loading..
Fem tekster fra Tipitaka
Loading...

Fem tekster fra Tipitaka

Lagt inn den 10.jan 2010 | ved Administrator som Artikkel | for Buddha, Den historiske buddha | i gruppe Pensum 8.-10. klasse - RLE

Fem tekster fra Tipitaka – gjengitt i boken ”Buddhas budskap”. Disse tekstene ble lest høyt på Lysfesten 2009.


130. Gi gaver uten å gjøre forskjell på noen!

Dette ble sagt av Mesteren, jeg har hørt at den ærverdige sa det:
    “Det finnes tre slags personer i verden. Hvilke tre? Han som er som en tørke, han som er som lokale regnbyger og han som er som et omfattende regnvær.
    Hva slags person er det som er som en tørke, munker? Det er en person som ikke gir gaver til noen, som ikke gir mat, drikke, klær, transport, kranser, røkelse, parfyme, bolig eller lys til noen filosof eller brahman og heller ikke til fattige og trengende tiggere. Denne personen er som en tørke.
    Hva slags person er det som er som lokale regnbyger, munker? Det er en person som gir gaver til noen, men ikke til andre, som gir mat, drikke, klær, transport, kranser, røkelse, parfyme, bolig og lys til noen filosofer og brahmaner, men ikke til alle, til noen fattige og trengende tiggere, men ikke til alle. Denne personen er som lokale regnbyger.
    Hva slags person er det som er som et omfattende regnvær, munker? Det er en person som gir gaver til alle, som gir mat, drikke, klær, transport, kranser, røkelse, parfyme, bolig og lys til alle filosofer og brahmaner og til alle fattige og trengende tiggere uten å gjøre forskjell. Denne personen er som et omfattende regnvær.

Ikke til filosofer, ikke til brahmaner, ikke til trengende tiggere
gir han noen gaver, verken mat eller drikke.
En slik person er som en tørke og kalles en ussel fyr.

Han deler med noen mens andre ikke får noe,
og forstandige folk sier han er som lokale regnbyger.

Den som har medfølelse med alt som lever, deler gjerne med andre.
Han gir sine gaver med glede og oppfordrer også andre til å gi.

Han er som en tordnende regnsky som øser ut regn i fossende strømmer
over både berg og dal, over både høye og lave.

Nettopp slik er den som har lagt seg opp midler med rettmessig flid,
og metter de trengende med mat og med drikke.

Dette har Mesteren sagt. Det har jeg hørt.

Avutthikasutta, Itivuttaka 3, 3, 6 (PTS 64)

108. Flåten

“Jeg vil sammenlikne læren med en flåte, munker – et hjelpemiddel til å komme over til den andre bredden, men ikke noe å klamre seg til. Hør godt etter, så skal jeg forklare dette.”
    “Ja vel, Mester.”
    “Tenk dere en mann som er ute på reise, munker. Han kommer til en stor og bred elv, og ser at det er farlig å være der på elvebredden. På den andre bredden, derimot, er det trygt og fredelig. Men det finnes ingen båt som kan frakte ham over, og det fører heller ikke noen bru over fra den ene bredden til den andre. Han tar et overblikk over situasjonen, og tenker som så: ‘Enn om jeg samlet sammen noen kvister, greiner og blader og surret dem sammen med siv og laget en flåte? Så kunne jeg legge meg på flåten og kave meg over med hender og føtter til jeg var trygt i land på den andre siden!’ Som tenkt, så gjort. Han lager en flåte og kaver seg over til tryggheten. Men hva ville dere si, munker, hvis han videre skulle tenke som så: ‘Denne flåten har vært meg til stor nytte. Det var jo takket være den at jeg kom meg over elven! Nå vil jeg løfte den opp og bære den med meg hvor jeg enn går!’ Ville det være en fornuftig måte å behandle flåten på?”
    “Nei, Mester.”
    “Så hva burde han gjøre med flåten? Jo, munker, hvis han tenkte som så: ‘Denne flåten har vært meg til stor nytte. Det var jo takket være den at jeg kom meg over elven! Nå kan den bli liggende her på stranden, eller den kan drive med strømmen, – jeg går videre!’ Da hadde han gjort det eneste fornuftige med flåten.
    Slik vil jeg sammenlikne læren med en flåte, munker, – et hjelpemiddel til å komme over til den andre bredden, men ikke noe å klamre seg til. Og når dere forstår hvordan læren likner en flåte, bør dere slippe taket i alle gode læresetninger, for ikke da å snakke om de dårlige!”

Fra Alagaddupamasutta, Majjhima Nikaya 22


43. Buddha pløyer og sår

Slik har jeg hørt det:
    En gang var Mesteren i Dakkhinagiri ved brahmanlandsbyen Ekanalaya i landet Magadha. Akkurat da hadde brahmanen Kasibharadvaja fem hundre ploger i arbeid på markene, siden det var tiden for å så kornet.
    Tidlig om morgen sto Mesteren opp, kledde på seg og gikk med matbollen bort til der hvor Kasibharadvaja hadde folk i arbeid. Kasibharadvaja holdt på med å dele ut mat, og Mesteren stilte seg opp i nærheten med bollen sin.
    Da Kasibharadvaja fikk se ham, sa han:
    “Jeg pløyer og jeg sår, og etterpå kan jeg spise av det jeg har høstet. Det får du også gjøre. Pløy og så. Etterpå kan du glede deg over det du høster inn.”
    “Det gjør jeg, brahman. Jeg pløyer og jeg sår, og etterpå gleder jeg meg over det jeg høster inn.”
    “Men jeg kan ikke se at du har noen plog eller åk, ikke noe plogskjær, ikke noe okser og ikke noen pisk, Gotama. Likevel sier du at du pløyer og sår og gleder deg over det du høster!”
    Og han fortsatte med dette verset:
“Du sier du pløyer, men jeg ser ingen plog.
Si oss hva som er plogen din, så vi kan se om det stemmer.”

Mesteren svarte:

“Tillit er frøet og innsatsvilje er regnet,
visdommen er mitt åk og min plog.
Sømmelighet er plogstangen, sinnet mitt er seletøyet,
og oppmerksomhet er plogskjær og pisk.

Jeg passer på hva jeg sier og gjør,
jeg spiser og drikker med måte.
Med sannhet luker jeg bort ugress.
Vennlighet er min frigjøring.
Iherdighet er mitt oksespann
som trekker meg mot treningens mål.
Uten å snu meg er jeg på vandring
dit hen hvor sorger ikke finnes.
Slik pløyer jeg min åker
og høster udødelighetens frukt.
Den som pløyer på denne måten,
blir fri fra all lidelse.”


    Da tok brahmanen Kasibharadvaja en bronsebolle, fylte den med ris og melk og ga den til Mesteren:
    “Spis denne risen, Mester Gotama. Du er en virkelig plogkar, siden du pløyer for å høste udødelighetens frukt.”

Fra Kasibharadvajasutta, Suttanipata 1,4



119. Hva er sannhet? Lignelsen om de blinde og elefanten

Slik har jeg hørt det:
    En gang var Mesteren i Savatthi og bodde i Anathapindikas park Jetalunden. På den tiden var det også mange asketer og brahmaner fra andre sekter i Savatthi. De hadde forskjellige meninger og synspunkter, holdt på forskjellige teorier og hver av dem pukket standhaftig på sine egne meninger.
    Noen mente at verden var evig, at bare dette var sant og alt annet var løgn. Andre mente at verden ikke var evig. Noen mente at verden var avgrenset, andre at den var uten grenser. Noen mente at kropp og sjel var det samme, andre at kroppen var en ting og sjelen noe annet. Noen mente at den som er kommet fram til sannheten, eksisterer etter døden, andre at han ikke eksisterer etter døden, andre at han både eksisterer og ikke eksisterer etter døden og atter andre igjen at han verken eksisterer eller ikke eksisterer etter døden. Og alle hevdet at bare dette var sant og alt annet var løgn.
    Slik drev de og kranglet og kjeftet og diskuterte høylytt og kom med mange sårende utfall mot hverandre og hver av dem påsto at “jeg har rett og du tar feil”.
    Noen munker hadde vært inne i byen og hørt dette spetakkelet, og de fortalte det til Mesteren.
    “De som tilhører disse forskjellige sektene og skolene er blinde, munker. De vet ikke hva som er sannhet og de vet ikke forskjell på sant og usant. Men til tross for at de ikke vet hva som er sannhet, kjefter og krangler de med hverandre.
    Det var en gang en konge her i Savatthi som ga beskjed om å samle sammen alle i byen som var født blinde. Da det var gjort, lot han de blinde bli ført bort til en elefant. En av de blinde fikk kjenne på hodet til elefanten. ‘Dette er en elefant,’ sa de til ham. En annen fikk kjenne på øret, en annen på en støttann, en annen på snabelen, foten, halen og haledusken, og til hver og en av dem sa de: ‘Dette er en elefant.’
    Så gikk kongen bort til de blinde og spurte:
    ‘Nå, mine herrer, vet dere hvordan en elefant er?’
    ‘Det vet vi, herre konge.’
    ‘Fortell meg da hvordan elefanten er,’ sa kongen til dem..
    ‘En elefant er som en stor krukke,’ sa han som hadde kjent på hodet.
    ‘Nei, en elefant er som en stor, flat kurv,’ sa han som hadde kjent på øret.
    Han som hadde kjent på støttannen, protesterte og sa at en elefant er som en plogspiss, han som hadde kjent på snabelen, sammenlignet den med en plog, han som hadde kjent på kroppen, sammenlignet den med et kornmagasin, han som hadde kjent på foten, sammenlignet elefanten med en søyle, han som hadde kjent på halen, sammenlignet med et tau og han som hadde kjent på haledusken, sa at en elefant er som en feiekost.
    Så ga de seg til å protestere og krangle med hverandre, og til slutt barket de sammen i slagsmål på tørre never. Kongen moret seg stort over dette, munker.
    Slik er det også med alle disse som krangler, kjefter og diskuterer høylytt og kommer med mange sårende utfall mot hverandre, mens hver og en av dem påstår at ‘jeg har rett og du tar feil’, munker”.


Fra Pathamananatitthiyasutta, Udana 6, 4 (PTS 66)




57. Oppsummering av Buddhas lære

En gang oppholdt Mesteren seg i en skog med simsapatrær i nærheten av Kosambi. Han tok noen få blader i hånden sin og spurte munkene:
    “Hva mener dere, munker? Hva er det mest av: de få bladene jeg holder i hånden eller bladene i resten av skogen?”
    “Du holder jo bare noe få blader i hånden din, Mester, det er mange flere i resten av skogen!”
    “Nettopp, munker. Og slik er det også med det jeg har fortalt dere. Av det jeg har forstått er det bare noen få ting jeg har fortalt. Det meste har jeg ikke fortalt dere. Og hvorfor? Fordi det meste ikke er til nytte. Det fører ikke til edlere livsførsel, ikke til at man føler man har fått nok, ikke til opphør, ikke til fred og heller ikke til dyp forståelse, oppvåkning og nibbana. Derfor har jeg ikke fortalt dere om noe slikt.
    Hva er det jeg har fortalt dere da, munker?
    Jeg har fortalt dere om lidelsen, lidelsens årsak, lidelsens opphør og veien til lidelsens opphør, munker.
    Men hvorfor har jeg fortalt dere dette?
    Det er fordi det er til nytte. Det fører til edlere livsførsel, til at man føler man har fått nok, til opphør, til fred, dyp forståelse, oppvåkning og nibbana. Derfor har jeg fortalt dere dette.”

Fra Simsapavanasutta, Samyutta Nikaya 5, 12, 4, 1 (PTS 5, 437)




© Buddhistforbundet



Søk i hele nettstedet
Relatert informasjon

Ansvarlig redaktør: Egil Lothe 
Webansvarlig: Flemming Skahjem-Eriksen

© cms-websystems