Kvinner i buddhismen

I denne artikkelen forklarer professor C. Witanachchi fra Sri Lanka at Buddha lærte at kvinner utgjør en viktig og nødvendig del av det buddhistiske fellesskapet og at kvinner på lik linje med menn kan oppnå nirvana. Han fortsetter med å fortelle hvordan de eldste tekstene beskriver kvinnens plass i samfunnet. Familien var på denne tiden både en sosial og en økonomisk enhet der kvinnene hadde viktige oppgaver. Han avslutter med å berette om kvinner som spilte en viktig rolle i buddhismens tidlige historie.

Teksten er hentet fra «Encyclopaedia of Buddhism» som er et leksikon om buddhismen utgitt av regjeringen i Sri Lanka. Utdraget er hentet fra bind 8, ss. 748 – 752.

Fremstillingen bygger på tekstsamlingen Tipitaka som inneholder Buddhas taler og dialoger. Disse ble først overlevert muntlig, men ble i hundreårene før vår tidsregning skrevet ned på pali språket som ble brukt i Nord-India på Buddhas tid. Tipitaka er kanonisk skriftsamling for theravada-retningen i buddhismen og utgjør i trykt utgave omkring 40 bind. Når det i denne teksten her refereres til «kommentarer» dreier det seg om tekster som er nesten like gamle som Tipitaka, men som ble nedtegnet i Sri Lanka på 400-tallet av vår tidsregning. Ordene i parantes er de opprinnelige betegnelsene på pali-språket som brukes både i Tipitaka og i kommentarene.

C.Witanachchi: Om kvinner i buddhismen

Kvinner utgjør to av de fire gruppene av Buddhas disipler (catuparisā). De to, nonnene (bhikkhuni) og de kvinnelige lektilhengere (upāsikā), er beskrevet og anerkjent av Buddha med omtrent identiske uttrykk som for de mannlige motstykkene, bhikkhu og upāsaka, slik det fremgår i en tale i Digha Nikāya (111.125 f) som ser ut til å ha blitt gitt like før han døde. Her beskriver Buddha de eldre nonnene med følgende termer:

«Nå har jeg elever som er eldre, middelaldrende eller yngre nonner som er vise og lærde, som oppfører seg klokt og har nådd fram til målet, som kan forklare den gode læren, som vet å gjendrive avvikende synspunkter ved å henvise til læren, og som er i stand til å gi en velbegrunnet framstilling av læren.»

Blant de kvinnelige lektilhengerne er det to typer: «Hvitkledde kvinnelige lekdisipler som lever et rent liv (brahmacāriniyo) og hvitkledde lekdisipler som nyter sansenes gleder (kāmabhoginiyo)».

I Mahāparinibbanā Sutta (ibid.11.1051) fortelles det at Māra skal ha tiltrukket seg Buddhas oppmerksomhet da Buddha var godt oppi årene, og minnet han på en uttalelse som det er antatt at han kom med ved en tidligere anledning og som gjelder når tiden er kommet for ham til å gå bort.

Det sies at han erklærte at hans bortgang vil finne sted først når de fire disippel-gruppene har nådd et bestemt høyt utviklingsnivå. De har nå nådd det nivået, og som følge av det sier Māra at hans tid for å gå bort er kommet.

Ut fra ordene som er tilskrevet Buddha er både nonnene og de kvinnelige lektilhengerne beskrevet her med de samme uttrykk som for munkene og de mannlige lektilhengerne:

«Du har også sagt at du ikke vil gå bort før nonnene, legmennene og lek-kvinnene har oppnådd de samme resultatene som munkene. Men nå har de alle oppnådd dette. De er alle blitt fullt utlært, erfarne og dyktige, de er blitt lærde og har gode kunnskaper om både lærens hovedtrekk og finere detaljer, og de er på rett vei og praktiserer læren fullt ut, slik at de selv kan påta seg å være lærere og forklare, undervise, utlegge, etablere, opplyse og analysere slik at andre kan forstå læren, og slik at de kan gjendrive andres motforestillinger med å vise til hvordan tingene egentlig forholder seg—slik at de kan gi undervisning i den vidunderlige læren.»

Denne vurderingen av de kvinnelige disiplene tilskrevet Buddha i den siste delen av hans liv viser respekten for dem som var ansvarlig for de buddhistiske skriftene, som for det meste var buddhistiske munker.

For å bekrefte denne vurderingen av kvinnelige disipler i den tidlige buddhistiske tradisjonen, kan det også siteres fra Mahāvacchagotta Sutta fra Majjhima Nikāya (1.490 f.) som viser til tallet på de kvinnelige disiplene til Buddha på hans tid som hadde nådd langt åndelig. Her er det på spørsmål fra den vandrende asketen Vacchagotta, at Buddha bekrefter tallet på hans nonnedisipler. » Ikke bare ett hundre, ikke bare to, tre, fire eller fem hundre, men mange flere nonner blant elevene mine har fridd seg fra forurensningene i sinnet, slik at hun selv forstår og virkeliggjør sinnets frigjøring gjennom visdom og hviler i denne her og nå.» Det som er viktig her er at antallet er det samme som det som er oppgitt på munker som har oppnådd det tilsvarende.

Når vi snakker om hans hvitkledde kvinnelige lektilhengere er det «Ikke bare ett hundre, ikke bare to, tre, fire eller fem hundre, men mange flere lek-kvinner blant elevene mine, hvitkledde borgerkvinner som lever nøkternt, har fridd seg fra de fem bindingene som binder henne til denne bredden, slik at de blir gjenfødt spontant og oppnår nibbāṇa (nirvāṇa) der uten å vende tilbake fra den verdenen»

Det er oppgitt det samme antallet for lektilhengere av begge kjønn, de som nyter sansenes gleder og åndelig sett har en lavere status, men er «men som likevel praktiserer læren og følger veiledningene, og som har fridd seg fra all tvil og usikkerhet, som har oppnådd full selvtillit og ikke er avhengig av andre for å praktisere læren.»

Mens den første henvisningen gjelder de som ikke fødes på nytt i denne verden (anāgāmin), kan den andre dreie seg om de som er fri fra de tre første lenkene (sotāpanna).

Alle disse tilfellene viser hvordan kvinnelige disipler ble respektert i den tidlige buddhist-tradisjonen slik det er nedtegnet i den kanoniske pali-litteraturen.

Selv med alle disse bevisene fra den tidlige buddhistiske tradisjonen på at kvinnelige disipler gis en tilnærmet lik åndelig status med sine mannlige motstykker, er det enkelte lærde som har prøvd å så tvil om den viktige rollen kvinner har blitt gitt i buddhismen ved å vise til andre hendelser som de har misoppfattet eller feiltolket, eller ved å ignorere den sosio-religiøse konteksten til disse hendelsene.

Kvinnens plass i samfunnet og hennes oppgaver

Kvinnen har en verdig posisjon i husholdet og derfor også i samfunnet hvor hun spiller en svært viktig rolle.

Som trofast kone sørger hun for å støtte mannen og bringer barn til verden, og som en kjærlig mor oppdrar hun og rettleder barna i oppveksten.

Morskjærligheten som en mor har for hvert eneste av sine barn har alltid blitt fremholdt av Buddha for å vise idealet for den kjærlige godheten (mettā) som vi bør utvikle overfor alle skapninger.

Sammen med faren er moren sammenlignet med Brahma, skapelsesguden i brahmanismen.

De er de første lærerne (pubbācariyā) som et barn har, de fortjener å bli hedret av sine barn (āhuneyya), og de har medfølelse for sine avkom (4.11.70).

De hjelper sine barn på fire måter (sangahavatthuni) – med generøsitet, vennlige ord, og ved å gi dem støtte som er nyttig for dem og gjennom lik behandling. Dette er essensen av det som binder foreldrene sammen med barna.

Mangler noe av dette så er det ikke slik at en mor utelukkende er respektert for det å være mor, og på samme måte en far for det å være far (ibid.32).

Gjensidige plikter for både foreldre og barn og kone og ektemann beskrives i Sigālovāda Sutta (s.v). En mann og en kone som avstår fra å drepe, stjele, hengi seg til unødige nytelser, lyve og bruke sløvende rusmidler, men er etisk, har et vakkert vesen (kalyānadhammā), lever et familieliv uten å være gjerrig og ikke krenker munker eller brahminer, blir sammenlignet med en gud (deva) som bor sammen med en gudinne (devī).

I et annet tilfelle har Buddha beskrevet syv slags koner, tre med negative kvaliteter – hun som er som en morder, raner og elskerinne, og fire med positive kvaliteter – hun som er som en mor, søster, venn, og tjener (ibid.IV.91 0).

… det er særlig verdt å merke seg det faktum at Buddha forventet at en ektemann behandlet sin kone ved å ære henne (sammānanāya), ved å respektere (avimānanāya) henne, og ved å gi henne myndighet (issariya-vossaggena) (D.III.190).

Etiske kvaliteter som Buddha forventet at hans lekdisipler utviklet og de moralske reglene som han forventet at de overholdt er de samme for både menn og kvinner. For eksempel er det vanlig for begge kjønn å overholde de fem levereglene (pancasīla), som er sett på som grunnleggende moralsk levemåte for lekfolk, eller det å overholde de åtte levereglene som er spesielt tiltenkt helligdagene.

Men det fins tilfeller der noen av disse etiske kvalitetene er omtalt spesielt til å gjelde kvinnens moralske livsførsel.

For eksempel så sies det at en kvinne som innehar de fem positive kvalitetene om å avstå fra å drepe, stjele osv. er trygg i arbeidet i hjemmet (visāradā) S.IV.250.

En lang tale til Visākha om å overholde fullmånedagene (uposatha) gjelder både menn og kvinner (A.1.205 ff.).

I Samyutta Nikāya (iv.238 ff.) er det et kapittel som heter Mātugāma Samyutta som tar opp kvinnenes positive og negative egenskaper og som dessuten har retningslinjer for kvinner spesielt.

Det påpekes at følgende dyder fører til en lykkelig fødsel i himmelen etter døden, og derfor er nyttige også i dette livet for en kvinne som har dem: Tillit (saddhā), skam for å ha gjort urett (hiri) og frykt for å gjøre urett (ottappa), ikke gi etter for sinne (akkodha og ondsinnethet (anupanāha), ikke sjalu (anussuka), ikke gjerrig (amacchera), ærbar (anaticāri), ha kunnskap (bahussuta), flittig (āraddhaviriya), oppmerksom og konsentrert (upatthitasati), og klok (paňňavā) (ibid.2449:).

Den samme delen tar for seg de negative aspektene ved disse dydene som fører til negative resultater (ibid.240 ff.).

En etisk lek-kvinne, som utvikler seg når det gjelder tillit, moralsk levemåte, visdom, nestekjærlighet og kunnskap, hun oppnår det grunnleggende i livet nettopp i denne tilværelsen (ibid.250).

En kvinne, særlig en gift kvinne, sies å være seirende i denne verden når hun sammen med disse positive etiske dyder har følgende fire kvaliteter: Effektiv i å administrere hjemmearbeidet (susamvihita-kammanto), behandler tjenerne hensynsfullt (saligahitaparijjano), anstrenger seg for å gjøre ektemannen til lags (bhattu mānapam carati) og tar godt vare på inntektene hans (sambhatam anurakhati).

Blant disse er tekstforklaringen på den første ganske interessant: «Uansett hva mannens hjem produserer, enten det er i ull eller bomull, så er hun dyktig og effektiv, og er åpen for å lære nye ting og er effektiv i å administrere alt arbeidet i husholdet.»

Sigālovāda Sutta har i tillegg til de fire kvalitetene lagt til en, som tydeligvis er hentet fra denne forklaringen, og det er å være dyktig og effektiv (dakkhānaksā) i å utføre alle arbeidsoppgavene hun har.

På den måten vil en kvinne som seirer i denne verden også seire i den neste verden med ytterligere fire dyder: Tillit (saddhā), rett adferd (sīla), hjelpsomhet (vadannū) og det å være gavmild eller ikke være gjerrig (vītamaccharā) (A. iv 269 ff).

Det viser at pliktene til en husmor, slik den fremkommer i de tidlige pali-tekstene gjør henne til et elskelig og kompetent menneske i samfunnet, klok og kunnskapsrik, engasjert i å administrere sin manns økonomiske aktiviteter på en god måte, og fremfor alt en som tar vare på ektemannens pengebeholdning. Et ganske så stort ansvar. …

Fremtredende upāsikā (lek-kvinner)

Anguttara Nikāya (IV.347f) gir oss også en liste med navn på tyve kvinnelige lekdisipler som begynner med navnet Bojjhā for hvem Buddha, ifølge kommentaren (AA: IV.160f), forklarte overholdelsen av de åtte levereglene for uposatha (fullmånedagene).

Tidligere i den samme nikāya (tekstsamlingen) (ibid.255 ff., 259 j) er det to taler, den ene til Visākha og den andre til Bojjha, om samme emne.

Med på listen over de tyve er det to prinsesser, dronning Mallikā av Kosala og dronning Sāmāvati, samt Visākha som var Buddhas viktigste kvinnelige velgjører.

På listen er også navnene til noen av dem som var erklært til å være de fremste av Buddhas kvinnelige lekdisipler på bestemte områder (.4.1.26).

Blant disse kvinnelige lekdisiplene er det åpenbart at det mest fremstående navnet er Visākha, som hadde omvendt sin svigerfar skattmesteren Migāra til buddhismen og fikk tilnavnet Migāramatā eller Migāras mor. Hun var den som bygde klosteret Pubbārāma i nærheten av Sāvatthi.

Et navn til som er verdt å nevne spesielt er Khujjuttarā, som ble erklært å være den fremste blant kvinnelige lekdisipler med mye kunnskap (bahussutānam).

Ifølge Itivuttaka-kommentaren (110.1.29 ff) så kommer den kanoniske teksten med navnet Itivuttaka fra en samling med taler som Khujjuttarā hadde lært av Buddha og som hun igjen ga til Samāvati, en av de tre dronningene til kong Udena av Kosambi, og andre kvinner i den kongelige residensen.

Ordene «Vuttam h’etam bhagavatā vuttam arahatāti me sutam» i begynnelsen av hver av talene i samlingen er tilskrevet henne.

Munkene lærte denne samlingen fra nonnene, og den ærverdige Ananda beholdt disse innledende ordene slik han fikk dem fra munkene.

Veldig viktig her er at dette er den eneste kanoniske tekst som er knyttet til en kvinne og også at det er en lek-kvinne (med unntak av samlingen Therigatha som er skrevet av kvinner).

Det er verdt å merke seg at kommentaren ikke har prøvd å slette eller endre på tradisjonene om kvinnenes bidrag i tidligere tider.