INDIA FOR TO OG ET HALVT TUSEN ÅR SIDEN

Slettelandet i det nordlige India var for 2500 år siden dekket av store skoger. Den store Ganges-elva strakte seg fra vest mot øst og var en viktig ferdselsåre hvor varer ble fraktet på flåter og båter. Noen steder dyrket folk korn. Ellers levde mange av fedrift. Kuer, geiter og sauer var vanlige. På denne tiden begynte byer å vokse frem. Her var håndverk og handel viktige næringer. De største byene var sete for større kongeriker som etter hvert vant over de små stammerepublikkene som lå i utkantene av dette området.

Et nomadefolk, som kalte seg ariere, hadde vandret inn i dette landet omkring tusen år tidligere og vunnet over de opprinnelige innbyggerene.

Religionen til dette folket var ledet av prester som ble kalt brahminer. Disse prestene tilba gudene gjennom kompliserte ritualer hvor de sang hymner og ofret korn og melk og dyr på store offerbål. Målet for disse ritualene var å sikre et langt liv med god helse og rikdom og et liv med gudene etter døden. Brahmin-prestene ble den øverste av fire klasser som besto av prester, krigere, bønder og tjenere. Menneskene ble født inn i en av disse klassene. Denne ordningen ble en del av religionen til arierene slik den ble forklart i vedaene som var guddommelige sanger og fortellinger.

Etter hvert hadde nye tanker blitt en del av denne religionen: For det første at vi blir født til et nytt liv på jorden etter døden. For det andre at det vi har gjort av gode og onde gjerninger avgjør hvordan dette nye livet blir. Noen begynte å tenke at de kompliserte offerritualene ikke var nødvendige men at de kunne erstattes av indre ritualer som gjøres i tankene. Likevel holdt brahminene også fast ved de gamle læresetningene i vedaene.

I de nye byene ble folk mer skeptiske til de gamle tradisjonene. En rekke læremestre tok avstand fra vedareligionen. Mange lærte at en fullkommen tilstand finnes utenfor den materielle verden og at den kunne nås gjennom asketiske øvelser og gjennom meditasjon. Noen lærte at det finnes en gud som har skapt alt og som har all makt. Andre lærte at en upersonlig skjebne står bak alt. Noen var skeptikere og lærte av bare det vi kan oppleve gjennom sansene er virkelig og at det ikke kommer noe etter døden.

I de nye byene var det forandring som preget samfunnet og ikke stabilitet som i det gamle bondesamfunnet. Den gamle klasseordningen, som bandt folk for livet til en bestemt status, ble ikke lenger godtatt av alle i et samfunn hvor rikdom ble vunnet og tapt langt raskere enn før.

På denne tiden oppsto det en ny religion i India.

Kapittel 1: FORTELLINGEN OM BUDDHA

I det sydlige slettelandet i Nepal, like nord for grensen til India, står en steinsøyle fra år 248 f.Kr. Kongen Ashoka, herskeren over et rike som strakte seg fra Afganistan til Bengal-bukta, hadde gitt bud om å reise søylen og latt følgende ord risse inn:

Tyve år etter at han var salvet kom gude-yndlingen, kong Ashoka, hit for å ære dette sted, for her var det at Buddha Shakyamuni ble født. Han fikk hugget ut en steinfigur og fikk reist en steinsøyle. Fordi det var her Mesteren ble født, ble landsbyen Lumbini fritatt for skatt og slapp med bare å betale en åttendedel av innhøstningen.

Innskriften forteller oss at personen, som vi best kjenner som Buddha, som betyr den våkne, er en person som har levd på et bestemt sted på en bestemt tid. Senere er han blitt kjent som grunnleggeren av en av verdensreligionene: buddhismen. Likevel er det ikke så mye vi vet om han. De første buddhistene var mest opptatt av Buddhas lære. Det var Buddhas rolle som læremester som var viktig. Først mange hundre år etter at Buddha var død ble det skrevet ned en fullstendig livshistorie. Da hadde mange historier om ham blitt fortalt og gjenfortalt slik at den historien som ble nedskrevet inneholder en rekke overnaturlige hendelser som understreker at Buddha var et helt spesielt menneske. Dette er imidlertid hovedtrekkene i fortellingen om Buddha:

BUDDHA

Et kongelig følge er på reise i skogen. Det er dronning Maya som er på vei sin hjemby Devadaha for å føde sitt første barn. På veien fikk dronning Maya se den vakre Lumbini hagen som på denne tiden var prydet av et hav av blomster. Hun fikk lyst å gå inn i hagen. Hun gikk bort til et tre og grep tak i en gren. I dette øyeblikket tok fødselsveene tak i henne og mens hun sto under treet fødte hun barnet sitt.

Dronning Maya hadde forlatt slottet i byen Kapilavastu for å føde sitt barn i foreldrenes hjem i Devadaha. Mannen hennes, kong Shuddhodana, hersket over shakya-folket som holdt til der det indiske slettelandet begynner å heve seg opp mot Himalaya-fjellene. Han gledet seg over å ha fått en arving og ga sønnen sin navnet Siddhartha som betyr ”den som har nådd sitt mål”. Kongens slekt het Gautama, slik at gutten fikk navnet Siddhartha Gautama.

Syv dager etter fødselen døde Siddharthas mor. Hun hadde en yngre søster, Prajapati,  som giftet seg med kong Shuddhodana og ble Siddharthas fostermor. Slik begynner fortellingen om buddhismens grunnlegger. Dette skjedde i år 623 før vår tidsregning[1].

Det fortelles at en gammel vismann hadde sagt at Siddhartha enten ville bli en stor konge eller en omvandrende vismann som ville forlate slottet for å søke sannheten. Siddharthas far ønsket ikke at dette siste skulle skje. Han sørget derfor at sønnen fikk leve et bekymringsløst liv der han forsøkte å skjule alt som kunne vekke triste tanker hos ham.

Seksten år gammel giftet Siddhartha seg med prinsessen Yashodhara. De fikk sønnen Rahula.

Ettersom årene gikk ble Siddhartha mindre og mindre tilfreds med å leve bak slottets murer. Han ville ut å se hvordan menneskene virkelig levde. Mot farens bud dro han ut i byen. Han så for første gang syke, gamle og døde mennesker. Dette gjorde ham urolig. Livet som prins virket plutselig helt meningsløst når han så hvor usikkert livet egentlig var. Han så en fattig munk som vandret rolig omkring. Synet av munken gjorde ham nysgjerrig. Var det likevel mulig å finne fred i sinnet?

[1] Tidsregningen som brukes i Sri Lanka og andre buddhistiske land sier at Buddha ble født i år 623 før vår tidsregning og at han døde 80 gammel i år 543 før vår tidsregning. Det siste årstallet er år 0 i den buddhistiske tidsregningen slik at år 2544 etter buddhistisk tidsregning blir år 2000 etter vår tidsregning. I noen buddhistiske bøker finner vi andre årstall for når Buddha ble født. Moderne forskere mener at Buddha sansynligvis levde fra ca. 480 til 400 år før vår tidsregning. Dette vil bety at det i år 2000 var 2480 år siden Buddha ble født og ikke 2624 år slik buddhistene vanligvis regner med. Fordi buddhistene har vært mest opptatt av hva Buddha lærte og ikke så mye hvor og når han levde, har det ikke blitt noen strid om dette spørsmålet.

BUDDHA

Et kongelig følge er på reise i skogen. Det er dronning Maya som er på vei sin hjemby Devadaha for å føde sitt første barn. På veien fikk dronning Maya se den vakre Lumbini hagen som på denne tiden var prydet av et hav av blomster. Hun fikk lyst å gå inn i hagen. Hun gikk bort til et tre og grep tak i en gren. I dette øyeblikket tok fødselsveene tak i henne og mens hun sto under treet fødte hun barnet sitt.

Dronning Maya hadde forlatt slottet i byen Kapilavastu for å føde sitt barn i foreldrenes hjem i Devadaha. Mannen hennes, kong Shuddhodana, hersket over shakya-folket som holdt til der det indiske slettelandet begynner å heve seg opp mot Himalaya-fjellene. Han gledet seg over å ha fått en arving og ga sønnen sin navnet Siddhartha som betyr ”den som har nådd sitt mål”. Kongens slekt het Gautama, slik at gutten fikk navnet Siddhartha Gautama.

Syv dager etter fødselen døde Siddharthas mor. Hun hadde en yngre søster, Prajapati,  som giftet seg med kong Shuddhodana og ble Siddharthas fostermor. Slik begynner fortellingen om buddhismens grunnlegger. Dette skjedde i år 623 før vår tidsregning[1].

Det fortelles at en gammel vismann hadde sagt at Siddhartha enten ville bli en stor konge eller en omvandrende vismann som ville forlate slottet for å søke sannheten. Siddharthas far ønsket ikke at dette siste skulle skje. Han sørget derfor at sønnen fikk leve et bekymringsløst liv der han forsøkte å skjule alt som kunne vekke triste tanker hos ham.

Seksten år gammel giftet Siddhartha seg med prinsessen Yashodhara. De fikk sønnen Rahula.

Ettersom årene gikk ble Siddhartha mindre og mindre tilfreds med å leve bak slottets murer. Han ville ut å se hvordan menneskene virkelig levde. Mot farens bud dro han ut i byen. Han så for første gang syke, gamle og døde mennesker. Dette gjorde ham urolig. Livet som prins virket plutselig helt meningsløst når han så hvor usikkert livet egentlig var. Han så en fattig munk som vandret rolig omkring. Synet av munken gjorde ham nysgjerrig. Var det likevel mulig å finne fred i sinnet?

OPPBRUDD

For å finne svar på dette spørsmålet forlot Siddhartha slottet hvor han hadde levd. Han forlot alt han eide og ble en hjemløs munk. Han dro til de fremste vismenn i landet og han tilbrakte dagene i meditasjon. Han var da 29 år gammel

Fordi han fremdeles ikke hadde funnet svar på spørsmålet sitt, bestemte han seg for anstrenge seg enda hardere. Sammen med fem venner levde han uten å spise annet enn noen få riskorn om dagen. Siddhartha så ut som et levende skjelett. Etter flere års forgjeves anstrengelser forsto han at denne veien ikke førte til noen oppvåkning. Siddhartha begynte derfor å spise normalt igjen. De fem vennene syntes at han hadde gitt opp kampen for å finne fred i sinnet. Derfor forlot de ham for å finne en annen læremester.

OPPVÅKNINGEN

Siddhartha var nå alene. Han gikk til en skog utenfor landsbyen Bodh Gaya hvor han satte seg under et tre for å meditere. Mens kvelden falt på falt tankene hans mer og mer til ro. Mens fullmånen lyste over skogen kom han litt etter litt inn i en tilstand av dyp meditasjon. Han fortalte etterpå at det skjedde tre ting denne natten:

• Han kunne se sine tidligere liv. Han kunne se at han hadde levd uendelig mange ganger før.
• Likeså kunne han se hvordan menneskene former fremtiden sin gjennom gjerningene sine: at den som handler godt får det godt, og den som handler ondt får det dårlig, om ikke i dette liv, så i et senere liv som en blir gjenfødt til.
• Men viktigst av alt: Han så helt klart hvordan forvirring, grådighet og hat gjorde livet vanskelig. Når han nå virkelig innså dette merket han at disse følelsene ble borte.

Og han merket at det vonde han hadde kjempet mot også ble borte.

Om morgenen var Siddhartha blitt en som hadde våknet fullstendig opp fra forvirringens mørke. Derfor ble han kalt Buddha. Buddha forklarte det som skjedde denne natten slik:

”Jeg var selv et menneske som måtte gå igjennom fødsel, alderdom, sykdom, død, sorg og urenhet. Jeg så at det finnes ingen trygghet for den som må gå igjennom alt dette. Derfor søkte jeg etter nirvana der fødsel, alderdom, sykdom og død ikke finnes, og jeg nådde nirvana som er tilstanden der en er fullstendig fri”.

(Majjhima Nikaya 26, Sutta Pitaka)

Siddhartha Gautama, eller Buddha, som han heretter ble kalt, var nå 35 år. Det han hadde opplevd var ikke lett å forklare. Buddha tvilte først på om det var mulig å forklare dette slik at andre mennesker kunne forstå hva oppvåkningen handlet om. Men når han så utover verden forsto han at det fantes mennesker som kunne forstå læren om oppvåkning og at disse menneskene trengte å høre denne læren.

LÆRENS HJUL SETTES I BEVEGELSE

Buddha valgte å dra å fortelle om læren til de fem vennene hans som holdt til i en park utenfor byen Varanasi. Da de først så ham bestemte de seg for ikke å hilse på ham. Men når han kom nærmere så de at han var helt forandret. Det hvilte en sikkerhet over ham som gjorde at den uviljen de hadde følt forsvant helt. Respektfullt tok de imot ham som en læremester. Buddha sa til dem:

»Hør munker! Jeg har nådd udødeligheten. Jeg skal forklare dere læren. Ved å praktisere det jeg forklarer dere, vil dere gjennom egen erfaring, nå det målet som er grunnen til at mennesker forlater hjemmet og drar ut på vandring.»

Buddha underviste nå munkene. Det han underviste dem om kalles »Talen som satte lærens hjul i bevegelse». Her forklarte Buddha om det som er viktigst i læren:

• at det vonde finnes
• at det er årsaker til at det vonde finnes
• at det finnes en tilstand der det vonde ikke finnes
• at det eksisterer en vei til tilstanden der det vonde ikke finnes, som går ut på å:
•  
• leve moralsk (etikk)
• utvikle evnen til å være oppmerksom (meditasjon)
• øve seg i å tenke klart (visdom)

Etter at Buddha hadde forklart læren nådde den eldste av munkene oppvåkningen. Alle fem bestemte seg for å følge Buddha som buddhistiske munker. Etter hvert kom de flere som ville følge Buddha som munker. Han sendte de seksti første munkene som hadde nådd oppvåkningen ut i verden med disse ordene:

»Gå ut munker! Ut av medfølelse med verden, gå ut på vandring til glede og gavn for de mange!»

Det meste av året vandret Buddha omkring i India. Han møtte mange mennesker som tok imot læren hans. Noen av dem ble munker mens langt de fleste ble legdisipler som fortsatte å leve hjemme med familie og arbeid. Fem år etter at munkeordenen ble innstiftet ble det også stiftet en orden for nonner. Buddhas fostermor var den som fikk Buddha til å åpne klosterlivet for kvinner. Hun ble også en av de første nonnene.

I India er det regntid fra juli til oktober. Det kan være vanskelig å være på reisefot når elvene flomer over og veiene blir mudderstier. Buddha bestemte at munkene skulle holde seg i ro på denne tiden for å meditere og å studere læren sammen. Tilholdstedene deres ble skoger og parker utenfor byene og landsbyene.

BUDDHAS LEVEMÅTE

Dette fortelles om Buddha daglige vaner:

Han våknet ved fire-tiden om morgenen. De første timene brukte han til meditasjon. Når han mediterte kunne han se om det var mennesker som spesielt trengte hans hjelp. Disse menneskene ville enten komme til ham eller han ville oppsøke dem i løpet av dagen. Etter klokken seks gikk han ut på almissegang til nærmeste landsby eller by. Han gikk alene eller sammen med andre munker i en rekke. De gikk uten å snakke til folk. Fikk de mat tok de rolig imot den i almissebollene som de holdt foran seg. Fikk de ingenting gikk de videre. Maten de fikk spiste de sammen til frokost eller til dagens siste måltid klokken 12. Formiddagen brukte Buddha til å undervise munkene og nonnene. Han ga også rettledning i meditasjon til dem som trengte det. Etter å ha badet og hvilt meditere han om ettermiddagen. Etterpå var det tid for å snakke med menn og kvinner som kom til klosteret og som hadde spørsmål som de ønsket å få svar på. Timene etter klokken seks ble brukt til gi forklaringer av munkene og nonnene. Etter midnatt brukte Buddha å gå frem og tilbake på en sti som en egen meditasjonsøvelse. Han sov bare en time før han igjen begynte på en ny dag.

BUDDHAS DØD

I 45 år levde Buddha på denne måten. Årene satte etter hvert sine spor. Han sammenlignet seg selv med en gammel vogn som stadig må repareres for å kunne brukes. Han var da blitt 80 år gammel. En dag ble han syk av et måltid mat han fikk hos en smed som han besøkte. Buddha merket at slutten nærmet seg men fortsatte å vandre videre. Da han kom til kom til en park utenfor byen Kushinagara la han seg ned mellom to trær for å undervise disiplene sine for siste gang. Han sa til dem:

”Kanskje tror dere at læremesterens ord tilhører fortiden når dere ikke lenger har en læremester. Men slik må dere ikke tenke. Læren og levereglene som jeg har forklart dere skal være læremesteren deres når jeg er borte”.

Etter dette gikk Buddha inn i meditasjon. I dødsøyeblikket ristet jorden og himmelen tordnet. Hele natten talte de eldste munkene om Buddhas lære til disiplene. Tidlig om morgen gikk en av munkene inn til byen for å fortelle at Buddha var død. I flere dager strømmet folk til parken for å vise Buddha den siste ære. På den syvende dagen ble kroppen lagt på et stort bål for å kremeres. Restene etter kremasjonen ble delt mellom åtte kongeriker og lagt i gravhauger. Dette skjedde i år 544 før vår tidsregning.

[1] Tidsregningen som brukes i Sri Lanka og andre buddhistiske land sier at Buddha ble født i år 623 før vår tidsregning og at han døde 80 gammel i år 543 før vår tidsregning. Det siste årstallet er år 0 i den buddhistiske tidsregningen slik at år 2544 etter buddhistisk tidsregning blir år 2000 etter vår tidsregning. I noen buddhistiske bøker finner vi andre årstall for når Buddha ble født. Moderne forskere mener at Buddha sansynligvis levde fra ca. 480 til 400 år før vår tidsregning. Dette vil bety at det i år 2000 var 2480 år siden Buddha ble født og ikke 2624 år slik buddhistene vanligvis regner med. Fordi buddhistene har vært mest opptatt av hva Buddha lærte og ikke så mye hvor og når han levde, har det ikke blitt noen strid om dette spørsmålet.

DET FØRSTE MØTET

Buddha hadde bedt disiplene la læren og levereglene være læremesteren deres. Men hvordan skulle de vite hva som var læren og hva som var levereglene? For å fastslå dette ble 500 av de eldste munkene kalt sammen til et møte i byen Rajagriha som var hovedstaden i ett av kongerikene i India[1]. Her tilbrakte de regntiden sammen. De som best husket Buddhas ord ble bedt om å gjenta talene han hadde holdt. Slik fortsatte de til alle talene Buddha hadde holdt var blitt fortalt for munkene. Etterpå ble de lært utenat av munkene. Den gangen var det ikke vanlig å skrive ned læren til en mester. Derfor ble Buddhas lære gitt videre muntlig i mange generasjoner. Først mange hundre år senere ble læren skrevet ned.

 

 

[1] Et møte hvor religiøse ledere kommer sammen for å fastslå hva som er rett lære kalles et konsil. I buddhismens historie kjenner en til seks slike konsiler. Det første konsilet fant sted i Rajagriha etter Buddhas død. Det femte konsilet ble holdt i 1871 i Mandalay i Burma. Der ble alle tekstene var blitt gransket av munkene. Etterpå ble hele tripitaka hugget inn på 729 marmortavler. Det sjette konsilet ble holdt i 1954 i Rangon i Burma. En ny utgave av tripitaka og de gamle kommentarskriftene (som utgjør omkring 50.000 sider med tekst) ble utgitt etter dette konsilet. Senere er denne utgaven blitt utgitt på CD-ROM.

TRIPITAKA

Levereglene for munker og nonner ble samlet i det som ble kalt ”Disiplinsamlingen” (vinaya-pitaka). Selve, læren slik Buddha hadde gitt den i sine taler, ble samlet i ”Talenes samling” (sutra-pitaka) mens en tredje del som inneholdt forklaringer av læren ble samlet i ”Den utvidede læresamling” (abhidharma-pitaka). Fordi dette ble tre samlinger ble de kalt ”De tre samlinger” (tripitaka). Språket i denne samlingen var talespråket som ble brukt på Buddhas tid. Buddha ønsket at munkene skulle bruke det språket som folket brukte og ikke de lærdes språk. Senere forandret språket i India seg mens språket i ”De tre samlinger” var samme. Derfor ble det slik at det bare var de lærde munkene som kunne lese ”De tre samlinger”. Språket i ”De tre samlinger” ble etter hvert kalt pali (som betyr ”tekst”).

TRIPITAKA BLIR SKREVET NED

Første gang hele Tripitaka ble skrevet ned var i Sri Lanka omkring 35 år før vår tidsregning. Landet var på den tiden herjet av krig og hungersnød. Det fortelles at klostrene i hovedstaden var forlatt og at de var overgrodd av trær. Mange hadde flyktet til India. For å redde buddhismen i denne vanskelige tiden bestemte fem hundre munker seg for å komme sammen i en grotte midt på øya. Der skrev de ned hele Tripitaka sammen med de gamle kommentarskriftene på tørkede palmeblad. Helt frem til moderne tid var dette den vanlige måten å skrive ned bøker på i India og Sør-Asia.

NYE TEKSTER

Fra omkring 100 år før vår tidsregning ble det oppdaget nye tekster som mange hevdet kom fra Buddha. De ble kalt ”Den fullkomne visdom” (prajnaparamita) og ble nedskrevet på språket sanskrit som var de lærdes språk. Etter hvert ble det oppdaget flere tekster som forklarte Buddhas lære på en ny måte. Noen buddhister så på disse tekstene som en høyere lære enn den som var forklart i de gamle tekstene mens andre buddhister mente at læren i de nye tekstene ikke kom fra Buddha. De som bare godtok de gamle tekstene tilhørte ”de eldstes lære” (theravada) mens tilhengerene av de nye tekstene tilhørte ”den store veien” (mahayana). Senere kom det en ny gruppe tekster som inneholdt nye tanker om å nå oppvåkningen på en hurtigere måte. Disse tekstene ble kalt tantra og de som fulgte denne læren tilhørte ”diamantveien” (vajrayana)

Kapittel 2: LÆREN

 

LIV OG DØD

Hva skjer når vi dør? I beretningen om Buddhas oppvåkning står det at han ble i stand til å se sine tidligere liv. Buddha fortalte disiplene sine at alle mennesker har levd uendelig mange ganger tidligere. Menneskene slutter heller ikke å eksistere når de dør. Hvorfor kunne det være slik? Buddha forklarte det på denne måten:

Mennesket består av både kropp og sinn. Sinnet er strømmen av tanker, følelser og ønsker som finnes i mennesket. Sinnet er noe annet enn kroppen, selv om de to henger sammen og påvirker hverandre. ”Kan sinnet oppstå fra kroppen?” spurte Buddha. ”Nei”, var svaret hans. Årsak og virkning må ha noe felles, mente han. Kroppen kan derfor ikke oppstå fra sinnet og sinnet kan derfor ikke oppstå fra kroppen.

Kroppen vår kommer våre foreldres kropper. Sinnet vårt er en fortsettelse av strømmen av tanker, følelser og ønsker fra en person som døde før vi ble til. Når vi dør vil bli kroppen borte men sinnet vil fortsette som en ny person. Når sinnet til en som har dødd smelter sammen med en eggcelle og en sædcelle under unnfangelsen, er et nytt menneske er blitt til. Dette kalles gjenfødsel.

FORANDRING

Er den som har levd før den samme som den som lever nå? Buddha understreket at vi forandrer oss. Derfor svarte han både ja og nei på dette spørsmålet. Vi er den sammen personen fordi sinnet aldri har sluttet å eksistere. Vi er en annen person fordi vi har forandret oss. Buddha brukte å forklare dette med eksempelet med søtmelken som blir til yogurt. Den forsvinner ikke men samtidig blir den til noe annet enn det den var.

 

ÅRSAK OG VIRKNING

Mange ganger er det lett å se at ting har årsaker. Blomsten ville ikke ha eksistert hvis ikke blomsterfrøet hadde eksistert. Jord, fuktighet og varme er årsaker til at frøet spirer og blir til en blomst. 

På Buddhas tid levde mange filosofer som hadde forskjellige forklaringer på hvorfor ting blir til og hvorfor ting blir slik de blir.

En filosof som het Gosala mente at årsaken til alle ting er Gud. En allmektig Gud har skapt alt og styrer alt. Buddha var ikke enig i dette synet. Han mente at mennesket har mulighet til å gjøre egne valg og at det er våre egne anstrengelser som bestemmer hvordan fremtiden vår blir. Dersom en trodde at Gud bestemte alt, ville folk tro at de ikke hadde en fri vilje og at de ikke hadde mulighet til å bestemme fremtiden gjennom egen innsats. 

Dersom Gud bestemmer alt, bestemmer mennesket ingenting, mente Buddha. Da er mennesket bare en dukke der Gud er den som trekker i trådene.

Dersom Gud bestemmer alt er det også han som har bestemt at det skal være lidelse og urettferdighet i verden. Når han like gjerne kunne ha bestemt ikke skulle være lidelse og urettferdighet i verden hvorfor har han bestemt at verden skal være slik den er? Hvordan kan en hevde at en slik Gud er en god Gud? 

Derfor avviste Buddha at det finnes en slik allmektig Gud. 

Andre filosofer mente at alt er forutbestemt av naturlover eller at det finnes en skjebne som styrer alt. Igjen hevdet Buddha at mennesket har en fri vilje. Vi er ikke dukker som er styrt av krefter utenfor oss selv. Selv om vi må ta hensyn til ting som påvirker oss utenfra kan vi alltid gjøre livet bedre eller verre ved våre egne valg.

LÆREN OM KARMA

Karma betyr gjerning. Buddhas lære om årsak og virkning går ut på at det er en sammenheng mellom det gode vi gjør og det gode vi opplever og mellom det onde vi gjør og det vonde vi opplever.

Når vi gjør noe er det egentlig sinnet som gjør noe, fordi følelser eller tanker alltid står bak handlingene. Det kan være irritasjon og sinne eller det kan være grådighet og begjær. Noen ganger er vi likegyldige og lar tilfeldige ideer utløse handlingene. Buddha kalte dette de tre onde røttene: hat, grådighet og forvirring. Når vi lar slike tanker styre handlingene vil handlingene ofte skade andre. Dette er lett å forstå når gjelder fiendlige handlinger. Grådige handlinger vil også skade andre fordi vi tar lite hensyn til andre når vi er styrt av vår egen grådighet. Forvirring er et dårlig grunnlag for handlinger fordi vi da er likegyldige til konsekvensene av det vi gjør.

For å gjøre det helt tydelig hva som er dårlige handlinger snakket Buddha om de ti dårlige handlemåter:

Med kroppen:

• ta liv
• stjele
• ha urett sex

Med munnen:

• lyve
• baktale
• bruke grove ord
• bruke meningsløse ord

Med sinnet:

• hate
• være misunnelig
• holde fast ved vrangforestillinger

Vi legger merke til at Buddha også så på tanker som en form for handlinger. Hvis tanker dukker opp i sinnet uten at en holder fast ved dem er de ikke til skade. Men hvis en godtar en dårlig tanke og gjør den til en del av seg selv kan den bli til stor skade. Dersom vi går rundt med hat og hevntanker vil vi ødelegge oss selv og og skape utrygghet og mistrivsel for andre. Dette gjelder også når vi ikke får uttrykt tankene i ord og i konkrete handlinger.

De motsatte av de tre dårlige handlinger med kroppen er:  å beskytte liv, å være gavmild, å være rettskaffen når det gjelder sex.

Det motsatte av de tre dårlige handlinger med munnen er: å snakke sant, å snakke forsonlig, å snakke vennlig, å si det som har mening.

Det motsatte av de tre dårlige handlinger med sinnet er: å ha kjærlige tanker, å ha tanker om å gi, å ha sanne tanker.

En tekst fra Tripitaka, fra ”Talenes samling” forklarer mer om hva de ti gode handlemåtene går ut på (fra Talen til Cunda):

På tre vis gjør en kroppen ren, på fire vis gjør en talen ren, på tre vis gjør en sinnet rent.

På hvilke tre vis gjør en kroppen ren?

En slutter med å ta liv, en oppgir det helt, en legger bort kniver, en legger bort våpen, en er samvittighetsfull og barmhjertig, en ønsker gagn for hvert eneste vesen.

En slutter med å ta det som ikke er gitt, en oppgir det helt. En tar ikke noe som ikke er gitt, noe som er en annens eiendom, med tanke om å stjele, om en finner det i bygda eller i villmarka.

En slutter med gale gjerninger i kjønnslivet, en oppgir det helt, En ligger ikke med kvinner som er under omsorg av mor eller far, brødre, søstre eller slekt, eller med gifte kvinner, eller med kvinner som er forlovet eller med kvinner som er dømt til straff.

På disse tre måter gjør en kroppen ren.

På hvilke fire måter gjør en kroppen ren?

En slutter med å tale usant, en oppgir det helt. En taler sannhet, en har hengivenhet for sannheten, en er pålitelig, en er verdig tillit, en er ikke en som bedrar noen. Er en i et møte, eller blant folk, eller blant sine slektninger, eller i en forsamling, eller foran kongens råd, og blir en da tilkalt og bedt om å vitne om det en vet, da svarer en hvis en vet ingenting: ”Jeg vet ingenting”. Hvis en vet noe, så svarer en: ”Jeg vet noe.” Har en ikke sett noe, så sier en: ”Jeg har ikke sett noe.” Har en sett noe, så sier en: ”Jeg har sett noe.” Slik vil en aldri vitende tale usant for å oppnå noen fordel for seg selv eller for noen annen, eller for å oppnå noen vinning i det hele tatt.

En slutter med sladder, en oppgir det helt. Det en har hørt på ett sted, det forteller en ikke ett annet sted, for å skape splid der. Slik forener en dem som er splittet. En gjenoppretter samhørighet, en gleder seg over samhørighet, en er lykkelig og oppløftet over samhørighet. En skaper samhørighet med ordene en bruker.

En slutter med harde ord, en oppgir de helt. En bruker ord som er vennlige og kjærlige, ord som er veltalte og som går til hjertet til dem som lytter, en bruker ord som er høflige, en bruker gode ord som folk finner glede i.

En slutter med meningsløs tale, en oppgir den helt. En snakker til riktig tid, om det som er sant, om det som har verdi, om Dharma og om den rette levemåten, en bruker dyrebare ord i rett tid, som er verdt å lytte til, som er gjennomtenkte og fulle av mening.

På disse fire måter gjør en talen ren.

På hvilke tre måter gjør en sinnet rent?

En slutter med å være grådig, en begjærer ikke en annens eiendom med tanken: ”Hadde det som den andre eier vært mitt!”

En huser ikke onde tanker i hjertet. Tankene er ikke tilsølt av ondskap. Det en ønsker er: ”Måtte alle vesener leve fredelig og lykkelig, fri for sorg og fiendskap!”

En har et riktig syn, oppfatningene en har er gjennomtenkte, en holder fast ved verdien av slikt som gavmildhet og offervilje, og at gjerninger, gode som dårlige, modnes og har følger, at en hinsidig verden, på samme måte som denne, finnes, og at at vesener i det hinsidige, på samme måte som far og mor, finnes, og at det i denne verden finnes dem som har gått den rette veien, som lever riktig, og som selv har erkjent denne såvel som den hinsidige verden, og som forklarer dette.

På disse tre måter gjør en sinnet rent.

Buddha forklarte at det ikke er en gud som straffer eller belønner oss for det vi gjør. Læren om karma handler derfor ikke om straff eller belønning men om en naturlig lovmessighet. Onde handlinger etterlater seg en negativ energi i sinnet til den som har gjort handlingen. Denne negative energien blir utløst på ett eller annet tidspunkt som en vond opplevelse.

Dette verset fra boken Dhammapada i ”Talenes samling” i Tripitaka uttrykker denne tanken slik:

Selv den onde kan ha det bra

Så lenge det onde ikke er modnet,

Men når det onde modnes,

Da får den onde det vondt.

(Dhammapada, v. 119)

Buddhas lære om karma understreker at årsakene til lidelse og lykke bygger seg opp over lang tid. Buddha understreket også at alle handlinger, gode som onde, skaper vaner. Det handler derfor om å bygge opp gode vaner litt etter litt, slik det sies i disse versene fra Dhammapada:

Hvis du har gjort noe ondt,

Bør du ikke gjøre det flere ganger,

Og slett ikke finne din glede i det,

For oppsamlet ondskap gir lidelse.

Hvis du har gjort noe godt,

Prøv da å gjøre det flere ganger,

Og finne din glede nettopp i det,

For oppsamlet godhet gir lykke.

(Dhammapada vv. 117-118)

 

 

FORSKJELLIGE LIVSFORMER

Det lever i dag over seks milliarder mennesker på jorda. For 50 år siden var det bare halvparten så mange. Dersom alle som lever i dag har levd før kan vel ikke alle ha vært mennesker på jorda? Det Buddha lærte var at det finnes mange livsformer som vi kan bli født i.

Den beste livsformen er tilværelsen som menneske. Bare som menneske har vi friheten til å velge å gjøre det gode. Bare som menneske kan vi gjøre noe med oss selv og nå oppvåkningen.

Mennesker som har utviklet god karma kan gjenfødes i livsformer som er mer behagelig enn livet som menneske. I likhet med andre religioner mener buddhistene at det finnes forskjellige himmelske tilstander. Buddhismens lære er at disse tilstandene ikke varer evig. De tar slutt og vi fødes på nytt. Derfor er de heller ikke noen virkelig løsning på problemene våre. I disse tilstandene skaper en ikke god karma men bruker i stedet av den gode karma som en tidligere har skapt. Derfor er livet som menneske bedre.

Mennesker som har utviklet dårlig karma kan gjenfødes i livsformer som er mer ubehagelig enn det å være et menneske. En snakker her om helvetestilstander og tilstander som forpinte ånder og som dyr. Disse tilstandene varer heller ikke evig. Disse tilstandene skyldes dårlig karma som hat, grådighet og likegyldighet. 

TILVÆRELSENS HJUL

Fra gammelt av har en malt bilder på veggene i klostrene som forklarer læren om de forskjellige livsformene. Disse bildene kalles ”tilværelsens hjul”.

Et uhyre, som symboliserer døden, holder fast i en rund skive. I midten ser vi tre dyr som holder fast i hverandre: en gris, en slange og en hane. Grisen symboliserer uvitenhet, slangen symboliserer hat og hanen symboliserer grådighet. Dette er de tre drivkreftene som holder mennesket fanget i tilværelsens hjul. Rundt dette bildet ser vi mennesker som beveger seg oppover mot oppvåkningen og mennesker som beveger seg nedover mot lavere tilstander. Dette viser at menneskets utvikling kan bli svært forskjellig alt etter hvordan vi lever.

Det neste feltet viser ”de seks livsformene”. Vi ser mennesker som holder på med forskjellige aktiviteter og vi ser de andre livsformene slik som dyr, helvetesvesener, forpinte ånder og vesener i himmeltilstander. Det blir understreket at det er det som er inne i mennesket som former opplevelsen av det som er utenfor mennesket. Derfor vil den som er full av hat etter hvert oppleve verden som et helvete. Tilsvarende sier en at forpinte ånder er dominert av griskhet, mens dyretilstanden er dominert av sløvhet og uvitenhet. Menneskelivet er dominert av begjær mens i de himmelske tilstandene finner en dem som er dominert av misunnelse og hovmod. Derfor sies det at alle disse livsformene også kan oppleves av menneskene.

Den ytterste ringen i bildet viser tolv bilder. Disse bildene forklarer et viktig men vanskelig punkt i buddhismens filosofi:

 

KJEDEN AV ÅRSAK OG VIRKNING

Et hovedpunkt i buddhismen er at ting og hendelser hele tiden påvirker hverander og at de hele tiden får nye ting og nye hendelser til å oppstå. Eksempelet med blomsten viser dette på en enkel måte: på grunn av frøet som gror i jorda oppstår en blomst. Blomsten blir årsak til nye frø som gror og blir til nye blomster.

Det som er mest viktig å forstå for en buddhist er hvordan mennesket blir fri fra de tre drivkreftene som holder det fanget i tilværelsens hjul. Disse drivkreftene er hat, grådighet og uvitenhet. ”Kjeden av årsak og virkning” viser hvordan de to siste blir de to viktigste leddene i denne kjeden.

Kjeden begynner øverst på blidet og viser en blind mann med en stav. Bildet symboliserer uvitenhet. I buddhismen betyr uvitenhet mye mer en bare mangel på kunnskap. Derfor bruker en også ord som forvirring, sløvhet og likegyldighet for å forklare dette begrepet. Å være uvitende betyr at en ikke forstår hvem en er eller hvordan livet er.

Buddha så på dette som svært alvorlig. Hvis en ikke kjenner seg selv er det krefter i en selv, som en ikke forstår, som styrer utviklingen. I sinnet finnes det krefter som former personligheten. Læren om karma handler om vi skaper negative og positive krefter (energier) i sinnet. Disse kreftene er symbolisert ved en mann som former leirkrukker. Når en dør vil disse kreftene bestemme hva slags livsform en blir tiltrukket av og dermed hva slags liv en blir født til.

De neste fem bildene viser hvordan mennesket fungerer. En ape i et tre symboliserer sinnet. Grunnet til at apen symboliserer sinnet, er at sinnet til et vanlig menneske er veldig urolig og at det hele tiden er på jakt etter nye opplevelser. Apen er et rastløst dyr som hele tiden er på farten. Derfor er det et godt bilde på mennesket. En mann som ror en båt viser forholdet mellom sinnet (mannen) og kroppen (båten). Kroppen er sinnets redskap. Det er sinnet som får kroppen til å gjøre ting, på samme måte som det er mannen som ror som får båten til å bevege seg. Et hus med vinduer symboliserer de fem sansene. Et elskende par symboliserer sansekontakt og en mann med en pil i øyet symboliserer sansefølelse.

Det syvende og åttende bildet viser den andre drifkraften som holder tilværelsens hjul i gang. Det er grådigheten som symboliseres av to bilder: en mann med et vinbeger viser at vi tørster etter det vi sanser og en ape som plukker frukter, som  viser at vi ikke vil slippe det vi sanser. 

Grådigheten gjør at vi fortsetter i tilværelsens hjul istedet for å nå oppvåkningen som Buddha peker på. Dette vises i de tre siste bildene. Unnfangelsen blir vist ved et par som ligger sammen, fødselen ved en fødende kvinne, og døden ved mann som bærer et lik på ryggen.

Vi er tilbake til begynnelsen. Uvitenheten, symbolisert med den blinde mannen, vil gjøre at vi gjentar rundgangen i tilværelsens hjul.

 

OPPVÅKNING

En gang sa Buddha:

Sinnet er naturlig klart og rent

det blir tilsølt utenfra av urenheter

men det kan bli fri fra disse urenhetene

Vi har nevnt disse urenhetene: uvitenhet, grådighet og hat. Budskapet til Buddha var at mennesket er godt. Selv om menneskene gjør onde gjerninger betyr det ikke at menneskets natur er ond. Ondskapen finnes men den kommer ikke fra vår dypeste natur. Ondskapen har utviklet seg på grunn av urenhetene som har vokst frem på grunn av uvitenheten om hvem vi er. Når vi ser klart hvem vi er vil vi ikke lenger la urenhetene i sinnet styre oss.

Buddha sammenlignet en gang menneskesinnet med et speil. Alt reflekteres i speilet men selv forandres det ikke. Slik er mennesket uforanderlig selv om sinnets speilbilder hele tiden forandrer seg. Når vi identifiserer oss med speilbildene gjør forandringene vondt. Den som har forstått at speilbildene ikke er virkelige kan leve med forandringene istedet for å kjempe imot dem.

Når mennesket ser klart at sinnet er evig og fullkomment sier vi at det har nådd oppvåkning. Å se dette klart er en så sterk opplevelse at de negative kreftene i sinnet ikke lenger vil ha makt over en.

Denne troen på at mennesket er evig og fullkomment bygger på overbevisningen om at det finnes noe som er abolutt virkelig og som vi er en del av. Det som er absolutt virkelig kan ikke ha blitt til av noe annet, det kan heller ikke være tidsbegrenset og foranderlig. Grunnlaget for Buddhas lære er at det finnes en slik absolutt virkelighet.

 

UTØVELSE – ETIKK – MEDITASJON – VISDOM

I ”Talen som satte lærens hjul i bevegelse”, som Buddha ga i parken utenfor Varanasi, snakket han om de fire edle sannhetene:

• at det vonde finnes
• at det er årsaker til at det vonde finnes
• at det finnes en tilstand der det vonde ikke finnes
• at det eksisterer en vei til tilstanden der det vonde ikke finnes,

Hva menes med ”det vonde”? I den samme talen sier Buddha: ”Fødsel er vondt, alderdom er vondt, sykdom er vondt, død er vondt, sorg, klage, smerte, tungsinn og fortvilelse er vondt, å være forenet med det man misliker er vondt, å være adskilt det man liker er vondt, ikke å oppnå det man ønsker seg er også vondt …”. Når Buddha sier at det vonde er en del av livet, for alle som ikke har nådd oppvåkningen, er det ikke bare fordi vi opplever ting vi ikke setter pris på. Det at livet ikke varer, det at vi alle skal dø, gjør at det også knytter seg smerte til selve livet.

Vi har sett hvordan Buddha talte om en fullkommen tilstand som ikke er sammensatt og foranderlig. Så lenge vi klamrer oss til ting opplever vi ikke denne tilstanden. Veien til tilstanden der det vonde ikke finnes går derfor ut på å slutte med å klamre oss til ting. Dette er selvfølgelig ikke så enkelt som det høres ut. Når vi klamrer oss til enkelte ting betyr det gjerne vi skyver fra oss andre ting. Enkelte ting liker vi og andre ting misliker vi. Når vi deler opp tingene i de vi liker og de vi misliker, så Buddha på  dette som en form for uvitenhet. Når vi er uvitende på denne måten tror vi at det er viktigere med hva vi har enn hva vi er. Buddha forklarte at det er viktigere å være enn å ha. Det viktigste er derfor å forandre oss selv. Vi kan forandre oss selv til det bedre ved å gjøre gode gjerninger, ved å meditere og ved å utvikle visdom. Det er bare en selv som kan forandre seg selv. Å arbeide for å forandre seg selv kan sammenlignes med å gå en vei. Denne veien har tre deler:

• etikk
• meditasjon
• visdom

ETIKK

Etikk handler om å leve riktig. De ti gode handlemåtene er grunnlaget for å leve riktig. De forklarer hvordan vi kan handle riktig med kroppen, med talen og med tankene. Å leve etter de ti gode handlemåtene er ikke alltid like lett. En grunn til det er at det finnes det mange dårlige vaner i sinnet, selv om kjernen i mennesket er god. Disse vanene styrkes eller svekkes av de handlingene vi gjør.

Derfor er det viktig å begynne med noe enkelt og konkret. Noe av det beste vi kan gjøre er å gi. Dette er noe alle kan gjøre. En kan si at  buddhismen begynner med gavmildhet.

GAVMILDHET

Gavmildhet kan være å gi materielle ting slik som mat og klær. Det kan også være å gi beskyttelse slik som å verne andre mot forfølgelser og naturkatastrofer og det kan være å gi andre kunnskap om sannheten. Det siste betyr for buddhistene å gi kunnskap om Buddhas lære ved å undervise andre eller ved å være med på å utgi bøker.

En legger også stor vekt på måten en gir på. En må aldri gi på en slik måte at en ydmyker andre. Det er også galt å gi for å få ros og berømmelse. En må heller ikke gi slik at en skader andre, for eksempel ved å gi bort ting som også tilhører andre. Det er også viktig å gi med glede slik at en ikke angrer etterpå at en har gitt bort noe.

Når det gjelder den en gir til er det først og fremst de som lider og som derfor trenger hjelp. Det kan også være dem som utmerker seg på grunn av gode egenskaper, som åndelige læremestre,  slik at det er verdifult å støtte dem. Det kan også være dem som vi står i takknemmelighetsgjeld til, slik som foreldrene våre. Noen ganger kan det også være våre fiender, fordi det å gi kan være en måte å redusere fiendskap på.

BESLUTNINGER

En annen side ved etikken i buddhismen er beslutninger om å leve rett. De ti gode handlemåtene beskriver hvilke handlinger som er gagnlige. For å styrke viljen til å leve på en gagnlig måte bestemmer buddhister seg for å holde De fem levereglene:

Jeg bestemmer meg for holde leveregelen om ikke å ta liv.

Jeg bestemmer meg for holde leveregelen om  ikke å stjele.

Jeg bestemmer meg for holde leveregelen om  ikke å ha urett sex.

Jeg bestemmer meg for holde leveregelen om  ikke å lyve.

Jeg bestemmer meg for holde leveregelen om  ikke å bruke rusmidler.

De fem levereglene handler om å la være å gjøre konkrete handlinger, slik at det er helt klart hva det betyr å ta disse beslutningene. De etiske reglene i buddhismen er ikke påbud fra Buddha men leveregler som den enkelte selv må bestemme seg for å følge. Fordi De fem levereglene er grunnlaget for buddhismen er det vanlig å si fremsi dem i forbindelse med buddhistiske seremonier.

Buddhas lære går ut på å bli fri fra det vonde. Men det er ikke slik at en oppnår dette ved å unnvike det som er vondt. Buddha hevdet at det nettopp er problemene vi møter i livet som hjelper en til å komme videre på veien til oppvåkning, slik det står i denne teksten fra Korea:

Hvorfor lengte etter et liv som er uten problemer?

Et slikt liv leder bare til selvgodhet og hovmod.

La problemer og vansker være din livsvei!

– Slik talte Den oppvåknede.

Hvorfor vente at andre vil følge dine ønsker og krav?

Dette fører bare til hovmod.

Se på dem som tar avstand fra deg som dem som bygger opp din karakter!

– Slik talte Den oppvåknede.

Hvorfor håpe å lykkes lett?

Å oppnå noe lett fører bare til økt utålmodighet.

Nå dine mål gjennom vanskeligheter!

– Slik talte Den oppvåknede.

 

MEDITASJON

Meditasjon er en måte å bli kjent med oss selv. Når vi virkelig blir kjent med oss selv kan vi også lettere forandre oss selv. Buddha sa derfor at meditasjon er utvikling av sinnet. Først forsøker en å få sinnet til å bli mer rolig, slik at en blir mindre stresset og mer mer fredfylt. Dette kan ikke skje i en håndvending men krever at en tar seg tid til å øve seg dag etter dag i lang tid.

Når en forsøker å gjøre sinnet rolig er det også viktig at kroppen slapper av. En sitter med rett rygg. Dette er nødvendig for at en ikke skal bli anspent i kroppen når en sitter lenge. Det er også vanlig å sitte med beina i kors. Det er fordi en sitter mer stabilt på den måten. Slik kan en sitte avslappet uten at en blir søvnig.

Så lar en sinnet være avslappet. Når en prøver å få til dette vil sinnet slett ikke være avslappet. En masse tanker vil dukke opp. Tankene forsvinner ikke når en forsøker å stoppe dem. Jo mer en prøver, jo mer anspent blir en. Kunsten er la tankene få lov å komme og så slippe dem. En hviler i øyeblikket. Dette er ikke lett. For å holde oppmerksomheten samlet om øyeblikket, slik at en ikke blir revet med av tankene, bruker en bestemte metoder. Å konsentrere seg om at en puster inn og ut er en vanlig metode. Når sinnet begynner å vandre konsentrerer en seg på pusten. Å gjøre dette om igjen og om igjen er meditasjon. En får større kontroll over tankene og følelsene ved at de ikke lenger får bestemme over sinnet. Slik kan en litt etter litt minske stress og rastløshet.

Noen ganger mediterer en på andre måter. Å gå rolig, samtidig som en er oppmerksom på hvordan kroppen beveger seg, kan også roe tankene.

En viktig form for meditasjon går ut på å styrke gode holdninger i en selv. I en sutra står det: ”Hvilken egenskap er det hos en buddha som gjør at alle andre gode egenskaper også finnes hos ham? Det er stor medfølelse!”

Kjærlighet betyr å virkelig ønske at alle andre skal bli lykkelige slik en selv ønsker å bli lykkelig. For å styrke denne følelsen i seg selv tenker en grundig over hva andre har gjort av godt mot en.

Den personen som vi står i størst takknemlighetsgjeld til er vår egen mor. I de buddhistiske tekstene står det mye hva mødre gjør for barna sine. De føder dem – ofte med store smerter. De sørger for at de har mat. De våker over dem og beskytter dem. De oppdrar dem og lærer dem om verden. Når vi tenker over at vi har vært et lite barn og fått all denne omsorgen fra vår mor føler vi takknemlighet overfor henne. Det gjør at vi blir inspirert av morskjærligheten slik at vi selv viser mer av denne kjærligheten overfor andre mennesker[1].

Det står i tekst at en har lykkes fullt ut med denne meditasjonen når en bare ønsker å gjøre andre lykkelige slik at en ikke lenger tenker på å bli lykkelig selv. På en uforklarlig måte, sier Buddha, er det ved å glemme tanken på egen lykke av en selv blir virkelig lykkelig.

VISDOM

Visdom er å se klart hvordan tingene virkelig er. Det viktigste spørsmålet for Buddha var: ”Hvem er jeg?” Vi er både kropp og bevissthet. Bevisstheten er ikke en enkelt ting, vi kan snakke om fornemmelser (sanseinntrykk), oppfatninger (at vi klassifiserer sanseinntrykk), tilbøyeligheter (impulsene i oss som gjør at vi tenker eller handler på en bestemt måte), og selve bevisstheten. Et eksempel kan vise denne inndelingen: Jeg ser et eple med øyet (kroppen), jeg ser noe rødt (fornemmelse),  jeg ser at dette røde er et eple (oppfatning), jeg får lyst å spise eplet (tilbøyelighet), og jeg er oppmerksom på alt dette (bevissthet).

Buddha var opptatt av at ingen av de delene som mennesket kan inndeles i, er uforanderlige eller upåvirkelige. Når en mediterer kan en se dette tydeligere. Tanker og følelser kommer og går. Dersom ”jeg” er noe varig og absolutt kan en si at en ikke finner et ”jeg” i kroppen, fornemmelsene, oppfatningene, tilbøyelighetene eller i bevisstheten.

Men hvor finner vi vårt ”jeg” da? Den japanske munken Dogen (1200-1253) sa det slik:

Å studere sannheten er å studere seg selv

Å studere seg selv er å glemme seg selv

Å glemme seg selv er bli opplyst av alle andre

Å bli opplyst av alle andre er å ta bort skillet mellom seg selv og andre.

Dette er kanskje ikke så vanskelig å forstå men kanskje desto vanskeligere å praktisere. Det er nok mange runder å gå før skillet mellom en selv og andre begynner å forsvinne. For de fleste av oss er vel problemet det at vi ikke skjønner hvorfor vi behøver å ta bort skillet mellom oss selv og andre og at vi derfor ikke gjør så mye for å ta det bort.

VISDOM OG MEDFØLELSE

Buddhismen kalles en gradvis vei. Selv den lengste reise begynner med det første steget. Selv en liten god handling kan bli begynnelsen til noe mer. Målet for denne reisen er at den visdommen og den medfølelsen, som vi har i oss, skal bli fullkommen. Denne teksten forteller noe om Buddhas visdom og medfølelse:

På grunn av sin visdom forsto han lidelsen til andre levende vesener,

på grunn av sin medfølelse arbeidet han for å fjerne den.

På grunn av sin visdom kom han over havet av død og gjenfødelse,

på grunn av sin medfølelse hjalp han alle andre til å komme over det.

På grunn av sin visdom ble han en buddha,

på grunn av sin medfølelse utførte han oppgavene til en buddha.

På grunn av sin medfølelse fjernet han frykt hos andre,

på grunn av sin visdom var han selv uten frykt.

(Paramatthamanjusa Tika)

Slik er visdom og medfølelse som de to vingene på en fugl: uten at begge er der kan en ikke løfte seg over grådighet, hat og forvirring og oppnå oppvåkningen.

[1] En av de mest kjente tekstene fra Tripitaka hvor Buddha taler om morskjærligheten er Metta Sutta (Talen om kjærlighet):

Måtte alle som lever

finne glede og fred

og bli lykkelige til sinns!

Ja, alle som lever, uten unntak,

om de er store eller små

om  de er sterke eller svake

om de er høye eller lave

Om vi ser dem eller ikke,

om de er nære eller fjerne,

om de lever nå eller om de venter på å bli født,

måtte alle levende vesener

bli lykkelige til sinns!

Måtte ingen svikte en annen

og heller ikke føle forakt for noen,

og heller ikke ønske en annen vondt,

verken ut fra motvilje

eller i oppfarende sinne!

Likesom en mor er villig

til å våge sitt liv

for å beskytte sitt eneste barn,

la oss overfor alle som lever.

utvikle et slikt grenseløst sinnelag.

Ja, la oss utstråle til alle kanter

en følelse av kjærlighet til hele verden

en kjærlighet uten stengsler

uten uvilje uten motvilje.

 

Kapittel 3: BUDDHISME I PRAKSIS

Det er tidlig morgen i et lite hus i utkanten av Bangkok. Foran et alterbord med en Buddha-statue sitter en mann. Han setter to vaser med blomster på hver side av statuen. Han tenner lysene på alterbordet. I skålen foran statuen brenner en røkelsespinne. Han holder håndflatene samlet foran seg og sier på pali språket:

”For den verdige, den fullkomment selvoppvåknede Buddha bøyer jeg meg ned”.

Hyllest til ham, Mesteren, Den verdige, Den fullkomment oppvåknede!

Han hever hendene til pannen og bøyer så hodet mot gulvet. Han gjentar dette to ganger. Andre gangen sier han: ” ”For Læren, som er godt forklart av Den fullkomne, bøyer jeg meg ned.” Tredje gangen sier han: ”For Fellesskapet av Den fullkomnes disipler, som har praktisert godt, bøyer jeg meg ned”. Deretter sier han frem versene om å ta tilflukt i De tre verdier: Buddha, Dharma og Sangha, og versene om å følge De fem levereglene.

Så følger vers som handler om kjærlighet og medfølelse: 

”… Må alle levende vesener være fri fra hat, sykdom og sorg

Må de være lykkelige og må de kunne ta vare på seg seg selv”.

Så følger en stund med stille meditasjon.

Til slutt sier han et vers der han ber alle levende vesener glede seg over den den positive energi (godhet) han måtte ha skapt i løpet av denne morgenstunden. Han ber på denne måten om at alle andre får del i denne positive energien i sinnet hans.

Den thailandske kongen Mongkut, som levde på 1800-tallet, skrev dette verset som fortsatt brukes som avslutning på buddhistiske seremonier:

Måtte den godhet, som jeg har skapt,

nå eller andre ganger, bli utallige vesener til del.

Ved at de gleder seg over denne gaven av godhet

må alle vesener alltid leve

et lykkelig liv fri fra hat,

og må de finne den trygge veien

og må de få oppfylt alle sine gode ønsker. 

For en buddhist som virkelig vil praktisere Buddhas lære er en slik morgenstund en daglig nødvendighet. Det er gjennom slike handlinger at buddhismen blir noe mer enn en filosofi. Når en handler med både kroppen, talen og sinnet, slik en gjør her, kan en lettere utvikle sinnet i positiv retning.

FULLMÅNE- OG NYMÅNEDAGEN

Den buddhistiske kalenderen følger månens bevegelser. En måne varer fra nymåne til nymåne. Fullmånedagen (den 15. dagen) er den viktigste dagen. Ellers er også nymånedagen og de to halvmånedagene helligdager for buddhistene. På disse dagene er de vanlig å besøke klostrene. Disse dagene kalles uposatha som betyr ”fastedag”.

På fastedagene overholder en del legfolk ”De åtte levereglene” som er de samme som ”De fem levereglene” (med leveregelen om  ikke å ha urett sex utvidet til å gjelde alle seksuelle handlinger) pluss leveregelen om ikke å spise fast føde etter kl. 12.00, leveregelen om om ikke pynte seg og bruke parafyme og å avstå fra danse, sang, musikk og teater, og til sist leveregelen om ikke å sove i myke senger.

Den som vil overholde ”De åtte levereglene” står tidlig opp, tar et bad, kler seg i hvite klær og går til nærmeste kloster. Abbeden sier frem ”De åtte levereglene” foran gruppen av buddhister som vil holde dem denne dagen. Buddhistene gjentar så ordene til abbeden. Gruppen følger et program som omfatter prekener, seremonier, meditasjon og diskusjoner om Buddhas lære.

”De åtte levereglene” er en form for selvdisiplin der vanlige buddhister bruker en hel dag til å praktisere og studere buddhismen sammen med munkene i klosteret.

 

BUDDHAS FØDSELSDAG – VESAK

Kveldsmørket har senket seg over tempelet. Men denne kvelden lyser et hav av levende lys opp plassen rundt den store stupaen midt i tempelet. Buddhister fra nabolaget bærer lys, blomster og røkelse mens de vandrer sakte rundt stupaen. Foran i prosesjonen går de gulkledte munkene. Etter tre runder rundt stupaen avsluttes vandringen foran alterbordene hvor folk ofrer lys, røkelse og blomster og hvor de bøyer seg ned for å ære Buddha. Inne i den store tempelhallen samles munkene for fremsi skriftene og for å lytte til abbedens prekener. Også mange av buddhistene går inn i tempelet for å lytte til munkene hele natten. Vi er i Thailand under feiringen av vesak.

Vesak er den viktigste høytidsdagen i den buddhistiske kalenderen og markerer Buddhas fødsel. Dagen feires på fullmånedagen i måneden vesak (vanligvis i mai etter vår kalender) som har gitt navnet til dagen. I Sri Lanka og i landene i Sørøstasia markeres også Buddhas oppvåkning og død på denne fullmånedagen. I Kina og Tibet feires fødselsdagen til Buddha en uke tidligere.

I Korea begynner dagen med at folk heller vann over en statue av Buddha som nyfødt barn.

Når en gjør dette sies dette verset:

Vi er nå kommet for å bade Buddha

med ønske om renhet, visdom, godhet og rettferd.

Måtte alle levende vesener som er tilsølt av sinnets urenheter

bli fri fra urenheter og nå Buddhas rene tilstand. 

Statuen står i et vannbasseng på et eget blomsterprydet alter i tempelet. Alle blomstrene minner om at Buddha ble født i Lumbini hagen i India. Dette skjer sammen med seremonier med taler av munkene og sanger og opplesning av tekster.

Om kvelden tennes fargede lanterner. Disse henges opp mellom tempelbygningene. Når mørket senker seg henger rad på rad med lanterner og lyser opp natten. Lanternene symboliserer Buddhas lys som opplyser hele verdens mørke. 

I større byer går buddhister i opptog med lanternene. På dekorerte vogner er det satt opp statuer av Buddha. Hvert tempel stiller med en egen vogn. Munker og lekfolk bærer bannere og flagg. Det buddhistiske flagget ses overalt på denne dagen.

I templene serveres gratis vegetarmat til de besøkende. Under vesak feiringen i noen land er det slik at slakteriene stenges og at det ikke er lov å selge alkohol. Myndighetene markerer også vesak med å slippe fri fanger fra fengslene.

Vesak er en tid da folk strømmer til templene. Det er også mye folk ute i gatene. Det settes opp store dekorasjoner med lys og blomster og bilder fra Buddhas liv. Noen steder er det friluftscener der det synges buddhistiske sanger og spilles teaterstykker fra Buddhas liv.

VESAK I NORGE

I Norge er det ikke så mange som feirer vesak. Vietnamesere og thailendere er mange nok til at de ikke får plass i templet når de feirer vesak. Da må en aula eller gymsal på nærmeste skole gjøre nytten.

De norske buddhistene feirer høytiden i Sørmarka utenfor Oslo på meditasjonsenteret Karma Shedrup Ling ”Stedet for å studere og praktisere læren”. På flaggstangen mellom grantrærne vaier det buddhistiske flagget. I en tømmerbygning er det innredet et tempel. På alteret står en stor forgylt Buddha-statue som senteret har fått laget i Nepal. Alteret er dekorert med blomster og foran brenner en masse telys. Litt over hundre norske buddhister har samlet seg i tempelbygningen denne søndags ettermiddagen. Seremonien begynner med at folk tar tilflukt i Buddha, Læren og Fellesskapet. Det gjøres på pali, Buddhas eget språk, på tibetansk, fordi det er buddhisme fra Tibet som praktiseres på dette senteret, og på norsk, fordi de som feirer dagen er norske. En munk fra Sri Lanka er på besøk og holder en tale om Buddhas liv og om hva denne dagen betyr for buddhister. Perioder med stille meditasjon blir avløst av perioder med opplesning av tekster. Som avslutning synges en sang om Buddha som nylig er blitt oversatt fra vietnamesisk til norsk. På gårdsplassen utenfor bygningen er det satt opp telt hvor det serveres vegetarisk middag til alle. Praten rundt bordene understreker at denne dagen også er en anledning for buddhister fra forskjellige steder til å bli kjent med hverandre. Etter bløtkaker og kaffe begynner folk å dra hjem. Når skumringen legger seg over skogen er det bare de som bor på senteret som er igjen. Foran den store Buddha-statuen sitter et titals mennesker i stille meditasjon i lyset fra de blafrene lysene på alteret.

MINNEDAG FOR DE DØDE – AVALAMBANA

Det fortelles at Buddhas disippel Moggalana hadde overnaturlige evner slik at han også kunne se hvordan de døde hadde det. Moggalanas mor hadde levt et dårlig liv og var i en tilstand der hun var pint av sult og savn. Når Moggalana så hvordan moren hadde det forsøkte han å bruke sine overnaturlige evner for å hjelpe henne ut av denne tilstanden. Det klarte han ikke. Han gikk da til Buddha for å be om råd. Buddha sa dctte: ”På fullmånedagen i den syvende måned, når munkene har fullført tilbaketrekningen under regntiden, skal du ofre mat og andre nødvendige ting til dem, i navnet til dine foreldre og forfedre.” Moggalana gjorde slik han var blitt fortalt og så hvordan moren fikk del i den positive kraften i de gode handlingene som var tilegnet henne og at hun klarte å fri seg fra den tilstanden hadde vært i.

I Kina og andre land i Østasia er dette blitt begynnelsen til en viktig buddhistisk høytid. På sanskrit kalles den avalambana. Vietnameserne kallen den vulan. På denne dagen samles folk i templene for å vise takknemlighet overfor sine foreldre og overfor forfedrene. Sutraen om Moggalana og hans mor leses opp og munkene tar imot ofringene fra legfolket.

I Østasia er troen på at det er en forbindelse mellom levende og døde en del av kulturen. Derfor er det ikke bare de som praktiserer buddhismen som kommer til tempelet på denne dagen. Alle er opptatt av å vise omsorg for de døde.

 

TILBAKETREKNING – VARSHA

I India kommer kommer regntiden i juli og varer de neste tre månedene. Buddha ba munkene og nonnene om å holde seg i ro på ett sted i denne perioden. De skulle ikke vandre omkring slik de ellers gjorde. I buddhistiske land er dette en periode hvor både munker og legfolk bruker mye tid til meditasjon og studier. I noen land er det vanlig at mange menn blir munker disse tre månedene. Mange legmenn og legkvinner besøker klostrene i denne perioden for å lytte til munkenes taler. På landsbygda har det vært vanlig at det ikke holdes bryllup eller arrangeres verdslig underholdning. Tiden etter varsha er en periode med store festligheter der munkene får nye munkekapper.

 

BUDDHISTISK TIDSREGNING

Den buddhistiske tidsregningen begynner med det året Buddha døde. Dette skjedde i år 544 før vår tidsregning. År 2019 etter vår tidsregning er derfor år 2563 etter buddhistisk tidsregning. Denne tidsregningen brukes mest i forbindelse religiøse begivenheter.

 

NÅR EN BUDDHIST BLIR VOKSEN – KORTTIDSMUNK

Opprinnelig var det å bli munk noe en ble for resten av livet. I de fleste buddhistiske land er det fortsatt slik – selv om de som ikke trives lenger med å være munker står fritt til å bli vanlige buddhister igjen. Men i Burma, Thailand, Laos og Kambodsja har munkeordinasjon også blitt en markering av overgangen fra barn til voksen. Vi skal se på en slik sermoni i Burma:

Toner fra fløyter, xylofoner og trommer lyder fra den store festpaviljongen som er satt opp for anledningen. Paviljongen er forgylt og vakkert dekorert og skal minne om slottet som den unge prins Siddhartha bodde i for over 2500 år siden. Her skal tre gutter ordineres til noviser, som markerer begynnelsen på livet som voksne menn. Festen før selve ordinasjonen er viktig. Slektninger og venner fra fjern og nær er invitert og under festen skal også fire jenter få hull i ørene, som markerer at de er blitt voksne kvinner.

Dagen begynner med at munker fra klostrene i nærheten får et måltid i festpaviljongen. Deretter serveres det mat til gjestene som teller flere hundre. Guttene sitter på en forhøyning og er kledd som prinser, igjen for å minne om at de går i prins Siddharthas fotspor. Jentene er kledd som prinsesser og sitter også på forhøyningen. 

Det første som skjer er at de unge ”prinsene” og ”prinsessene” drar i prosesjon til klosteret der guttene skal bo etter at de er blitt ordinert til noviser. Guttene sitter på hester. Ved siden av går menn og holder hvite parasoller over dem – et tegn på kongelig status. Etter guttene kommer jentene i en vakker dekorert vogn. Munkene får gaver og de gule kappene som guttene skal ha på seg blir lagt her. Deretter går prosesjonen tilbake til festpaviljongen. De neste par timene er festens høydepunkt. Mens guttene og jentene sitter høytidelig på forhøyningen foran alle gjestene er det nå seremonimesteren som er festens sentrum.

Seremonimesteren er en vanlig buddhist men er samtidig en profesjonell underholder, sanger, predikant og humorist. De neste timene veksler mellom alvorlige formaninger om å følge Buddhas vei, og rent underholdende sanger og humoristiske innslag. Til slutt skal guttene og jentene vise foreldrene ærbødighet ved at de bøyer seg ned foran dem – først moren og så faren.

Så får jentene hull i ørene. Dette har ingen religiøs betydning. Men den sosiale betydningen er den samme som for guttene: at overgangen fra barn til voksen blir markert. Guttene blir først ordinert etter at gjestene har dratt. Utenfor festpaviljongen barberer munkene guttene på hodet og kler på dem de gule kappene. Når guttene vender tilbake til festpaviljongen er de blitt noviser. Den eldste munken holder en kort preken for novisene og til slutt leser munkene sutra-tekster.

Mens det for en stund siden var guttene som bøyde seg ned foran foreldrene er de nå foreldrene som bøyer seg ned foran guttene – fordi de nå er en del av munkesamfunnet. Nå er det ikke hjemmet som venter på guttene men klosteret hvor de skal leve sammen med munkene. Noen er noviser et par dager i klosteret mens andre er der i flere år.

DØD OG BEGRAVELSE

I de forskjellige buddhistiske landene har gamle tradisjoner fått lov å leve videre. Derfor er skikkene i forbindelse med døden forskjellige fra land til land. Vi skal se på hva buddhister i Thailand  gjør når et menneske dør.

Først blir den døde vasket og kledd i sine fineste klær. Deretter blir den døde lagt på en båre. De nærmeste slektningene og vennene velsigner den døde og ber om  tilgivelse fra den døde ved å helle vann på den høyre hånden til den døde. Så blir den døde lagt i kisten med hode vedt mot vest – dødens himmelretning. Et levende lys blir tent ved den dødes hode som et symbol på lyset som den døde trenger for å finne fred i det hinsidige. En gammel tradisjon er å plassere en mynt i munnen til den døde. Noen sier at dette er for at den døde aldri skal lide nød mens andre sier at dette er for å minne om at ingen kan ta med seg noen eiendeler til det neste livet – ikke en gang en eneste mynt! Det eneste vil tar med oss til det neste livet er den positive energien fra gode handlinger eller den negative energien fra onde handlinger.

Døde den avdøde i hjemme blir kisten stående i hjemmet. Hvis døden skjedde på et sykehus eller på et annet sted utenfor hjemmet blir kisten plassert i et tempel. Foran kisten står et bilde av den døde og rundt den plasseres blomster.  Hver kveld kommer munker og synger tekster fra buddhismens hellige skrifter. Slektninger og venner kommer for å vise den døde respekt ved å knele og tenne røkelse foran kisten. Det er også vanlig å våke hele natten ved kisten. Etter noen dager blir den døde kremert. I byer er kremasjonsstedet ved et kloster mens ute på landsbygda er det gjerne et sted utenfor bebyggelsen. Familien til den døde går først i prosesjonen med bilde av den døde, fat med spon (til å tenne på likbålet) og en krukke til å samle opp restene fra den døde etter kremasjonen. Dernest kommer munkene som holder i en hvit tråd som er knyttet til kisten som bæres etter dem. Bak kisten følger de sørgende – på landsbygda er det vanlig at alle i landsbyen møter opp.

I forbindelse med kremasjonen holder en av munkene en tale der han forklarer buddhismens lære om døden:

Døden er noe som kommer til alle. Når vi dør er det bare resultatene av våre gode og onde gjerninger som følger oss – alt annet må vi legge fra oss. Døden er ikke slutten på alt – den er en overgang til noe annet. Vi må derfor forberede oss på døden. Det gjør vi best ved å oppgi det onde og å gjøre det gode. Den som har overvunnet hat, grådighet og forvirring er den som er best forberedt på døden.

Talen avsluttes med at munken tilegner til den døde den positive energi fra alle gode handlinger, som de etterlatte har gjort, for at den døde skal få fred i sinnet og finne en god gjenfødsel i sitt neste liv. En egen handling symboliserer dette. En fra familien til den døde heller vann i en kopp til det renner over og fyller skålen under. Mens dette skjer synger munkene:

Slik vannet som regner ned på fjellene

strømmer nedover og fyller dalene

slik vil det gode fra alt som her er gitt

nå de døde.

 

Før bålet tennes synger munkene dette verset fra skriftene:

 

Sannelig er alle verdslige ting forgjengelige

Deres natur er å bli til og gå bort

Når de har oppstått går de deretter til grunne

Lykken er å bli fri fra alle verdslige ting

Kapittel 4: STEDER HVOR BUDDHISMEN PRAKTISERES

 

 

AKTIVITETENE I ET KLOSTER

En munk vandrer omkring mellom bygninger som er skjult av nattemørket. Den gjennomtrengende lyden av slag mot et uthulet trestykke vekker munkene som sover. Klokken er tre om morgenen. Munkene ruller sammen sengetøyet og går for å vaske seg. Etter en stund serveres rykende varm te. Munkelærlingene åpner bøkene for å rekke en stund med utenatlæring. Kvart på fire toner tjueåtte slag på tempelklokken utover landskapet og varsler at dagens første samling i Buddha-hallen begynner. Det er morgen i et kloster i Korea. Når det siste slaget på klokken lyder skal alle munkene være på plass i hallen. Alle reiser seg og bøyer seg ned mot gulvet tre ganger. Munkene synger i kor:

Med stor hengivenhet ærer vi ham som er hele verdens veiviser og mester, ham som er en kjærlig far for alle levende vesener, ham som er vår opprinnelige mester: Shakyamuni Buddha.

Med stor hengivenhet ærer vi de evig eksisterende dharma læresetninger som finnes i alle de ti retninger i fortid, nåtid og fremtid og som er talløse som alle land og hav i Indras nett.

Med stor hengivenhet ærer vi de evig eksisterende sangha forsamlinger som finnes i alle de ti retninger i fortid, nåtid og fremtid og som er talløse som alle land og hav i Indras nett.

Vi ønsker inderlig at disse uuttømmelige tre skatter vil ta imot vår hyllest med kjærlighet og medfølelse og at de vil gi oss åndelig styrke.

Vi ber videre om at vi, samtidig med alle levende vesener i hele verden, må komme dit Buddha er.

 

Etter et kvarter er samlingen slutt. Munkene går ut av Buddha-hallen i en lang rekke. De som studerer går til klosterskolen. De som mediterer går til meditasjonshallen. De som skal arbeide går dit de har sine arbeidsoppgaver. Klokka seks serveres frokost. Den består vanligvis av risgrøt med syltede grønnsaker. Om morgenen er oppmerksomheten klarest. Dette er derfor den beste tiden for å studere og meditere. Etter en kort seremoni klokka halv elleve spiser munkene lunsj som er dagens hovedmåltid. Før de spiser sier de i kor:

La oss tenke over arbeidet som ligger bak dette måltidet og la oss tenke over om vi fortjener denne ofringen. La oss overvinne grådighet og se på dette måltidet som næring for å kunne se sannheten og for å nå den sannheten som ligger bortenfor det vi kjenner.

Opprinnelig var dette dagens siste måltid. I landene med kaldt klima, slik som Korea, er det vanlig med et måltid i fem tiden. En kaller dette siste måltidet ”medisin” for å markere at det er forskjellig fra de andre måltidene. Klokken seks samles munkene igjen i Buddha-hallen. Kvelden er en periode med stille studier og meditasjon. Klokken ti går munkene vanligvis til sengs.

Livet i klosteret skifter med årstidene. Om vinteren og sommeren følger en et strengt program med meditasjon hele dagen for dem som har det som hovedoppgave. Noen ganger kan munkene sitte i meditasjon i over fjorten timer om dagen. Bare stille måltider avbryter tiden i meditasjonshallen. Om våren og høsten er det et mer avslappet program. På denne tiden får munkene lov til å dra på vandring til andre klostre. På den måten kan de lære fra andre mestere. Kanskje velger de også å bosette seg i et annet kloster den neste årstiden. Om våren er det også spesielle aktiviteter for vanlige buddhister som kommer til klosteret for å praktisere meditasjon sammen med munkene. I tillegg feires de buddhistiske høytidene slik som nyttår, vesak og avalambana i klosteret.

BYGNINGENE I ET KLOSTER

Et buddhistisk kloster har mange funksjoner: Det er et hjem for munker eller nonner. Det er et tilfluktsted for mennesker i nød. Det er en skole for dem som vil studere Buddhas lære. Det er et sted hvor folk kan komme for å ære Buddha og bodhisattvaer.

Vi skal se på et kloster i Korea. Buddhismen i Korea, Vietnam og Japan kom opprinnelig fra Kina. Derfor ligner klostre i disse landene på hverandre selv om de også har sine særtrekk. Mange buddhistiske klostre ligger i skoger og fjellområder. Det er fordi stillhet og ro er viktig for dem som skal meditere.

Når en kommer til et koreansk kloster går en først gjennom tre porter. Den ene av portene er en bygning med fire statuer av mektige krigere. Det er de fire vokterene, en for hver av de fire himmelretningene. De skal symbolisere åndsmaktene som beskytter klosteret. Etter den tredje porten går en forbi et klokketårn og et trommetårn som er to bygninger på høyre og venstre side av hovedinngangen.

En steintrapp fører opp til hovedbygningen som er Buddha-hallen. Når en går inn i hallen ser en tre store statuer av Buddha. Statuen i midten er Shakyamuni. Fordi han grunnla buddhismen, som fortsatt eksisterer etter 2500 år, kalles han nåtidens buddha. Statuen til venstre er buddhaen Dipankara som levde i en tidsepoke før vår. Til venstre er en statue av Maitreya som er en buddha som kommer i fremtiden for å fornye buddhismen.

På hver sin side av Shakyamuni står Ananda og Kashyapa som var de to fremste disiplene hans. Ananda var den som husket alle talene Buddha holdt og som gjenfortalte dem på det første konsilet. Kashyapa var den som forsto Buddhas oppvåkning og som overførte visdom gjennom meditasjon. Ved siden av buddhastatuene står skikkelser prydet med smykker og kroner. Det er de store bodhisattvaene[1] slik som Avalokiteshvara[2] og Kshitigarbha[3]. På alterbordene foran statuene er det satt frem fat med frukt og vaser med blomster og i lysestakene er det tent levende lys. Foran statuene ligger tepper hvor buddhister bøyer seg ned med pannen i gulvet for å ære Buddha. Gjennom hele hallen kjennes duften av røkelse.

Utenfor buddha-hallen står et monument bygget i granittstein. Den ligner et tårn i syv etasjer selv om den ikke har tilsvarende høyde. Dette er en stupa. En stupa var opprinnelig en gravhaug bygget for benrestene etter Buddhas bålferd. Flere århundrer senere var stupaer blitt minnesmerker over Buddha selv. Ved spesielle høytider går buddhister i ring rundt stupaene som er en eldgammel måte å vise Buddha respekt på. 

Bak buddha-hallen, i den mest rolige delen av klosteret, ligger meditasjonshallen hvor bare de munkene som mediterer får komme.

Ved siden av disse bygningene ligger husene hvor munkene bor med kjøkken og spisesal og matlager og vedlager og det som ellers trenges på et sted der mange mennesker lever sammen.[4] 

 

[1] En bodhisattva er en person som har nådd et høyt nivå av åndelig utvikling. ”Bodhi” betyr oppvåkning og ”sattva” betyr vesen. En bodhisattva er en person som har avlagt et løfte om å nå oppvåkning for å kunne hjelpe levende vesener. Den fremste egenskapen til en bodhisattva er kjærlighet og medfølelse.

[2] Avalokiteshvara eller Avalokita er navnet på en bodhisattva. Vi kjenner imidlertid ikke til hvordan Avalokita ble en av de mest populære bodhisattvaer i mahayana-buddhismen. I Lotus-sutraen handler et helt kapittel om han. Her sier Buddha: ”Hvis det finnes levende vesener som trenger en buddha for å bli frigjort så vi Avalokita vise seg som en buddha for dem og forklare Dharma (læren) for dem. Hvis det finnes levende vesener som trenger en munk eller en nonne, en legmann eller en legkvinne for å bli frigjort, så vil han med en gang vise seg som en munk eller nonne, en legmann eller en legkvinne og forklare Dharma for dem.” Avalokita er et åndelig vesen som samtidig kan inkarnere seg i mange forskjellige skikkelser. I Kina kalles denne bodhisattvaen for Guanyin og er kjent i forskjellige skikkelser. Mest kjent er Guanyin som en barmhjertig kvinneskikkelse.

[3] Kshitigarbha er navnet på en bodhisattva som hjelper de døde. Han er fremstilt som en munk med vandrestav. I Japan er han beskytteren for barn.

[4] Ett kloster i Korea har en helt spesiell bygning. Det er klosteret Haein-Sa som har to store haller hvor mer en 80.000 treplater er lagret. Treplatene, som har vært lagret her siden 1392, inneholder hele den buddhistiske skriftsamlingen på kinesisk. Over 52 millioner skifttegn er skåret speilvendt inn i treplatene. For at treplatene, som er av bjørk, skulle vare lå de først flere år nedsenket i sjøvann. Selve utskjæringen av skrifttegnene tok 16 år.

BUDDHISTISK ARKITEKTUR

De første årene som læremester var Buddha og disiplene hans hjemløse vandringsmenn som sov under trærne. Etter hvert ga folk hytter til munkene og nonnene. Senere ble det også bygd enkle haller der folk kunne lytte til Buddhas undervisning. Noen munker fant tilholdssted i huler hvor de kunne meditere i stillhet. Etter av Buddha døde ble det bygd enkle gravhauger over restene fra kremasjonsbålet.

Dette har utviklet seg til de templene og klostrene vi kjenner i dag. Fordi klostrenes funksjoner ikke har forandret seg særlig de siste par tusen år, vil et kloster bestå av de samme slags bygninger som de første klostrene besto av, selv om formen på bygningene har endret seg.

Siden 100-tallet av vår tidsregning har klostene inneholdt templer med statuer av Buddha og bodhisattvaer. Disse bygningene har vært viktige fordi det er her legfolk kommer for å ære Buddha. Dette er derfor gjerne den største og vakreste bygningen i et kloster.

I Thailand er disse bygningene spesielt viktige. Alteret med statuer av Buddha er plassert på kortveggen som vender mot inngangen som har en søylegang. Munkene sitter på en opphøyning foran alteret. Det finnes også en prekestol hvor abbeden sitter med korslagte ben og forklarer Buddhas lære for tilhørerene i hallen. De sitter på gulvet siden det ikke er stoler i et tempel.

Fra de eldste tider har klostrene hatt en hall for undervisning, et bodhitre, en stupa, samt boliger for munkene. Bodhitreet er stiklinger fra det treet Buddha satt under da han nådde oppvåkningen i Bodh Gaya. I noen land, slik som Sri Lanka, er disse trærne viktige deler av klostert. I andre land har de liten betydning. Det skyldes blant annet disse trærne ikke vokser der klimaet er kjølig. Undervisningshallen er viktig der templene er små. Der templene blir bygd store er det mindre bruk for undervisningshaller. Munkenes boliger skal være enkle har derfor ikke blitt noen viktig del av buddhistisk arkitektur..

Ved siden av templene er det derfor stupaene som har preget den buddhistiske arkitekturen. Disse har fått forskjellig utforming i forskjellige land. I Sri Lanka er den en hvitkalket kuppelformet bygning med en firkantet base med et rundt spir på toppen. I Kina har disse bygningene blitt tårn i mange etasjer. I motsetning til stupaene i andre land kan en gå inne i en kinesisk stupa. Inne i en kinesisk stupa, eller pagode som en ofte kaller den, kan det stå statuer av Buddha.

 

SHWE DAGON STUPAEN I MYANMAR

Et tårn dekket av gullplater lyser mot tropehimmelen utenfor Myanmars tidligere hovedstad Rangon. Hele bygningen har form som en klokke som samler seg i et spir innsatt med tusener av edelstener. Bygningen ligger midt en stor åpen plass og reiser seg hundre meter over høydedraget som den ligger på. Bygningen er en stupa, den største og mest berømte i Burma, nemlig Shwe Dagon stupaen. Omkring den er en ring av mindre stupaer og templer. På den store plassen er det hele tiden mennesker som kommer for å ære Buddha.

Stupaen er gammel. Hvor gammel kan ingen si med sikkerhet. En legende knytter stupaen til en fortelling om to kjøpmenn som brakte med seg åtte hodehår fra Buddha. Disse ble lagt inn i Shwe Dagon stupaen. På 1400-tallet fikk stupaen den størrelsen den har nå. Hver gang det har vært jordskjelv og krigsødeleggelser har stupaen blitt restaurert på nytt.

I store haller sitter munker og underviser om Buddhas lære til de fremmøtte. Noen steder sitter menn og kvinner i dyp meditasjon. De fleste som kommer til Shwe Dagon stupaen kommer for å ære Buddha med blomster, lys og røkelse. De bøyer seg ned foran statuene av Buddha og sier vers som dette:

Med lys

som skinner strålende

og jager bort mørket

ærer jeg den oppvåknede

som er alle verdeners lys

og som jager bort uvitenhetens mørke.

 

Dette er handlinger som skaper en positiv energi i sinnet. Derfor kommer mange daglig til stupaen for å gjøre en slik enkel handling. Etterpå kan en sette seg ned i skyggen av templene se på det som foregår. Dette er også et sted hvor en kan treffe andre og hvor en kan snakke om åndelige som mer daglige spørsmål. 

 

GROTTENE I AJANTA

En fjellside stuper bratt nedover mot en elv. Øverst vokser tett grønn jungel. En foss har skåret seg inn i fjellet. Vannet gir gjennlyd i stillheten som hviler over stedet. Det eneste tegn etter mennesker er kunstferdig uthuggede grotter. De ligger ved siden av hverandre midt på fjellveggen. Vi står foran Ajanta grottene i India. I løpet av en perode som strakte seg fra 100-tallet før vår tidsregning til 500-tallet hugget buddhister ut tjueåtte grotter i fjellet. Grottene var boliger for munker som søkte et sted hvor de kunne meditere i stillhet ute i naturen. Etter hvert ble det også hugget ut tempelhaller med stupaer og statuer av Buddha.

Det som har gjort grottene mest berømt et de mange vakre maleriene som er malt på veggene. De viser hendelser fra Buddhas liv. Noen av dem illustrerer også historiene om Buddhas tidligere liv. Dette er de eneste indiske malerir fra denne tiden som er blitt bevart.

Fordi buddhismen i India forsvant som egen religion for omkring 900 år siden ble grottene glemt. De ble først oppdaget igjen i 1819 av engelske soldater. På grunn av sin kunstneriske betydning besøkes grottene nå av mange turister. For de buddhistiske pilegrimene vitner Ajanta om buddhismens storhetstid i India.

 

SYMBOLER

Buddhismens historie begynte med at Buddha talte for første gang i Dådyrparken utenfor byen Varanasi. I skriftene står det at han ”satte Lærens hjul i bevegelse”.  Hjulet ble derfor det viktigste symbolet på Buddhas lære. Noen ganger er det en hjort på hver side av hjulet for å minne om at Lærens hjul ble satt i bevegelse i hjorteparken. Tibetanske klostre har gjerne et hjul med hjort på hver side på taket over inngangsporten.

Et annet symbol er lotusblomsten. Fordi denne blomsten vokser i vannet samtidig som selve blomsten hever seg over det er den et bilde på mennesket som lever i verden samtidig som det har et rent sinn som hever seg over det som er dårlig. Derfor sitter Buddha også på en lotusblomst som symboliserer at han er fri for alle urenheter slik som uvitenhet, hat og grådighet.

Hakekorset er et buddhistisk symbol. I Kina står symbolet for tallet 10000 som representerer evighet, som er grunnbetydningen ved Buddhas lære. Derfor har Buddhastatuer et hakekors over hjertet på Buddha. Hakekorset, eller svastika som det egentlig heter, brukes mye i Øst-asia. Ellers har det blitt ødelagt som symbol i moderne tid fordi de tyske nazistene tok det i bruk som sitt symbol. At hakene i det nazistiske symbolet vender til høyre og ikke til venstre som i det buddhistiske har ikke hatt større betydning. 

STATUER

Buddhastatuer er den formen for kunst som en mest forbinder med buddhismen i dag. Det mange ikke vet er at det tok lang tid før buddhistene begynte å lage statuer av Buddha. De første statuene av Buddha ble laget på 100 tallet av vår tidsregning. Det er faktisk et halvt årtusen etter at Buddha døde (Buddha døde i år 400 før vår tidsregning).

De første statuene var preget av påvirkning fra gresk kunst. Det kan synes underlig. Grunnen er at det i Nordvestindia, hvor Pakistan ligger nå, var greske kongeriker i mange hundre år. Dette hadde begynt med greske kongen Alexander den store, som i år 327 f.Kr. dro av sted for å erobre India.

Typisk for statuene av Buddha er forskjellige håndbevegelser som symboliserer forskjellige aktiviter og hendelser. Når Buddha holder begge hendene i fanget symboliserer det at han mediterer. Når han holder en hånd ned med håndflaten vendt ut symboliserer det gavmildhet. Når han holder en hånd opp med håndflaten vendt ut symboliserer det at han beskytter.

Betydningen av meditasjon blir understreket av at han ofte sitter i meditasjonsstilling med bena i kors. Han sitter oftest på en krans av blader fra lotusblomsten. Det symboliserer at han er hevet over alle verdslige urenheter.

Noen ganger ser en statuer av Buddha som ligger. Dette er statuer av Buddha på dødsleiet da han lå mellom to trær utenfor byen Kushinagara.

Statuer av Buddha som står understreker at han hjelper og beskytter alle mennesker. Håndstillingen hans viser dette, fordi en stående Buddha gjerne holder høyre hånd opp med håndflaten vendt ut.

 

Noen steder finnes særlig store statuer av Buddha. En slik statue stammer fra 400-tallet og står i utenfor landsbyen Bamyan i Afganistan. I en fjellside ble det hugget ut en nisje med en 53 meter høy stående Buddha. Slike statuer er ikke bare bygd i gammel tid. I 1998 ble det bygget en 88 meter bronsestatue av Buddha i byen Wuxi utenfor Shanghai i Kina.

Statuene viser ikke Buddha slik han virkelig så ut men viser et fullkomment oppvåknet menneske. Buddhister har laget statuer av Buddha i nesten 2000 år i en rekke forskjellige land i Asia. Statuene har beholdt de samme trekkene selv om spesialister kan se forskjell på statuer fra forskjellige tider og land.

Noen statuer viser ikke Buddha men bodhisattvaer – helgener som har nådd en høy grad av oppvåkning og som har viet sine liv til å hjelpe andre. Disse statuene er gjerne prydet med kongekroner og smykker. Dette skal vise at de er prydet av alle slags gode egenskaper.

En beslektet kunstform er relieffene hvor figurer hugges inn i steinvegger. Det mest storslåtte eksempelet er Borobudur stupaen på Java i Indonesia. Den er egentlig en slags pyramide kronet av stupaer og har gallerier med relieffer som til sammen utgjør fem og en halv kilometer med bilder fra Buddhas liv og fra buddhistiske tekster. Dette byggverket ble fullført på begynnelsen av 800-tallet og imponerer ikke bare med sin størrelse. Den er et høydepunkt i kusthistorien som også har bevart bilder av en fortid som vi ellers kjenner lite til.

MALEKUNST

 Selv om statuene er den viktigste kunstformen er også malerkunsten av stor betydning. Av veggmaleriene i templene i India er det bare maleriene i Ajanta-grottene som er tilbake. At dette har vært en høyt utviklet konstform kan vi se i klostrene og templene i de landene som buddhismen bredte seg til. I Tibet er tradisjonen med veggmalerier fortsatt levende. Der finnes også en tradisjon med malerier som males på lerret og som kan rulles sammen for lagring og transport.

I Kina finnes flere berømte grottetempler med veggmalerier som fører tradisjonen fra Ajanta videre. Her ble det også utviklet nye kunstformer slik som tusjmalerier som uttrykte seg gjennom de helt enkle virkemidlene.

I Østasia fikk kaligrafien (kunstskrift) en særlig utvikling. De kinesiske skrifttegnene egnet seg særlig til denne kunstformen som ble meget utbredt blant buddhister.

 

MUSIKK

De første munkene resiterte Buddhas taler. Det var en slags enkel sang som hjalp dem til å huske talene. Slik ble de også gjort kjent for dem som skulle lære talene. Denne tradisjonen lever videre i Sri Lanka og Sydøstasia.

Ved siden av munkenes enkle resitasjon var det mange blant de vanlige buddhistene som ønsket å synge sanger hvor de lovpriste Buddha. Til disse sangene brukte en forskjellige musikkinstrumenter. I India har det frem til i dag vært en rik tradisjon for religiøse sanger innen alle religionene. Denne musikken har som mål å uttrykke en følelse av hengivenhet overfor Buddha.

Blant munkene utviklet det seg også nye sangtradisjoner. I Tibet og Kina begynte munkene å bruke forskjellige instrumenter som klokker, trommer, blåseinstrumenter og strengeinstrumenter. Denne musikken tar sikte på å skape en høytidsfull stemning under seremoniene i templene.

DET BUDDHISTISKE FLAGGET

På buddhistiske høytidsdager er det vanlig å heise opp det buddhistiske flagget. Det har fem loddrette og fem vannrette striper i blått, gult, rødt, hvitt og oransje. Dette flagget ble laget i 1885 i Sri Lanka som den gangen var en engelsk koloni. Engelskmennene tillot det året for første gang at vesak skulle være en offentlig høytidsdag. Buddhistene ønsket i den forbindelse å ha et eget flagg. Fargene i det buddhistiske flagget gjengir de fem fargene, som ifølge noen tekster, lyste rundt Buddha. I dag er dette flagget et felles symbol for buddhister over hele verden.

HELLIGE STEDER – PILEGRIMSFERDER

Buddhismen kalles gjerne en vei til oppvåkning. Når en buddhist drar ut på vandring for å besøke steder som er knyttet til Buddhas liv er dette en måte å gå denne veien på. En buddhist besøker hellige steder for å få inspirasjon til å praktisere Buddhas lære. En slik reise kalles en pilegrimsferd.

I de land der buddhismen er utbredt er det mange slike hellige steder. Noen av disse stedene er knyttet til Buddhas liv og ligger i India. Noen steder har hellige gjenstander slik som relikvier og spesielle statuer av Buddha. Andre steder er knyttet til berømte buddhistiske helgener eller har klostre som er sete for bestemte retninger innen buddhismen. Det er også slik at bestemte religiøse fester samler folk fra store områder.

Et eksempel på dette er den store festen som finner sted hver sommer i Sri Lankas tidligere hovedstad Kandy. Her samler det seg folk fra hele landet for å se på en prosesjon med elefanter som gjennom gatene om natten i lyset fra fakler. En av elefantene bærer et relikvieskrin som skal inneholde Buddhas tann.

De mest betydningsfulle pilegrimsferdene går til de stedene i India hvor de store hendelsene i Buddhas liv fant sted. Det er særlig fire steder som er viktige:

• Lumbini – hvor Buddha ble født.
• Bodh Gaya – hvor Buddha nådde oppvåkningen.
• Sarnath – hvor Buddha holdt sin første tale.
• Kushinagara – hvor Buddha døde.

 

LUMBINI

Buddhas fødested, Lumbini, ligger like nord for grensen mellom India og Nepal. I mange hundre år var dette et sted som buddhistene hadde glemt. Først i 1896 oppdaget en tysk arkeolog steinsøylen til kong Ashoka som slår fast at dette er Buddhas fødested. Blant ruiner av gamle klostre og stupaer har buddhister fra Nepal, Tibet, Vietnam og andre land bygget nye templer og stadig flere pilegrimer fra buddhistiske land finner veien hit.

 

BODH GAYA

Ute på slettelandet i den indiske provinsen Bihar ligger landsbyen Bodh Gaya. For to og et halvt tusen år siden satt Buddha ved bredden av elven som renner forbi her og tilbakte dagene med å faste og utføre asketiske øvelser. Det sies at han holdt på med dette i seks år før han innså at dette ikke førte til oppvåkningen.

Et par hundre meter fra elven står et gammelt tempel. Tempelet hever seg høyt over de store trærne og har en stupa på toppen. Inne i bygningen møter en en statue av Buddha som når oppvåkningen. På den andre siden står et tre helt inn til tempelet. Under treet er det en liten forhøyning hvor Buddha satt i meditasjon den natten han nådde oppvåkningen. Vi er i Bodh Gaya, stedet hvor buddhismen ble født som religion.

Rundt Mahabodhi tempelet er det en jevn strøm av buddhistiske pilegrimer fra alle verdens kanter. Fra Sri Lanka kommer munker i gule kapper og legfolk i kledd i hvitt. De går rundt det store tempelet tre ganger før de setter seg under oppvåkningen tre, bodhi-treet, hvor de resiterer vers på pali, Buddhas eget språk:

Hyllest til ham, Mesteren, Den verdige, Den fullkomment oppvåknede!

I Buddha tar jeg tilflukt

I Dharma tar jeg tilflukt

I Sangha tar jeg tilflukt   

Her på dette stedet, hvor Buddha vant den kampen som gjorde ham til til en fullkomment oppvåknet, får disse ordene en egen betydning. Ut på ettermiddagen kommer et stort følge tibetanske pilegrimer. Igjen og igjen beveger de seg rundt tempelet mens de lar kulene i perlekjedet som de holder gli gjennom hånden, en kule for hver mantra som fremsies:

Om mani peme hung

Mantraer er stavelser på språket sanskrit som fremsies lavt for å samle tankene om en ting, nemlig tilstanden av oppvåkning som finnes i alle mennesker. Fremsigelsen av mantraer gjør pilegrimene mindre forstyrret av hverdags-tankene.

Om kvelden tenner de tusener av lys rundt Mahabodhi-tempelet. En gruppe japanske pilegrimer strømmer ut av en buss. Ledet av en munk som slår på en tromme slutter de seg til menneskene som vandrer rundt tempelet. I parken ved siden av tempelet sitter en gruppe engelske buddhister i meditasjon. Til slutt senker stillheten seg over tempelet etter hvert som pilegrimene går tilbake til klostrene og herbergene som omkranser Mahabodhi-tempelet.

 

SARNATH

Etter at Buddha hadde nådd oppvåkningen mediterte han i syv uker i Bodh Gaya. Han så for sitt indre blikk de fem vennenene som han hadde levd sammen med i seks år. De hadde slått seg ned i Hjorteparken utenfor byen Varanasi. Dit dro Buddha for å sette Lærens hjul i bevegelse.

 

I dag heter dette stedet Sarnath. Et landskap av gamle ruiner forteller at dette stedet i var dekket av klostre og templer i over tusen år før stedet ble lagt øde for 900 år siden av de muslimske krigerene som invaderte India på denne tiden. I løpet av de siste hundre år har også dette stedet våknet til live som et sentrum for buddhistiske pilegrimer. Nye templer blir reist av buddhister fra de landene hvor buddhismen er utbredt i dag.

 

Et museum viser forbindelsen mellom fortid og nåtid i India. For over 2000 år siden satte kong Ashoka opp en minnesøyle i Sarnath. Fire løver pryder toppen på søylen. Skulpturen står i dag i museet. Da republikken India ble opprettet i 1949 ble denne skulpturen valgt som nasjonens symbol. Lærens hjul, som finnes på søylen, fikk plass i landets flagg. Slik ønsket man å knytte forbindelsen til Ashokas opplyste styre.

 

KUSHINAGARA

Åtti år gammel dro Buddha ut på sin siste reise. Fra byen Rajagriha gikk han dag etter dag mot nord. Han krysset Ganges-elva og kom til sist til den lille byen Kushinagara hvor han døde. Her har buddhister opp gjennom tidene bygget stupaer og klostre. Etter at buddhismen forsvant fra India ble også Kushinagara en glemt ruinby. Nybygde templer viser at stedet igjen er blitt et sentrum for buddhister. En gammel statue av Buddha som ligger på dødsleiet er samlingspunktet for pilegrimene  

 

 

Kapittel 5: BUDDHISMEN OG SAMFUNNET

 

 

VOLD OG KRIG

Et av navnene til Buddha er ”fredsfyrste”. Krig og maktbruk har ingen plass i buddhismen. Idealet er ikke å vinne over andre men å vinne over seg selv. Den ideelle buddhist er beskrevet slik:

Den som har sluttet fred med alle

levende vesener, sterke som svake,

og som verken straffer eller dreper, –

den vil jeg kalle en høyreist.             Dhammapada, vers 405.

En gang holdt en krig på å bryte ut mellom to riker fordi de ikke kunne bli enige om hvordan de skulle fordele vannet i elva mellom de to rikene. To hærer sto allerede fylket til kamp da Buddha fikk høre om dette. Han gikk til begge partene og fikk dem til å innse hvor meningsløs en slik krig ville være. Han ba dem svare på dette spørsmålet: ”Hva er mest verdifullt, vann eller menneskeliv?” Svaret ga seg selv og partene ble enige om å dele vannet i elva.

Buddhismen gjennom hele sin historie holdt fast ved idealet om ikke-vold. Munken Shantideva levde i India på 700-tallet. I en bok som er blitt mye lest siden skrev han:

Det er galt av meg å hate

dem som ødelegger stupaer og hellige statuer

og som krenker den sanne læren,

fordi buddhaer og bodhisattvaer kan aldri skades.

Når noen skader våre læremestre, våre slektninger

eller andre som er oss kjær,

må vi innse at dette skjer på grunn av mange årsaker

og la være å hate dem.

Bodhicaryavatara, VI, 64-65

Buddhismen kan derfor kalles en pasifistisk religion. På den annen side ser vi at de buddhistiske statene ikke har vært pasifistiske. De har hatt maktmidler for å forsvare seg militært. Noen ganger har de også angrepet andre stater. Et eksempel på det siste er Burma som på 1700-tallet gikk til gjentatte angrep på Thailand og som til slutt inntok og ødela den thailandske hovedstaden Ayutthaya i 1766.

Ønsket om å forsvare landet sitt når det har vært truet har fått buddhister til å akseptere bruk av vold. Dette kan ikke forenes med buddhismens lære. Dette har derfor vært vanskelige valg for mange buddhister. For munker og nonner er all bruk av vold utenkelig. De har derfor representert idealet om ikke-vold.

Noen ganger har likevel munker hevdet at det er riktig å kjempe for sitt land med vold, selv om dette bryter med buddhismens prinsipp om ikke-vold. Konflikten i Sri Lanka med tamiler som ønsker å etablere en egen stat på øya har fått buddhister til å støtte bruk av militær makt. De fleste singalesere, som utgjør over 70% av befolkningen på øya, er buddhister. Mange av dem ser på Sri Lanka som en stat som på en særlig måte er knyttet til buddhismen. Å verne denne staten er for mange av dem det samme som å verne buddhismen. Andre ser på en slik nasjonalisme som noe som bryter med buddhismens idealer og som dermed er med på å ødelegge buddhismen. De mener derfor at det beste vern av buddhismen er å skape fred mellom tamiler og singalesere.

 

LIKEVERD

 I India var menneskene fra gammelt av delt inn i fire store klasser: prester, krigere, bønder og tjenere. Disse klassene hadde ulik status; prestene sto over krigerne, krigerne sto over bøndene, bøndene sto over tjenerne. Det spesielle med dette systemet var at menneskene født inn i den klassen foreldrene tilhørte og at de tilhørte den hele livet. Disse klassene kalles gjerne kaster og i hinduismens skrifter ble det hevdet at menneskene var skapt forskjellige på denne måten.

 Buddha tok sterk avstand fra dette systemet og argumenterte mot det på forskjellige måter. Menneskene er en art, forklarte han, slik at denne inndelingen er uten grunnlag i virkeligheten.  Påstanden om at noen mennesker var mer verd enn andre var derfor en ond og falsk påstand.

 Alle mennesker uansett hvilken klasse de tilhørte var likeverdige og hadde den samme mulighet til å nå nirvana. De som sto lavere enn andre, sa Buddha, var de som så ned på sine medmennesker fordi de hadde forherdet hjertet sitt på grunn av rikdom eller kaste.

 I munke- og nonneordenen som Buddha opprettet var det ikke lov å behandle noen forskjellig på grunn av den posisjonen noen hadde hatt i samfunnet før de ble munker eller nonner. Noen av de fremste lederene av munke- og nonneordenen hadde tilhørt de laveste kastene før de ble ordinert. Et eksempel på dette er munken Upali som var den fremste eksperten på munkereglene og som ledet arbeidet med ”Disiplinsamlingen” under det første konsilet etter Buddhas død. Før han ble munk hadde han vært en barber, som var et foraktet yrke som bare de laveste kastene utførte.

 

FATTIGDOM

 Buddha snakket mye om at hvert enkelt menneske har ansvar for livet sitt. Det vi gjør av gode og dårlige handlinger vil prege fremtiden vår. Likevel snakket Buddha også om at forhold i samfunnet påvirker hvert enkelt menneske i negativ eller positiv retning. Når tyveri og vold ble utbredt i et samfunn skyldtes det, etter Buddhas mening, at velstanden i samfunnet var ulikt fordelt. I en tekst i Tripitaka står det:

Fordi de eiendomsløse ikke fikk del i samfunnets goder ble det vanlig med fattigdom, fordi fattigdom var blitt vanlig begynte folk å stjele, fordi folk begynte å stjele ble det mer og mer vold, fordi det ble mer og mer vold ble det vanlig å drepe …

Fra Cakkavattisihanada Sutta

 For å få bort kriminalitet i et samfunn mente Buddha at det var nødvendig å bedre levekårene for de fattige ved å bedre lønningene og ved å hjelpe bønder med såkorn og jordbruksredskaper.

 Munker i dag er derfor ikke bare opptatt med sin egen og andres åndelige utvikling. Mange steder arbeider de også for bedre de økonomiske og sosiale forholdene i samfunnet. Et eksempel på en slik munk er den thailandske munken Phra Khru Sakorn som i 1962 ble abbed for et kloster i en landsby utenfor Bangkok. På den tiden var landsbyen fattig og manget både vannforsyning og veier. Alkoholisme, narkotikamisbruk og kriminalitet var utbredt. Phra Khru Sakorn så at han måtte begynne med å hjelpe folk med å overvinne fattigdommen. Han satte i gang graving av brønner og kanaler. Han oppfordret bøndene til å plante kokospalmer. Når prisen på kokosnøtter gikk ned oppfordret ham dem til å dyrke sukkerrør. Han organiserte bygging av dammer og veier og fikk innført elektrisitet i landsbyen. Han kjempet også mot at pengeutlånere og handelsmenn utnyttet bøndene. Folk ble bedre i stand til å overvinne problemene sine. Men etter hvert som landsbyen ble mer velstående ble folk ble mer materialistiske og det ble større forskjeller mellom rike og fattige. For å gjøre noe med disse problemene organiserte han en ungdomsgruppe, en kvinnegruppe og en låneforening knyttet til klosteret. Gjennom låneforeningen kunne fattige få låne penger til å starte forskjellige virksomheter. Målet hans var å styrke solidaritet og samarbeid mellom folk i landsbyen slik at de ikke ble utnyttet av rike folk utenfra.

 Samtidig har Phra Khru Sakorn fremmet folks åndelig utvikling. Han har undervist mange i meditasjon og har samlet folk for å studere buddhismen. Selv om landsbyen fortsatt har sine problemer har han lykkes med å få folk til å forstå at buddhismen ikke bare handler om å gjøre noe med våre indre problemer men at den også handler om å forandre samfunnet.

 

KVINNER I BUDDHISMEN

 Fem år etter at Buddha hadde opprettet en munkeorden opprettet han også en orden for nonner. Det blir fortalt at det var Buddhas tante og fostermor, Mahaprajapati Gautami, som ba om å bli ordinert som nonne. Selv om enkelte tekster sier at Buddha først var negativ til at kvinner skulle bli nonner ble nonneordenen opprettet på grunn av ønsket til Mahaprajati Gautami. 

Nonnene ble først opplært av munkene og måtte godta at munkene hadde forrang fremfor dem når de møttes. Ellers levde nonnene på samme måte som munkene og hadde ansvar for sine egne klostre. Nonnene mediterte og studerte læren og noen av dem ble kjente læremestre som talte til store forsamlinger. I Tripitaka finnes en samling vers som er skrevet av de første nonnene. Denne samlingen kalles Therigatha som betyr ”Søstrenes sanger” og er nylig blitt oversatt til norsk. Også i andre deler av Tripitaka finner vi vers skrevet av nonnene som understreker at det ikke er forskjell på menn å kvinner når det gjelder muligheten til å nå oppvåkning:

 Dette er veien.

Om det er en mann eller en kvinne

vil den som går denne veien

nå nirvanas fred.

(Samyutta Nikaya, 1,5.6)

En nonne som er blitt husket spesielt er nonnen Sanghamitta som kom til Sri Lanka i det tredje århundret før vår tidsregning for å etablere nonneordenen der. Hun hadde også med relikvier av Buddha og en stikling fra Bodhi-treet som ble plantet i hovedstaden. I Sri Lanka feires fullmånedagen i desember fortsatt til minne Sanghamitta. På denne dagen minnes en både at nonneordenen ble grunnlagt og at Bodhi-treet kom til Sri Lanka.

I Sri Lanka og Sørøstasia ble tradisjonen med å ordinere nonner brutt. I dag har ikke kvinner som lever i klostrene status som nonner selv om de mange steder praktiserer buddhismen bedre enn munkene og blir respektert for dette av lekfolket.

I Kina, Vietnam og Korea er tradisjonen med ordinasjon av nonner bevart. Her er det mange nonner som spiller en viktig rolle i buddhismen. Ikke minst er mange nonner aktive når det gjelder sosialt arbeid overfor vanskeligstilte.

Kapittel 6: BUDDHISMENS HISTORIE

 De første par hundre år ble Buddhas lære utbredt i slettelandet rundt Ganges elven. Mange sluttet seg den denne nye læren, noen ble munker eller nonner, mens de fleste fortsatte å leve hjemme. Likevel var buddhismen bare en av flere religioner i dette området og fortsatt var den begrenset til de sentrale delene av det indiske subkontinentet.

 

ASHOKA

Noe kom til å endre dette. Ashoka, keiser over Maurya-riket[1], hersket over det meste av det nordlige India. Likevel var han oppsatt på å utvide riket. Ved Indias østkyst bodde et folk, kalingaene, som nektet å underkaste seg Ashokas styre. Resultatet ble krig. Ashoka vant krigen men det den kostet i form av døde mennesker og ødelagte menneskeliv gikk sterk inn på ham. Etter dette ble han en buddhist som tok avstand fra krig og vold. I stedet gikk han inn for å bedre levekårene for menneskene i riket sitt. Han fikk bygd brønner og herberger, han fikk dyrket medisinske urter for å bedre folks helse og de første sykehusene ble bygget i hans tid. Han mildnet også straffesystemet som forgjengerene hans hadde utviklet.

Ashoka styrket buddhismen på mange måter. Over hele riket ble det hugget ut innskrifter der han oppfordret folket til å praktisere verdiene denne religionen la vekt på: overvinne sine feil, vise barmhjertighet, utøve gavmildhet, være sannferdig. Om seg selv sa han: ”Det er ingen plikt som er høyere enn å arbeide for hele verdens lykke. Hva jeg enn går i gang med så gjør jeg det for å oppfylle min gjeld til alle levende vesener”. Det fortelles at han kalte inn de fremste munkene til et stort møte som førte til at buddhistiske misjonærer ble sendt til alle landene som omga Ashokas rike.

Likevel gjorde ikke Ashoka buddhismen til statens religion. I en av innskriftene hans står det:

Ashoka ærer alle religioner med sin gavmildhet og sine forskjellige æresbevisninger.

Men Ashoka tror ikke så mye på gavmildhet og æresbevisninger som at det grunnleggende i hver religion skal utvikles. Det grunnleggende kan utvikles godt på mange måter. Det viktige er likevel at en ikke forherliger sin egen religion og snakker dårlig om andres religion når det ikke er en særlig grunn for det. Kritikk må bare skje når det er en god grunn for den. En må også ære andre religioner når det er grunn for det. Gjør en det vil en styrke sin egen religion og en vil også støtte andres religion. … Det beste er å komme sammen og lytte til hverandres lære og ønske å lytte til hverandre.

(klippeinnskrift XII, 254 f.Kr.)  

 

Buddhismen deler seg i forskjellige retninger

Etter hvert som buddhismen spredte seg ut over stadig større områder ble læren ble oppfattet forskjellig. 

Den retningen som Ashoka støttet ble kalt De eldstes lære (theravada). Den la vekt på å bevare Buddhas lære uforandret. Den la også stor vekt på reglene som munkene og nonnene skulle følge. Da Buddha lå for døden hadde han sagt at munkene kunne forandre på de mindre viktige reglene. Etterpå ble munkene ikke enige med hverandre om hvilke regler som var mindre viktige. Derfor bestemte de seg for å beholde alle reglene.

De munkene som fulgte De eldstes lære mente at Buddha etter sin død ikke kunne hjelpe andre annet enn gjennom sin lære. Hver enkelt måtte gjennom egen innsats nå oppvåkningen. Den som hadde nådd oppvåkning kalte de en verdig (arhat). Veien til oppvåkning krevde langvarig og intens innsats for å overvinne uvitenhet, grådighet og hat. Derfor, mente de, at det var vanskelig å nå oppvåkningen hvis man ikke var munk.

Vi har hørt at noen buddhister oppdaget nye tekster som de mente inneholdt Buddhas lære. Disse buddhistene mente at den gamle veien til oppvåkningen var for begrenset. Det var ikke nok å bare arbeide for sin egen oppvåkning. Viktigere var det å nå oppvåkningen for å hjelpe alle andre til å bli fri fra lidelsen som følger av uvitenheten. Buddha hadde hele sitt liv etter oppvåkningen hjulpet andre på denne måten. Buddha hadde i et tidligere liv besluttet å nå oppvåkningen for å hjelpe alle andre vesener. Han utviklet gjennom mange liv de egenskapene som gjorde at han til slutt nådde oppvåkningen. En som på denne måten er på vei til å bli en Buddha kalles en bodhisattva[2].

Idealet for en virkelig buddhist var derfor å følge Buddhas eksempel og bli en bodhisattva. Det viktigste for en bodhisattva var visdom og medfølelse. Viktigere enn å følge regler var det å hjelpe andre gjennom å utvikle visdom som ble uttrykt i barmhjertige gjerninger. Det var ikke så viktig om en var munk eller nonne eller om en var lekmann eller lekkvinne.

Et vers fra en av de nye tekstene beskriver dette idealet slik:

Gjennom barmhjertig handling til gavn for andre

binder han seg til verden.

Selv om han har nådd den høyeste frihet

skiller han seg ikke fra et vanlig menneske.

 

Han har gått bort fra alt som er verdslig

men har ikke fjernet seg fra verden.

Hans ferd er viet verdens vellferd

fri for verdens feil.

 Disse buddhistene mente også at Buddha fortsatte å hjelpe dem som påkalte ham etter at han var død. Når Buddha døde var det bare kroppen som gikk til grunne. Den egentlige Buddha eksisterer alltid. De kalte denne læren for Den store veien (mahayana). Læren som de kritiserte kalte de Den lille veien (hinayana).   

På denne måten ble buddhismen delt opp i to retninger: theravada og mahayana. Dette skjedde omkring 300 år etter Buddhas død i hundreåret før vår tidsregning. Selv om buddhistene var uenige om en del spørsmål var det likevel ikke så store motsetninger mellom dem. Det fortelles at munker som fulgte theravada og munker som fulgte mahayana mange steder bodde i de samme klostrene.

[1] Mauryadynastiet styrte over det første storriket i India. Det ble grunnlagt av kong Chandragupta like etter at Alexander den store døde i Babylon i år 323 før vår tidsregning. Den neste kongen var Bindusara som var far til Ashoka. Ashoka ble konge i år 273 før vår tidsregning. Riket strakte seg da helt fra Afganistan i vest til Bangla Desh i øst og helt ned mot Kerala i syd. En effektivt administrasjon og et strengt rettssystem holdt riket samlet

[2] Bodhi betyr oppvåkning og sattva betyr vesen. Bodhisattva betyr derfor oppvåkningsvesen. En bodhisattva arbeider for nå bli en Buddha gjennom å praktisere de seks fullkommenhetene: gavmildhet, etikk, tålmodig utholdenhet, innsatsvilje, meditasjon og visdom. En bodhisattva praktiserer disse fullkommenhetene for å kunne hjelpe alle skapninger til å nå oppvåkningen. En bodhisattva tar på seg andres lidelse og gir andre det gode han har oppnådd. 

SRI LANKA

Det store møtet av munker (konsilet), som kong Ashoka hadde sammenkalt, fant sted i år 250 før vår tidsregning. En av munkene som ble sendt ut som misjonær var Mahinda som var en av sønnene til Ashoka. Han dro til Sri Lanka for å fortelle folket der om Buddhas lære. Det fortelles at etter at Mahinda hadde talt til folket valgte mange menn å bli munker. Det var også mange kvinner der som ville bli nonner. Mahinda sendte da bud på sin søster Sanghamitta som var nonne. Hun brakte med seg til Sri Lanka en stikling fra bodhitreet og et ben av Buddhas kropp. Stiklingen ble plantet i hovedstaden og vokste til et stort tre. Benet ble plassert i den første stupaen som ble bygd i landet. Dette ble viktige helligdommer som fremdeles finnes i byen Anuradhapura.

Sri Lanka ble et sentrum for theravada-retningen (De eldstes lære). Her ble hele samlingen av taler og leveregler – Tripitaka –  skrevet ned omkring år 35 før vår tidsregning. Omfattende kommentarer til Buddhas taler ble skrevet på singhalesisk som var språket til folket her. I India var buddhismen bare en av flere religioner. I Sri Lanka ble buddhismen statens og folkets religion. Tamilene, som kom til Sri Lanka fra det indiske fastlandet, var derimot hinduer. Allerede i det andre århundret før vår tidsregning var det kriger mellom tamilene og singhaleserene. For singhaleserene ble buddhismen en viktig del av deres identitet.

 

SØRØST-ASIA

Landene i Sørøstasia hadde tidlig kontakt med India. Ifølge enkelte tradisjoner skal allerede kong Ashoka ha sendt misjonærer til Burma. Samtidig brakte kjøpmenn og omreisende munker med seg mahayana-buddhismen og hinduismen til dette området. I Kambodsja var hinduismen lenge den viktigste religionen. Men på 800-tallet fikk også mahayana-buddhismen stor betydning i dette landet.

Størst betydning fikk theravada-buddhismen fra Sri Lanka. Herfra bredte denne retningen seg til hele fastlandet i Sørøstasia. Fra 1100-tallet ble theravada-buddhismen dominerende i Burma. Fra slutten av 1200-tallet skjedde det samme i Thailand, Kambodsja og Laos.

I alle landsbyer ble det bygget klostre og de buddhistiske munkene ble åndelige veiledere for folk. De eldstes lære – theravada – understreket at gode gjerninger var det sikreste grunnlaget for en bedre fremtid. Gavmildhet, etikk og utvikling av sinnet gjennom meditasjon, var de tre hovedpunktene i læren. I landsbyene ble det vanlig at munkene kom hver morgen med almissebollene sine for å ta imot mat fra lekfolket. En viktig grunn til at theravada-buddhismen slo rot i disse landene var at klostrene også ble skoler for barna. Det ble også tradisjon at alle gutter skulle være novise i et kloster en tid som en forberedelse til å bli voksen.

 

INDONESIA

På øyene i Sørøstasia, hvor Indonesia nå ligger, ble utviklingen en annerledes. Her var hinduismen og mahayana-buddhismen de viktigste religionene. Den store stupaen Borobudur på Java ble bygget på 800-tallet og forteller om hvilken betydning buddhismen hadde på denne tiden. Men senere, på 1400-tallet, ble islam den viktigste religionen i dette området.

 

VIETNAM

Et land i Sørøstasia fikk en annen utvikling enn de andre. Det var Vietnam. I år 111 før vår tidsregning ble det erobret av Kina. Det var en del av Kina frem til år 939 da det igjen ble selvstendig. Selv om vietnameserene kjempet for å bli selvstendige fra kineserene aksepterte de religionene fra Kina: daoismen, konfutsianismen og buddhismen. Av disse ble buddhismen viktigst i Vietnam. Den formen for buddhisme de mottok var mahayana, slik denne retningen hadde utviklet seg i Kina. Buddhismen i Vietnam er derfor en fortsettelse av buddhismen i Kina. Buddhistene i Kina hadde oversatt hele Tripitaka til kinesisk. De vietnamesiske munkene måtte derfor lære seg kinesisk for å kunne studere disse tekstene.

I 1883 ble hele Vietnam en fransk koloni. Under kampen mot mot de franske koloniherrene fikk kommunistene stor innflytelse. I 1954 ble landet selvstendig men ble samtidig delt i en nordlig del, der kommunistene styrte, og i en sydlig del, der den vestlige innflytelsen var sterk. Dette var utgangspunktet for Vietnam-krigen som endte i 1975 med at kommunistene i nord erobret resten av landet.

Under Vietnam-krigen var buddhistene aktive i kampen for fred. I denne perioden gjorde de også en stor innsats for å hjelpe dem som ble rammet av krigens grusomheter. Etter 1975 flyktet mange fra Vietnam på grunn av kommunistenes undertrykkelse av folket i Sør-Vietnam. En grunn til at mange buddhister valgte å flykte var mangelen på religionsfrihet.

I dag er mange vietnamesiske buddhister derfor bosatt i vestlige land.

 

KINA

I hundreåret før vår tidsregning delte buddhismen seg i to retninger, i De eldstes lære (theravada og i ”Den store veien” (mahayana). Den store veiens buddhisme ble den retningen som ble utbredt i Kina.

Forbindelsen mellom India og Kina gikk i en bue som begynte i det nordvestlige India og som fortsatte mot områdene, som i dag er det nordlige Pakistan og Afganistan, før den vendte mot øst gjennom de områdene, som i dag ligger i det vestlige Kina (Sinkiang). Her gikk også hovedruten for handelen gjennom Asia. Veien fra vest mot øst ble kalt Silkeveien for her foregikk transporten av silkestoffer fra Kina som ble solgt i Iran og i Romerriket. I dag er mange av disse områdene ørkener som er sparsomt befolket. For 2000 år siden var området mer fruktbart enn i dag og lå det en rekke bystater i her med en blomstrende kultur som var sterkt påvirket av India. Buddhismen, både mahayana og theravada, var utbredt i hele dette området.

Munker og handelsmenn fra India brukte å reise langs denne forbindelsen. Allerede ved begynnelsen av vår tidsregning var det små grupper av buddhister i Kina. Mye talte imot at buddhismen skulle bli særlig utbredt i Kina. Landet hadde en gammel og særegen kultur som folk var stolt av. Mange mente at folkene utenfor Kina var barbarer som det var lite å lære av. Likevel begynte kineserene å interessere seg for denne nye læren.

Fra før av eksisterte det to religioner i Kina.

Konfutsianismen ”de lærdes lære” stammer fra Konfutse som levde fra 551 til 479 før vår tidsregning. Konfutse var mest opptatt av å skape grunnlag for orden og harmoni i samfunnet. Spørsmål om livet etter døden interesserte ham lite. ”Vi kjenner ikke livet. Hvordan kan vi da vite noe om døden” sa han en gang. Han trodde ikke at det nyttet å be gudene om å hjelpe oss. Likevel var han opptatt av å bevare de gamle religiøse tradisjonene slik som offerseremoniene for forfedrene. Han var mente det var viktig å oppfylle sin rolle i samfunnet: ”La kongen være konge, la prinsen være prins, la far far være far, la sønn være sønn”. Hvis alle oppfylte sine egne forpliktelser ville samfunnet bli godt, mente han.

Daoismen skal ha blitt grunnlagt av vismannen Laozi som skal ha levd på 500-tallet før vår tidsregning. Han skrev boken ”Veien og dens makt” (Dao De Jing). Her forklarte han at regler og systemer ikke førte til det gode samfunnet, slik Konfutse hevdet. Nøkkelen til det gode liv var tvert imot å være naturlig. Det beste resultat kommer når en ikke forsøker å oppnå noe. ”Gjør intet, så er det intet som ikke blir gjort,” skrev han.

Daoismen, som var en form for livsfilosofi, ble på 200-tallet en religion med prester og munker og templer og klostre. Noen retninger la vekt på klosterliv og meditasjon mens andre retninger var mer knyttet til folketro og la vekt på tilbe guddommer for å oppnå hjelp i det daglige livet.

Buddhismen skilte seg fra disse religionene ved at den hadde en klar forestilling om en oppvåknet tilstand. Læren om årsak og virkning – karma – var også ny for kineserene. Meditasjon var ikke ukjent for kineserene men buddhismens lære var langt mer utviklet på dette punktet enn den de kjente fra daoismen. Ellers bidro læren om buddhaer og bodhisattvaer – åndeligere hjelpere – til å gjøre buddhismen tiltrekkende hos mange.

I løpet av noen århundrer ble buddhismen den mest utbredte religionen i Kina. I mahayana-buddhismen var det to retninger som ble særlig viktige i Kina:

 

ZEN-BUDDHISMEN

 Den første var meditasjons-retningen – zen[1]. Opprinnelsen til denne retningen går tilbake til Buddha selv. En dag satt Buddha sammen med disiplene sine. Han sa ingen ting. Han bare løftet opp en blomst og så på den. Ingen av disiplene la noen betydning i dette. Bare Kashyapa smilte til Buddha uten å si noe. Hva hadde skjedd?

Den som selv ikke har nådd oppvåkning kan vanskelig forstå denne hendelsen. De to hadde i dette øyeblikket sett blomsten med oppvåkningens klare blikk. Kashyapas smil var uttrykket for at han hadde sett blomsten slik Buddha hadde sett den. I dette øyeblikket ble oppvåkningen noe de delte. Oppvåkningen kan ikke forklares med ord. Et smil var derfor en bedre forklaring enn mange ord.

Oppvåkningen er virkelig. Dette er grunnlaget for zen. Veien til oppvåkning går gjennom å praktisere meditasjon. Dette er kjernen i utøvelsen av zen. Nesten 1000 år etter møtet mellom Buddha og Kashyapa kom den indiske munken Bodhidharma til Kina. Han var den tjueåttende læremester i en rekke som gikk tilbake til Kashyapa. Bodhidharma sammenfattet zen-læren i et vers:

En særlig overføring utenom skriftene.

Ingen avhengighet av ord og bokstaver.

Direkte peking til menneskets sinn.

Innsikt i eget sinn og oppnåelse av buddha-tilstanden.

Overføringen som det snakkes om er overføringen av oppvåkning. Oppvåkningen er ikke en ting som kan overføres fra en person til en annen. Men den er noe som kan oppstå i en når en møter en annen person som allerede har nådd oppvåkning. Den læringen som skjer i møtet med et annet oppvåknet menneske er den viktigste form for læring i zenbuddhismen. Den viktigste kunnskap er ikke den som finnes i bøker men den som finnes i menneskets eget sinn. Når en virkelig forstår dette oppdager en at en selv er buddha.

En zen mester fra vår egen tid sier det slik:

Se nøye på deg selv. Gi slipp på forestillingene om tid og rom og du vil se at du er evig, at du er ubegrenset. Om hele universet skulle falle sammen og bli borte ville du fremdeles være like urokkelig. Du er alt som har form og som ikke har form i hele universet. Du er selve universet. Du er de blinkende stjerner og de dansende sommerfugler – du er alt.

Se nøye på deg selv. Buddha kom ikke til denne verden for å frelse oss. Han kom for å fortelle oss at vi allerede er frelst – at vi fra begynnelsen av er frelst. Hvilken ufattelig glede er det å leve med denne sannheten.

I klostrene mediterer munkene i en egen hall. Her sitter de på små puter med bena i kors. Først øver de seg i å roe tankene. Det neste skrittet er å utvikle en spørrende holdning der hoved spørsmålet er: ”Hvem er jeg”? Målet er å holde fast ved en slik spørrende holdning slik at spørsmålet om hvem jeg er setter i gang en prosess i sinnet som til sist kan føre til oppvåkningen.

Meditasjon mens en utfører daglige aktiviteteter er også viktig i zen. Er en oppmerksom på det en gjør i øyblikket blir handlingen en meditasjonsøvelse. Derfor legger en stor vekt på å utføre alle handlinger med full oppmerksomhet.

[1] Meditasjons-retningen som på kinesisk kalles chan er best kjent under sitt japanske navn zen. Zen er en oversettelse av sanskritordet dhyana som betyr meditasjon.

DET RENE LAND 

Mennesker kledd i svarte kapper beveger seg i en lang rekke. Foran går en nonne kledd i gult. Vi er i tempelhall i et kinesisk kloster. Foran alteret med en stående buddha er det tent lys. Duften av røkelse brer seg utover hallen. Menneskene beveger seg i en sirkel mens de synger igjen og igjen: ”namo omitofo”. Vi er i et tempel hvor en praktiserer det rene lands buddhisme.

Meningen med det rene lands buddhismen er uttrykt i ordene ”namo omitofo,” som betyr:

Jeg tar tilflukt i Amitabha Buddha

Amitabha betyr uendelig lys. Dette navnet understreker at Buddha er noe mer enn en person som døde for flere tusen år siden. For tilhengerene av det rene lands buddhisme er Buddha et høyere vesen som kan hjelpe alle til å oppnå en lykkelig og fullkommen tilstand etter døden. I denne tilstanden, som kalles det rene land, kan de bli fri fra mentale urenheter og fra dårlig karma. For mennesker som er tynget av dårlig karma og som ikke klarer å samle tankene om meditasjon er dette den beste veien til oppvåkning.

Selv om enkelte kritiserte denne læren for å bryte med Shakyamuni Buddhas opprinnelige lære fant den mange tilhengere blant vanlige buddhister. En pekte også på at Amitabha Buddha egentlig ikke er forskjellig fra vårt eget sinn siden vi alle har Buddhas natur. Det ble derfor vanlig å kombinere utøvelsen av zen med utøvelsen av det rene land.

Zen kalles ofte frelse ved egen kraft mens det rene land kalles frelse gjennom en kraft utenfor oss selv. Men hvor forskjellige er egentlig disse to veiene, når det er den samme kraften som er både inne i oss og utenfor oss? Derfor kunne tilhengerene av disse to retningene si at begge veiene kunne lede mennesker til oppvåkning.

Kina har gjennom hele sin historie vært et land med flere religioner. Under keisedømmet, som varte til 1912, var konfutsianismen den læren som staten bygde på. Hos de brede lag av befolkningen levde forskjellige tradisjoner side om side. Dette er egentlig ikke så forskjellig fra de landene der buddhismen har vært mer enerådende. Buddhismen handler om det endelige målet for menneskene og om de grunnleggende etiske verdier. Når det gjelder synet på livet etter døden har buddhismen derfor vært viktig. Det har derfor vært vanlig å involvere munker eller nonner i seremoniene for de døde. Forestillingene om hva som skjer etter døden har vært knyttet til buddhismens lære om det rene land. Når det gjelder de etiske idealer blant folk har buddhismens lære om barmhjertighet og gavmildhet hatt stor betydning.

Daoismen er blitt sterkt preget av buddhismen. Den har også tatt opp i seg mye av gammel folketro og religiøse tradisjoner. Disse tradisjonene handler om å få hjelp til løse praktiske problemer i dette livet gjennom ritualer og tilbedelse av guddommer.  Denne folkereligionen har eksistert uavhengig av munkene og nonnene innenfor daoismen og buddhismen. Grensene mellom denne folkereligionen og det som kan kalles overtro har også vært vanskelige å trekke.

Buddhismen har likevel levd videre gjennom århundrene i tusener av templer og klostre som har blitt bygd over hele Kina. På 1930-tallet var det 267.000 templer og klostre med 738.000 munker og nonner i Kina.

Etter at kommunistene, ledet av Mao Zedong, vant borgerkrigen i Kina i 1949 ble religionene undertrykket. De fleste buddhistiske klostrene ble stengt og de fleste munkene og nonnene ble tvunget til å bli lekfolk. I perioden 1966 til 1976, under det som ble kalt Kulturrevolusjonen, ble all religionsutøvelse forbudt og alle klostrene ble stengt og ofte ødelagt. De siste 20 årene er det igjen blitt lov å praktisere religion. Dette har ført til at buddhistiske klostre er blitt gjenåpnet og at unge kinesere har valgt å bli munker eller nonner.

KOREA

Øst for Kina ligger Korea. Fra gammelt av var koreanerne shamanister. De trodde på ånder som eksisterte i naturen og var knyttet til spesielle steder som sjøer, fjell og trær. En slags prestinner som ble kalt mudang kunne kontakte disse åndene og bringe åndenes velsignelse til hjelp mot uår og sykdom. Buddhismen ble sett på som en del av den mer utviklede kinesiske kulturen. De første buddhistene kom til Korea på slutten av 300-tallet. Selv om shamanismen har fortsatt å leve frem til i dag, ble buddhismen i løpet av noen hundre år statsreligion.

I 1392 kom et nytt dynasti til makten i Korea. De nye herskerne ønsket å minske de buddhistiske klostrenes makt. Istedet skulle samfunnet bygge på læren til Konfutse. Mange av konfutsianerne var fiendlig innstilt til buddhistene. Fra 1623 fikk buddhistiske munker ikke en gang lov å oppholde seg i hovedstaden Seoul. Først på slutten av 1800-tallet kunne munkene vende tilbake til byen.

Som i Kina er det zen og det rene land som preger buddhismen. I Sørkorea har buddhismen i dag  styrket sin stilling mens i det i Nordkorea er forbudt å praktisere buddhismen eller andre religioner.

 

JAPAN

I år 538 sendte en koreansk konge sendebud til Japan. Kongens menn brakte med seg buddhistiske skrifter, en statue av Buddha og en gruppe munker. Dette markerer begynnelsen på buddhismens historie i Japan. For japanerene var buddhismen en del av den kinesiske sivilisasjonen.  Keiseren og de ledende menn i landet ønsket derfor å etablere buddhismen i landet for å utvikle kulturen og samfunnet. Fyrsten Shotoku Taishi (574-622) spilte en hovedrolle i denne perioden. Han skrev en grunnlov som bygget på buddhismens lære. Den understreket blant annet at de som styrte måtte respektere folkeviljen. Beslutninger skulle ikke bli tatt av bare en person. I viktige spørsmål måtte det rådslagninger og diskusjoner til før en kunne ta noen beslutninger. Shotoku Taishi bygde templer der det også var apotek, sykehus og andre velferdstiltak.

Hovedstaden Nara ble etablert i år 710. Forbindelsen mellom keiserhoffet og de buddhistiske templene var nær, for nær, mente mange etter hvert. Forbindelsen med maktens sentrum gjorde at mange av munkene ble mer opptatt av politisk innflytelse enn å leve etter Buddhas lære. Dette var noe av bakgrunnen for at hovedstaden ble flyttet til Kyoto i 794.

De første retningene som ble grunnlagt i Japan var opptatt av filosofiske læresystemer i mahayana-buddhismen. Etter at Kyoto ble hovedstad ble det også etablert retninger som la stor vekt på ritualer og meditasjon.

Tendai retningen videreførte læren til en kinesisk munk og la vekt på både lærdom og praksis. En øvelse som er unik for denne retningen går ut på å løpe ett tusen ganger rundt fjellet Hiei utenfor Kyoto. I løpet av syv år tilbakelegger munker 46572 kilometer på disse vandringene. I den hardeste perioden må de løpe 84 kilometer hver dag i hundre dager i strekk. Hensikten med denne øvelsen er å rense sinnet for negative energier og vanemønstre.

Ellers gikk tendensen i japansk buddhisme bort fra klosterlivets strenghet. Munken Shinran (1173-1263) valgte å gå ut av klosteret for å leve et vanlig familieliv. Han fulgte det rene lands buddhisme. Slik han tolket denne læren var det Amitabha Buddhas barmhjertighet og kjærlighet som førte den enkelte til det rene land etter døden. Våre egne gjerninger var uten betydning her. Selv de med den dårligste karma kunne komme til det rene landet ved hjelp av Amitabha Buddhas barmhjertighet. Å fremsi ordene om å ta tilflukt i Amitabha Buddha var derfor et uttrykk for takknemlighet, ikke en metode for å rense sinnet, slik buddhistene før hadde lært.

Denne retningen hadde ikke lenger munker men prester som var gift og levde som folk flest. Fra slutten av 1800-tallet begynte også munker fra de andre buddhistiske retningene å gifte seg. I dag skiller Japan seg fra andre buddhistiske land ved at de har gifte buddhistiske prester.

Munken Dogen (1200-1253) dro til Kina for å studere zen-buddhismen. Dogen var opptatt av at den mest naturlige måten å nå oppvåkningen på var å sette seg med bena i kors med ryggen rak og meditere slik Buddha selv hadde gjort. Dogen så på slik meditasjon som et et uttrykk for at vi dypest sett allerede er opppvåknet. Når vi sitter i meditasjon er det fordi vi oppfatter oss selv som Buddha. Når vi gjennom meditasjonen opplever oss selv på denne måten vil vi handle uselvisk i alle hverdagssituasjoner slik at hele livet blir et uttrykk for oppvåkningen.

En annen munk, Nichiren (1222-82) mente at tilhengerene av zen og det rene land hadde forvansket buddhismen. Selv mente han at bare en av sutraene, Lotus-sutraen, inneholdt Buddhas sanne lære. Istedet for meditasjon la han vekt på å fremsi seks stavelser som betyr: ”Jeg tar tilflukt i Lotus-sutraen.” Han mente at dette ville rense bort dårlig karma og bringe oss i kontakt med vårt indre fullkomne sinn.  Nichiren forkynte sin lære med stor styrke og fikk mange tilhengere blant fiskere og bønder. 

TIBET OG SENTRALASIA

 På 600-tallet var Tibet et land av krigere. Kong Songtsen Gampo (617-698) hadde vunnet seire både i Nepal og i Kina. Fredslutningen ble markert med at kongen giftet seg med en prinsesse fra hver av disse landene. Begge prinsessene var buddhister og fikk kongen til å sende lærde menn til nabolandene for å studere Buddhas lære. De første tekstene ble oversatt og de første templene ble bygget. Det tok likevel flere hundre år før buddhismen etablerte seg for alvor.

En viktig hendelse på slutten av 700-tallet var byggingen av et stort kloster sør for hovedstaden Lhasa. En munk fra et av de buddhistiske universitetene i India ble abbed for klosteret. På denne tiden kom det buddhister fra mange land til Tibet. Munkene fra India og Kina underviste begge i mahayana læren. Det var likevel en forskjell mellom dem: Munkene fra India la vekt på å følge klosterdisiplinen og på at det var nødvendig med filosofiske studier. Munkene fra Kina tilhørte zen retningen og mente at meditasjon var tilstrekkelig for å nå oppvåkningen

For å avgjøre hvilken retning som var riktig kalte kongen inn til et stort møte i det nye klosteret i år 792. Ettter lange diskusjoner ble det avgjort at det var munkene fra India som hadde rett og at det var deres lære som skulle følges i Tibet.

Når tibetanerene begynte å studere buddhismen i India hadde tre retninger utviklet seg:

Den første retningen var De eldstes lære (theravada) som hevdet å ha bevart Buddhas egne ord i sutratekstene. I tillegg var Den store veien (mahayana) oppstått omkring det første århundret før vår tidsregning. Den store veien handlet om å nå oppvåkningen for å hjelpe alle andre levende vesener til å nå den samme oppvåkning. I den store veien ble Buddha oppfattet på en ny måte:

For å forklare denne læren ble det sagt at Buddha hadde tre kropper. Den første var åndelig. Den åndelige natur er grunnlaget for alle ting og er uten grenser i tid og rom. Den andre er også åndelig. Men istedet for å være enhetlig og formløs er den mangfoldig og har form. Den viser seg for menneskene som åndelige vesener (bodhisattvaer) på høyere nivåer i universet. Den tredje er buddhaer slik som Siddhartha Gautama som er oppvåknede mennesker med en fysisk kropp. Buddhaer eksisterer overalt universet og til alle tider. 

Denne læren var grunnlaget for at tibetanerene begynte å se på enkelte store læremestere som mennesklige inkarnasjoner av høye bodhisattvaer. Tibetanerene lærte også at disse læremestrene ville bli født som menneske på nytt for å hjelpe andre til å nå oppvåkningen og at enkelte av dem kunne forutsi hvor de kom til å bli født igjen. Slik kunne en gjenfinne læremesteren som et lite barn og gi ham den beste opplæringen for at han skulle kunne fortsette å hjelpe andre i det neste livet.

Etter hvert var det flere tusener slike læremestre i Tibet som ble gjenoppdaget av disiplene som et barn etter sin død. Den mest kjente av disse inkarnerte mestrene er Dalai Lama. Dalai Lama blir sett på som en mennesklig inkarnasjon av bodhisattvaen Avalokiteshvara. Den første Dalai Lama het Gendyn Drup og levde fra 1391 – 1475. Han var disippel av en stor mester og utviklet denne mesterens retning til å bli den viktigste i Tibet. Fordi denne retningen la særlig stor vekt på de moralske reglene for munkene og nonnene ble den etter hvert kalt gelug som betyr moralens vei.

Den tredje Dalai Lama er kjent for å ha brakt den tibetanske buddhismen til Mongolia. Dette skjedde på slutten av 1500-tallet. I Tibet ble det etter hvert motsetninger mellom gelug-retningen og noen av de andre buddhistiske retningene. Fyrstene som hersket i Tibet støttet forskellige retninger samtidig som de kjempet om makten i landet. En fyrste fra Mongolia ønsket å støtte Dalai Lama og dro til Tibet med sin hær. Han innsatte den femte Dalai Lama som statsoverhode selv om han selv tok hånd styret av landet. Etter dette har alltid en Dalai Lama vært statsoverhode i Tibet.

Den fjortende Dalai Lama ble født i 1935. Seksten år gammel ble han overhode for den tibetanske staten. Han fikk aldri styre Tibet fordi landet ble invadert av Kina i 1951. I 1959 flyktet han fra hovedstaden Lhasa og har siden levd som flyktning i India. Den fjortende Dalai Lama har i over 40 år kjempet for at tibetanerene skulle få bestemme over seg selv. Han har imidlertid hold fast ved ikke-vold som den eneste forsvarlige måten å kjempe på. I 1989 ble han tildelt Nobels fredspris for sin innsats.

 

VAJRAYANA

Da buddhismen kom til Tibet hadde en tredje retning utviklet seg i India. Denne retningen ble kalt vajrayana som betyr Diamantveien. Diamantveien bygger på Den store veien og legger vekt på at sinnet kan sammenlignes med diamanten fordi det er rent og klart og uknuselig. Denne læren er forklart i tantra-tekstene. Å praktisere tantra handler om å forvandle kroppen, talen og sinnet til å bli lik Buddhas tre kropper. På denne måten forsøker den som praktiserer tantra å bli en buddha i løpet av dette livet. For å øke tempoet på denne prosessen kan disiplene praktisere forskjellige øvelser: Fysiske bevegelser, fremsigelse av forskjellige stavelser og utvikling av mentale forestillinger av åndelige vesener. Viderekomne disipler arbeider også med å rense energistrømmene i kroppen slik at sinnet blir mer harmonisk. Disse øvelsene er først og fremst øvelser som gjøres i sinnet og av sinnet. Det er imidlertid vanlig å gjøre dem sammen med andre under seremonier i templene. For å lykkes med disse øvelsene legger en stor vekt på å følge en læremester (lama).

Den tibetanske buddhismen bygger på alle de tre formene for buddhisme som de lærte om i India: De eldstes lære, Den store veien og Diamantveien.

 

DEN TIBETANSKE BUDDHISMEN I DET 20. ÅRHUNDRE

Den tibetanske buddhismen ble mongolenes religion på slutten av 1500-tallet. På 1600 tallet fikk den også stor innflytelse blant keiserene Beijing. På 1700-tallet ble  den tibetanske buddhismen utbredt blant mongolske og tyrkiske folkegrupper i Russland slik at det i dag er omkring 300000 buddhister i dette landet. Den vestligste av de buddhistiske folkegruppene er kalmykene som har sin egen republikk vest for utløpet av elven Volga.

Det kommunistiske styret i Russland og Mongolia gikk hardt utover buddhismen. I Russland ble alle klostrene ødelagt på 1930-tallet og munkene ble sendt i fangeleier eller drept. I Mongolia var det på 1920-tallet omkring 700 klostre med nærmere 100.000 munker. I løpet av året 1938 ble disse klostrene, med et par unntak, ødelagt. De yngste munkene ble sendt hjem mens de eldste ble sendt til fangeleire hvor ingen hørte noe mer fra dem. Etter at det ble innført demokrati i Mongolia i 1989 er det blitt oppdaget massegraver hvor munkene ble lagt etter at de var henrettet. En regner med at myndighetene drepte omkring 17.000 munker på slutten av 1930-tallet. Fra 1990 har buddhismen vokst frem på nytt i Mongolia.

En begivenhet som har fått stor betydning for utviklingen av buddhismen på verdensbasis er Kinas invasjon av Tibet i 1950. Det kinesiske kommuniststyret i Tibet førte i 1959 til en oppstand der Den 14. Dalai Lama og over 100.000 tibetanere flyktet til India. Denne tragiske hendelsen førte til kontakt mellom tibetanske munker og mennesker fra vestlige land som var interessert i buddhismen. Resultatet av denne kontakten er at det i dag finnes tibetansk-buddhistiske sentre i de fleste vestlige land og at dette er den retningen som har størst oppslutning blant buddhister med vestlig bakgrunn. 

 

BUDDHISME I EUROPA OG AMERIKA

 Selv om buddhismen spredte seg over store deler av Asia var den en ukjent religion andre steder i verden. Først på 1800-tallet begynte dette å forandre seg. Europeiske oppdagere og kolonibyggere var mest opptatt av rikdom og innflytelse og var stort sett lite opptatt av de åndelige sidene ved de asiatiske sivilisasjonene. Noen unntak var det. På 1200-tallet reiste den italieneren Marco Polo til Kina. Han må tydeligvis ha blitt imponert over buddhismen siden han skrev om Buddha: «Men dette er sikkert, hadde han vært en døpt kristen, ville han ha vært en stor helgen på linje med vår herre Jesus Kristus.» Enkelte kristne misjonærer studerte buddhismen for å kunne argumentere bedre mot denne religionen. På 1700-tallet fikk en katolsk munk lov å studere buddhismens lære i et buddhistisk kloster i Tibet. Han lærte seg språket og studerte filosofiske tekster. Han skrev etterpå en bok på tibetansk der han tilbakeviste de buddhistiske læresetningene. De tibetanske munkene var glad i diskusjoner og skal ha lest boken med stor interesse uten at de lot seg overbeviste av argumentene hans.

Etter hvert som flere asiatiske land ble erobret av europeiske kolonimakter begynte forskere fra universiteter å studere buddhismen. I England var det stor interesse for skriftene som var bevart i Sri Lanka på pali språket. I 1881 stiftet disse forskerene Pali Text Society som utga disse skriftene med europeiske bokstaver slik at de lettere kunne studeres. Etter hvert ble de også oversatt til engelsk. Denne virksomheten ga kunnskap om buddhismen. Enkelte begynte også å interessere seg personlig for buddhismens lære.

Den tyske filosofen Arthur Schophenhauer (1788-1860) hadde noe ufullstendige kunnskaper om buddhismen men så på denne læren som en bekreftelse på sin egen filosofi. Mange mennesker begynte å interessere seg for østlige filosofier på denne tiden. I 1875 stiftet en russisk kvinne, Madame Blavatsky, det såkalte Teosofiske selskap i New York. Hun var opptatt av mystikk og læren om reinkarnasjon og karma og erklærte seg som buddhist da hun et par år senere besøkte Sri Lanka. Den engelske dikteren Sir Edwind Arnhold (1832-1904) gjorde fortellingen om Buddha kjent for mange mennesker gjennom boken «Asias lys» som utkom i en rekke opplag og som ble oversatt til forskjellige språk (også til norsk).

På slutten av dette hundreåret kom også de første asiatiske buddhistene til den vestlige verden. I 1893 i forbindelse med verdensutstillingen som ble holdt i Chicago i USA ble det arrangert et religionenes verdensparlament. Her ble representanter for alle verdensreligionene invitert. Det kom også en  buddhist fra Sri Lanka som senere vendte tilbake til USA og England og grunnla organisasjoner som skulle utbre buddhismen.

På 1800-tallet kom også de første buddhistiske innvandrene til vestlige land. I 1860-årene kom det mange kinesere til USA for å arbeide med å bygge jernbaner. Japanske immigranter kom for å arbeide på plantasjer i California og Hawai. De bygde templer og inviterte munker for å kunne praktisere sin religion slik de hadde gjort hjemme.

På 1970-tallet økte innvandringen av buddhister. En strøm av flyktninger fra Vietnam og andre land i Sørøstasia gjorde at det ble store grupper av buddhister både i USA og i andre vestlige land. I 1985 var det 561.000 vietnamesiske flyktninger i USA og i Frankrike var tallet 97.000. Mindre restriksjoner mot invandring fra Asia har gjort at også mange buddhister fra andre asiatiske land som Kina, Thailand og Korea nå har slått seg ned i land som USA, Kanada og Australia.

Selv om de største gruppene av buddhister i vestlige land er innvandrere har også mange mennesker med vestlig bakgrunn begynt å praktisere buddhismen. Interessen for buddhismen begynte på 1800-tallet men det er først de siste femti årene at buddhismen for alvor er blitt utbredt blant mennesker med vestlig bakgrunn.

Buddhismen legger ikke så stor vekt felles ritualer. I vestlige land er det først og fremst interessen for meditasjon som har tiltrukket mennesker til buddhismen. Mange har dessuten lært om buddhismen gjennom bøker slik at den for mange er blitt en personlig filosofi. Buddhismen er derfor en religion som i stor grad praktiseres individuelt. Det er derfor ikke så lett å telle hvor mange buddhister som finnes blant mennesker med vestlig bakgrunn.

I USA regner en med at det er omkring 3 millioner buddhister med omkring 800.000 med vestlig bakgrunn, mens Storbritannia har omkring 180.000 buddhister med omkring 50.000 med vestlig bakgrunn og Frankrike har omkring 650.000 buddhister og 150.000 med vestlig bakgrunn.

 

BUDDHISMEN I NORGE

 

En av de første europeere som utforsket de buddhistiske skriftene på pali språket var nordmannen Christian Lassen (1800–1876) som, sammen med en fransk forsker, utga en bok om dette emnet i  1826. Christian Lassen levde det meste av sitt liv i Tyskland. I Norge var det liten interesse for buddhismen.

Misjonæren Karl Ludvig Reichelt (1877-1952) studerte buddhismen i Kina og omtalte denne religionen med stor innlevelse og respekt i en rekke bøker som han skrev. Selv om Reichelt arbeidet for å utbre den kristne tro mente han at det var viktig at kristne og buddhister snakket sammen om religiøse spørsmål.   

Organisert buddhisme i Norge fikk vi først på begynnelsen av 1970-tallet. I 1972 ble det stiftet en forening for zen-buddhisme. I 1975 ble en forening for tibetansk buddhisme etablert. Disse to foreningene etablerte i 1979 trossamfunnet Buddhistforbundet. Buddhistforbundet, som i 1979 hadde 18 medlemmer, hadde 30 år senere 7214 medlemmer fordelt på åtte forskjellige foreninger der de største er Det vietnamesiske buddhistsamfunn (5230 medlemmer), Den thailandske buddhistforening (1233 medlemmer) og Karma Tashi Ling buddhistsamfunn (356 medlemmer). De andre fem foreningene, som er tilsluttet Buddhistforbundet, har til sammen 396 medlemmer. Omkring 700 av Buddhistforbundets medlemmer har norsk eller annen vestlig bakgrunn.