loading..
Buddhismens syn på naturen og naturvern
Loading...

Buddhismens syn på naturen og naturvern

Lagt inn den 29.okt 2010 | ved Administrator som FAQ

Natur og menneske - et buddhistisk perspektiv.

«Overfor alt levende bør man utvikle holdningen: ‘Dette er min mor, min far, min sønn, min datter, ja dette er meg selv. Som jeg selv ikke ønsker å ha det vondt, å lide, slik er det med alle andre levende vesener.’» (Prajnaparamita-sutra) 

Vi er ved begynnelsen av det 3. årtusen av vår tidsregning. 
Selv om det i tiden rundt vår tidsregnings begynnelse etter all sannsynlighet var kontakter mellom greske filosofer og buddhistiske munker (Alexandria - Gandhara), er det først i våre dager at man i Vesten finner en genuin interesse i Buddhas lære. Men dialogen mellom Vesten og buddhismen forvanskes fortsatt i stor grad av en sterk språklig, religiøst-ideologisk og begrepsmessig eurosentrisme som mer eller mindre ubevisst tas for gitt, og som gjør at gyldigheten og seriøsiteten i andre verdensanskuelser ofte i utgangspunktet ikke tas alvorlig, eller rent ut avfeies. Jeg vil i det følgende forsøke å klargjøre noe av det som ligger til grunn for buddhismens natur- og menneskesyn.

Grunnleggende for all buddhistisk tenkning er at alle menneskelig problemer har utgangspunkt i vårt eget sinn, vår egen bevissthet. De er altså et resultat av vår tenkning og våre følelser. Vi har selv ansvaret, og de kan kun løses ved å få i stand en endring i vårt eget sinn. Det finnes i buddhismen ingen ytre gud som redder oss - vi må selv ta ansvar.

«Alle ting har sitt opphav i sinnet, i sinnet fødes de» heter det i innledningen til Dhammapada, en av buddhismens mest sentrale tekster. Buddhismens forståelse er at vi sanser og gjenspeiler verden, fenomenene, ikke slik de er, men slik *vi* er: Det vårt sanseapparat oppfatter omdannes, tolkes, manipuleres, forvrenges og vi projiserer våre innbilninger på det, og ender opp med å forholde oss til virkeligheten - eller snarere det vi *tror* er virkeligheten - gjennom vårt eget vrengebilde av den.
Buddhismen går endog så langt som til å si at «verden» og vi selv først oppstår når vi sanser dem - oppdelingen i subjekt og objekt, selv og annet/andre er vår egen projeksjon, vår egen innbilning uten hold i virkeligheten. Mer om dette senere.

Derfor begynner våre problemer - i buddhistisk språkdrakt: vår lidelse (eller dukkha på sanskrit) - ikke i møtet mellom på den ene side vår personlighet og på den annen situasjoner og omstendigheter vi oppfatter som negative eller uønskede, men ene og alene i hvordan vi forholder oss til situasjoner og omstendigheter. 

For å klargjøre vil jeg ta for meg tre begreper: Natur, omverden / omgivelser, og økologi.

Først natur.

For nærmere å forstå hvordan buddhismen forstår ordet natur, synes jeg det er på sin plass med en kort gjennomgang av vår vestlige forståelse av begrepet natur og hvordan denne forståelsen er kommet til.

Med ordet natur mener man i Vesten vanligvis alt det som ikke er menneskelaget, altså alt det som ikke er det vi kaller kultur eller sivilisasjon.

Samtidig har vi også en bruk av natur i betydningen «opprinnelig, moderlig, opphav» og så videre, som trolig er den eldste betydningen av ordet. Tanken på naturen som magisk-mytisk, som besjelet eller sågar gudeerklært finner vi fortsatt i omtalen og beskrivelsen av folk og livsforståelser vi kaller ‘naturfolk’ eller ‘naturreligioner’. Det karakteristiske ved disse er nettopp respekten man har for naturen og forståelsen av å måtte innordne og underordne seg moder jords vilje og betingelser.

Da de såkalte høykulturene vokste fram for ca 6-3000 år siden, fant en global, åndelig, kulturell og sosial revolusjon sted: Respekten for det moderlige blir fortrengt av patriarkatet. Denne endringen fant sted over alt: i Egypt, Babylon, Persia, Hellas, India, Kina, og i Mellom- og Sør-Amerika. Samfunnsøkonomien gikk over fra nomadisk samle- og jegerkultur til bofast jordbruk, og åndelig sett kom dette til uttrykk ved overgangen fra myte til logos, altså fra det billedlig-intuitivt-ubestemte til rasjonell-logisk-fikserende tenkning.

Mot slutten av denne overgangen trådte menneskehetens første store lærere fram: I Israel de store profetene (Jesaia, Jeremia), i Persia Zaratustra, i India Buddha og Mahavira, i Kina Konfutse og Laotse. I Hellas de første store filosofene. Disse siste begynte en prosess der man forkastet de gamle naturgudene og mytene, og begynte å redefinere hva natur egentlig er. I stedet for å søke urmoren, ble saken nå å lete etter urstoffet. Moren - på latin: mater - blir til materie. Slik kvinnen blir det av mannen, måtte nå jorda bli underlagt bondens plog, og naturen - kroppen, materien - bli underlagt kultur, ånd og tenkning. 
Dermed begynner mindreverdighetserklæringen av naturen, kroppen, kvinnen, sanseligheten, seksualiteten, følelsene, intuisjonen, det ubevisste og så videre. Kroppen (physis) er i følge Platon ‘sjelens (psyche) fengsel’,  Aristoteles hevdet at ånden må herske over materien, for å unngå det fullstendige kaos - naturen slik den er, er kaos. 

Kristendommen erklærte naturen som Guds skaperverk, men ikke som guddommelig eller hellig. Den var riktignok paradisisk og god, men ved syndefallet falt både menneske og natur, og naturen ble underlag lidelse og død, en situasjon som tenktes gjenopprettet gjennom Kristus.

I Vest-Europa gikk det keltisk-germanske, magisk-mytiske verdensbildet sammen med det gresk-filosofiske og det jødisk-kristne til en forestilling med Kristus (eller Jerusalem) som universets sentrum, omgitt av engler, de fire evangelister, apostlene og kirkens helgener. Dernest kom menneskene, dvs. biskopene, fyrstene, håndverkerne, bøndene. 
Helt ytterst - der ute i den ukjente, truende naturen - levde fremmede halvmennesker, bisarre fabelvesener, heslige dyr, uhyrer og demoner. Den utemte, ville, onde naturen var ‘der ute’, utenfor kirken, utenfor bymurene, utenfor den kristne verden. Det var antikrists og satans verden. Frans av Assisis dype kjærlighet til skaperverket forble et sjeldent og enkeltstående unntak.

Den moderne tid fullender Kopernikus’ oppned-vending av Middelalderens verdensbilde: Man vender Kristus og kirken ryggen, plasserer mennesket i sentrum, og setter seg fore å utforske og underlegge seg den fremmede og truende naturen der ute. «Naturen skal legges på pinebenken helt til den gir slipp på sine hemmeligheter» erklærte Francis Bacon. «Naturen er en alles krig mot alle, et anarki» hevdet ateisten Thomas Hobbes. Descartes mente at naturen er som en maskin som kun venter på vår utforskning, underleggelse og utnyttelse. 

Rokokkotiden, Klassisismen og Romantikken var på mange måter en reaksjon mot dette. Man vendte ‘tilbake til naturen’, til de gamle eventyrene og mytene. Man lengtet tilbake til Middelalderens tilsynelatende stabilitet, og til Antikken.

I annen halvdel av 1800-tallet kom Impresjonismen, Symbolismen og Jugend-perioden innen kunsten også som motreaksjon mot den ateistiske materialismen.

Og satt opp mot etterkrigstidens amerikanske rasjonalisme, materialistisme og kulturelle erobring av verden ser vi i vår tid bevegelser for den 3. verden, kvinnefrigjøring, økologisk tenkning, ulike terapiformer, spirituell selvutvikling og så videre. 

Den vestlige ego-sentrerte framskritts- og sivilisasjonsmodellens seierstog over verden har ført til en dyp og voksende uro for at det vi egentlig holder på med er en undergraving av vårt eksistensgrunnlag. 
Vi befinner oss likevel midt i en eufori av tøylesløs rasjonalisering, globalisering, nyliberalisme og turbokapitalisme, og med genteknikken som tilsynelatende det endelige svaret på en søken etter å bli herrer over vår egen og all levende natur overhodet. 

Det vestlige naturbegrepet beveger seg altså i en stadig dualisme og kamp mellom menneske og natur på den ene side, og vår holdning til forholdet mellom menneske og natur. Hele tiden står mennesket i sentrum, er mennesket midtpunkt, som den som for sin egen skyld enten hersker over, utbytter, utrydder, nyter eller bevarer naturen.

Hva så med naturbegrepet i buddhismen?
Buddhas lære er i utgangspunktet strengt rasjonell og logisk, hvilket i Vesten ofte har ført til at man stiller seg spørsmålet om buddhismen i det hele tatt kan kalles en religion. Læren påberoper seg ikke overnaturlige åpenbaringer eller guddommelig inspirasjon.

Samtidig uttrykkes det klart at buddhismens essens ikke er å finne i dens skrifter eller filosofisk-psykologiske erkjennelser, men i en sannhet og virkelighet som bare kan erkjennes hinsides det uttrykk- og beskrivbare. Denne erfaringen kalles «oppvåkning», «frigjøring» eller «nirvana». Alle begreper, all erkjennelse, alt overhodet erkjennes her som «tomme», dvs uten virkelig eksistens.

Dette betyr ikke at buddhismen unngår, utelukker eller avviser å ha oppfatninger eller avviser ethvert spørsmål, enhver diskusjon, ethvert utsagn om verden. Buddhismens innsikt er snarere at «Å være eller ikke være *ikke* er spørsmålet».  Ja eller nei, enten - eller, riktig eller galt er i buddhistisk tenkning uttrykk for en grunnleggende uvitenhet og forvirring, en absolutt sett uholdbar dualisme, eller todeling av virkeligheten.

Vi finner derfor i buddhismen ingen oppstilling av menneske mot natur, eller holdning til naturen som djevelsk eller ond. Asias gamle og høyt utviklede naturvitenskap var heller aldri interessert i å forklare naturen, men å lære av den, og å tilpasse seg den. Jfr de rikt utviklede naturmedisinske tradisjonene i Asia, og de mange treningsmetodene for kroppsbevissthet, slik som tai chi, yoga, karate, aikido, kung fu og så videre. 

Hvordan ser så buddhismen på naturen? Tekstene har et ord - svabhava på sanskrit, sabhava på pali - som i betydning ligger nær opp til vårt opprinnelige naturbegrep: altså det opprinnelige, opphavelige, grunnleggende. 

Men ordet har i buddhistisk sammenheng aldri den begrensede betydningen som vi har i vesten: altså som en samlebetegnelse på den ytre naturen, dvs. universets fysiske, kjemiske, geologiske og biologiske fenomener. 

Ordet brukes derimot i betydningen vesen, essens, opprinnelse, det innerste, uutsiglige, hellige, absolutte, og vi møter det i uttrykk som «sinnets natur», «fenomenenes natur», «følelsenes natur» og så videre. 

Alle levende vesener forstås å ha «Buddha-natur», det vil si potensialet til å være fri fra forvirring, grådighet, hat, og å være i klarhet, godhet og fredfullhet – med andre ord, det buddhismen kaller oppvåkning. 

Buddhismen anser ikke at det finnes eller kan trekkes noen grense mellom det menneskelige og det ikke-menneskelige, eller mellom det åndelige og materielle. Virkeligheten forstås som ett hele. 
Fenomenene - materielle som åndelige - er *vår* relative, betingede oppstykking og grensetrekning av og innenfor et hele som absolutt sett er grenseløst og ett.

Denne begrepsforståelsen våger jeg påstå er genial. Det Buddha dermed gjorde var å forhindre innenfor hele den buddhistiske verden en slik kamp for å underlegge seg naturen som vi i Vesten nå har ført i flere tusen år, og som vi nå alle lider under. 

I analysen av menneske og verden kjenner vi fra vestlig åndelig tradisjon skillet mellom sjel og kropp, ånd og materie, og likeledes tredelingen ånd, sjel og kropp, med ånd og sjel nær forbundet, og kropp som deres motstykke. Dette så godt som totale skillet mellom ånd og kropp var og er fortsatt fremtredende og grunnleggende for vestlig kultur. Det kommer til uttrykk i skillet mellom åndsvitenskapene og naturvitenskapene, mellom kultur og natur, mellom det indre og det ytre, mellom tanke og følelse.

Buddha avviser som uholdbar en slik dualisme. Fenomenene eksisterer ikke atskilt fra sansningen av dem, men oppstår i vekselforholdet, eller møtet, mellom objekt, sanseorgan og sinn. Subjekt og objekt - verden og jeg selv - oppstår og tar slutt i gjensidig avhengighet i sinnet. 
Ingen absolutt grense finnes mellom f.eks. vårt indre og alt annet, mellom menneske og den «øvrige» naturen , kun flytende, vekslende overganger. Virkeligheten er en enhet av dynamisk mangfold.

Buddhismen er derfor ingen naturreligion eller naturmystikk. Naturen tilbes ikke, anses ikke som gudegitt eller skapt ‘i begynnelsen’, men som noe som har vært fra begynnelsesløs tid, i stadig og vedvarende endring og forvandling. 

Buddhismens setter dertil dette universet, dette rom-tid-kosmos vi er i, inn i en langt videre og endeløs kontekst: vår kosmiske historie, vårt univers liknes i buddhistiske skrifter med ‘et sandkorn i Ganges’; er altså kun ett av utallige universer og tid-rom-kretsløp som har eksistert, og som kommer til å eksistere. Vi er, så å si, midt i en begynnelses- og endeløs evighet. Vi mennesker, eller denne jorda, anses altså ikke i buddhismen som historiens, virkelighetens eller universets hovedrolleinnehaver.


Hva så med begrepet «omverden» / «omgivelse»? 
Som vel forstås av det som hittil er blitt sagt, finner vi i buddhistisk tenkning intet tilsvarende begrep. Dualismen, eller polariteten jeg-omverden som er så grunnleggende i vestlig tenkning, forstås i buddhismen som ikke-reell, ikke-eksisterende. 
En slik dualisme bygger på troen på et  ‘jeg’ eller ‘selv’, en oppfatning buddhismen stiller spørsmål ved, og likeframt avviser som feilaktig. Intet uavhengig, atskilt, varig, selv-eksisterende ‘jeg’ eller ‘selv’ kan finnes eller er blitt ugjendrivelig og utvetydig sannsynliggjort. 

I følge buddhismen forstås faktisk troen på, eller fastholdelsen av illusjonen om, et slikt atskilt ‘jeg’ eller ‘selv’ som hovedårsaken til vår personlige og samfunnsmessige lidelse, og dermed også til miljøproblemene.

Det Buddha innså ved sin såkalte oppvåkning, var at vår vanlig og allment aksepterte og grunnleggende jeg-forestilling ikke har noe hold i virkeligheten, men bygger på en falsk, overflatisk og forvrengt oppfatning av virkeligheten. Trenger man dypt inn i ens væren, ser man at jeg-forestillingen rett og slett er en illusjon og et sansebedrag.  

‘Jeg’ er ikke utenfor den verden man betrakter, men er selv fullt og helt en del av den. Vi er i verden, og verden er i oss, uten at noen absolutt grense kan trekkes mellom de to.  

Meditasjon -- slik begrepet forstås i buddhismen - er veien som fører til denne innsikten. Lar man sinnet være åpent, oppmerksomt og begrepsfritt ser man at intet er atskilt, alt hører sammen i en grenseløs enhet og helhet.

Omverden er derfor ikke omverden, men medverden. 

Buddhismen oppfatter ikke vår nåværende miljøkrise som kun forårsaket av visse tekniske ufullkommenheter, politiske feilgrep, eller en historisk uheldig eller fatal utvikling. Den er derimot det konkrete og globale uttrykket for menneskets grunnleggende eksistensielle forvirring: Vårt ufullstendige og ulykkelige forhold til oss selv, til andre, og til virkeligheten som helhet. Miljøkrisen er dypest sett en indre krise.

Det tredje begrepet jeg vil ta opp her, er økologi. 

Ordet kommer fra gresk ‘oikos’ - ‘hus’, og betyr således altså læren om det felles hus vi lever i. Økologi er vitenskapen om forholdet mellom organismer og deres omgivelser og samspillet mellom ulike livsformer.
Økologisk tenkning forstås og brukes dertil ofte i våre dager som synonym for helhetlig tenkning og global ansvar. 

Dette - i vestlig forstand - temmelig moderne begrepet og dets virkelighetsforståelse er i buddhistisk sammenheng like gammelt som buddhismen selv. Faktisk treffer vi her det som allment blir ansett som essensen av buddhismen, nemlig læren om alle fenomeners gjensidig betingede tilblivelse, eksistens og opphør. 

All buddhisme dreier seg faktisk om dette. 

Buddha sa det slik: 
«Den som kjenner den betingede tilblivelse, kjenner læren. Og den som kjenner lærer, kjenner den betingede tilblivelse.» (Majjhima Nikaya 28)

Og videre:
«Fordi dette finnes, oppstår dét. Ved at dét finnes, blir dette til. Finnes dette ikke, oppstår ikke dét. Ved at dét opphører, blir dette borte.» (Samyutta Nikaya II 28, 65)

Så enkelt og kort beskriver de buddhistiske grunntekstene essensen av Buddhas innsikt i virkeligheten og seg selv. Gjennom all buddhistisk litteratur blir denne forståelsen gjentatt med ulike ord, og i de forskjelligste sammenhenger.

Det buddhismen sier er altså: Alt er betinget av noe annet. Alt er avhengig av noe annet, bestemmes av det, kommer til og tar slutt i avhengighet til noe annet. 

Med andre ord: Alt henger sammen med alt annet. Ingenting eksisterer eller kan eksistere alene. Ingenting eksisterer av seg selv og for seg selv. Ingenting kommer til og tar slutt av seg selv. Alt som skjer eller eksisterer gjør det kun i forhold til noe annet.

Etter buddhistisk oppfatning gjelder dette selvsagt også kulturelle, samfunnsmessige, sosiale og økonomiske forhold. Også disse oppstår, eksisterer, endres og forgår i gjensidig forhold til alt annet. 

Dette betyr at et isolert, individualistisk, antropo-sentrisk syn på mennesket er umulig i buddhismen. Alt vi er, inkludert våre tanker, meninger, følelser og fornemmelser oppstår, påvirkes, endres og tar slutt i vedvarende vekselvirkning med alt annet, uten at noen definitiv, varig, fast grense kan trekkes mellom oss selv og annet. Buddhismen ser ingen grense mellom subjekt og objekt, og avviser dermed at de to absolutt sett i det hele tatt finnes. 

Den internasjonalt kjente vietnamesiske buddhistmunken og læreren Thich Nhat Hanh har i en av sine bøker et eksempel som gjør denne grunnleggende buddhistiske innsikten i alle tings gjensidighet og samhørighet lett forståelig: 
Når ble dette papiret født? spør han. Dette papiret kan ikke eksistere uten trevirket det er laget av, og treet igjen ikke uten jord, sol, regn og så videre.  Utover det trenges han som hogg treet, som igjen ikke hadde eksistert uten sine forfedre, sine foreldre, den maten som har holdt både dem og ham i live. De som fabrikerte papiret trenges, og likeledes de som forhandlet det, transporterte det... Fortsetter vi slik, forstår vi til slutt at dette papiret – for å eksistere og være akkurat slik det er – er betinget av en uendelig kjede av årsaker og virkninger. Dette papirets eksistens er betinget av hele jordens og hele kosmos’ eksistens. Fra dette papiret går det usynlige tråder av betingethet ut til alt annet, alle fenomener og alle vesener er forbundet med dette papiret. Hele universet er i dette papiret. Tok vi vekk ett element som har bidratt til dette papirets eksistens, hadde dette papiret ikke eksistert. 

Dette papiret gir oss på sin måte også innsikt i våre nåværende miljøproblemer. Selv om akkurat dette papiret kanskje er laget av resirkulert papir, kommer det likevel opprinnelig fra trevirke som er blitt felt med tanke på at noe skal lages av det. Da treet ble felt, mistet tallrike vesener stedet der de levde, ynglet, fant mat og tilflukt. Mennesker mistet kanskje noe av sitt livsgrunnlag ved at verdifullt byggemateriale eller deres eneste ved for oppvarming og matlaging ble borte. 
Under fabrikasjonsprosessen ble det brukt kjemikalier og vann som forurenset vassdrag og drikkevannskilder, og forringet eller ødela livsbetingelsene for fisk og andre levende vesener i vannet. 
På den annen side gjør dette papiret at tanker kan nedfelles og utveksles, som kanskje kan ha betydning for vår felles framtid.

Hvert fenomen, hver ting, hvert vesen henger etter buddhistisk forståelse sammen med ethvert annet fenomen, ting og vesen. Ikke noe eksisterer som *ikke* er del av helheten, eller som ikke har hele universet som forutsetning og betingelse for sin eksistens. 

Den buddhistiske Avatamsaka-sutra’en fra rundt vår tidsregnings begynnelse bruker et bilde på dette, og kaller det Indras nett. Der sammelignes universet og alle fenomener i det som et praktfullt nett med edelstener i hvert kryssningspunkt for nettets tråder. Hver edelsten – hvert fenomen – reflekterer skinnet fra alle de andre. Det som skjer ett sted i nettet, reflekteres på ulike måter overalt ellers i nettet. 
Allerede for 2000 år siden altså finner vi i buddhismen en klart uttalt holistisk nettverks-forståelse av virkeligheten. 

Det vi kaller ‘jeg’ består derfor altså av ‘ikke-jeg-elementer’, det vil si, det som utgjør ‘min person’ er sammensatt av det som ikke er min person. 
Jeg er det jeg ikke er. Mitt egentlige selv er ikke-selv, mitt egentlige jeg er den andre og det andre.

Den store zen-mesteren Dogen Zenji uttrykker det slik:
«Å kjenne Buddhas vei, er å kjenne seg selv. Å kjenne seg selv, er å glemme seg selv. Å glemme seg selv, er å finne seg selv igjen i alt som er.»

Dersom vi erkjenner virkeligheten som en omfattende helhet av relasjoner, betyr det også at om én del eller én betingelse endres, endres hele virkeligheten. 
Følgelig kan vi ikke snakke om at vi som enkeltpersoner ikke har noen innflytelse eller betydning for helheten. En tanke, et ord, en gjerning kan få betydning og endre hele verden, menneskeheten, historien. 

Motsatt betyr det også at ikke noe som skjer forblir helt uten at det angår oss. Vi har det Dalai Lama kaller essensen av buddhismen: Vårt universelle ansvar.


Buddhas lære er ikke ment å være et teoretisk grunnlag for å forstå virkeligheten. Hele hensikten med den er å tilby oss en sunn og helhetlig innsikt og orientering for å overvinne det som i buddhistisk terminologi kalles dukkha, dvs verdens og vår egen lidelse og dens årsaker.

En virkelig dypt erkjent innsikt i at vi er uatskillelig forbundet med alt og alle, og i at alle levende vesener erkjennbart deler det samme ønsket om ikke å lide, om ikke ufrivillig å bli påført lidelse, fører av seg selv til en altomfavnende og betingelsesløs nestekjærlighet og medfølelse til alle levende, (maitri, maha-karuna i buddhistisk terminologi). 

Betingelsesløs nestekjærlighet, fred med seg selv og andre, og våken oppmerksom tilstedeværelse i hvert unike flytende ‘nå’  – disse tre sammen er det buddhismen satser på for å endre vår lidende verden. 

Skal vi redde naturen og vår verden fra menneskelig ødeleggelse, må vi altså få til en indre endring i oss, vekk fra illusjonene og innbilningene, og se virkeligheten slik den er: Vi og vår truede planet er uatskillige. 
Vi må finne igjen oss selv slik vi virkelig er. Ikke over, ikke under, men i og av naturen. Ja, vi er selv natur. 

«Overfor alt levende bør man utvikle holdningen: ‘Dette er min mor, min far, min sønn, min datter, ja dette er meg selv. Som jeg selv ikke ønsker å ha det vondt, å lide, slik er det med alle andre levende vesener.» (Prajnaparamita-sutra). 
 

Søk i hele nettstedet
Relatert informasjon

Ansvarlig redaktør: Egil Lothe 
Webansvarlig: Yasminka Markovska

© cms-websystems