årlig avgift som folk betalte direkte til kirken fra 1100-tallet. Dissenterloven i 1845 ga anledning til å slippe å betale hvis man ikke var medlem i statskirken, og prinsippet om likebehandling kom inn i trossamfunnsloven i 1969.

Helt siden religionsfrihetens spede begynnelse i Norge for snart 180 år siden, har altså medlemmer av andre trossamfunn sluppet å betale for driften av Den norske kirke. Fra 1891 fikk hver enkelt refundert sin andel av kirkeskatten fra skatteinnkreveren. Siden 1969 har denne kompensasjonen blitt utbetalt til det tros- eller livssynssamfunnet som folk er medlem av.

Trossamfunnsloven og modellen for utregning av tilskudd ble sist regulert i 2021, med Høyre i regjering.

Birte Nordahl, generalsekretær i STL. (Kai Westergaard/STL)

Rettslære

I 2012 ble prinsippet om likebehandling av tros- og livssynssamfunn skrevet inn i Grunnlovens § 16: Den norske kirke forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Samtidig har staten et ansvar for at alle tros- og livssynssamfunn understøttes på lik linje. Dette er for øvrig i overensstemmelse med FNs konvensjoner om menneskerettigheter og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Samfunnsfag

Hvorfor skal staten gi støtte til utøvelse av religion og livssyn?

Først og fremst fordi folk flest i Norge er medlem i et tros- eller livssynsamfunn, fellesskapets penger brukes altså til å finansiere organisasjoner som landets skattebetalere er medlem i. Ordningen hviler på den norske modellen, med en aktivt støttende stat som finansierer kultur og frivillighet, og legger til rette for likeverd, likebehandling og ivaretagelse av universelle menneskerettigheter.

Tros- og livssynssamfunnene lager en ramme for livet, som har en dyp betydning for de fleste av oss. Her håndteres ritualer, etikk, tradisjoner og velferdsoppgaver som ikke alltid lar seg måle i penger eller prosenter, som for eksempel omsorg eller seremonier i livets overganger fra fødsel til død. I tillegg driver tros- og livssynssamfunnene barnekor, leksehjelp, eldretreff, besøkstjenester og andre kulturelle og sosiale tilbud.

Betydningen for Norges totalberedskap skal heller ikke undervurderes. Beredskap handler om mer enn et sterkt militært forsvar og nok vann, knekkebrød og batterier i skapet. Et inkluderende og livssynsåpent samfunn med plass til alle, trygger mangfoldet og gir et mer robust sivilsamfunn.

Finansieringen er altså både samfunnsnyttig og demokratibyggende. Den bidrar til et sterkere samfunn med mer likeverd, åpenhet og transparens. Alt i alt er statlige penger til religion og livssyn en finansiering av det man kan kalle «norske tilstander». Det er en verdi som ikke bare kan måles i kroner og ører.

Matematikk

Det som lar seg måle i kroner og ører er selve tilskuddet, som er todelt. Finansieringen av Den norske kirke, og finansiering av øvrige tros- og livssynssamfunn. Dagens modell for en likebehandlende finansiering er enkelt forklart: Den pengesekken som hvert år gis til Den norske kirke, fra både stat og kommuner, delt på antall medlemmer, er lik tilskuddet pr medlem i andre samfunn.

Det er i dag bred enighet om at denne modellen ikke vil være bærekraftig på sikt. Her sparker Høyre inn en vidåpen dør.

Men hvorfor er ikke denne modellen bærekraftig? Det er tre faktorer som bidrar til at det totale tilskuddet til sektoren øker:

1. Den norske kirke opplever et synkende medlemstall. Når tilskuddet til Den norske kirke deles på færre medlemmer, betyr det et høyere tilskudd per medlem i andre tros- og livssynssamfunn.
2. Samtidig øker det totale tilskuddet til Den norske kirke, noe som ytterligere øker «prisen pr hode» for medlemmer i andre tros- og livssynssamfunn.
3. Det blir stadig flere medlemmer i tros- og livssynsamfunn utenfor Den norske kirke.

Det er verdt å merke seg at tilskudd til bevaring av gamle kirkebygg allerede ligger utenfor beregningsgrunnlaget. Vi betaler alle for vår felles kulturarv.

Geografi

Når en ny og bærekraftig ordning skal utarbeides er det naturlig å se til våre naboland, og hvordan de har løst finansieringen av sine tros- og livssynssamfunn. En gjenganger i disse landene er en form for «kirkeskatt», men med store ulikheter seg imellom.

Det de har felles er en strukturell ulikebehandling.

Danmark har, i likhet med Norge, en folkekirke, hvor medlemmene betaler en kirkeskatt. I tillegg bevilger staten penger til prestelønninger, pensjoner og kirkebygg. Andre tros- og livssynssamfunn mottar ingen støtte, men får, i likhet med andre organisasjoner, noen skattemessige fordeler.

Vi ser frem til en opplyst debatt

Sverige har en ordning hvor staten krever inn en inntektsbasert kirkeavgift fra registrerte medlemmer i Den svenske kirke. En konsekvens er at mange melder seg ut fordi de ikke har råd eller ikke ønsker å betale, det siste gjelder i praksis oftest den i familien som har høyest inntekt. Øvrige tros- og livssynssamfunn kan få statlig hjelp til å kreve inn en medlemsavgift over skatteseddelen. De kan også søke om (relativt små) tilskudd, men her er nåløyet trangt.

Finland støtter to «statskirker»: Den evangelisk-lutherske kirke og den ortodokse kirke, som utgjør henholdsvis 65 prosent og 2 prosent av landets befolkning. Staten krever inn en «kirkeskatt» på 1-2 prosent av inntekten til disse medlemmene. Andre registrerte trossamfunn får et tilskudd tilsvarende 100 norske kroner pr medlem.

På Island betaler innbyggerne over 16 år en livssynsavgift på rundt 1000 norske kroner i året, pengene går til det tros- eller livssynssamfunnet de er medlem i. I tillegg dekker staten kirkens utgifter til blant annet prestelønninger. Avgiften betalt av ikke-medlemmer går til statskassen.

En form for kirkeskatt, den bør kanskje døpes om til en tro- og livssynsavgift, er nevnt som forslag til løsning også for Norge. Men det virker ikke som en god ide å uforbeholdent importere en løsning som verken tar hensyn til norske forhold eller prinsippet om likebehandling.

«Valgfag»

Neste år er det valg i Norge, og valgkampen er allerede i gang. Høyre var tidlig på banen med sitt førsteutkast til partiprogram, og fikk fart i debatten om finansiering. Det er vi glade for. Vi er også glade for at Astrup er helt tydelig på at han og Høyre har kommet til at de er åpne for andre løsninger enn kirkeskatt etter nordisk modell. Barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp) har varslet at hun vil nedsette et bredt arbeidsutvalg for å finne en bedre modell enn i dag. Vi ser frem til en opplyst debatt.