Buddhismen I – Buddhas liv

 

INDIA FOR 2500 ÅR SIDEN

Slettelandet i det nordlige India var for 2500 år siden dekket av store skoger. Den store Ganges-elva strakte seg fra vest mot øst og var en viktig ferdselsåre der varer ble fraktet på flåter og båter. Noen steder dyrket folk korn. Ellers levde mange av fedrift. Kuer, geiter og sauer var vanlige. På denne tiden begynte byer å vokse frem. Håndverk og handel var viktige næringer. De største byene var sete for større kongeriker som etter hvert vant over de små stammerepublikkene som lå i utkantene av dette området.

Et nomadefolk, som kalte seg ariere, hadde vandret inn i dette landet omkring tusen år tidligere og vunnet over de opprinnelige innbyggerne.

Religionen til dette folket var ledet av prester som ble kalt brahminer. Disse prestene tilba gudene gjennom kompliserte ritualer der de sang hymner og ofret korn, melk og dyr på store offerbål. Målet for disse ritualene var å sikre et langt liv med god helse og rikdom og et liv med gudene etter døden. Samfunnet bestod av fire klasser: prester, krigere, bønder og tjenere, der brahmin-prestene var den øverste klassen. Menneskene ble født inn i en av disse klassene. Denne ordningen ble en del av religionen til arierne slik den ble forklart i vedaene som var guddommelige sanger og fortellinger.

Etter hvert ble nye tanker en del av denne religionen: For det første at vi blir født til et nytt liv på jorden etter døden. For det andre at det vi har gjort av gode og onde gjerninger avgjør hvordan dette nye livet blir. Noen begynte å tenke at de kompliserte offerritualene ikke var nødvendige, men at de kunne erstattes av indre ritualer som foregår i tankene. Likevel holdt brahminene også fast ved de gamle læresetningene i vedaene.

I de nye byene ble folk skeptiske til de gamle tradisjonene. En rekke læremestere tok avstand fra vedareligionen. Mange lærte at en fullkommen tilstand finnes utenfor den materielle verden og at den kunne nås gjennom asketiske øvelser og meditasjon. Noen lærte at det finnes en gud som har skapt alt og som har all makt. Andre lærte at en upersonlig skjebne står bak alt. Noen var skeptikere og lærte at bare det vi kan oppleve gjennom sansene er virkelig, og at det ikke kommer noe etter døden.

I de nye byene var det forandring som preget samfunnet og ikke stabilitet som i det gamle bondesamfunnet. Den gamle klasseordningen, som bandt folk for livet til en bestemt status, ble ikke lenger godtatt av alle i et samfunn der rikdom ble vunnet og tapt langt raskere enn før.

På denne tiden oppstod en ny religion i India.

FØDSEL

I det sydlige slettelandet i Nepal, like nord for grensen til India, står en steinsøyle fra år 248 f.Kr. Kongen Ashoka, herskeren over et rike som strakte seg fra Afghanistan til Bengal-bukta, hadde gitt bud om å reise søylen og latt følgende ord risse inn:

Tyve år etter at han var salvet kom gude-yndlingen, kong Ashoka, hit for å ære dette sted, for her var det at Buddha Shakyamuni ble født. Han fikk hugget ut en steinfigur og fikk reist en steinsøyle. Fordi det var her Mesteren ble født, ble landsbyen Lumbini fritatt for skatt og slapp med bare å betale en åttendedel av innhøstningen.

Innskriften forteller oss at personen, vi best kjenner som Buddha, som betyr den våkne, er en person som har levd på et bestemt sted på en bestemt tid. Senere er han blitt kjent som grunnleggeren av en av verdensreligionene: buddhismen. Likevel er det ikke så mye vi vet om han. De første buddhistene var mest opptatt av Buddhas lære. Det var Buddhas rolle som læremester som var viktig. Først mange hundre år etter at Buddha var død ble det skrevet ned en fullstendig livshistorie. Mange historier var blitt fortalt og gjenfortalt slik at den historien som ble nedskrevet inneholder en rekke overnaturlige hendelser som understreker at Buddha var et helt spesielt menneske. 

FØDSEL

Et kongelig følge er på reise i skogen. Det er dronning Maya som er på vei til sin hjemby Devadaha for å føde sitt første barn. På veien fikk dronningen se den vakre Lumbinihagen som på denne tiden var prydet med et hav av blomster og fikk lyst å gå inn i hagen. Hun gikk bort til et tre og grep tak i en gren. I dette øyeblikket tok fødselsveene tak i henne, og mens hun sto under treet fødte hun barnet sitt.

Dronning Maya hadde forlatt slottet i byen Kapilavastu for å føde barnet sitt i foreldrenes hjem i Devadaha. Mannen hennes, kong Shuddhodana, hersket over shakya-folket som holdt til der det indiske slettelandet begynner å heve seg opp mot Himalaya-fjellene. Han gledet seg over å ha fått en arving og ga sønnen navnet Siddhartha som betyr ”den som har nådd sitt mål”. Kongens slekt het Gautama, slik at gutten fikk navnet Siddhartha Gautama.

Sju dager etter fødselen døde Siddharthas mor. Hennes søster, Prajapati, giftet seg med kong Shuddhodana og ble Siddharthas fostermor. Slik begynner fortellingen om buddhismens grunnlegger. Dette skjedde i år 623 før vår tidsregning.

Tidsregningen som brukes i Sri Lanka og andre buddhistiske land sier at Buddha ble født i år 623 før vår tidsregning og at han døde 80 gammel i år 543 før vår tidsregning. Den buddhistiske tidsregningen begynner med det året Buddha døde. År 2000 etter vår tidsregning blir derfor år 2543 etter buddhistisk tidsregning. Men moderne forskere mener at Buddha sannsynligvis levde 143 år senere – fra ca. 480 til 400 år før vår tidsregning. 

Det fortelles at en gammel vismann hadde sagt at Siddhartha enten ville bli en stor konge eller en omvandrende vismann som ville forlate slottet for å søke sannheten. Siddharthas far ønsket ikke at det siste skulle skje. Han sørget derfor for at sønnen fikk leve et bekymringløst liv, og han forsøkte å skjule alt som kunne vekke triste tanker hos ham. Seksten år gammel giftet Siddhartha seg med prinsessen Yashodhara. De fikk sønnen Rahula.

Ettersom årene gikk ble Siddhartha mindre og mindre tilfreds med å leve bak slottets murer. Han ville ut å se hvordan menneskene virkelig levde. Mot farens vilje dro han ut i byen. Han så for første gang syke, gamle og døde mennesker. Dette gjorde ham urolig. Livet som prins virket plutselig helt meningløst når han så hvor usikkert livet egentlig var. Han så en fattig munk som vandret rolig omkring. Synet av munken gjorde ham nysgjerrig. Var det likevel mulig å finne fred i sinnet?

OPPBRUDD

For å finne svar på dette spørsmålet forlot Siddhartha slottet der han hadde levd. Han forlot alt han eide og ble en hjemløs munk. Han dro til de fremste vismenn i landet, og han tilbrakte dagene i meditasjon. Han var da 29 år gammel.

Fordi han fremdeles ikke hadde funnet svar på spørsmålet sitt, bestemte han seg for å anstrenge seg enda hardere. Sammen med fem venner levde han uten å spise annet enn noen få riskorn om dagen. Siddhartha så ut som et levende skjelett. Etter flere år med forgjeves anstrengelser forstod han at denne veien ikke førte til noen oppvåkning. Siddhartha begynte derfor å spise normalt igjen. De fem vennene syntes at han hadde gitt opp kampen for å finne fred i sinnet, og forlot ham for å finne en annen læremester.

OPPVÅKNINGEN

Siddhartha var nå alene. Han gikk til en skog utenfor landsbyen Bodh Gaya der han satte seg under et tre for å meditere. Da kvelden kom falt tankene hans mer og mer til ro. Mens fullmånen lyste over skogen kom han litt etter litt inn i en tilstand av dyp meditasjon. Han fortalte etterpå at det skjedde tre ting denne natten:

• Han kunne se sine tidligere liv. Han kunne se at han hadde levd uendelig mange ganger før.
• Likeså kunne han se hvordan menneskene former fremtiden sin gjennom gjerningene sine. Den som handler godt får det godt. Den som handler ondt får det dårlig, om ikke i dette liv, så i et senere liv som en blir gjenfødt til.
• Men viktigst av alt: Han så helt klart hvordan forvirring, grådighet og hat gjorde livet vanskelig. Da han innså dette, merket han at disse følelsene ble borte.

Og han merket at det vonde han hadde kjempet mot, også ble borte.

Om morgenen var Siddhartha blitt en som hadde våknet fullstendig opp fra forvirringens mørke. Derfor ble han kalt Buddha – Den våkne. Buddha forklarte det som skjedde denne natten slik:

Jeg var selv et menneske som måtte gå igjennom fødsel, alderdom, sykdom, død, sorg og urenhet. Jeg så at det finnes ingen trygghet for den som må gå igjennom alt dette. Derfor søkte jeg etter nirvana der fødsel, alderdom, sykdom og død ikke finnes, og jeg nådde nirvana som er tilstanden der en er fullstendig fri.

        Majjhima Nikaya 26, Sutta Pitaka

Siddhartha Gautama, eller Buddha, som han heretter ble kalt, var nå 35 år. Det han hadde opplevd var ikke lett å forklare. Buddha tvilte først på om det var mulig å forklare dette slik at andre mennesker kunne forstå hva oppvåkningen handlet om. Men når han så utover verden forstod han at det fantes mennesker som kunne forstå læren om oppvåkning, og at disse menneskene trengte å høre om denne læren. 

LÆRENS HJUL SETTES I BEVEGELSE

Buddha valgte å fortelle om læren til de fem vennene som holdt til i en park utenfor byen Varanasi. Først bestemte de seg for ikke å hilse på ham. Men da han kom nærmere så de at han var helt forandret. Det hvilte en sikkerhet over ham som gjorde at den uviljen de hadde følt forsvant. Respektfullt tok de imot ham som en læremester. Buddha sa til dem:

Hør munker! Jeg har nådd udødeligheten. Jeg skal forklare dere læren. Ved å praktisere det jeg forklarer dere, vil dere gjennom egen erfaring, nå det målet som er grunnen til at mennesker forlater hjemmet og drar ut på vandring.

Buddha underviste nå vennene. Det han underviste dem om kalles ”Talen som satte lærens hjul i bevegelse”. Her forklarte Buddha om det som er viktigst i læren:

• det vonde finnes
• det er årsaker til at det vonde finnes
• det finnes en tilstand der det vonde ikke finnes
• det eksisterer en vei til tilstanden der det vonde ikke finnes, som går ut på:

 

• leve moralsk (etikk)
• utvikle evnen til å være oppmerksom (meditasjon)
• øve seg i å tenke klart (visdom)

Etter at Buddha hadde forklart læren, nådde den eldste av munkene oppvåkningen. Alle fem bestemte seg for å følge Buddha som buddhistiske munker. Etter hvert kom det flere som ville følge Buddha som munker. Han sendte de seksti første munkene som hadde nådd oppvåkningen ut i verden med disse ordene:

Gå ut munker! Ut av medfølelse med verden, gå ut på vandring til glede og gagn for de mange!

Det meste av året vandret Buddha omkring i India. Han møtte mange mennesker som tok imot læren hans. Noen av dem ble munker, mens langt de fleste ble legdisipler som fortsatte å leve hjemme med familie og arbeid. Fem år etter at munkeordenen ble innstiftet ble det også stiftet en orden for nonner. Buddhas fostermor var den som fikk Buddha til å åpne klosterlivet for kvinner. Hun ble en av de første nonnene.

I India er det regntid fra juli til oktober. Det kan være vanskelig å være på reisefot når elvene flommer over og veiene blir mudderstier. Buddha bestemte at munkene skulle holde seg i ro på denne tiden for å meditere og å studere læren sammen. Tilholdstedene deres ble skoger og parker utenfor byene og landsbyene.

BUDDHAS LEVEMÅTE

Dette fortelles om Buddhas daglige vaner:

Han våknet ved firetiden om morgenen. De første timene brukte han til meditasjon. Når han mediterte kunne han se om det var mennesker som spesielt trengte hans hjelp. Disse menneskene ville enten komme til ham eller han ville oppsøke dem i løpet av dagen. Etter klokken seks gikk han ut på almissegang til nærmeste landsby eller by. Han gikk alene eller sammen med andre munker i en rekke. De gikk uten å snakke til folk. Fikk de mat tok de rolig imot den i almissebollene som de holdt foran seg. Fikk de ingenting gikk de videre. Maten de fikk spiste de sammen til frokost eller til dagens siste måltid klokken 12. Formiddagen brukte Buddha til å undervise munkene og nonnene. Han ga også rettledning i meditasjon til dem som trengte det. Etter å ha badet og hvilt, mediterte han om ettermiddagen. Etterpå var det tid for å snakke med menn og kvinner som kom til klosteret og som hadde spørsmål de ønsket å få svar på. Timene etter klokken seks ble brukt til å gi forklaringer til munkene og nonnene. Etter midnatt brukte Buddha å gå frem og tilbake på en sti som en egen meditasjonsøvelse. Han sov bare en time før han igjen begynte på en ny dag.

Buddhistiske munker lever av det folk gir dem. Dette gjelder også maten de spiser hver dag. De går ut fra klosteret om morgenen for å ta imot mat som folk har laget til dem. De får ikke lov å be om noe, men stopper opp når folk har stilt seg opp for å gi mat. Når munkene går ut for å ta imot mat, bærer de en jernbolle som folk legger maten i.  Mat som blir gitt på denne måten kalles almisser.  Skikken med å gå ut for å ta imot mat på denne måten kalles derfor almissegang.

 

BUDDHAS DØD

I 45 år levde Buddha slik. Årene satte etter hvert sine spor. Han sammenlignet seg selv med en gammel vogn som stadig må repareres for å kunne brukes. Han var da blitt 80 år gammel. En dag ble han syk av et måltid han fikk hos en smed som han besøkte. Buddha merket at slutten nærmet seg, men fortsatte å vandre videre. Da han kom til en park utenfor byen Kushinagara, la han seg ned mellom to trær for å undervise disiplene sine for siste gang. Han sa til dem:

Kanskje tror dere at læremesterens ord tilhører fortiden når dere ikke lenger har en læremester. Men slik må dere ikke tenke. Læren og levereglene som jeg har forklart dere skal være læremesteren deres når jeg er borte.

Etter dette gikk Buddha inn i meditasjon. I dødsøyeblikket ristet jorden og himmelen tordnet. Hele natten talte de eldste munkene om Buddhas lære til disiplene. Tidlig om morgen gikk en av munkene inn til byen for å fortelle at Buddha var død. I flere dager strømmet folk til parken for å vise Buddha den siste ære. På den sjuende dagen ble kroppen lagt på et stort bål for å kremeres. Restene etter kremasjonen ble delt mellom åtte kongeriker og lagt i gravhauger. Dette skjedde i år 543 før vår tidsregning.

DET FØRSTE MØTET

Buddha hadde bedt disiplene la læren og levereglene være læremesteren deres. Men hvordan skulle de vite hva som var læren og hva som var levereglene? For å fastslå dette ble 500 av de eldste munkene kalt sammen til et møte i byen Rajagriha som var hovedstaden i ett av kongerikene i India. Her tilbrakte de regntiden sammen. De som best husket Buddhas ord, ble bedt om å gjenta talene han hadde holdt. Slik fortsatte de til alle talene Buddha hadde holdt var blitt fortalt for munkene. Etterpå lært munkene dem utenat. Den gangen var det ikke vanlig å skrive ned læren til en mester. Derfor ble Buddhas lære gitt videre muntlig i mange generasjoner. Først mange hundre år senere ble læren skrevet ned.

TRIPITAKA

Levereglene for munker og nonner ble samlet i det som ble kalt ”Disiplinsamlingen” (vinaya-pitaka). Selve læren, slik Buddha hadde gitt den i sine taler, ble samlet i ”Talenes samling” (sutra-pitaka) mens en tredje del som inneholdt forklaringer av læren ble samlet i ”Den utvidede læresamling” (abhidharma-pitaka). Fordi dette ble tre samlinger ble de kalt ”De tre samlinger” (Tripitaka).

Denne samlingen ble lært utenat på språket pali. Det var det språket folk snakket i India på Buddhas tid. Selv om buddhismen senere bredte seg til land med andre språk fortsatte munkene å studere ”De tre samlinger” på pali språket. I dag har språket der Buddha levde forandret seg slik at det bare er i ”De tre samlinger” at pali brukes. Mange hundre år senere ble de oversatt til kinesisk og tibetansk. I dag er ”De tre samlinger” oversatt til språkene i de fleste land der det bor buddhister.

TRIPITAKA BLIR SKREVET NED

Første gang hele Tripitaka ble skrevet ned, var i Sri Lanka omkring 35 år før vår tidsregning. Landet var på den tiden herjet av krig og hungersnød. Det fortelles at klostrene i hovedstaden var forlatte og overgrodd med trær. Mange hadde flyktet til India. For å redde buddhismen i denne vanskelige tiden bestemte 500 munker seg for å komme sammen i en grotte midt på øya. Der skrev de ned hele Tripitaka sammen med de gamle kommentarskriftene på tørkede palmeblad. Helt frem til moderne tid var dette den vanlige måten å skrive bøker på i India og Sør-Asia.

Et møte der religiøse ledere kommer sammen for å fastslå hva som er rett lære, kalles et konsil. I buddhismens historie kjenner en til seks slike konsiler. Det første konsilet fant sted i Rajagriha etter Buddhas død. Det femte konsilet ble holdt i 1871 i Mandalay i Burma. Der ble alle tekstene gransket av munkene. Etterpå ble hele Tripitaka hugget inn på 729 marmortavler. Det sjette konsilet ble holdt i 1954 i Rangoon i Burma. En ny utgave av Tripitaka og de gamle kommentarskriftene (som utgjør omkring 50 000 sider med tekst) ble utgitt etter dette konsilet. Senere er denne utgaven blitt publisert på Internet.

NYE TEKSTER – NYE RETNINGER

Fra omkring 100 år før vår tidsregning ble det oppdaget nye tekster som mange hevdet kom fra Buddha. De ble kalt ”Den fullkomne visdom” (prajnaparamita) og ble nedskrevet på språket sanskrit som var språket til de lærde i India. Etter hvert ble det oppdaget flere tekster som forklarte Buddhas lære på en ny måte. Noen buddhister så på disse tekstene som en høyere lære enn den som var forklart i de gamle tekstene, andre buddhister mente at læren i de nye tekstene ikke kom fra Buddha. De som bare godtok de gamle tekstene tilhørte ”de eldstes lære” (theravada) mens tilhengerne av de nye tekstene tilhørte ”den store veien” (mahayana). Senere kom det en ny gruppe tekster som inneholdt nye tanker om å nå oppvåkningen på en hurtigere måte. Disse tekstene ble kalt tantra, og de som fulgte denne læren tilhørte ”diamantveien” (vajrayana).