Søndag ettermiddag, 5. februar klokken 17.00, døde den buddhistiske munken Hsing Yun, grunnleggeren av den taiwanske buddhistordenen Fo Guang Shan, i Kaohsiung. Hsing Yun var en av de viktigste eksponentene for humanistisk buddhisme, en moderne reformbevegelse i Mahayana-buddhismen i den kinesiske tradisjonen.
Hsing Yun ble født i Kina i 1927. I 1945, mens han studerte ved det buddhistiske Jiaoshan seminaret kom han i kontakt med ideene til reformmunken Taixu. Taixu regnes som den grunnleggende skikkelsen i moderne kinesisk buddhisme. Denne opplevelsen var formativ for Hsing Yun. Fram til sin død arbeidet han for å reformere kinesisk mahayana-buddhisme og gjøre den relevant for samtidsmennesker.
Etter seieren til kommunistpartiet og grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina i 1949, flyktet Hsing Yun til Taiwan. Her grunnla han ordenen til Fo Guang Shan i 1967. Da den ble grunnlagt, postulerte han fire områder som ordenen skulle engasjere seg i og som er relevante for Fo Guang Shan den dag i dag: kultur, utdanning, veldedighet og åndelig kultivering.
Hsing Yuns engasjerende personlighet, hans åpenhet for kultur og nye medier, og hans visjon om å tilpasse buddhismen, som i kinesiske samfunn ofte ble assosiert med overtro og begravelseskultur, til det moderne livet førte raskt til suksess. I løpet av kort tid utviklet Fo Guang Shan seg til en av de mest populære buddhistiske organisasjonene i Taiwan og utvidet seg litt senere over hele verden.
Sentralt i dette var globale endringer siden 1960-tallet. Asias økonomiske utvikling og gjenåpningen av land som USA for ikke-vestlig migrasjon har gjort det mulig for en ung generasjon høyt utdannede etniske kinesere fra Taiwan, Hong Kong og Sørøst-Asia å studere og senere bosette seg i utlandet.
Fremveksten av denne globalt orienterte asiatiske middelklassen satte scenen for utviklingen av Hsing Yuns verdensomspennende nettverk av templer. I dag har Fo Guang Shan over 300 templer og sentre over hele verden, mer enn halvparten av dem ligger utenfor Taiwan. Ordenen er aktiv på alle kontinenter. Det europeiske hovedkvarteret er i Paris, i Norge har ordenen et senter i Oslo.
Et kjennetegn ved humanistisk buddhisme, både hos Fo Guang Shan og hos andre reformister, er dens fokus på samfunnsengasjement. Den buddhistiske reformatoren som denne bevegelsen går tilbake til, og som også var innflytelsesrik for Thich Nhat Hanh og hans sosialt engasjerte buddhisme, var munken Taixu. Taixu ble født på slutten av det nittende århundre. I møte med de enorme sosiale omveltningene i Kina som fulgte landets sammenstøt med europeiske kolonimakter, arbeidet Taixu for å bringe buddhismen ut av avsidesliggende skoger og fjell og inn i byene. Buddhismen burde utvikle seg til en progressiv kraft som kunne bidra til å transformere Kina til et moderne samfunn. Midlene han valgte var spesielt engasjement i områdene utdanning og velferd, men også en reform av klostersanghaen.
Taixu var en global visjonær, men planene hans kunne ikke realiseres på grunn av de historiske omstendighetene – koloniseringen til europeerne og japanerne og borgerkrigen mellom de kinesiske nasjonalistene og kommunistene. Han døde i 1947, og det var neste generasjon humanistiske buddhister som begynte å implementere reformatorens visjon i Taiwan etter andre verdenskrig.
Hsing Yun er sannsynligvis den mest kjente representanten for denne generasjonen. Støttet av sine buddhistiske brødre og søstre og utallige lektilhengere over hele verden, var han involvert i samfunnet på en rekke måter. For eksempel fremmer Fo Guang Shan vegetarisme og er aktiv innen kultur. Ordren gir bidrag til katastrofehjelp og opprettholder et bredt utvalg av sosiale og utdanningsinstitusjoner. Ordenen har for eksempel fem universiteter over hele verden, tre av dem utenfor Taiwan. Også innen åndelig kultivering er ordenens tilbud mangfoldige. I tillegg til meditasjon og resitasjon kan man i Fo Guang Shan-templer kopiere sutraer, studere buddhistiske tekster eller, som generasjoner av lekbuddhister over århundrer før, være frivillig. Det er imidlertid viktig her at åndelig kultivering også forstås som et sosialt engasjement og ikke som noe man påtar seg for seg selv.
Hsing Yuns bortgang markerer slutten på en epoke. En epoke der buddhistiske nonner og munker, som personlig opplevde turbulensen i forrige århundre og prøvde å motvirke disse omveltningene ved å lede buddhismen i dens mangfold inn i den moderne tidsalder. Det er nå opp til neste generasjon å fortsette denne arven, tilpasset det tjueførste århundre.
Jens Reinike