Bhikkhu Bodhi: De fem levereglene

Det å ta tilflukt i De tre juvelene – Buddha, Dhamma og Sangha – er inngangsdøren til Buddhas lære. For å få tilgang til læren må vi gå gjennom denne døren, men når vi har begynt med å ta tilflukt, er det nødvendig å gå videre og sette læren ut i praksis. For Buddhas lære er ikke et system av frelse gjennom tro. Den er i det grunnleggende en vei som fører til nibbāṇa, slutten på lidelse. I begynnelsen trenger vi en viss grad av tro for å motivere oss til å komme i gang, men fremgangen videre mot målet avhenger først og fremst av vår egen innsats og forståelse når vi følger veien gjennom de enkelte trinnvise fasene.

Læren innebærer at det å oppnå frigjøring avhenger av oss selv – ikke av støtte fra andre. Vi må selv virkeliggjøre målet, i oss selv, og ved å arbeide med oss selv, med veiledning fra Buddhas retningslinjer.

Veien til frigjøring, som Buddha viser til, er den tredelte treningen som går ut på moralsk selvdisiplin (sīla), konsentrasjon (samādhi) og visdom (pañña). Disse tre delene av veien utvikles slik at hver del avhenger av den forrige – konsentrasjon av moralsk disiplin og visdom av konsentrasjon. Det er tydelig at grunnlaget for hele veien er treningen i moralsk selvdisiplin. Fordi denne første delen av veien spiller en så sentral rolle, er det uhyre viktig for den som vil praktisere seriøst å få en klar forståelse av hva den faktisk betyr og hvordan den skal praktiseres.

I. Den grunnleggende betydningen av sīla

Pali-ordet for moralsk selvdisiplin, sīla, har tre meningsnivåer: (1) indre moralske kvaliteter, dvs. ha slike egenskaper som vennlighet, tilfredshet, enkelhet, sannferdighet, tålmodighet osv., (2) moralske handlinger med kropp og tale som uttrykker disse indre moralske kvalitetene, og (3) regler for oppførsel som regulerer våre handlinger med kroppen og talen, utformet for å bringe dem i samsvar med de etiske idealene.

De buddhistiske tekstene forklarer at sīla har den egenskapen at den harmoniserer våre handlinger når det gjelder kropp og tale.

Sīla harmoniserer våre handlinger ved å bringe dem i samsvar med våre egne sanne interesser, med det som er godt for andre og med universelle lover. Handlinger i strid med sīla fører til en tilstand av splittelse i en selv preget av skyldfølelse, angst og anger. Men ved å overholde sīla heles denne splittelsen og bringer våre indre krefter sammen til en balansert og sentrert tilstand av enhet.

Sīla bringer oss også i harmoni med andre mennesker. Mens handlinger utført uten respekt for etiske prinsipper fører til relasjoner preget av konkurranse, utnyttelse og aggresjon, så vil handlinger som søker å virkeliggjøre slike prinsipper fremme samhold blant mennesker – fred, samarbeid og gjensidig respekt. Den harmoni som oppnås gjennom å overholde sīla er ikke begrenset til det sosiale nivået, men fører våre handlinger i harmoni med en høyere lov – karma-loven, loven om våre handlinger og dens frukter, som styrer usynlig bak hele verdenen av sanselig eksistens.

Behovet for å internalisere etisk dyd som grunnlaget for veien kommer til uttrykk i et sett av leveregler som er laget som retningslinjer for god væremåte. Det mest grunnleggende settet leveregler i Buddhas lære er pañcasīla, de fem levereglene, som består av følgende fem øvings-regler:

(1) øvingsregelen om å avstå fra å ta liv,

(2) øvingsregelen om å avstå fra å ta det som ikke er gitt,

(3) øvingsregelen om å avstå fra uriktige seksuelle handlinger,

(4) øvingsregelen om å avstå fra å snakke usant, og

(5) øvingsregelen om å avstå fra gjærede og destillerte rusmidler som er årsaken til uoppmerksomhet.

Disse fem levereglene er den etiske minimums-kodeksen som forplikter buddhistiske lekfolk. De formidles regelmessig av munkene til lekdisiplene nesten ved hver liturgi eller seremoni, etter at de tre tilfluktene er gitt. Og oppriktige lekbuddhister påtar seg dem hver dag som en del av sin daglige resitasjonspraksis.

Levereglene fungerer som kjernen i opplæringen i moralsk disiplin. Gjennom metodisk praksis er de ment å skape den indre renheten av vilje og motivasjon som kommer til uttrykk i form av etisk kroppslig og verbal oppførsel. Derfor er det tilsvarende ordet for leveregel sikkhāpada, som helt nøyaktig betyr «element for øvelse», det vil si et element for øvelse i moralsk disiplin.

Levereglene er ikke påbud som en påtvunget utenfra, men prinsipper for oppøving som den enkelte selv påtar seg av eget initiativ som en bestreber seg på å utføre med oppmerksomhet og forståelse. Formuleringen av levereglene er ikke slik: «Du skal avstå fra dette og dette.» De lyder slik: «Jeg påtar meg øvingsregelen om å avstå fra å ta liv,» osv. Det som vektlegges her, slik det gjøres hele veien, er eget ansvar.

Levereglene fremmer etiske holdninger gjennom en prosess der en setter de motsatte holdningene i stedet. Handlingene som levereglene utelukker – drap, tyveri, utroskap, osv – er alle forårsaket av usunne mentale krefter som i buddhistisk terminologi kalles «urenheter» (kilesa). Ved å utføre disse handlingene bevisst og med vilje forsterker vi urenhetenes grep på sinnet til det punktet hvor de blir våre dominerende egenskaper. Men når vi begynner å øve oss på å følge levereglene svekker vi de nåværende usunne mentale kreftene. Deretter skjer en prosess med «utskiftning av kreftene», der urenhetene erstattes av sunne holdninger som blir stadig dypere forankret når vi fortsetter med praksisen.

I denne prosessen med transformering av oss selv styrkes levereglenes virkning av en annen psykologisk lovmessighet, loven om utvikling gjennom repetisjon. Selv om en praksis først vekker noe indre motstand, så vil de egenskapene som fremelskes vil umerkelig bli absorbert i sinnets strukturer – hvis den gjentas over tid med innsikt og besluttsomhet. Vanligvis er vi dominert av negative holdninger og plaget av usunne følelser når vi begynner. Men hvis vi ser at disse tilstandene fører til lidelse og at vi må oppgi dem for å bli fri for lidelse, så vil vi ha sterk nok motivasjon til å begynne med treningen som er utformet for å motvirke dem. Denne treningen begynner med ytre overholdelse av sīla, og fortsetter deretter med internalisering av selvbeherskelse gjennom meditasjon og innsikt. I begynnelsen kan det å overholde levereglene kreve en særlig innsats, men gradvis vil de etiske kvalitetene, som de uttrykker, bli sterkere inntil våre handlinger strømmer jevnt og uanstrengt fra dem lik vannet fra sin kilde.

De fem levereglene er med utgangspunkt i det etiske prinsippet om å bruke seg selv som målestokk for hvordan man skal handle overfor andre. På pali uttrykkes dette prinsippet med attanam upamam katva, «se på seg selv som lik andre og andre som lik en selv.» Metoden for å anvende dette krever en enkel øvelse hvor vi forestiller oss at vi bytter ut oss selv med andre. For å bestemme om vi skal følge eller ikke følge en bestemt handlemåte, bruker vi oss selv som målestokk og vurderer hva som ville vært behagelig eller smertefullt for oss selv. Så tenker vi at andre er grunnleggende like oss selv, og det som er behagelig og smertefullt for oss, er også behagelig og smertefullt for dem. Altså på samme måte som vi ikke vil at andre skal forårsake smerte for oss, skal ikke vi forårsake smerte for andre. Som Buddha forklarer:

Om dette tenker den edle disippelen: ‘Her er jeg, glad i livet mitt, ønsker ikke å dø, glad i å nyte og misliker smerte. Tenk hvis noen skal frata meg livet mitt, det vil ikke være noe som er behagelig eller gledelig for meg. Hvis jeg fra min side fratok livet fra en som er glad i livet, ikke ønsker å dø, en som er glad i å nyte og misliker smerte, så ville det ikke være noe som var behagelig eller gledelig for han. For den tilstanden som ikke er behagelig eller gledelig for meg vil ikke være behagelig eller gledelig for en annen, og en situasjon som er dårlig og ubehagelig for meg, hvordan kan jeg påføre en annen den?’ Som et resultat av en slik refleksjon avstår han fra å ta livet av levende skapninger, og han oppfordrer andre til å avstå fra det, og snakker positivt om å avstå fra det.                                                                                                                                                                                        Samyuttanikaya 55, nr. 7

Denne deduktive metoden bruker Buddha for å komme frem til de fire første levereglene. Den femte leveregelen, å avstå fra rus, ser ut til bare å omhandle mitt forhold til meg selv, hva jeg putter inn i min egen kropp. Men fordi brudd på denne leveregelen kan føre til brudd på alle de andre levereglene og til mye mer skade for andre, er de sosiale implikasjonene større enn det som synes ved første øyekast, og bringer den innenfor rammen av den samme måten å trekke slutninger på.

Levereglene er bare de mest elementære reglene for moralsk trening, men Buddha foreslår også andre etiske regler som innprenter bestemte positive dyder. For eksempel så berømmer Mangala Sutta ærbødighet, ydmykhet, tilfredshet, takknemlighet, tålmodighet, gavmildhet, osv. I andre samtaler gis det råd om en rekke plikter innen familien og sosiale og politiske plikter som skaper velferden i samfunnet. Og bak alle disse pliktene ligger de fire holdningene som kalles «umålbare» – kjærlig vennlighet, medfølelse, medglede og likevekt.

For å utvikle de positive kvalitetene må vi begynne med å avstå fra de negative egenskapene som står i motsetning til dem. Utvikling av de positive kvalitetene vil bare bli hemmet og forstyrret når urenhetene får lov til å herske ukontrollert. Vi kan ikke utvikle medfølelse mens vi samtidig hengir oss til å drepe, eller utvikle ærlighet mens vi stjeler og jukser. Vi må begynne med å unngå ting for å oppgi det som er usunt. Først når vi har sikret oss et grunnlag ved å unngå det som er usunt kan vi forvente å lykkes med å utvikle det som gir positive handlinger.

En annen grunn til at levereglene er formulert i hva vi avstår fra, er at utvikling av positive kvaliteter ikke kan bestemmes av regler. Øvingsregler kan regulere hva vi må unngå og hva vi må gjøre i våre ytre handlinger, men bare idealer, ikke regler, kan styre det som utvikles i oss selv. Derfor kan vi ikke binde oss til en øvingsregel om alltid å være kjærlig mot andre. Å pålegge oss en slik regel er å plassere oss i en situasjon av indre konflikt siden indre holdninger rett og slett ikke er så føyelige at de kan bestemmes av et diktat. Kjærlighet og medfølelse er fruktene av det indre arbeidet vi gjør med oss selv, ikke noe som skjer ved å si ja til en leveregel. Det vi kan gjøre er å påta oss en leveregel om å avstå fra å ødelegge liv og å skade andre vesener. Da kan vi ta en beslutning, helst uten for mye oppstuss, om å utvikle kjærlig vennlighet og komme i gang med den mentale treningen som er utformet for å stimulere utviklingen av den.

II. De fem levereglene

DEN FØRSTE LEVEREGELEN: AVSTÅ FRA Å TA LIV

 Den første av de fem levereglene lyder på pali: Pāṇātipātā veramaṇī sikkhāpadaṁ samādiyāmi, og på norsk «Jeg påtar meg øvingsregelen om å avstå fra å ta liv.» Her betyr ordet pāna det som puster, og viser til ethvert levende vesen som har pust og bevissthet. Det inkluderer dyr og insekter i tillegg til mennesker, men inkluderer ikke planter da de bare har liv, men ikke pust eller bevissthet. Ordet «levende vesen» er et standard begrep, et uttrykk for vanlig bruk, som i streng filosofisk betydning betyr kraft til å leve (jivitindriya). Den nøyaktig betydningen av ordet atipata er å «slå ned» og dermed drepe eller ødelegge. Derfor krever leveregelen at vi avstår (veramani) fra å ta liv. Selv om leveregelens ordlyd handler om å forby drap på levende vesener, kan den ut fra sitt grunnleggende formål også forstås til å forby det å skade, lemleste og torturere.

De buddhistiske pali-kommentarene definerer handlingen med å ta liv slik: «Å ta liv er viljen til å drepe uttrykt enten gjennom kroppen eller ved tale, og som utløser en handling som resulterer i at livskraften til et levende vesen kuttes, når det er et levende vesen der og (gjerningspersonen) oppfatter det som et levende vesen «

 Det første viktige punktet å merke seg i denne definisjonen er at handlingen å ta liv er definert som vilje (cetana). Vilje er den mentale faktoren som styrer handling (karma), den har som funksjon å aktivere hele det mentale kompleks som trengs for å oppnå et bestemt mål, i dette tilfellet ødeleggelsen av livskraften til et levende vesen. Ugjerningen knyttes til viljen, og det innebærer at det endelige ansvaret for drapshandlingen ligger i sinnet, siden viljen som forårsaker handlingen er en mental faktor. Kropp og tale fungerer bare som utganger for viljen, dvs. som kanaler som viljen til å ta liv uttrykker seg gjennom. Drap er klassifisert som en kroppslig handling siden det vanligvis skjer ved hjelp av kroppen, men det som virkelig utfører drapet er sinnet som bruker kroppen som et instrument for å realisere sitt mål.

Et annet viktig poeng å merke seg er at drap ikke trenger å skje direkte med bruk av kroppen. Viljen til å ta liv kan også uttrykkes ved bruk av tale. Det betyr at ordren om å ta liv, gitt til andre i form av ord, muntlig eller skriftlig, eller et signal, også blir ansett som en drapshendelse. En som utsteder en slik ordre, blir ansvarlig for handlingen så snart den oppnår intensjonen om å frata en person livet.

En fullstendig drapshandling som utgjør et totalt brudd på leveregelen innebærer fem faktorer: (1) et levende vesen, (2) forståelsen av at det er et levende vesen, (3) tanken eller viljen til å drepe, (4) en relatert handling, og (5) at vesenet faktisk dør som et resultat av handlingen.

Den andre faktoren sørger for at ansvar for drap bare er aktuelt når gjerningsmannen er klar over at målet for hans handling er et levende vesen. Så hvis vi tråkker på et insekt som vi ikke ser, blir ikke leveregelen brutt fordi oppfatningen eller bevisstheten om et levende vesen mangler. Den tredje faktoren sikrer at å ta liv er gjort med hensikt. Uten viljesfaktoren er det ingen overtredelse, som når vi dreper en flue mens vi bare har til hensikt å vifte den bort med hånda. Den fjerde faktoren krever at handlingen må rettes mot å ta liv, den femte at vesenet dør som et resultat av denne handlingen. Hvis livskraften ikke blir kuttet, oppstår ikke et fullstendig brudd på leveregelen, men ved å skade eller såre levende vesener på noen som helst måte vil dette være brudd på dens grunnleggende formål.

Ut fra den den underliggende motivasjonen skilles det mellom forskjellige former for å ta liv. Et kriterium for å bestemme motivasjonen er den urenheten som primært er grunn til handlingen. Drapshandlinger kan stamme fra alle de tre skadelige røttene – fra grådighet, hat og vrangforestillinger. Som den umiddelbare årsaken knyttet til en drapshandling virker hat sammen med vrangforestillinger som roten siden kraften som driver handlingen er impulsen til å ødelegge vesenets liv, som er en form for hat. En hvilken som helst av de tre skadelige røttene kan imidlertid være årsaken som driver handlingen eller gir den avgjørende støtte (upanissaya paccaya), og virker over tid. Selv om grådighet og hat alltid er utelukket samtidig, kan de to virke sammen til forskjellige tider over en lengre periode og forårsake at det tas liv. Drap primært motivert av grådighet kan sees i tilfeller der det drepes for å oppnå materielle fordeler eller høy status for seg selv, for å fjerne trusler mot ens trivsel og sikkerhet, eller for å oppnå glede som når jakt eller fiske drives som sport. Drap motivert av hat er tydelig i tilfeller av ondskapsfulle mord der motivet er sterk aversjon, grusomhet eller sjalusi. Og drap motivert av vrangforestillinger kan sees i tilfeller der de som utfører dyreofringer gjør det i den tro at det åndelig sett er nyttig, eller de som dreper tilhengere av andre religioner gjør det ut fra en oppfatning om at dette er en religiøs plikt.

DEN ANDRE LEVEREGELEN: AVSTÅ FRA Å TA DET SOM IKKE ER GITT

Det andre leveregelen lyder: Adinnādānā veramaṇī sikkhāpadaṁ samādiyāmi «Jeg påtar meg øvingsregelen om å avstå fra å ta det som ikke er gitt.» Ordet adinna, som nøyaktig betyr «det som ikke er gitt,» betyr eiendelene til en annen person som han eier lovlig og uten å ha gjort seg skyldig i noe (adandaraho anupavajjo). Dermed er det ikke et brudd hvis gjenstanden som er tatt ikke har noen eier, f.eks. hvis trestammer blir tatt for å lage bål eller det samles steiner for å bygge en mur. Videre må den andre personen ha tatt gjenstanden i besittelse lovlig og uten å ha gjort seg skyldig i noe, det vil si at han må ha lovlig rett over gjenstanden og bruker den uten å gjøre seg skyldig i noe.

Denne siste setningen blir åpenbart anvendbar i tilfeller der en person får lovlig besittelse over en gjenstand, men gjør det på en uakseptabel måte eller bruker den til et uetiske formål. I slike tilfeller kan det være legitime grunner for å frata han gjenstanden, som når loven krever at noen som begår et brudd skal betale bot eller en person skal fratas våpen som med rette er hans, men som han bruker til destruktive formål.

Handlingen å ta det som ikke er gitt er definert slik: «Å ta det som ikke er gitt er

viljen som har til hensikt å stjele, og som setter i gang handlingen å tilegne seg en gjenstand som lovlig og uklanderlig tilhører en annen, hos en som forstår at den tilhører en annen.» Som i tilfellet med den første leveregelen består overtredelsen her til syvende og sist av vilje. Denne viljen kan begå tyveri ved å begynne en handling med kroppen eller talen, dermed oppstår en overtredelse enten ved selv å ta noe, eller indirekte ved å instruere noen andre til å ta den ønskede gjenstanden. Det grunnleggende formålet med leveregelen er å beskytte enkeltpersoners eiendeler mot å bli uberettiget tatt av andre. Dens moralske virkning er å oppmuntre til å være ærlig og ha rett levebrød.

Ifølge kommentarene må fem faktorer være til stede for at et fullstendig brudd på leveregelen skal være begått: (1) En gjenstand som tilhører en annen lovlig og uten at eieren har gjort seg skyldig i noe, (2) forståelsen av at den tilhører en annen, (3) tanken eller intensjonen om å stjele, (4) aktiviteten med å ta gjenstanden, og (5) den faktiske tilegnelsen av gjenstanden.

På grunn av den andre faktoren er det ikke noe brudd å ta en annens gjenstand hvis vi feilaktig oppfatter den som vår egen, som når vi kan forveksler frakker med identisk utseende, paraplyer, osv. Den tredje faktoren gir igjen en beskyttelse mot utilsiktet tilegnelse, mens den femte hevder at for å komme i kategorien overtredelse må handlingen føre til at eieren fratas gjenstanden. Det er ikke nødvendig at han er klar over at det som han eier er borte, bare at den blir fjernet fra det området som er under eierens og kontroll, selv om det bare er for et øyeblikk.

Å ta det som ikke er gitt kan deles inn i mange forskjellige typer brudd. Vi kan nevne noen av de viktigste. Den ene er å stjele, det vil si å ta det som ikke er gitt i hemmelighet, uten eierens viten, som ved innbrudd, tyveri i banken på natten, lommetyveri, osv. En annen type er ran, å ta det som ikke er gitt med makt, enten ved å rive til seg noens eiendeler eller ved å tvinge han til å overgi dem ved hjelp av trusler. En tredje type er svindel, å sette frem falske krav eller å fortelle løgner for å skaffe seg andres eiendeler. Enda en type er bedrag, ved å bruke metoder som misleder for å frata noen en gjenstand eller å tjene penger, som når en butikkeier bruker vekter og målinger som ikke er korrekte, eller når folk lager falske regninger som de bruker.

Brudd på denne leveregelen trenger ikke utgjøre en større forbrytelse. Leveregelen er subtil og gir mange muligheter for brudd, og noen av dem er tilsynelatende små. For eksempel vil det være en  overtredelse når ansatte tar ting som tilhører arbeidsgiveren, og putter små gjenstander i lomma som de ikke har rett til med den tanke at selskapet ikke vil savne dem, og når de bruker andres telefon til fjernsamtaler uten samtykke og lar han dekke regningen, og å bringe gjenstander inn i et land uten å toll-deklarere for å unngå å betale avgift for dem, og å sløse bort tiden på jobben som man er betalt for ut fra en forventning om at man jobber flittig, og å få sine ansatte til å jobbe uten å gi dem tilstrekkelig kompensasjon, osv.

Med utgangspunkt i de underliggende årsakene (røttene) kan handlingen å ta det som ikke er gitt enten springe ut av grådighet eller av hat, begge kombinert med vrangforestillinger. At det stjeles på grunn av grådighet er opplagt, men handlingen kan også bli drevet av hat. Hat fungerer som motivet for å stjele når en person frarøver en annen en gjenstand ikke så mye fordi han vil ha den selv, men fordi han misliker at den andre har den og ønsker å få ham til å lide under tapet av den.

DEN TREDJE LEVEREGELEN: AVSTÅ FRA FEILAKTIGE HANDLINGER NÅR DET GJELDER SANSENYTELSER

Det tredje leveregelen lyder: Kāmesu micchācārā veramaṇī sikkhāpadaṁ samādiyāmi, «Jeg påtar meg øvingsregelen om å avstå fra feilaktige handlinger når det gjelder sansenytelser.» Den generelle betydningen av ordet kāma er sansenytelse eller sensuell lyst, men kommentarene forklarer det som seksuelle forhold (methunasamacara), en tolkning støttet av suttaene. Micchācārā betyr feil måte å oppføre seg på. Dermed foreskriver leveregelen avholdenhet fra ulovlige eller uakseptable seksuelle forhold.

Feilaktige handlinger når det gjelder sanselige gleder er formelt definert som «vilje med seksuell hensikt som skjer ved hjelp av kroppen og med en ulovlig eller uakseptabel partner og forårsaker overtredelse «. Det grunnleggende spørsmålet som denne definisjonen reiser er: Hvem skal kvalifisere som en ulovlig eller uakseptabel partner? For menn lister teksten opp tjue typer kvinner som er ulovlige eller uakseptable partnere. Disse kan grupperes i tre kategorier: (1) En kvinne som er under beskyttelse av eldre eller andre myndighetspersoner med ansvaret for hennes omsorg, for eksempel en jente tas hånd om av foreldre, av en eldre bror eller søster, av andre slektninger, eller av familien som helhet, (2) en kvinne som er beskyttet ved konvensjon, det vil si nære slektninger forbudt pga familietradisjon, nonner og andre kvinner som har lovet å overholde sølibat som en åndelig disiplin, og de som er forbudt som partnere i henhold til landets lov, og (3) en kvinne som er gift eller forlovet med en annen mann, også en som er bundet til en annen mann bare ved en midlertidig avtale. Når det gjelder kvinner og for de som er gift så er enhver mann andre enn ektemannen en ulovlig eller uakseptabel partner. For alle kvinner er en mann forbudt av tradisjon eller religiøse regler ikke tillatt som partner. For både menn og kvinner kan enhver voldelig, tvungen eller ufrivillig forening, enten ved fysisk tvang eller psykologisk press, betraktes som en overtredelse av leveregelen selv når partneren ellers ikke er ulovlig eller uakseptabel. Men en mann eller kvinne som er enkemann/enke eller skilt kan fritt gifte seg igjen etter eget valg.

Tekstene nevner fire faktorer som må være til stede for at det skal medføre brudd på leveregelen: (1) en ulovlig eller uakseptabel partner som definert ovenfor, (2) tanken på eller viljen til å ha seksuelt samvær med den personen, (3) handlingen å ha et slikt samvær, og (4) egen godkjenning av samværet. Denne siste faktoren er lagt til for at de som ufrivillig blir tvunget til uakseptable seksuelle forhold ikke skal anses å ha brutt leveregelen.

DEN FJERDE LEVEREGELEN: AVSTÅ FRA Å SNAKKE USANT

Den fjerde leveregelen lyder: Musāvāda veramaṇī sikkhāpadaṁ samādiyāmi, «Jeg påtar meg øvingsregelen om å avstå fra å snakke usant.» Usann tale er definert som «uriktig bruk av viljen med den hensikt å lure noen, og som skjer med kroppen eller med talen, og som forårsaker en kroppslig eller verbal aktivitet for å lure en annen.»

En overtredelse må forstås som tilsiktet. Leveregelen brytes ikke bare ved å si det som er usant, men ved å si det som er usant med den hensikt at det skal fremstå som sant, dermed er det det samme som å lyve eller lure noen. Viljen ansees som det som forårsaker kroppslig eller verbal handling. Bruk av tale for å lure noen er åpenbar, men kroppen kan også brukes som et verktøy til å kommunisere – som med skrift, tegn gitt med hendene og andre bevegelser – og kan dermed brukes til å lure andre.

Fire faktorer inngår i et brudd om usann tale: (1) et usant saksforhold, (2) hensikt om å lure en annen, (3) aktivitet med å uttrykke det, enten verbalt eller kroppslig, og (4) formidling av en usann fremstilling til en annen. Siden hensikt er nødvendig, er det ikke et brudd på leveregelen hvis man snakker usant uten at det er forsøk på å lure en annen, som når man snakker noe som er usant og tror det er sant.

Det er ikke nødvendig at noen blir lurt for at leveregelen brytes. Det er nok at den usanne oppfatningen blir kommunisert til en annen. Selv om den andre ikke tror på den usanne fremstillingen, har man begått en overtredelse av det å snakke sant hvis man uttrykker noe som er usant for ham og han forstår hva som blir sagt.

Motivasjonen for usann tale kan være hvilken som helst av de tre usunne røttene. Disse gir tre hovedtyper av usannhet: (1) Usann tale motivert av grådighet, som er ment å gi en flere fordeler eller fremme status for en selv eller de som står en nær, (2) usann tale motivert av hat, ment å ødelegge andres velferd eller å bringe dem skade og lidelse, og (3) usann tale av mindre alvorlig art, hovedsakelig motivert av vrangforestillinger i forbindelse med mindre skadelig grad av grådighet eller hat, og som verken har til hensikt å gi en selv spesielle fordeler eller å skade andre. Noen eksempler kan være å lyve for å lage en spøk, overdrive i en fortelling for å gjøre den mer interessant, snakke smigrende for å tilfredsstille andre, osv.

DEN FEMTE LEVEREGELEN: AVSTÅ FRA BERUSENDE DRIKKER OG RUSMIDLER

Den femte leveregelen lyder: Surā-meraya-majja-pamādaṭṭhānā veramaṇī sikkhāpadaṁ samādiyāmi, «Jeg påtar meg øvingsregelen om å avstå fra gjærede og destillerte rusmidler som er årsak til uoppmerksomhet.» Ordet meraya betyr gjæret alkoholdrikk, sura alkoholdrikk som er destillert for å øke styrke og smak. Ordet majja, som betyr rusmiddel, kan relateres til resten av setningen enten som en modifikasjon av surameraya eller som et tillegg. I det første tilfellet betyr hele uttrykket at gjærede og destillerte brennevin er rusmidler, i sistnevnte betyr det gjærede og destillerte alkoholdrikker og andre rusmidler. Hvis denne andre tolkningen velges vil leveregelen eksplisitt omfatte narkotika som brukes ikke-medisinsk, slik som opiater, hasj og psykedelika. Men selv med den første tolkningen forbyr leveregelen disse narkotikaene implisitt gjennom hensikten med leveregelen som er å forhindre uoppmerksomhet forårsaket av inntak av rusmidler.

Inntak av rusmidler er definert som viljen som fører til kroppslig handling med inntak av destillerte eller gjærede rusmidler. Det kan kun utføres av en selv (ikke ved å instruere andre) og skjer bare gjennom kroppen.

For at leveregelen skal brytes kreves fire faktorer: (1) Rusmiddelet, (2) intensjonen om å ta det, (3) aktiviteten med å innta det, og (4) selve inntaket av rusmiddelet. Den motiverende faktoren for et brudd er grådighet kombinert med vrangforestillinger. Det gis ingen graderinger av moralsk konsekvens. Når det tas medisiner som inneholder alkohol eller berusende narkotika av medisinske årsaker begås ikke brudd på leveregelen. Det er heller ikke noe brudd å ta mat som inneholder en ubetydelig mengde alkohol tilsatt som smaksstoffer.

Denne femte leveregelen skiller seg fra de foregående fire ved at de andre direkte involverer en persons forhold til sine medmennesker, mens denne leveregelen tilsynelatende kun handler om en persons forhold til seg selv – til sin egen kropp og sitt eget sinn. Mens de fire første levereglene tydeligvis tilhører den moralske sfæren, kan det oppstå et spørsmål om denne leveregelen egentlig har en etisk karakter eller bare er helsemessig. Svaret er at den er etisk, av den grunn at det en person gjør mot sin egen kropp og sitt sinn kan ha en avgjørende effekt på forholdet til personens medmennesker. Inntak av rus kan påvirke hvordan en person samhandler med andre og føre til brudd på alle fem levereglene. Under påvirkning av rus kan en person som ellers kan være tilbakeholden miste selvkontrollen, bli uoppmerksom og delta i drap, tyveri, utroskap og løgn. Avholdenhet fra rus er foreskrevet med den begrunnelse at det er avgjørende for en persons selvbeskyttelse og for å skape velferd for familie og samfunn. Leveregelen forhindrer altså det ulykkelige som følger av bruk av rusmidler: Tap av verdier, konflikter og kriminalitet, somatiske sykdommer, tap av omdømme, skamløs oppførsel, uaktsomhet og galskap.

Det må understrekes at leveregelen ikke bare forbyr rus, men bruken av rusmidler i seg selv. Selv om det å ruse seg sporadisk isolert sett kanskje ikke er umiddelbart skadelig så er rusmidlers forførende og vanedannende egenskaper velkjente. Den sterkeste beskyttelsen mot fristelsen er å unngå den helt.