Rainbow Dharma - Buddhistforbundet

Fremveksten av regnbue-dharma

Buddhisme om seksuelt mangfold og likekjønnet ekteskap

Michael Vermeulen[i]

Fra homofil stolthet til opplysning?

Kan du delta både i Gay Pride og buddhistisk meditasjon? Med andre ord: Blir skeiv[ii] en hindring på den åndelige reisen mot opplysthet? Eller er det en motorvei? Eller spiller det ikke noen rolle? Mange mennesker – både buddhister og ikke-buddhister – tror at buddhismen har en svært aksepterende holdning til mangfold, inkludert seksuelt mangfold. Vi lever i en tid der religion ofte tar til orde for homohat, til og med drap. Med en så fiendtlig religiøs kontekst kan buddhismen virkelig være stolt av det faktum at den ikke har noen historie med hatefulle ytringer eller fysisk vold mot seksuelle minoriteter. Men det vil være feil å hevde at den aldri har vært gjenstand for fordommer og diskriminering. Til tross for at den var åpen for mennesker som ikke passet inn i det patriarkalske indiske samfunnet i det femte århundre f.Kr, har buddhismen fra starten av ikke lyktes i å være fullt ut inkluderende.

Denne artikkelen vil kartlegge både åpenheten som buddhismen har uttrykt så vel som fordommer den var gjenstand for, fra Buddhas[iii] dager og til i dag. I denne 2500 år lange historien spredte buddhismen seg til vidt forskjellige kulturer med forskjellig forståelse av familieliv, seksuell legning og kjønnsidentitet. Også når det gjaldt læren ble den svært mangfoldig, og favner fra frelseslæren[iv] i det Rene lands-buddhismen (med troen på at man vil bli gjenfødt i det rene landet til Amida Buddha, en buddhistisk frelser som lovet å redde alle vesener uten å diskriminere), til den ateistiske sekulære buddhismen (som ikke tror på det overnaturlige eller på gjenfødelse som noe som kan tas bokstavelig). Gjennom denne utviklingsprosessen har noen lærde prøvd å innlemme lokale fordommer i stedet for å bekjempe dem. Men bare i Tibet ble homonegativitet inkludert i den vanlige buddhistiske lære (selv om den aldri førte til vold eller forfølgelse).

Med globaliseringen av buddhismen på 1900-tallet ble buddhistene mer bevisste på historiske fordommer innenfor sine egne tradisjoner.[v]

Mange buddhister ble også sterke talsmenn for menneskerettigheter og sosiale forandringer innenfor sine samfunn og tradisjoner.

Tidlig buddhisme

Buddha var den øverste i et fellesskap med lek-tilhengere og klostertilhengere i mer enn fire tiår. I løpet av denne lange perioden ble han spurt om råd innen en lang rekke temaer innen sex og seksualitet som ville imponert mange sexologer i dag. Som et resultat av det er det bokstavelig talt dusinvis av referanser i de buddhistiske kanonene[vi] til alle typer av seksuelle forhold og praksiser, hovedsakelig hetero- og homoseksuelle aktiviteter, men også til pedofili, zoofili, nekrofili osv.

Før vi analyserer disse rådene i detalj, kan vi komme med noen generelle kommentarer. For det første, nesten alle disse er omtalt i vinaya (klosterreglene). Med andre ord, den vanligste konteksten er en munk eller nonne som kjemper for å leve et liv i sølibat. For det andre, ut fra at det var så mange forskjellige temaer som ble tatt opp, var Buddha åpenbart ikke uvitende eller naiv i forhold til menneskelige seksuelle lidenskaper og aktiviteter i vid forstand. Og sist, men ikke minst, det er ingen steder i hans lære noen følelse av at språket er homonegativt språk eller at mannlig eller kvinnelig homoseksuell adferd fordømmes.

La oss se nærmere på de spesifikke etiske rådene som er gitt til lektilhengere og klostertilhengere.

2.1. Lekmedlemmer av det tidlige buddhistiske fellesskapet: Ikke skade noen

Lektilhengere av Dharma[vii] forplikter seg til å øve på fem ferdigheter[viii] (som oftest kalt bud): Avstå fra å drepe levende vesener, fra å ta det som ikke er gitt en, fra upassende seksuell adferd (også kalt ‘det tredje bud’), fra usann tale og fra rusmidler. ‘Bud’ er et misvisende begrep, ettersom de som er vokst opp i en abrahamittisk kultur feilaktig kan anta at de fem budene fungerer på en lignende måte som de guddommelige budene i teistiske religioner. Men buddhistiske bud henviser ikke til en liste over regler som vi må følge blindt uten hensyn til de ulike forholdene vi lever under. Den åndelige veien i buddhismen handler om å trene sinnet til å tenke, snakke og handle fritt for grådighet, hat og vrangforestillinger. Å mislykkes i dette er ikke en synd som fører til evig fordømmelse. Tilnærmingen er mer empirisk: Med prøving og feiling og trening under veiledning blir man flinkere til å leve et moralsk liv under endrede forhold.

‘Upassende adferd’ er dessuten et veldig vagt begrep, og meningen må utledes fra den kulturelle sammenhengen. I skriftene “henviser det tredje budet først og fremst til det å unngå å forårsake lidelse ved ens egen seksuelle adferd. Utroskap (…) er det mest åpenbare bruddet på dette budet. Det som er uriktig med det kan delvis forstås ved at det er et uttrykk for grådighet, og delvis ved at det skader andre. (…) Hva som anses som ”utroskap” varierer imidlertid etter ekteskapsmønstrene i forskjellige samfunn, og buddhismen har vært fleksibel i å tilpasse seg disse. ” [ix] De fleste lærere omformulerer derfor den tredje forskriften til ‘ikke anvend sex på en skadelig måte’, som legger mer vekt på

å vurdere sine handlinger i stedet for å rette seg etter en regel: Er det maktmisbruk? Er det samtykke? Er det vanedannende adferd? Osv.

Som nevnt var Buddha fullstendig klar over seksuelt mangfold generelt og homoseksuell atferd spesielt. Hvis dette hadde vært et tema for ham, hadde han mange muligheter til å fordømme det, eller å si at buddhister bare skulle leve et heterofil liv. Men i stedet er det stillhet. Noen lærde tolker denne stillheten som nøytral (Cabezón, 1993) eller negativ (Harvey, 2000)[x]. Flertallet av lærere anser dette imidlertid som en positiv og aksepterende stillhet. De sammenligner det med stillheten de er kjent med i sin egen tradisjon: ”Bernard Faure, i sin kulturelle kritikk av zen-buddhismen med tittelen The Rhetoric of Immediacy, bemerker at homofili ser ut til å være oversett i zen-læren, og unektelig i klassiske buddhistiske tekster. Mitt inntrykk fra min egen klosteropplevelse tyder på at homofili ikke har blitt vurdert som et avvik, og derfor ikke ble kommentert. ”[xi] I undersøkelsen min om europeisk buddhisme og seksuelt mangfold var de fleste kommentarer helt klart i tråd med dette. Mange lærere er tause om temaet, ikke fordi de avviser ulike seksuelle orienteringer eller kjønnsidentiteter, men fordi de anser det som et irrelevant tema[xii].

2.2. Klostermedlemmer av det tidlige buddhistiske samfunnet: Ikke ha sex

I det som trolig er den eldste dokumenterte historien i grensesnittet mellom religiøse og LHBTI-rettigheter, ble Buddha kontaktet av det vi i dag vil kalle en transkjønnet munk og en transkjønnet nonne[xiii]. De var ikke fornøyde som medlemmer av grupper i klosteret som bestod bare av kvinner eller bare av menn (munker og nonner bodde for det meste hver for seg) og ba om hjelp. Buddha bestemte pragmatisk at den kvinnelige transkjønnede munken skulle slutte seg til nonnene og den mannlige transkjønnede nonnen skulle slutte seg til munkene.

Å gå over streken for munker eller nonner innebar å involvere seg i seksuelle aktiviteter. Sex (enten av homo- eller heteroseksuell karakter) blir fordømt fordi munkene og nonnene forventes å leve i sølibat.

Det er ingen negativ holdning til sex eller seksuelt mangfold som sådan, men mot mangel på disiplin til å kontrollere begjær: ”Det er verdt å merke seg at disse forbudene mot homoseksualitet i vinaya ikke underbygges særskilt (ift homofobi), verken metafysisk, filosofisk eller med noen doktrine. De er bare uttrykk for ukontrollert begjær fra personer som har gitt løfte om å kontrollere sine begjær. » [xiv]

Det ville imidlertid være feil å anta at det ikke var noen diskriminering av seksuelle minoriteter i det tidlige buddhistiske samfunnet. Et mangfoldig utvalg av mennesker ble ikke tillatt ordinasjon, selv om de var velkomne til å bli lektilhengere. Årsakene er noen ganger er skjult i fortidens tåke. Fordommene mot interkjønnede mennesker[xv], så vel som den ganske uvanlige kategorien mennesker kalt pandakas [xvi], ser ut til å ha vært at deres anatomiske annerledeshet også betydde at de ikke kunne kontrollere sine seksuelle begjær. Således ble det antatt at de manglet disiplin til å leve et liv i sølibat. Den viktigste av disse historiene i Vinaya, refererer faktisk til en pandaka med et ekstremt ukontrollerbart seksuell begjær (Vin I. 85-86). En som vi i dag ville definert som en sexavhengig, som forståelig nok var besværlig for et samfunn med munker og nonner.

Seksuelt mangfold og ekteskap etter Buddha: Asia

I årtusenene etter Buddha ble det dannet tre viktige og geografisk forskjellige tradisjoner i Asia. Noen anser disse tradisjonene for å være så forskjellige at det gjør det umulig å snakke om buddhismen som én religion eller snakke om ‘et’ buddhistisk syn. Det er nok litt overdrevet, for til tross for alle forskjeller er det en klar følelse av å høre sammen. Når det gjelder ekteskap hevdet buddhismen aldri at ekteskap var en eksklusiv eller ‘hellig’ buddhistisk religiøs institusjon, og avviste heller ikke ekteskap til fordel for sølibat, eller begrenset seg til en bestemt type ekteskap.

3.1. Buddhisme i Sørøst-Asia: Theravada [xvii]

Med noen få unntak har theravada stort sett vært taus om seksuelt mangfold, men stillheten kan avspeile en viss mangel på interesse fra munkene for seksualitet generelt. Theravada er rett og slett veldig fokusert på klosterlivet. De tidlige theravada-kommentarene er helt stille om seksuelle handlinger mellom kvinner, og ved det 12. århundre (17 århundrer etter Buddha) var det bare én kommentar som var kjent angående å utvide det tredje budet til seksuelle handlinger mellom menn: “Dette kan rett og slett skyldes en forglemmelse siden tekstene konsentrerer seg om de vanligste måtene å bryte det tredje budet på fremfor en en positiv aksept av homoseksuelle handlinger. Likevel viser det at indiske buddhist-kommentatorer flest ikke var spesielt fiksert på å fordømme slike handlinger.” [xviii]

Da theravada-kulturer ble konfrontert med kriminalisering av homofili av de britiske kolonisatorene, stod ikke buddhister opp for å forsvare likhet, men forble tause. Selv etter at de var blitt uavhengige, forble homoseksualitet frem til i dag ulovlig i de tidligere britiske koloniene Sri Lanka og Burma. Laos, Kambodsja og Vietnam var under fransk protektorat. Disse landene har aldri vært kjent med noen lover mot seksuell aktivitet av samme kjønn.

Stort sett var og er ekteskap i theravada-kulturer ansett som en sekulær institusjon, selv om skikken er å be munkene om en velsignelse etter ekteskapet. Heteroseksuell monogami er vanlig praksis, men polygami (hos kongene i Burma og Thailand og velstående bønder) har også blitt godtatt. I 2004 ba buddhistkongen Norodom Sihanuk i Kambodsja om at ekteskap av samme kjønn ble legalisert i landet. I 2013 debatterte det thailandske parlamentet legalisering av ekteskap av samme kjønn.[xix] Det innflytelsesrike og konservative rettsorganet for thailandske munker forble taus i denne debatten.[xx] Men den kjente buddhistaktivisten Sulak Sivaraksa og den lærde Suraphot Thaweesak ga offentlig støtte.[xxi] De la vekt på at buddhismen aldri forbød ekteskap av samme kjønn, at det er normalt at lekfolk har sex, og at sex sin funksjon i buddhismen ikke bare er forplantning. Derfor spiller det ingen rolle for buddhismen om sex er sex med samme kjønn eller ikke. Den australske (med thailandsk opplæring) Theravada-munken Ajahn Brahm driver også kampanje eksplisitt for likestilling av ekteskap.[xxii] I mars 2015 vedtok det thailandske parlamentet loven om likestilling mellom kjønn. Det er den første loven i Sørøst-Asia som straffer diskriminering basert på kjønnsidentitet eller seksuell legning.

3.2. Buddhismen nord for India: Vajrayana [xxiii]

Det var buddhistlæreren Gambopa i det 12. århundre som for lekfolk utvidet [xxiv] det tredje budet til å inkludere sex mellom menn (altså 17 århundrer etter Buddha). Han har en lang liste over seksuell atferd han anser som upassende for buddhister. Det som gjenspeiles i disse er åpenbart sosiale tabuer i Tibet i det 12. århundret mer enn det er tidlig eller universell buddhistisk lære.

Gambopas innflytelse er imidlertid vidtrekkende, fordi den 14. Dalai Lama – en av de mest kjente buddhistene i vår tid – opprettholder synspunktene hans: ”Jeg tror at homofili ifølge buddhismen er et brudd på visse [tibetanske buddhistiske] forskrifter[xxv], men det er ikke en skadelig handling som sådan, i motsetning til tyveri, drap og andre forbrytelser som får andre mennesker til å lide. (…) Det er derfor det ikke er noen grunn til å avvise homofili eller å diskriminere homofile. ” [xxvi] Med andre ord – selv buddhister som er overbevist om at det å være homofil er et brudd på et moralsk bud gjør det klart at dette ikke er noen tillatelse til å diskriminere eller bortvise homofile (et skille som ofte er uskarpe i abrahamittiske tradisjoner). Dalai Lama fordømte gjentatte ganger hatefulle ytringer og vold mot seksuelle minoriteter, og understreket at det å være homofil ikke betyr at man ikke lenger kan være buddhist, og støtter eksplisitt sekulære ekteskap av samme kjønn.[xxvii]

Ikke alle asiatiske vajrayana-lærere holder seg til Gambopas homo-negative tolkninger. Den bhutanske Lama Dzongsar Jamyang Khyentse sier for eksempel tydelig at homofile er velkomne i vajrayana [xxviii], og de fleste om ikke alle vajrayana-lærere i Vesten aksepterer eksplisitt seksuelt mangfold i sine fellesskap. Shambhala, et verdensomspennende, men hovedsakelig vestlig fellesskap, er fullt ut inkluderende, det gjelder også møter og nettverk for skeive.

Ved siden av heteroseksuell monogami, har tibetansk buddhisme også kjent til polygami og polyandry (i form av en kvinne som gifter seg med flere menn). Flere forskere nevner også at samme kjønn-forhold har forekommet i tibetanske klostre, spesielt blant de såkalte ldab-ldob[xxix], en type arbeider-munk.

3.3. Buddhisme i Øst-Asia: Mahayana [xxx]

Da de første jesuitt-misjonærene ankom Kina og Japan på 1500-tallet, ble de sjokkerte over at buddhismen godtok homofili. De ville bruke det som et av sine viktigste argumenter for å bevise at kulturene i det fjerne Østen var i forfall og underlegen den i Vesten, og mer spesifikt at buddhismen var en dekadent religion, underlegen kristendommen. Buddhistene på sin side var sjokkert over jesuittenes hatefulle ytringer når det gjaldt ting som buddhistene så på som noe som bare var slik.

På grunn av ideologisk press fra kristne misjonærer og europeiske kolonimakter, gikk både Kina og Japan gjennom en periode med ‘vestliggjøring’. I denne prosessen ble deres godkjenning av homofili ansett for å være tilbakestående i forhold til Vesten, på samme måte som andre tradisjoner som polygami eller det å tvinge kvinner til å binde føttene. Ironisk nok anser mange av dagens kinesere og japanere toleransen for seksuelle minoriteter for å være en ideologisk import fra Vesten, og som noe fremmed i deres egne kulturer. ”Dette er enda en antakelse om seksualitet i nyere tid som er beviselig usann. Ift fakta er dette spesielt ironisk siden Kina, som også er blant verdenskulturene, har en ubrutt dokumentert historie om homofili som dekker nesten tre tusen år av dets historie, fra det tidlige Zhou-dynastiet til det 20. århundre. ” [xxxi]

Kina hadde også en århundrer gammel tradisjon med ekteskap av samme kjønn, ofte i en buddhistisk religiøs sammenheng. Under Yuan- og Ming-dynastiene (1271-1644) var mennene i provinsen Fujian kjent over hele riket for sine langvarige forhold til andre menn. Disse ble ofte formalisert ved lovlige vigsels-seremonier som var nesten identiske med ritualene for de med motsatt kjønn.[xxxii]

Det finnes lignende dokumentasjon om lesbiske forhold. For kvinner som ønsket å unnslippe det svært så patriarkalske konfucianske samfunnet var den eneste mulige veien ut av det å bli buddhistisk nonne. Under Qing-dynastiet (1644-1911) oppstod en alternativbevegelse i silkeprovinsen Guangdong, vanligvis kjent som The Golden Orchid sisterhoods.[xxxiii] Hensikten deres var lik den til beguinerne i middelalderens Europa – kvinner som slo seg sammen for å bli (fysisk og økonomisk) uavhengig av menn. De avviste å være underordnet ektemannen i et ekteskap, eller som nonne ift et mannlig presteskap. Bevegelsen anså seg som fortsettelsen av De ti søstre-samfunnet som ble opprettet av en buddhistisk nonne flere hundre år tidligere. Begge bevegelsene så på den buddhistiske bodhisattva Guan-Yin [xxxiv] (Medfølelsens bodhisattva) som sitt åndelige ideal. Medlemmer av De ti søstre bodde sammen som par og gjennomgikk juridisk bindende seremonier for ekteskap av samme kjønn. Også mange medlemmer av Golden Orchid levde som par og tok juridisk bindende løfter for livet. Noen hadde nære vennskap, andre hadde seksuelle forhold. De hadde også rett til å adoptere forlatte eller foreldreløse jenter som sine lovlige døtre og arvinger. The Golden Orchid sisterhoods ble forbudt av kommunistpartiet etter at KKP kom til makten i 1949.

Bare i japansk buddhisme får presteskapet lov til å gifte seg. Mange av dem var også i samme kjønn-forhold, ofte i form av nanshoku (en eldre munk med en yngre akolytt).

Og som i Kina var Medfølelsens bodhisattva en viktig åndelig skikkelse for forhold mellom personer av samme kjønn[xxxv].

Siden Meji-reformene (1868-1912) [xxxvi] fokuserte tradisjonell japansk buddhisme på seremonier for begravelser og det var ikke skikken å utføre seremonier i forbindelse med ekteskap. Nå for tiden er ekteskap av samme kjønn ikke lovlig i Japan, men zen Shunkoin-tempelet i Kyoto begynte å utføre buddhistiske bryllupsseremonier for likekjønnede i 2010. Den lekbuddhistiske organisasjonen Soka Gakkai International (SGI) er en japansk Nichiren-tradisjon som praktiseres i 192 land og områder. I 1995 kunngjorde SGI USA – en av de største buddhistorganisasjonene i USA – at de ville tillate bryllup av samme kjønn på alle sine sentre, senere etterfulgt av mange andre SGI-organisasjoner.

Buddhistisk globalisering

I århundrene etter de første kontaktene mellom kristne misjonærer og asiatiske kulturer var det en konflikt mellom sivilisasjoner, mellom øst og vest, og asiatisk åpenhet ift homofili var kjernen i denne debatten. I det kristne verdensbildet den gangen var det ikke rom for mangfold (og absolutt ikke seksuelt mangfold). I begynnelsen av dette ideologiske sammenstøtet var Asia generelt og buddhismen spesielt i forsvar.

Det britiske imperiet gjorde homoseksuelle aktiviteter straffbart ved lov, og ved å gjøre dette ble kriminalisering av homofili globalisert. Imens overbeviste kristne misjonærer med hell verden om at homofili er en ‘unaturlig’ aktivitet i guds skaperverk. De gjorde dette i et så hatefullt språk at de også globaliserte homohat. Selv om buddhismen ikke tror på en skapergud, adopterte mange tradisjonelle buddhistiske land vestlige synspunkter, inkludert homofobi.

Det psykologiske vendepunktet for buddhismen var møtet med World Parliament of Religions i Chicago i 1893.[xxxvii] Buddhismen kom til live og begynte å spre seg til Vesten. I motsetning til det som er vanlig antatt – røttene til en buddhistisk tilstedeværelse i Europa og USA startet ikke med den sosiale revolusjonen på 1960-tallet, men kan spores tilbake til slutten av 1800-tallet.

4.1. Buddhismen i Vesten: Europa, USA, Australia

Europeere har historisk sett bodd i regioner som er delvis mono-religiøse og er derfor ofte mindre bekvemme med religiøst mangfold enn amerikanere er. Som et resultat la europeiske buddhister mer vekt på intern økumenisk dialog enn på sosial handling, og den første europeiske buddhistkongressen fant sted allerede i 1933.[xxxviii] I 1975 ble European Buddhist Union (EBU) stiftet.[xxxix] EBU har alltid lagt stor vekt på menneskerettigheter og likestilling.[xl]

Det er vel kjent at europeiske land var pionerene i legalisering av ekteskap av samme kjønn – Nederland i 2001, etterfulgt av Belgia i 2003. Buddhister støttet denne utviklingen.[xli] Den eldste dokumenterte europeiske buddhistiske seremonien for par av samme kjønn som jeg har kunnet spore opp fant sted i nærheten av Paris, i 1995.[xlii] Mange europeiske buddhistlærere fra forskjellige tradisjoner har fortalt meg at de ville bli veldig glade om de kunne utføre ekteskapsseremonier for par av samme kjønn, men ennå har ingen medlemmer i deres fellesskap bedt dem om å gjøre det. Andre sa at i deres tradisjon utføres det ikke (eller veldig sjelden) religiøse ekteskap, men skulle gjerne velsigne et ekteskap hvis paret ønsker at de skal gjøre det. I den samme undersøkelsen sa alle lærerne at de ikke har noen problemer med seksuell legning eller kjønnsidentitet blant medlemmene.[xliii]

Amerikansk kultur er mer religiøs og har også en sterkere tradisjon for religiøst mangfold og religiøse veldedighets-aktiviteter enn slik det er i Europa. I 1987 tok Zen-presten Issan Dorsey [xliv] inn en husløs student som var døende av aids. Dette var starten på det buddhistiske Maitri Hospice, som gjerne kan ha vært det første hospicet i verden som ble opprettet for mennesker som var døende av aids.

De første buddhistene som kom til USA var ikke fra theravada slik som i Europa[xlv], men kinesiske og japanske mahayana-buddhister.[xlvi] Fellesskapet Jodo Shinshu (japansk Rent land buddhisme) grunnla i 1898 Buddhist Church of San Francisco (BCSF).[xlvii] De skulle komme til å lage historie ved at de gjennomførte det eldste dokumenterte buddhistiske ekteskap av samme kjønn i tiden etter andre verdenskrig.

På begynnelsen av 1970-tallet «begynte folk å etterspørre de samme tjenestene som heterofile allerede nøt godt av i det amerikanske samfunnet. Et mannlig par i menigheten ba etter hvert pastor Koshin Ogui, som da var tilknyttet BCSF, om å utføre ekteskapet deres. Det var lett for han å si ja, og seremonien ble holdt i storsalen og var identisk med den for andre ekteskap ved templet, bortsett fra at det ikke ble brukt kjønnsbaserte pronomen i gudstjenesten. Uten noen fanfare ble det skrevet historie.” [xlviii] Noen tiår senere utførte de fleste hovedtradisjonene innen buddhismen i USA og Canada ekteskap også for de med samme kjønn. Buddhistorganisasjoner på Hawaii og California støttet også aktivt prosessen for legalisering av ekteskap av samme kjønn i sine stater.

I Australia anbefalte begge de nasjonale buddhistiske paraplyorganisasjonene (en for lekfolk og en for presteskapet) den australske regjeringen i 2012 om å legalisere ekteskap av samme kjønn. Ajahn Brahm, abbed for det theravadabuddhistiske Bodhiyana-klosteret i Perth og åndelig leder for Buddhist Society of Western Australia: “Religionen eier ikke ekteskapsinstitusjonen og har ingen rett til å bestemme over den. Som buddhistleder vil jeg svært gjerne utføre den buddhistiske ekteskapsseremonien for homofile og lesbiske. Hvorfor skal buddhister nektes denne muligheten? La andre religioner lage regler for sine egne medlemmer, men kan de ikke la være å lage regler for buddhistene.”[xlix]

4.2. Dele minoritetsopplevelser: Er du en av dem?

En effekt av buddhistisk globalisering som har vært mindre belyst er at mange tradisjoner plutselig befant seg i en minoritetsposisjon i en annen kultur. Dette hadde en umiddelbar og mer eksistensiell innvirkning på deres forhold til det skeive samfunnet på fire måter.

For det første delte de en opplevelse av diskriminering. Å tilhøre en minoritet betyr også å bli utsatt for diskriminering. I USA – «Jodo shinshu-prester som støtter ekteskap av samme kjønn henviser ofte til opplevelsen ved internering, og viderefører lidelsene til japanske amerikanere som gjeldende for å avvise enhver form for diskriminering. ” [l] I Ungarn er romfolket/sigøynerne utsatt for alvorlig diskriminering i form av skolesegregering og rasediskriminering. Jai-Bhim, en Ambedkar buddhistbevegelse for romfolket, støtter også det ungarske LHBTI-fellesskapet ved å delta i Budapest Gay Pride. I 2013 på veien fra Pride ble Jai-Bhim-deltakerne banket opp av nynazister. De var likevel «stolte av å representere kampen for LHBT-rettigheter i Ungarn.» [li]

For det andre delte de opplevelse av ‘å være i skapet’. Buddhister (spesielt vestlige konvertitter) innser plutselig at de må komme ut av et buddhistisk skap: «Heteroseksuelle amerikanske buddhister kan nok ha en anelse om hva dette fenomenet dreier seg om, for som medlemmer av en uvanlig eller eksotisk religiøs gruppe har mange måttet møte problemet med å «komme ut» som en buddhist overfor slektninger og venner.»[lii]

For det tredje delte de opplevelsen av å bli utsatt for fordommer. Buddhister i Vesten ble ofte sett på som eksotiske, en blanding av tiltrekning og avvisning. ”En streit bekjent som er buddhist fortalte om da hun hadde en buddhistisk rosenkrans (juzu eller mala) rundt håndleddet en dag hun dro på jobben. Den kristne resepsjonisten kastet et blikk på den og utbrøt: «Å, du er en av dem!» – i et tonefall som antydet kannibalisme eller svart magi.” [liii]

For det fjerde, en delt opplevelse av ‘samhold i mangfoldet’. Buddhistisk globalisering var ikke bare en interaksjon med Vesten, men resulterte også i en intens buddhistisk økumenisk dialog over hele verden. Akkurat som seksualitet er svært mangfoldig, ble buddhismen også klar over sitt eget ‘samhold i mangfoldet’. En av effektene av denne prosessen er kulturell tilpasning [liv] – å bli klar over at mye av ens egen tradisjon kan være mer kulturbetinget enn den er universell. Denne prosessen handler ikke bare om lære og liturgi, men fikk også buddhister over hele verden til å bli mer bevisst lokale skikker når det gjaldt det tredje budet.

4.3. Medfølelse i handling: Buddhistene ønsker mangfold velkommen

Å være homofil eller lesbisk i Vesten på begynnelsen av 1900-tallet betydde det samme som avvisning, ikke bare av samfunnet generelt, men spesielt av kirken. Dette støttet overbevisningen – både av kristne og skeive – om at det er motsetning mellom homofili og gud. Med andre ord, du kan ikke være homofil og åndelig. Da homofile lette etter et åndelig miljø som aksepterte dem slik de er var ”det svaret som oftest ble gitt at det ikke fantes noe. Den dominerende kristne eller rettere sagt kvasikristne kulturen i Vesten (…) erklærte homofile for å være fryktelige syndere. Å oppdage at man var homofil betydde tilsynelatende at man ikke kunne ha et åndelig liv. Man kunne bare ha sex. ” [lv] Imidlertid var det mange medlemmer av LHBTI-fellesskapet på leting etter spiritualitet som fant tilflukt i buddhismen. Og for tiden har flere buddhistiske tradisjoner skeive lærere, veiledere osv som faktisk driver buddhistiske fellesskap der de underviser og tolker Dharma.

En hovedårsak til at buddhismen støtter og aksepterer seksuelt mangfold var og er fortsatt at buddhismen er svært opptatt av medfølelse (karuna) for alle levende vesener, personalisert i skikkelsen til Medfølelsens Bodhisattva, eller ved Amida Buddhas grunnleggende løfte om å redde alle vesener uten å diskriminere. Drevet av medfølelse har tradisjoner som Jodo-Shinshu, Zen og nye bevegelser som Shambhala, Soka Gakkai International og Triratna ikke bare stilltiende akseptert skeive i sin midte eller aktivt kjempet for mer sosial rettferdighet, men også tatt ekstra grep for å bli mer inkluderende. Jodo Shinshu var ikke bare de som gjennomførte det første ekteskapet med samme kjønn i USA (supra), men viste også fleksibilitet nok til å inkludere bifile.[lvi] I 2016 gjennomførte for første gang en transkvinne som var medlem av Triratna buddhistiske orden [lvii] (opprinnelig ordinert som mann) ordinering av en ciskvinne – et radikalt skritt i en tradisjon der ordinasjon alltid utføres av en av samme kjønn. I løpet av de to siste årene har Triratna også hatt et stort antall mennesker som har erklært seg som kjønnsmangfoldige eller ikke-binære. De ba om å bli anerkjent slik de er, og at Triratna måtte tilpasse seg slik at de kunne bli inkludert (Triratna har en lang tradisjon for å ha en positiv holdning til aktiviteter med de av samme kjønn så vel som for blandede). I Triratnas hovedkvarter i Herefordshire, Storbritannia hadde de i 2016 sitt første retreat for kjønnsmangfoldige.

4.4. Skeiv Sangha[lviii]: Behovet for en skeiv klan

The Gay Buddhist Fellowship (GBF) i San Francisco ble opprettet i 1980 for å møte de åndelige bekymringene til homofile menn. GBF hadde aldri til hensikt å skape en ny buddhistisk tradisjon, men ser på seg selv som et tilbud for homofile buddhister i eksisterende tradisjoner. Som Robert Aitken Roshi så sterkt formulerte det: ‘Du kan ikke gjøre zazen i skapet.’ [lix] Det faktum at de fremdeles eksisterer så mange tiår senere og at flere andre buddhistgrupper for skeive har blitt etablert i USA, Canada og Europa viser behovet for en skeiv sangha. Tradisjonelle sanghaer reagerte på disse gruppene med en blanding av en viss forsiktighet, frykt for adskillelse og frykt for å mislykkes: «Streite buddhister virker ofte litt såret med tanken på at deres eget fellesskap kanskje ikke oppfyller behovene til homofile og lesbiske studenter.» [lx] Men skeive buddhister føler også behov for å møte med sin klan med skeive, i et eget miljø fritt for (tilsiktet eller utilsiktet) heteronormativt press: “Heteroseksuelle personer i et heteroseksuelt samfunn trenger ikke være klar over at de er heterofile. (…) Å være menneske er å være et kjønn. Vi kan velge å være i sølibat, men vi kan ikke velge å være ukjønnet. Men hvis det er slik, hvis vi er homofile, kan vi ikke praktisere buddhismen fullt ut, ei heller i livet, i en sammenheng som fornekter vår homofili. Skal vi være buddhist fullt ut må vi være homofile fullt ut. Og da praktiserer vi sammen som homofile menn.” [lxi] Det at sangha-grupper for skeive har vært vellykket over tid gjenspeiler også nødvendigheten av å identifisere strukturell sosial urettferdighet og en historie preget av forutinntatthet, slik som feminister og afroamerikanere en gang gjorde: “For ikke så lenge siden ble det hevdet, ofte på bibelsk grunnlag, at afrikanere og deres etterkommere var laverestående. Det var «naturlig» for dem å være slaver og «unaturlig» for dem å være i maktposisjoner og ha ansvar. På samme måte ble det hevdet at kvinner skulle beholde sin plass i hjemmet, gjøre husarbeidet og be for mennene sine. Det var også “unaturlig” for dem å være i makt og ansvars-posisjoner. ”[lxii] Den skeive sanghaen avdekket med rette at buddhistisk stillhet ikke bare fører til toleranse, men kan også resultere i at status quo med et heterofilt eller homonegativt samfunn opprettholdes.

4.5. Fremveksten av Rainbow Dharma: Transcendering av den binære ensidigheten av selvet og i samfunnet

Flere buddhistlærere er klar over at prosessen med å akseptere seksuelt mangfold også er en åndelig læringsmulighet til å praktisere Dharma. Slik regnbuen følger regnet, man blir klar over at det skjer en transformasjon – fra å identifisere en situasjon med undertrykkelse og lidelse som trenger vår hjelp, til å se mangfold som en mulighet til å lære hvordan vi selv må endre oss. «I vårt forsøk på å skape et opplyst samfunn, forsterker dualismen i kjønnsbinaritet slik som mann/ kvinne, heterofil/ homoseksuell og ciskjønnet (mennesker hvor det psykologiske kjønnet stemmer overens med det fysiske kjønnet man har fått) /transkjønnet det skillet som vår praksis er ment å transcendere.

Realiteten er at ikke alle menn er maskuline og ikke alle kvinner er feminine, og ingen er helt det ene eller det andre. (…) Slik som verden fremstår for oss, i vår hverdag, er vi avhengig av hva vi ser for å bestemme hvilket kjønn andre er. Men den tolkningen er en funksjon av at vi er bundet av en kollektiv dom i samfunnet som har definerte båser for kjønn som er smalt definert.

For å se hver person som den personen den er, må vi gi slipp på å være så bundet til disse kategoriene.” [lxiii] Rita Gross snakker om lidelse i ‘fengslet av kjønnsroller’, men ‘samtidig har buddhister også hevdet at kjønn er forholdsvis irrelevant, at det opplyste sinn er utenfor kjønn, både det mannlig og kvinnelig.” [lxiv]

Å erkjenne det opplyste sinnets ikke-binære natur (eller med andre ord selvets binære og heteroseksuelle ensidighet), å overvinne disse ensidighetene, blir for buddhister en del av deres åndelige vei. Følgelig betyr ‘fremveksten av Rainbow Dharma’ ikke bare Skeiv Dharma av og for skeive buddhister, men fullt ut og eksistensielt, å engasjere seg i mangfold som en åndelig praksis for alle. Mange buddhister deltar i lokale Pride-aktiviteter, både for å støtte de skeive i sine egne tradisjoner og for å engasjere seg for sosial likhet. Men det kan også være en del av deres Dharma-praksis. Centro Zen L’Arco har for eksempel deltatt i Roma Pride siden 2012 som en åndelig praksis for sanghaen deres, for å aktualisere Zen-læren om ‘harmoni i forskjell og likhet’. Abbed Dario Doshin Girolami: “Det er et uunnværlig åndelig arbeid og et sosialt rettferdighetsarbeid. Hele universet er som en symfoni som vi skaper sammen. Hvordan ønsker vi å bidra? ”[lxv]

Konklusjoner

Denne artikkelen viser at buddhismen gjennom sin lange historie alltid har vist fleksibilitet til å tilpasse ekteskapet til lokale behov (inkludert ekteskap av samme kjønn og adopsjon). Det gjorde den igjen da LHBTI-samfunnet i Vesten ba om anerkjennelse av ekteskap av samme kjønn i andre halvdel av 1900-tallet. Buddhister har respondert positivt på denne forespørselen, flere tiår før sekulært samme kjønn-ekteskap ble legalisert første gang.

Dette viser at dagens dynamikk i ekteskapslikestilling fra starten av var både sekulær og religiøs, og det skjedde både i Vesten og i Østen. Det forkaster således den populære teorien om at aktivisme for ekteskap av samme kjønn (og i forlengelse av ikke-diskriminering av seksuell legning og kjønnsidentitet) er et nyere, ateistisk og vestlig krav som religiøse og/eller ikke-vestlige kulturer har vært fremmed for og som har bli pålagt dem.

Hvis vi går langt nok tilbake i historien, er det tydelig at Vesten globaliserte homofobi, snarere enn ikke-diskriminering og likestilling. Buddhister anså aldri ekteskapet for å være en eksklusiv religiøs institusjon, og de avviser påstanden fra noen religioner om at de har enerett til å definere ekteskap, til og med for andre religioner og livssyn. Følgelig avviser buddhister også synet om at menneskerettigheten ‘religions- og livssynsfrihet’ kan brukes av én religion (for eksempel kristendommen) for å nekte en annen (buddhismen) retten til å utføre ekteskap av samme kjønn, som en selvmotsigelse.

Buddhismens historie beviser også at den populære forestillingen om at alle religiøse holdninger er – og alltid har vært – enhetlig negative til seksuelt mangfold rett og slett er usann. Tidligere har de fleste hovedtradisjonene i buddhismen vist toleranse. Og de som vedtok homo-negative synspunkter, krysset aldri grensen for hatspråk eller talte for vold. I løpet av prosessen med buddhistisk globalisering har mange buddhistiske tradisjoner beveget seg fra passiv toleranse mot aktiv inkludering av de skeive i sine tradisjoner og offentlig gitt støtte for like rettigheter, inkludert ekteskapslikestilling.

Referanser

Cabezón, J. I. (1993). Homosexuality and Buddhism. In A. Swidler (Ed.), Homosexuality and World Religions. (pp. 81-101), Valley Forge, PA: Trinity Press International.

Corless, R. (1998). Queer Community in American Buddhism. In Ch. S. Prebish & K. K. Tanaka (Eds.), The Faces of Buddhism in America, (pp. 253-265), Berkeley & Los Angeles, CA: University of California Press.

Corless, R (2000). Gay Buddhist Fellowship. In Chr. S. Queen (Ed.), Engaged Buddhism in the West (pp. 269-279), Boston, MA: Wisdom Publications.

Dalai Lama (2001). Conseils du Coeur. Paris: Presses de la Renaissance.

Goldstein, M. (1964). A Study of the Ldab Ldob. Central Asiatic Journal, 9: 123-141.

Gross, R. (2016). Buddhism. In M. Copeland & D. Rose, Struggling in Good Faith. LGBTQI Inclusions from 13 American Religious Perspectives (pp. 11-26), Woodstock, VT: SkyLight Paths.

Harvey, P. (2000). An Introduction to Buddhist Ethics; Foundations, Values and Issues. Cambridge: Cambridge University Press.

Hinsch, B. (1990). Passions of the Cut Sleeve. The Male Homosexual Tradition in China. Berkeley & Los Angeles, CA: University of California Press.

McCormick, M. (2014) Gender Identity in Shambhala. Shambhala Times, December 22 2014.

Neill, J. (2009). The Origins and Role of Same-Sex Relations in Human Societies. Jefferson & London: McFarland & Company.

Topley, M. (1975). Marriage Resistance in Rural Kwangtung. In M. Wolf & R. Witke (Eds.), Women in Chinese Society. (pp. 67-88), Stanford, CA: Stanford University Press.

Whitney, K. S. (1998). Vast Sky and White Clouds: Is There a Gay Buddhism? In W. Leyland (Ed.), Queer Dharma. Voices of Gay Buddhists. (pp. 15-26), San Francisco, CA: Gay Sunshine Press.

Wilson, J. (2012), “All Beings Are Equally Embraced By Amida Buddha”: Jodo Shinshu Buddhism and Same-Sex Marriage in the United States. Journal of Global Buddhism, 13: 31-59.

Wilson, J. (2015). A Big Gay History of Same-sex Marriage in the Sangha. Tricycle, June 27 2015.

Zwilling, L. (1992). Homosexuality as Seen in Indian Buddhist Texts. In Cabezón, J. I. (Ed.), Buddhism, Sexuality and Gender. (pp. 203-214), New York, NY: State University of New York Press.

[i] Dr. Michael Vermeulen studerte filosofi, medisin, teologi og religionsvitenskap ved universitetet i Leuven. Han utviklet en spesiell interesse for menneskerettigheter, buddhisme og moralfilosofi, og var representant for European Buddhist Union til EU fra 2011 til 2015. Denne artikkelen er basert på hans presentasjon ‘Seksuelle minoriteter og den buddhistiske åndelige vei’ ved FN-konferansen om ‘Frihet til religion eller tro og seksualitet’ (Genève 8.-10. Juni 2016).

[ii] Skeiv viser til en seksuell legning utenfor kulturelt etablerte normer. I den nåværende globaliserte kulturen henviser det til noen som ikke er heterofile – en person som identifiserer seg som lesbisk, homofil, bifil, transkjønnet, interkjønnet, kjønnsmangfoldig / ikke-binær, eller noen som stiller spørsmål ved sin seksuelle identitet.

[iii] Ordet ‘Buddha’ er ikke et navn, men en tittel, som betyr ‘en som er oppvåknet’. Hans opprinnelige navn var Siddhartha Gautama. Det er ikke klart nøyaktig når den historiske Buddha levde. I følge Theravada-tradisjonen levde han fra 624 til 544 f.Kr, men de fleste lærde innen buddhismen enes om at han sannsynligvis levde omtrent et århundre senere (+/- 490-410). Noen daterer livet hans til enda senere.

[iv] Fra det greske σωτήρ (soter), som betyr ‘frelser’.

[v] Vermeulen (2016) undersøkelse om europeisk buddhisme og seksuell mangfold (ikke publisert) – svar fra National Unions Committee i European Buddhist Union: «På grunn av mer kunnskap om LHBTI er det mindre fordommer innen buddhismen sammenlignet med tidligere tider.»

[vi] Det er ingen konsensus om en eneste buddhistisk kanon. Pali-kanonen i Theravada er av de fleste buddhistlærde ansett for å være den eldste. Henvisninger i denne artikkelen er til Pali-kanonen (Pali Text Society utgavene).

[vii] Buddhister omtaler seg selv som tilhenger av Buddhadharma: Buddhas lære.

[viii] Panca-sila (fem bud eller fem (etiske) ferdigheter) finnes i alle buddhistiske tradisjoner, selv om noen lister opp flere.

[ix] Harvey (2000), s. 71.

[x] Som bevis viser Harvey til en kommentar fra Buddhaghosa. (Harvey (2000), s. 421). Buddhaghosa levde i det 5. århundre e.Kr., omtrent et årtusen etter Buddha, og kommentarene hans var ikke allment akseptert i Theravada (se nedenfor).

[xi] I 1995 avga noen religiøse ledere vitnesbyrd til the Hawaii Commission on Sexual Orientation and The Law in support of same-sex marriage. En av dem var Zen-prest Robert Aitken, som var med å grunnlegge Buddhist Peace Fellowship. (Se: http://www.qrd.org/qrd/religion/zen.buddhist.perspective.on.same.sex.marriage )

[xii] Vermeulen (2016) undersøkelse om europeisk buddhisme og seksuelt mangfold (ikke publisert). Stillhet bekrefter imidlertid også den (heteronormative) sosiale status quo. Dette vil derfor bli utfordret av den skeive sanghaen (se 4.4.)

[xiii] Vin III. 35. Historien snakker om en ganske magisk og plutselig endring av egenskaper. Det virker mer meningsfullt å betrakte dette som en måte å uttrykke at de ‘kommer ut’.

[xiv] Corless (1998), s. 255.

[xv] Interkjønn viser til mennesker som er født med anatomiske egenskaper som ikke er typisk mannlige eller kvinnelige. I tidlig buddhisme ble de kalt ubhato-byanjanakas. Grunnen til at de ikke fikk lov til å bli munk eller nonne, er fordi de kunne overtale andre munker og nonner til å ha sex med seg (Vin I. 89 og Vin II. 271). Med andre ord ble det antatt at interkjønnede mennesker ikke var i stand til å kontrollere sine seksuelle lyster (Harvey (2000) s. 412-413).

[xvi] Det er ingen enighet om nøyaktig hva pandaka betydde i Buddhas dager, og begrepet dukker opp i en rekke sammenhenger. Men hvis vi analyserer de egenskapene som har vært mest vanlig å tilskrive pandaka, kombinert med ovennevnte fordommer (den antatte koblingen mellom anatomisk forskjeller og mangel på disiplin hos interkjønnede mennesker), kan de forskjellige forordningene gi mening. For det første ser pandaka ut til å referere til menn som ikke fullt ut har de anatomiske egenskapene til en mann, i noen få tilfeller til kvinner som ikke fullt ut har kvinnens anatomi.

Et annet kjennetegn ved en pandaka er at de ble ansett for å være menn som foretrakk å ha passiv sex med andre menn, eller kvinner som ikke kunne ha sex med menn. I begge tilfellene ser dette ut til å tilskrives deres anatomiske forskjeller (som man trodde medførte at de ikke kunne kontrollere lystene sine), snarere enn til en homoseksuell orientering.

Zwilling (1992) oversetter begrepet som ‘en uten testikler’, ikke nødvendigvis som hos en evnukk, men en som er impotent eller mangler energi, mot og selvkontroll som et patriarkalsk samfunn forbinder med det å være ‘mann fullt ut’ (på vanlig språk: noen som ‘mangler baller’).

[xvii] Theravada – «de eldstes lære» – er religionen til det store flertallet av befolkningen i Sri Lanka, Burma / Myanmar, Laos, Kambodsja og Thailand.

[xviii] Harvey (2000), s. 421-422. Zwilling (1992) uttaler at det er to tidlige kommentarer til Theravada som utvidet det tredje budet til å omfatte seksuelle handlinger mellom menn: Buddhaghosa (5. århundre e.Kr.) og en anonym kommentar til Asangas Abhidharma-samuccaya (4. århundre e.Kr.). Men Harvey avdekker at det å ta med Buddhaghosa er basert på en feil oversettelse: «I utdraget sies det ganske enkelt at ´for menn´ så brytes budet ved å ha samleie med forskjellige kategorier av kvinner.» (Harvey (2000) på s. 421) Upasaka-janalankara, en populær guide til buddhismen skrevet det tolvte århundre på Sri Lanka, der Buddhaghosa arbeidet, forklarer også det tredje budet bare ved å drøfte kvinne-kategoriene som en lekmann ikke skulle ha sex med.” (Harvey (2000), s. 421)

[xix] Lovgivning for å legalisere ekteskap av samme kjønn ble forelagt parlamentet i 2012, men ble satt på vent på ubestemt tid på grunn av politisk ustabilitet.

[xx] Men det er gjort flere forsøk på å utvide begrepet pandaka til homofile, og dermed forby dem fra å bli ordinert som munk.

[xxi] Intervju i The Nation, 27. juli 2013: «Hold buddhismen utenfor debatten om ekteskap av samme kjønn», råder aktivisten.

[xxii] Se: https://www.youtube.com/watch?v=GOPcbFhCEj0&feature=youtu.be

[xxiii] Vajrayana – Diamantveien, også kalt Tantrayana – inkluderer buddhismen fra Tibet, Bhutan, Mongolia og Kalmykia. Vajrayana er den minste buddhisttradisjonen i antall, men ble den mest kjente over hele verden på grunn av den tibetanske diasporaen på 1950- og 60-tallet.

[xxiv] Gambopas Jewel Ornament of Liberation (12. århundre e.Kr.) bruker en liste fra Abhidharma-kosa-bhasya (Treasury of the Abhidharma, av Vasubandhu, 4. århundre e.Kr.) Men han legger til flere elementer på listen, blant annet å ikke bruke ‘upassende deler av kroppen’ (dvs. munnen og anus) samt sex mellom menn (Harvey (2000), s. 73)

Ifølge Gambopa skal en lekbuddhist for eksempel ikke ha sex mer enn fem ganger etter hverandre eller i dagslys. På listen over forskjellige typer uakseptabel seksuell adferd med kvinner, er det først på slutten at han kort legger til en slags ettertanke om sex mellom menn, før han fortsetter med å beskrive hvordan alle disse menneskene vil bli gjenfødt ‘på støvete steder’.

[xxv] Mange homofile buddhister er opprørt over Dalai Lamas homo-negative synspunkt. Dette resulterte i et møte med representanter for LHBTI-fellesskap i San Francisco i 1977. Det ble ikke oppnådd enighet om tolkningen av det tredje budet, men det var en felles pressemelding om at Dalai Lama “var sterkt bekymret av rapporter som ble gjort tilgjengelig for ham om vold og diskriminering av homofile og lesbiske mennesker. Hans hellighet motsetter seg vold og diskriminering basert på seksuell legning. Han oppfordrer til respekt, toleranse, medfølelse og full anerkjennelse av menneskerettigheter for alle.” (sitert i Harvey (2000), s. 433)

[xxvi] Dalai Lama (2001) – egen oversettelse. I den samme boken understreker Dalai Lama at enten det anses å være et brudd på forskrifter eller ikke så er homofile buddhister som er aktivt homoseksuelle fortsatt buddhister og kan fortsette å praktisere den buddhistiske livsstilen.

[xxvii] Se https://www.youtube.com/watch?v=pJVvVSr8E2M

[xxviii] Se https://www.youtube.com/watch?v=qA_Kp9v9ZtA

[xxix] Ldab-ldober var ikke det samme som munker. Deres funksjon er sammenlignet med lekbrødre i noen katolske klosterordener. De fikk tildelt tungt fysisk arbeid så vel som sikkerhetsoppgaver under religiøse festivaler eller som bodyguarder for viktige munker. I motsetning til munker lot ldab-ldober håret vokse og deltok i sport, inkludert slåssing. De var beryktet for å kjempe for unge gutter, eller til og med kidnappe dem for sex (Goldstein (1964)) Noen av dem synes å ha engasjert seg i langvarige samme kjønn-forhold.

[xxx] Mahayana-buddhismen – Det store fartøyet – inkluderer Det rene land-buddhisme og Chan/Zen-buddhisme i land som Kina, Vietnam, Korea og Japan. Mahayana blir fulgt av over halvparten av verdens buddhister. Det rene land og Zen skulle komme til å spille en viktig rolle i å gi åndelig og sosial støtte til LHBTI-samfunnet i USA på 1900-tallet.

[xxxi] Neill (2009), på nevnte sted 4765.

[xxxii] Hinsch (1990)

[xxxiii] Mye av deres historie er bevart på grunn av feltarbeid av antropologen Marjorie Topley (1955)

[xxxiv] Guan-Yin (i Tibet kjent som den mannlige Tjenresig / Avalokiteshvara, i Japan som den kvinnelige Kannon), er mest kjent i buddhismen som Medfølelsens bodhisattva. Hun/han ser alle lidelsene i verden, selv i den mørkeste og mest bortgjemte krok. Mindre kjent er at Guan-Yin på en måte ble en buddhistisk skytshelgen for seksuelt mangfold. I Kina var det en legende om at Guan-Yin en gang var en prinsesse som nektet å gå inn i et heteroseksuelt ekteskap, noe som gjorde henne til heltinnen for kvinner som motsetter seg patriarkalsk dominans, så vel som for personer som er involvert i forhold mellom likekjønnede.

[xxxv] Japanske religiøse transkjønn-legender omtaler hvordan den (kvinnelige) Kannon noen ganger forvandlet seg til en (mannlig) akolytt som gikk inn i et nanshoku – samkjønnet forhold til en eldre munk.

[xxxvi] Meji-regjeringene ønsket å modernisere Japan til en ‘sivilisert’ nasjon, som innebar et fokus på Vesten og på kristne verdier. Statlig støtte til buddhismen ble trukket tilbake, og toleransen mot nanshoku forsvant gradvis.

[xxxvii] Spesielt talen til den srilankiske Theravada-munken Anagarika Dharmapala fikk media-oppmerksomhet over hele verden. Noen dager senere utførte han den første kjente konvertering av en amerikaner til buddhisme i USA.

[xxxviii] Disse historiske kongressene fant sted i Berlin i 1933, etterfulgt av London (1934) og Paris (1937) og ble stoppet av andre verdenskrig. Det skulle mange år, først på 1970-tallet, før buddhistene begynte å organisere seg igjen på et europeisk nivå.

[xxxix] EBU er den offisielle paraplyforeningen for nasjonale buddhistiske sammenslutninger og buddhistiske organisasjoner i Europa.

[xl] «Vi støtter implementeringen av menneskerettighetene, likestilling og individuelt ansvar for alle, uavhengig av etnisitet, kjønn, seksuell legning, språk, religion, nasjonalitet, sosial opprinnelse, status ved fødsel eller andre ulikheter.» (EBU Erklæring om oppdrag, visjon, verdier og mål – se: http: // europeanbuddhism.org/about/mission-vision-values-goals/)

[xli] ”Buddhismen gjør et tydelig skille mellom buddhistisk synspunkt og samfunnets synspunkt. Det sekulære samfunnet bør tilstrebe full likhet og ikke-diskriminering blant alle dets innbyggere, inkludert seksuelle minoriteter. Buddhismen har ingen religiøse motforestillinger mot et sekulært ekteskap av samme kjønn, og mange buddhistiske institusjoner utfører religiøse velsignelser eller ekteskap for par av samme kjønn. ”(Council of Europe (2010), Report on Religion and Human Rights, anbefalinger fra EBU i kapittel 5 ‘Sexual Orientation and Sexual Gender Identity’)

[xlii] Samme kjønn-‘allianseseremonien’ til mennene Fabrice Midal og Bruno Tyszler, utført av Julia Sagebien, med godkjenning av Vajradhatu / Shambhala’s åndelige leder (Vajrayana). Det samme ritualet som for andre bryllup ble brukt. I Storbritannia utførte David Brazier fra Amida Trust (Rent land) et ekteskap med kvinner av samme kjønn i 2014 i Malvern.

[xliii] Vermeulen (2016) undersøkelse om europeisk buddhisme og seksuell mangfold (ikke publisert).

[xliv] Issan Dorsey (1933-1990) var abbed i Hartford Street Zen Center i San Francisco. Han var ikke bare kjent for sitt sosiale engasjement, men også fordi han pleide å være dragqueen før han ble Soto-prest.

[xlv] De første buddhistiske klostrene i Vest-Europa – Das Buddhistische Haus i Berlin (1924) og The London Buddhist Vihara (1926) – var begge Theravada. Den russiske republikken Kalmykia, i hjørnet langt øst på det europeiske kontinentet, har hovedsakelig vært vajrayana-buddhistisk siden 1600-tallet.

[xlvi] Under gullrushet til California grunnla kinesiske gruvearbeidere buddhistiske og taoistiske templer i California allerede i 1853. Det eldste taoisttempelet som har overlevd i USA (Weaverville, CA – grunnlagt 1869) har en statue av Medfølelsens Buddha.

[xlvii] BCSF er sannsynligvis det eldste buddhisttempelet som fremdeles er i bruk i fastlands-USA (Hawaii har noen som er eldre).

[xlviii] Wilson (2015)

[xlix] A Buddhist´s view on gay marriage: www.aphref.aph.gov.au-hus-komite-spla-bill marriage-subs-under 017.pdf

[l] Wilson (2012), s. 48.

[li] Vermeulen (2016) undersøkelse om europeisk buddhisme og seksuell mangfold (ikke publisert) – svar fra Jai Bhim.

[lii] Whitney (1998), s. 19.

[liii] Ibid.

[liv] Kulturell tilpasning er definert som debatten om hva som er grunnleggende og universelt i Dharma og hva som er et lokale, kulturelle uttrykk av den universelle læren. En lignende debatt har pågått i mye lengre tid i den romersk-katolske kirken, hvor man har undersøkt hvor mye av den romerske liturgien og læresetningene som har blitt uttrykt i europeiske begrep og symboler. Kulturell tilpasning er med andre ord spørsmål om i hvor stor grad ideer og ritualer som i århundrer har blitt uttalt og uttrykt i en spesifikk kulturell kontekst, kan (eller ikke kan) tas i bruk i en annen kulturell kontekst. Prosessen med kulturell tilpasning i buddhismen er forholdsvis ung og vil uten tvil føre til interessante debatter i mange år fremover.

[lv] Corless (2000), s. 270-271.

[lvi] I 2000 – “Pastor Mark Unno forestod en lek-sermoni i en dansesal i Seattle. Kona var bifil og hadde tidligere hatt et forhold til en kvinne, og paret formulerte deres bryllupsløfter på en slik måte at ekteskapet var «åpent», slik at ektefellene potensielt kunne være involvert med flere personer“ Wilson (2012), s. 39.

[lvii] 57 Vermeulen (2016) – undersøkelse om europeisk buddhisme og seksuell mangfold (ikke publisert) – svar fra Triratna.

[lviii] Sangha i vid forstand refererer til det buddhistiske åndelige fellesskapet (i smal forstand refererer det bare til klosterfellesskap)

[lix] Zen-prest Robert Aitken Roshi, sitert av Corless (1998), s. 256.

[lx] Whitney (1998), s. 16.

[lxi] Corless (2000), s. 277.

[lxii] Corless (2000), s. 272.

[lxiii] McCormick (2014)

[lxiv] Gross (2016), s. 23.

[lxv] Se: http://europeanbuddhism.org/news/centro-zen-larco-holding-the-love-in-our-hearts-rome-gay-pride-2016/ (‘The Harmony of difference and equality’ kommer til uttrykk i Sandokai, av Sekito Kisen.)

[1] Dr. Michael Vermeulen studerte filosofi, medisin, teologi og religionsvitenskap ved universitetet i Leuven. Han utviklet en spesiell interesse for menneskerettigheter, buddhisme og moralfilosofi, og var representant for European Buddhist Union til EU fra 2011 til 2015. Denne artikkelen er basert på hans presentasjon ‘Seksuelle minoriteter og den buddhistiske åndelige vei’ ved FN-konferansen om ‘Frihet til religion eller tro og seksualitet’ (Genève 8.-10. Juni 2016).

[1] Skeiv viser til en seksuell legning utenfor kulturelt etablerte normer. I den nåværende globaliserte kulturen henviser det til noen som ikke er heterofile – en person som identifiserer seg som lesbisk, homofil, bifil, transkjønnet, interkjønnet, kjønnsmangfoldig / ikke-binær, eller noen som stiller spørsmål ved sin seksuelle identitet.

[1] Ordet ‘Buddha’ er ikke et navn, men en tittel, som betyr ‘en som er oppvåknet’. Hans opprinnelige navn var Siddhartha Gautama. Det er ikke klart nøyaktig når den historiske Buddha levde. I følge Theravada-tradisjonen levde han fra 624 til 544 f.Kr, men de fleste lærde innen buddhismen enes om at han sannsynligvis levde omtrent et århundre senere (+/- 490-410). Noen daterer livet hans til enda senere.

[1] Fra det greske σωτήρ (soter), som betyr ‘frelser’.

[1] Vermeulen (2016) undersøkelse om europeisk buddhisme og seksuell mangfold (ikke publisert) – svar fra National Unions Committee i European Buddhist Union: «På grunn av mer kunnskap om LHBTI er det mindre fordommer innen buddhismen sammenlignet med tidligere tider.»

[1] Det er ingen konsensus om en eneste buddhistisk kanon. Pali-kanonen i Theravada er av de fleste buddhistlærde ansett for å være den eldste. Henvisninger i denne artikkelen er til Pali-kanonen (Pali Text Society utgavene).

[1] Buddhister omtaler seg selv som tilhenger av Buddhadharma: Buddhas lære.

[1] Panca-sila (fem bud eller fem (etiske) ferdigheter) finnes i alle buddhistiske tradisjoner, selv om noen lister opp flere.

[1] Harvey (2000), s. 71.

[1] Som bevis viser Harvey til en kommentar fra Buddhaghosa. (Harvey (2000), s. 421). Buddhaghosa levde i det 5. århundre e.Kr., omtrent et årtusen etter Buddha, og kommentarene hans var ikke allment akseptert i Theravada (se nedenfor).

[1] I 1995 avga noen religiøse ledere vitnesbyrd til the Hawaii Commission on Sexual Orientation and The Law in support of same-sex marriage. En av dem var Zen-prest Robert Aitken, som var med å grunnlegge Buddhist Peace Fellowship. (Se: http://www.qrd.org/qrd/religion/zen.buddhist.perspective.on.same.sex.marriage )

[1] Vermeulen (2016) undersøkelse om europeisk buddhisme og seksuelt mangfold (ikke publisert). Stillhet bekrefter imidlertid også den (heteronormative) sosiale status quo. Dette vil derfor bli utfordret av den skeive sanghaen (se 4.4.)

[1] Vin III. 35. Historien snakker om en ganske magisk og plutselig endring av egenskaper. Det virker mer meningsfullt å betrakte dette som en måte å uttrykke at de ‘kommer ut’.

[1] Corless (1998), s. 255.

[1] Interkjønn viser til mennesker som er født med anatomiske egenskaper som ikke er typisk mannlige eller kvinnelige. I tidlig buddhisme ble de kalt ubhato-byanjanakas. Grunnen til at de ikke fikk lov til å bli munk eller nonne, er fordi de kunne overtale andre munker og nonner til å ha sex med seg (Vin I. 89 og Vin II. 271). Med andre ord ble det antatt at interkjønnede mennesker ikke var i stand til å kontrollere sine seksuelle lyster (Harvey (2000) s. 412-413).

[1] Det er ingen enighet om nøyaktig hva pandaka betydde i Buddhas dager, og begrepet dukker opp i en rekke sammenhenger. Men hvis vi analyserer de egenskapene som har vært mest vanlig å tilskrive pandaka, kombinert med ovennevnte fordommer (den antatte koblingen mellom anatomisk forskjeller og mangel på disiplin hos interkjønnede mennesker), kan de forskjellige forordningene gi mening. For det første ser pandaka ut til å referere til menn som ikke fullt ut har de anatomiske egenskapene til en mann, i noen få tilfeller til kvinner som ikke fullt ut har kvinnens anatomi.

[1] Theravada – «de eldstes lære» – er religionen til det store flertallet av befolkningen i Sri Lanka, Burma / Myanmar, Laos, Kambodsja og Thailand.

[1] Harvey (2000), s. 421-422. Zwilling (1992) uttaler at det er to tidlige kommentarer til Theravada som utvidet det tredje budet til å omfatte seksuelle handlinger mellom menn: Buddhaghosa (5. århundre e.Kr.) og en anonym kommentar til Asangas Abhidharma-samuccaya (4. århundre e.Kr.). Men Harvey avdekker at det å ta med Buddhaghosa er basert på en feil oversettelse: «I utdraget sies det ganske enkelt at ´for menn´ så brytes budet ved å ha samleie med forskjellige kategorier av kvinner.» (Harvey (2000) på s. 421) Upasaka-janalankara, en populær guide til buddhismen skrevet det tolvte århundre på Sri Lanka, der Buddhaghosa arbeidet, forklarer også det tredje budet bare ved å drøfte kvinne-kategoriene som en lekmann ikke skulle ha sex med.” (Harvey (2000), s. 421)

[1] Lovgivning for å legalisere ekteskap av samme kjønn ble forelagt parlamentet i 2012, men ble satt på vent på ubestemt tid på grunn av politisk ustabilitet.

[1] Men det er gjort flere forsøk på å utvide begrepet pandaka til homofile, og dermed forby dem fra å bli ordinert som munk.

[1] Intervju i The Nation, 27. juli 2013: «Hold buddhismen utenfor debatten om ekteskap av samme kjønn», råder aktivisten.

[1] Se: https://www.youtube.com/watch?v=GOPcbFhCEj0&feature=youtu.be

[1] Vajrayana – Diamantveien, også kalt Tantrayana – inkluderer buddhismen fra Tibet, Bhutan, Mongolia og Kalmykia. Vajrayana er den minste buddhisttradisjonen i antall, men ble den mest kjente over hele verden på grunn av den tibetanske diasporaen på 1950- og 60-tallet.

[1] Gambopas Jewel Ornament of Liberation (12. århundre e.Kr.) bruker en liste fra Abhidharma-kosa-bhasya (Treasury of the Abhidharma, av Vasubandhu, 4. århundre e.Kr.) Men han legger til flere elementer på listen, blant annet å ikke bruke ‘upassende deler av kroppen’ (dvs. munnen og anus) samt sex mellom menn (Harvey (2000), s. 73)

[1] Mange homofile buddhister er opprørt over Dalai Lamas homo-negative synspunkt. Dette resulterte i et møte med representanter for LHBTI-fellesskap i San Francisco i 1977. Det ble ikke oppnådd enighet om tolkningen av det tredje budet, men det var en felles pressemelding om at Dalai Lama “var sterkt bekymret av rapporter som ble gjort tilgjengelig for ham om vold og diskriminering av homofile og lesbiske mennesker. Hans hellighet motsetter seg vold og diskriminering basert på seksuell legning. Han oppfordrer til respekt, toleranse, medfølelse og full anerkjennelse av menneskerettigheter for alle.” (sitert i Harvey (2000), s. 433)

[1] Dalai Lama (2001) – egen oversettelse. I den samme boken understreker Dalai Lama at enten det anses å være et brudd på forskrifter eller ikke så er homofile buddhister som er aktivt homoseksuelle fortsatt buddhister og kan fortsette å praktisere den buddhistiske livsstilen.

[1] Se https://www.youtube.com/watch?v=pJVvVSr8E2M

[1] Se https://www.youtube.com/watch?v=qA_Kp9v9ZtA

[1] Ldab-ldober var ikke det samme som munker. Deres funksjon er sammenlignet med lekbrødre i noen katolske klosterordener. De fikk tildelt tungt fysisk arbeid så vel som sikkerhetsoppgaver under religiøse festivaler eller som bodyguarder for viktige munker. I motsetning til munker lot ldab-ldober håret vokse og deltok i sport, inkludert slåssing. De var beryktet for å kjempe for unge gutter, eller til og med kidnappe dem for sex (Goldstein (1964)) Noen av dem synes å ha engasjert seg i langvarige samme kjønn-forhold.

[1] Mahayana-buddhismen – Det store fartøyet – inkluderer Det rene land-buddhisme og Chan/Zen-buddhisme i land som Kina, Vietnam, Korea og Japan. Mahayana blir fulgt av over halvparten av verdens buddhister. Det rene land og Zen skulle komme til å spille en viktig rolle i å gi åndelig og sosial støtte til LHBTI-samfunnet i USA på 1900-tallet.

[1] Neill (2009), på nevnte sted 4765.

[1] Hinsch (1990)

[1] Mye av deres historie er bevart på grunn av feltarbeid av antropologen Marjorie Topley (1955)

[1] Guan-Yin (i Tibet kjent som den mannlige Tjenresig / Avalokiteshvara, i Japan som den kvinnelige Kannon), er mest kjent i buddhismen som Medfølelsens bodhisattva. Hun/han ser alle lidelsene i verden, selv i den mørkeste og mest bortgjemte krok. Mindre kjent er at Guan-Yin på en måte ble en buddhistisk skytshelgen for seksuelt mangfold. I Kina var det en legende om at Guan-Yin en gang var en prinsesse som nektet å gå inn i et heteroseksuelt ekteskap, noe som gjorde henne til heltinnen for kvinner som motsetter seg patriarkalsk dominans, så vel som for personer som er involvert i forhold mellom likekjønnede.

[1] Japanske religiøse transkjønn-legender omtaler hvordan den (kvinnelige) Kannon noen ganger forvandlet seg til en (mannlig) akolytt som gikk inn i et nanshoku – samkjønnet forhold til en eldre munk.

[1] Meji-regjeringene ønsket å modernisere Japan til en ‘sivilisert’ nasjon, som innebar et fokus på Vesten og på kristne verdier. Statlig støtte til buddhismen ble trukket tilbake, og toleransen mot nanshoku forsvant gradvis.

[1] Spesielt talen til den srilankiske Theravada-munken Anagarika Dharmapala fikk media-oppmerksomhet over hele verden. Noen dager senere utførte han den første kjente konvertering av en amerikaner til buddhisme i USA.

[1] Disse historiske kongressene fant sted i Berlin i 1933, etterfulgt av London (1934) og Paris (1937) og ble stoppet av andre verdenskrig. Det skulle mange år, først på 1970-tallet, før buddhistene begynte å organisere seg igjen på et europeisk nivå.

[1] EBU er den offisielle paraplyforeningen for nasjonale buddhistiske sammenslutninger og buddhistiske organisasjoner i Europa.

[1] «Vi støtter implementeringen av menneskerettighetene, likestilling og individuelt ansvar for alle, uavhengig av etnisitet, kjønn, seksuell legning, språk, religion, nasjonalitet, sosial opprinnelse, status ved fødsel eller andre ulikheter.» (EBU Erklæring om oppdrag, visjon, verdier og mål – se: http: // europeanbuddhism.org/about/mission-vision-values-goals/)

[1] ”Buddhismen gjør et tydelig skille mellom buddhistisk synspunkt og samfunnets synspunkt. Det sekulære samfunnet bør tilstrebe full likhet og ikke-diskriminering blant alle dets innbyggere, inkludert seksuelle minoriteter. Buddhismen har ingen religiøse motforestillinger mot et sekulært ekteskap av samme kjønn, og mange buddhistiske institusjoner utfører religiøse velsignelser eller ekteskap for par av samme kjønn. ”(Council of Europe (2010), Report on Religion and Human Rights, anbefalinger fra EBU i kapittel 5 ‘Sexual Orientation and Sexual Gender Identity’)

[1] Samme kjønn-‘allianseseremonien’ til mennene Fabrice Midal og Bruno Tyszler, utført av Julia Sagebien, med godkjenning av Vajradhatu / Shambhala’s åndelige leder (Vajrayana). Det samme ritualet som for andre bryllup ble brukt. I Storbritannia utførte David Brazier fra Amida Trust (Rent land) et ekteskap med kvinner av samme kjønn i 2014 i Malvern.

[1] Vermeulen (2016) undersøkelse om europeisk buddhisme og seksuell mangfold (ikke publisert).

[1] Issan Dorsey (1933-1990) var abbed i Hartford Street Zen Center i San Francisco. Han var ikke bare kjent for sitt sosiale engasjement, men også fordi han pleide å være dragqueen før han ble Soto-prest.

[1] De første buddhistiske klostrene i Vest-Europa – Das Buddhistische Haus i Berlin (1924) og The London Buddhist Vihara (1926) – var begge Theravada. Den russiske republikken Kalmykia, i hjørnet langt øst på det europeiske kontinentet, har hovedsakelig vært vajrayana-buddhistisk siden 1600-tallet.

[1] Under gullrushet til California grunnla kinesiske gruvearbeidere buddhistiske og taoistiske templer i California allerede i 1853. Det eldste taoisttempelet som har overlevd i USA (Weaverville, CA – grunnlagt 1869) har en statue av Medfølelsens Buddha.

[1] BCSF er sannsynligvis det eldste buddhisttempelet som fremdeles er i bruk i fastlands-USA (Hawaii har noen som er eldre).

[1] Wilson (2015)

[1] A Buddhist´s view on gay marriage: www.aphref.aph.gov.au-hus-komite-spla-bill marriage-subs-under 017.pdf

[1] Wilson (2012), s. 48.

[1] Vermeulen (2016) undersøkelse om europeisk buddhisme og seksuell mangfold (ikke publisert) – svar fra Jai Bhim.

[1] Whitney (1998), s. 19.

[1] Ibid.

[1] Kulturell tilpasning er definert som debatten om hva som er grunnleggende og universelt i Dharma og hva som er et lokale, kulturelle uttrykk av den universelle læren. En lignende debatt har pågått i mye lengre tid i den romersk-katolske kirken, hvor man har undersøkt hvor mye av den romerske liturgien og læresetningene som har blitt uttrykt i europeiske begrep og symboler. Kulturell tilpasning er med andre ord spørsmål om i hvor stor grad ideer og ritualer som i århundrer har blitt uttalt og uttrykt i en spesifikk kulturell kontekst, kan (eller ikke kan) tas i bruk i en annen kulturell kontekst. Prosessen med kulturell tilpasning i buddhismen er forholdsvis ung og vil uten tvil føre til interessante debatter i mange år fremover.

[1] Corless (2000), s. 270-271.

[1] I 2000 – “Pastor Mark Unno forestod en lek-sermoni i en dansesal i Seattle. Kona var bifil og hadde tidligere hatt et forhold til en kvinne, og paret formulerte deres bryllupsløfter på en slik måte at ekteskapet var «åpent», slik at ektefellene potensielt kunne være involvert med flere personer“ Wilson (2012), s. 39.

[1] 57 Vermeulen (2016) – undersøkelse om europeisk buddhisme og seksuell mangfold (ikke publisert) – svar fra Triratna.

[1] Sangha i vid forstand refererer til det buddhistiske åndelige fellesskapet (i smal forstand refererer det bare til klosterfellesskap)

[1] Zen-prest Robert Aitken Roshi, sitert av Corless (1998), s. 256.

[1] Whitney (1998), s. 16.

[1] Corless (2000), s. 277.

[1] Corless (2000), s. 272.

[1] McCormick (2014)

[1] Gross (2016), s. 23.

[1] Se: http://europeanbuddhism.org/news/centro-zen-larco-holding-the-love-in-our-hearts-rome-gay-pride-2016/ (‘The Harmony of difference and equality’ kommer til uttrykk i Sandokai, av Sekito Kisen.)